Thursday, May 14, 2009

Friday, May 1, 2009

"Ousdal vil på scenen igjen"

Ousdal vil på scenen igjen

- Jeg tenker at jeg skal klare det. Men skummelt er det, sier Sverre Anker Ousdal (64). Etter halvannet års kreftsykdom er skuespilleren tilbake på Nationaltheatret.


For et halvt år siden våknet Sverre Anker Ousdal (64) opp etter en langvarig operasjon; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade. Foto: Tor G. Stenersen

Kaja Korsvold, Aftenposten.no, 01.05.09

–Jeg er sterkt svaksynt. Jeg ser at fotografen legger seg ned, men kan ikke se om han har skjeggstubber.

Skuespilleren som gjennom en årrekke har vært en av Norges mest brukte, sitter på takterrassen på Frogner. Han ler litt av Aftenpostens fotograf, som ligger på gulvet i håp om å få et godt portrett fra uvant vinkel. Terrassen er en perle, med utsikt til syv kirkesogn. Ousdals problem er at han kan ikke se alle kirkespirene mer. 64-åringen er blitt svaksynt. For et halvt år siden våknet han opp etter den langvarige operasjonen; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade.

–Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.

Nytt handicap.

Vel halvannet år er gått siden Ousdal måtte kaste inn håndkleet. Mens det ennå gjensto flere forestillinger av suksessforestillingen Hjemkomsten på Nationaltheatret, måtte teatret avlyse. Ousdals kreftsykdom måtte behandles. I dag har han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handicap.

–Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen: Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten og du kan komme til å spille igjen.

–Tenkte du selv at karrièren var forbi – at du aldri kom til å stå på en scene igjen?

–Nei, etter hvert som dagene gikk, syntes jeg selv at jeg så bedre og bedre. Jeg tenkte; gudskjelov at jeg ikke er bussjåfør. På teatret prøver vi på et arrangement i seks uker. Du vet hvor du skal sette deg, hvor du skal stå. Jeg tenkte at jeg er heldig som har dette yrket. Det eneste jeg må passe meg for, er orkestergraven, jeg er litt redd for å falle ned.

Sterkt sollys flommer ned over takene på Frogner. Ousdal drikker kaffe og snakker nøkternt. Samboeren Kjersti Holmen, som har laget kaffen og servert oss muffins, har vært en stor støtte, forteller han. De har stått last og brast sammen.

–Jeg er motstander av «stå frem»-intervjuer. Men det er viktig å fortelle om situasjonen før jeg skal på scenen igjen, sier han.

22. mai er han tilbake i rollen som faren Max i Harold Pinters Hjemkomsten. «Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue troner som en konge i lenestolen» skrev Aftenpostens anmelder i april for to år siden, da Hjemkomsten hadde première. Ousdal kan ikke få fullrost teatret nok for at de har beholdt dekorasjonen til Hjemkomsten, som gikk for fulle hus da han ble syk.

–Det er fantastisk for meg at jeg kan gå inn i et stykke jeg har spilt før. Både teksten og arrangementet sitter. Jeg spiller en gammel far med stokk som sitter i en lenestol og skjeller ut sønnene.

–Hva er mest skummelt med å stå på scenen igjen?

–Overgangen mellom sterkt scenelys og total blackout når vi skal ut og inn blir verst. Men da er det tross alt mange på scenen som kan hjelpe meg. Som jeg ser det nå, skal jeg klare det. Men skummelt er det. Vi får se hvordan det går. Hvis det går bra, kan jeg være med i andre stykker.

–Du har vel hatt stunder der du har vært langt nede?

–Jo, selvfølgelig. Men så tenker jeg på hvor mye jeg vet om rommet og geografien på en scene. Jeg må prøve det å være skuespiller igjen. I min alder blir det ikke roller der jeg løper ut og inn av scenen allikevel. Jeg tror jeg skal klare det, men er veldig spent.

Sønnen Mads støtter.

Sverre Anker Ousdal har fått følge av et av sine tre barn på scenen. Mads Ousdal, etter hvert nesten like fetert som faren, er også med i Hjemkomsten, nettopp som en av farens sønner.

–Mads har vært til stor hjelp. Det er veldig bra at vi er i samme stykke. Han har lest inn hele teksten på et opptak, både mine replikker og motreplikker, som jeg kan jobbe med. Det blir fint å ha Mads der på scenen, en ekstra dimensjon. Samtidig er jeg jo så fæl i rollen. Jeg skjeller ham ut på annenhver side i manus.

Ousdal vil gjerne legge inn et ord for Harold Pinters stykke. Han synes nobelprisvinneren har en nesten uhyggelig aktualitet.

–Folk forlater teatret med en uhyggestemning etter å ha sett stykket. Finanskrisen har skapt noe av den samme stemningen i hele verden. Jeg syns det er fint at vi kan spille et stykke der dette er et kunstnerisk uttrykk.

–Tror du at du kommer til å være med i oppsetninger etter dette?

–Ja. Da må jeg være med i stykker der synshemmingen ikke har betydning. Hvis ikke jeg føler det blir veldig nifst å være på scenen. Men jeg tror ikke det. Jeg hadde et uhell for et par uker siden, tok feil av dodøren og døren til baktrappen om natten i halvsøvne. Jeg tråkket ut og datt helt ned til bunnen, brakk håndleddet og havnet på Ullevål. Nå trener jeg meg opp ved å gå tur. Gipsen skal av før forestillingen. Man kan ikke gi opp.

–Ville det være fælt å gi seg som skuespiller?

–Nei. Jeg hadde ikke tenkt på å gi meg før dette skjedde. Men jeg er tross alt fornøyd med karrièren. Jeg har fått gjort så mye, jeg har filmet i mange land. Spilt store roller på teatret. Men skulle jeg få roller som den i Hjemkomsten, som ikke krever stor fysisk aktivitet, så er det jo fristende.

Glad i å snekre.

Skuespilleren har fulgt oss ned trappen fra takterrassen. Han viser oss rundt i loftsleiligheten. Har ingen problemer her hjemme i sin egen geografi. Han kan gå i butikken, han kan ta bussen. Men lese, se på TV og kjøre bil kan han ikke.

–Det bordet snekret jeg selv. Det siste jeg gjorde, sier han og peker på det smekre spisebordet.

–Hobbyen min er finsnekring. Jeg har etter hvert fått meg et fint verksted i huset mitt på Lista. Nå blir det vel ikke snekring. Men har planer om å mure litt, sier Ousdal. Røttene hans ligger i de traktene der han har kjøpt sommerhus. Der har han en far som er over 90 og som er fin å snakke med.

–Har legene på Rikshospitalet beklaget det som skjedde?

–Ja, de synes det er forferdelig. De har aldri opplevd dette før. Ingen kan lastes. I dag vet jeg bare at jeg ikke ser så godt som jeg gjorde. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres, var jeg på Sørlandet. Jeg kjørte inn til sykehuset og parkerte. Den bilen måtte noen andre hente.

–Har du vært heldig eller uheldig?

–Jeg har vært kjempeheldig. Med ny lever fikk jeg en ny sjanse. Jeg skal stå på scenen igjen, teatret legger alt til rette. Og jeg skal til og med spille i det stykket jeg liker aller best, nemlig Hjemkomsten, sier Sverre Anker Ousdal.