Showing posts with label 1997. Show all posts
Showing posts with label 1997. Show all posts
Thursday, March 25, 2010
Wednesday, July 22, 2009
"Spot the Commodore"
Richard Lagendijk plays "Spot the Commodore".
"A Commodore Amiga 4000 keyboard and monitor [and, of course, Sverre Anker Ousdal and Maria Bonnevie] in the movie Insomnia."
"A Commodore Amiga 4000 keyboard and monitor [and, of course, Sverre Anker Ousdal and Maria Bonnevie] in the movie Insomnia."
Thursday, October 9, 2008
"'...Alltid tidlig ute, på sin ...' osv. -- en drøy time med Sverre Anker Ousdal"
"...ALLTID TIDLIG UTE, PÅ SIN..." osv. - en drøy time med Sverre Anker Ousdal
Og Espen Svenningsen Rambøl
Mens de fleste aktører finner en trygg nisje å plassere talentet sitt i, har denne fyren surfet over de fleste sjangre. You name it, han har gjort det; klassisk teater, barne-tv, komedier, action, drama, dukkefilm, musikaler, i det hele tatt. Han er en av de få hjemlandske aktørene som har blitt eksportvare, og bor du i Norge har du garantert et forhold til Sverre Anker Ousdal, enten du vil eller ikke. Spirit traff Norges allsidige svar på Harrison Ford på Cafe Engebret i forbindelse med promoteringen av thrillersuksessen Insomnia. Et kvarter (som var den avsatte tiden for intervjuet) blir lett til en time og et kvarter - i det vi deler en Farris, og snakker om alt fra skuespillerfaget, norsk film, og talent til Ibsen og frykten for å drite seg ut. I motsetning til de fleste aktører undertegnede har møtt er Sverre Anker Ousdal forbausende balansert og lavmælt. Seriøs uten å være pompøs. Så langt fra hyper og oppmerksomhets-søkende man kan komme, og virker befriende lite selvopptatt. Faktisk. Noe så sjeldent som en skuespiller som ikke er redd for å være seg selv - nok en rolle han takler med glans. Ousdal har gjort det meste av det beste, og er en av de få skuespillerne i gamlelandet som ennå makter å overaske - også seg selv. Han er akkurat ferdig med suksessen Kunst på Nationaltheatret, innehar hovedrollen i Leidulv Risans Blodsbånd, som kommer på NRK til høsten - og spiller en tidsriktig kultleder i den kommende danske storfilmen Nattsvermere. Men mest av alt gleder han seg til høsten, for da skal han spille i Strindbergs Dødsdansen på Hovedscenen. Dette er i kondensert form en drøy time i selskap med Postmannen Pat himself - minus en lengre samtale om teater- tradisjoner, og sporadiske forsøk på avbrytelse av den vakre pressekontakten Stine...
Spirit: Siden dette intervjuet er til ære for Insomnia, kan du jo begynne med å fortelle om rollefiguren din i filmen.
Sverre Anker Ousdal: Utgangspunktet var at det ikke skulle være noe spesielt med fyren, annet at jeg var fremtredende helt til jeg på et tidlig tidspunkt forsvinner ut av filmen. At jeg skulle forfølge Stellans Skarsgårds karakter videre, og på en måte jager ham i hans bevissthet. Rollen er ikke spesielt komplisert.
S: Du spiller en politimann i filmen - gjorde du en "method acting"-variant, og tuslet rundt med politiet?
SAO: Nei, ikke akkurat for dette her - men jeg kjenner jo miljøet, da. Jeg bare tenker meg som så, at de beste etterforskerne er veldig alminnelige mennesker som har evnen til å vinne fortroligheten til folk. Tenk bare på han som etterforsket drapet på Karmøy, som jeg tror nettopp har brukt en sånn metode. At han vant fortrolighet hos den mistenkte, og derfor fikk en forklaring ut av ham.
S: Det som slår meg når man ser tilbake på alt det du har gjort, er forskjellen på rollene. Er det noe du fremdeles føler du ikke har fått sjansen til å gjøre?
SAO: Nei, jeg synes jeg har fått sjansen til å gjøre en masse, jeg! Fra Postmannen Pat til Strindberg, liksom. Det er et ganske stort sprang. Jeg har ikke noen drømmerolle, men det fascinerer meg å gå innover i menneskesinnet - sånn at du sitter igjen med det som foregår inne i hodet. Det er det som i bunn og grunn er interessant. Da kan det være så mange eksplosjoner og helikopertulykker og biler som krasjer og sånt. Det holder ikke hvis ikke historien går innover i menneskene som er involvert. Det synes i alle fall ikke jeg.
S: Du var ikke litt misunnelig på Stellan Skarsgård, som fikk muligheten til å behørig utforske dette indre territoriet i Insomnia?
SAO: Nehei! Nei, jeg var ikke det. Han passer utmerket til rollen, så jeg mente det ikke sånn. Det å spille en som egentlig ikke synes, det er også en utfordring. Å ikke gjøre noe spesielt, men allikevel være tilstede i filmen. Jeg føler at jeg har gjort en liten rolle i en stor sammenheng, men interessant nok det, også. Jøssda! Manuset syntes jeg også var spennende, det beveger seg ett skritt videre fra actionen, som var `80-tallets store greie i norsk film.
S: Når du ser tilbake på det du har gjort, er det noe du gremmes over? Noe du skulle ønsket du ikke hadde vært med på i det hele tatt?
SAO: Ja, det er det! Men det vil jeg ikke snakke om her (ler). Det er klart det. Det er en masse ting som en tenker "Nei, Gud fader - dette ble dårlig! Dette burde jeg ikke ha gjort." Men så tenker jeg, "burde ha gjort?" Det er faktisk mange ting som har blitt kjempebra, også! Hadde jeg hatt et så selektivt utvalg i utgangspunktet, ville jeg sikkert gått glipp av mye som var fantastisk flott å være med på. Det gjelder å være litt åpen, og ta noen sjanser - herregud, av og til går du på ræva, men det er jo film, eller teater, det er jo ikke verdenskrigen som bryter ut! Du må jo se alt i perspektiv.
S: Men det er forskjell på å være misfornøyd med det du gjør på teateret, framfor film eller tv. Når det først er fanget på film følger det deg for evig og alltid - det fester seg i den offentlige bevisstheten på en helt annen måte.
SAO: Tjaa, det vet jeg ikke. Tro meg, folk husker feilskjær fra teateret, også. Så jeg vet ikke. Det synes jo mye bedre når du driter deg ut i 40 X 10 meter, på et lerret...
S: Føler du virkelig at du har dritet deg ut på film?
SAO: Jeg mistenker mange ganger at jeg ikke var bra nok. Er ikke så veldig selvkritisk, egentlig. Jeg har fått meg noen på nesa, selvfølgelig - men har også opplevd mye som jeg ikke hadde forventet. Man skal ikke safe hele tiden. Jeg har kolleger som er veldig redde for å gjøre noe utover imaget de har fått, og som er misfornøyde med karrieren fordi de bare sagt ja til det de trodde de kunne beherske. Har de fått roller de ikke har følt seg helt hjemme i, har de for sikkerhets skyld sagt nei. Det har ikke jeg gjort. Jeg har tatt sangroller uten å kunne synge, har prøvd veldig mye forskjellig - og det synes jeg at jeg har fått uttelling for.
S: Har du tatt roller som du har vært skikkelig redd for å gå inn i?
SAO: Ja, jeg har det... Når vi skulle sette opp Byggmester Solnes på Hovedscenen, var jeg veldig redd at jeg ikke skulle klare å rettferdiggjøre at vi spilte Ibsen. Vi gjorde stykket annerledes, men noen kvelder synes jeg det var sjansen verdt. Absolutt. Ikke hver kveld, men av og til følte jeg at "her er vi inne på noe som er spennende!"
S: Hvor ofte får du den følelsen?
SAO: Ikke så ofte - men den gangen du føler det, er verdt alle de hundre gangene du ikke føler det. Å vite at "muligens får jeg det til i kveld". Det er ikke ofte, men det er en sånn tilfredstillelse i å være i ett med salen og scenen - det er helt utrolig, altså!
S: Men kan man oppnå den samme følelsen på film og teater, med tanke på hvor forskjellig måten er å arbeide på?
SAO: Det er ikke så veldig forskjellig, egentlig. Det er jo på teateret jeg har vært mesteparten av årene mine, og har i de senere år begynt å utprøve følelsmessige ting, som jeg av og til har fått til. Jeg har kommet over en barriere der jeg ikke er redd for å drite meg ut. På film har jeg ennå mye ugjort - føler at jeg ikke har fått gått den veien helt ut ennå.
S: Det snakkes fortsatt om manus-tørke i filmbransjen...
SAO: Vi har vært svake på manussiden, men jeg tror det begynner å forbedre seg nå. Det er ikke dermed sagt at regissørene, skuespillerne, eller det tekniske er dårlig. Jeg har jobbet litt i utlandet, og vi ligger ikke etter andre land - bortsett fra på manussiden! Det er klart de har større resurser i utlandet, men det lages jo årlig 180 filmer i Amerika, og kun 30 av de beste kommer til Norge. Så hvis vi har en bra film hvert fjerde år - og det har vi jo - ligger vi statistisk sett bra an, vi. Søndagsengler får plutselig en Oscarnominasjon - bang! Hvem hadde trodd det?! Så alt er mulig i film, altså.
S: Det snakkes mye om standarden på norsk film, men veldig lite om standarden på norsk teater. Hvor sterk teatertradisjonen har vi i Norge, i forhold til andre land?
SAO: Jeg tror vi har en høy teaterstandard. Når vi har utenlandske instruktører er de veldig... tja, de er kanskje bare høflige, men de er veldig begeistret for norske skuespillere. Vi gjestet jo Dramaten i Stockholm, og fikk kjempekritikker. Føler liksom ikke at vi er noe underutviklet teaterland. Tvert imot.
S: Hvor føler du at erfaringene dine har ført deg som skuespiller?
SAO: Jeg føler at det ikke er noe å holde tilbake. Du må våge. "Talent er mot", det ordspråket har jeg tenkt mye på de senere årene. At du tør å vise noe til publikum. Jeg sier ja til utfordringer, og kan plutselig oppdage at "jøss, går det an å gjøre dette også!?" Du må gi av deg sjøl, og det føler jeg at jeg av og til hatt fått muligheten til. Det merker jeg gir gevinst.
S: Du hadde mer hemninger som skuespiller tidligere?
SAO: Absolutt! Hadde masse hemninger på grunn av min kulturelle bakgrunn, jeg var overhode ikke oppvokst i noe teatermiljø. Følte liksom det var mye jeg ikke kunne gjøre, så det var mye som holdt meg tilbake...
S: Hvordan startet du egentlig opp som skuespiller?
SAO: Helt tilfeldig, egentlig. Jeg var 17 år, og strøk i matte - da måtte du ta et år på gymnaset om igjen, og det orket jeg bare ikke. Så søkte jeg teaterskolen, helt uten å ha peiling på hva det var - og kom inn! For å komme inn på teaterskolen behøver man ikke ha artium, "men" sto det; "ingen blir kunstner uten talent". Så tenkte jeg "kanskje jeg har talent?". Jeg er fra Flekkefjord, og ville bare komme meg ut av hjembyen. Det hele var veldig tilfeldig, jeg har ikke hatt noen bakgrunn fra teatermiljøet - og det er i grunnen veldig fint, altså! Har ikke hatt noen illusjoner å leve opp til, har tvert i mot synes alt har vært spennende. Jeg har sett mange eksempler på folk med store illusjoner om teateryrket, og som har blitt veldig skuffet. De har mistet illusjonene, fordi de har hatt så store forventninger...
S: Opplevde du konkurranse blant skuespillerne når du startet opp?
SAO: Det var generasjonsmotsetninger, det var det. Det synes sikker de som er unge i dag, også "herregud så treige de er", liksom. Det tror jeg helt sikkert! Det må vi jo tro, ellers kommer vi ikke videre. Skal de bare si "tenk å være så god, å få gjøre akkurat det de gamle gjør" - da hadde vi jo ikke fått noen utvikling.
S: Er det noen forskjell mellom film, tv og teaterskuespillere?
SAO: For å si det rett ut; det er ofte de som gjør de største rollene på teateret som gjør de beste rollene på film, også. Mange av de skuespillerne vi ser på amerikansk film har også spilt teater; Brando, Pacino, Woods, Malkovich. Jeg tror de som er gode på teateret også er gode på film, og omvendt. Det finnes selvfølgelig unntak - noen skuespillere er bedre enn andre.
S: Hva kommer det av at vi så ofte tar inn skuespillere utenfra til filmene våre?
SAO: Det går begge veier. Jeg har akkurat spilt en svær hovedrolle Danmark, i en film ved navn Nattsvermere - og da hentet de meg fra Norge! Så det er en utveksling. Det er en merkelig film! Jeg spiller en karismatisk sektleder som drar unge mennesker til meg på mitt slott utenfor København, og der skjer det ting på både det mentale og seksuelle plan - uten at jeg kan gå i detaljer! Det var en veldig fin rolle å gjøre. Hvordan filmen blir aner jeg ikke, men det er et spennende prosjekt - helt annerledes fra alt annet jeg har gjort.
S: Det var dette jeg skulle spørre deg om, nemlig, for du er jo en av de få norske skuespillerne som har blitt en eksportvare; hva kommer det av at det er så få norske aktører som brukes internasjonalt?
SAO: I engelskspråklig film kommer det nok mye av språket. Den engelsken vi skandinaver har setter begrensninger, med mindre vi snakker om Greta Garbo, eller Ingrid Bergman. Men jeg tror ikke vi spiller noe dårligere. Språket setter oss til syvende og sist i en bås. I utlandet hører de med en gang "hva er det med han her, siden han snakker så gebrokkent?!" Jeg kan ikke spille gategutt i New York, liksom. Selv Max Von Sydow spiller jo stort sett skurker og Gestapooffiserer...
S: Det er et stort skurkemarked der ute for europeiske aksenter.
SAO: Ja, veldig! Men det er ikke alltid den største utfordringen for en skuespiller. Når man har muligheten til å spille Strindberg og Ibsen på teateret her hjemme i Norge, så går man ikke akkurat ut i verden og spiller skurkeroller - hvis man kan velge, da. Men bevares, det er klart det er gøyalt å komme ut i verden! Jeg har gjort det, jeg også.
S: Vi snakket litt om de rollene du skammet deg over, men hva er det du er stolt av?
SAO: De siste årene på scenen med Ibsen, synes jeg at jeg har funnet noe. Jeg hadde veldig respekt for tekstene hans. Med min ulitterære bakgrunn er jeg er litt stolt av at jeg klarte å spille Ibsen, og ser at det kan fungere - og ikke minst Strindberg, da. Det er så mange myter omspunnet med klassikerne - men plutselig har jeg funnet ut at det er meg det, også! At det er muligheter for meg å spille seriøs dramatikk. Det er ganske stilig å stå på Nationaltheatret, å føle at publikum puster sammen med deg - at du klarer å formidle dette hundreår-gamle stoffet, at det treffer den dag i dag, også! Det er ganske flott! --
Og Espen Svenningsen Rambøl
Mens de fleste aktører finner en trygg nisje å plassere talentet sitt i, har denne fyren surfet over de fleste sjangre. You name it, han har gjort det; klassisk teater, barne-tv, komedier, action, drama, dukkefilm, musikaler, i det hele tatt. Han er en av de få hjemlandske aktørene som har blitt eksportvare, og bor du i Norge har du garantert et forhold til Sverre Anker Ousdal, enten du vil eller ikke. Spirit traff Norges allsidige svar på Harrison Ford på Cafe Engebret i forbindelse med promoteringen av thrillersuksessen Insomnia. Et kvarter (som var den avsatte tiden for intervjuet) blir lett til en time og et kvarter - i det vi deler en Farris, og snakker om alt fra skuespillerfaget, norsk film, og talent til Ibsen og frykten for å drite seg ut. I motsetning til de fleste aktører undertegnede har møtt er Sverre Anker Ousdal forbausende balansert og lavmælt. Seriøs uten å være pompøs. Så langt fra hyper og oppmerksomhets-søkende man kan komme, og virker befriende lite selvopptatt. Faktisk. Noe så sjeldent som en skuespiller som ikke er redd for å være seg selv - nok en rolle han takler med glans. Ousdal har gjort det meste av det beste, og er en av de få skuespillerne i gamlelandet som ennå makter å overaske - også seg selv. Han er akkurat ferdig med suksessen Kunst på Nationaltheatret, innehar hovedrollen i Leidulv Risans Blodsbånd, som kommer på NRK til høsten - og spiller en tidsriktig kultleder i den kommende danske storfilmen Nattsvermere. Men mest av alt gleder han seg til høsten, for da skal han spille i Strindbergs Dødsdansen på Hovedscenen. Dette er i kondensert form en drøy time i selskap med Postmannen Pat himself - minus en lengre samtale om teater- tradisjoner, og sporadiske forsøk på avbrytelse av den vakre pressekontakten Stine...Spirit: Siden dette intervjuet er til ære for Insomnia, kan du jo begynne med å fortelle om rollefiguren din i filmen.
Sverre Anker Ousdal: Utgangspunktet var at det ikke skulle være noe spesielt med fyren, annet at jeg var fremtredende helt til jeg på et tidlig tidspunkt forsvinner ut av filmen. At jeg skulle forfølge Stellans Skarsgårds karakter videre, og på en måte jager ham i hans bevissthet. Rollen er ikke spesielt komplisert.
S: Du spiller en politimann i filmen - gjorde du en "method acting"-variant, og tuslet rundt med politiet?
SAO: Nei, ikke akkurat for dette her - men jeg kjenner jo miljøet, da. Jeg bare tenker meg som så, at de beste etterforskerne er veldig alminnelige mennesker som har evnen til å vinne fortroligheten til folk. Tenk bare på han som etterforsket drapet på Karmøy, som jeg tror nettopp har brukt en sånn metode. At han vant fortrolighet hos den mistenkte, og derfor fikk en forklaring ut av ham.
S: Det som slår meg når man ser tilbake på alt det du har gjort, er forskjellen på rollene. Er det noe du fremdeles føler du ikke har fått sjansen til å gjøre?
SAO: Nei, jeg synes jeg har fått sjansen til å gjøre en masse, jeg! Fra Postmannen Pat til Strindberg, liksom. Det er et ganske stort sprang. Jeg har ikke noen drømmerolle, men det fascinerer meg å gå innover i menneskesinnet - sånn at du sitter igjen med det som foregår inne i hodet. Det er det som i bunn og grunn er interessant. Da kan det være så mange eksplosjoner og helikopertulykker og biler som krasjer og sånt. Det holder ikke hvis ikke historien går innover i menneskene som er involvert. Det synes i alle fall ikke jeg.
S: Du var ikke litt misunnelig på Stellan Skarsgård, som fikk muligheten til å behørig utforske dette indre territoriet i Insomnia?
SAO: Nehei! Nei, jeg var ikke det. Han passer utmerket til rollen, så jeg mente det ikke sånn. Det å spille en som egentlig ikke synes, det er også en utfordring. Å ikke gjøre noe spesielt, men allikevel være tilstede i filmen. Jeg føler at jeg har gjort en liten rolle i en stor sammenheng, men interessant nok det, også. Jøssda! Manuset syntes jeg også var spennende, det beveger seg ett skritt videre fra actionen, som var `80-tallets store greie i norsk film.
S: Når du ser tilbake på det du har gjort, er det noe du gremmes over? Noe du skulle ønsket du ikke hadde vært med på i det hele tatt?
SAO: Ja, det er det! Men det vil jeg ikke snakke om her (ler). Det er klart det. Det er en masse ting som en tenker "Nei, Gud fader - dette ble dårlig! Dette burde jeg ikke ha gjort." Men så tenker jeg, "burde ha gjort?" Det er faktisk mange ting som har blitt kjempebra, også! Hadde jeg hatt et så selektivt utvalg i utgangspunktet, ville jeg sikkert gått glipp av mye som var fantastisk flott å være med på. Det gjelder å være litt åpen, og ta noen sjanser - herregud, av og til går du på ræva, men det er jo film, eller teater, det er jo ikke verdenskrigen som bryter ut! Du må jo se alt i perspektiv.
S: Men det er forskjell på å være misfornøyd med det du gjør på teateret, framfor film eller tv. Når det først er fanget på film følger det deg for evig og alltid - det fester seg i den offentlige bevisstheten på en helt annen måte.
SAO: Tjaa, det vet jeg ikke. Tro meg, folk husker feilskjær fra teateret, også. Så jeg vet ikke. Det synes jo mye bedre når du driter deg ut i 40 X 10 meter, på et lerret...
S: Føler du virkelig at du har dritet deg ut på film?
SAO: Jeg mistenker mange ganger at jeg ikke var bra nok. Er ikke så veldig selvkritisk, egentlig. Jeg har fått meg noen på nesa, selvfølgelig - men har også opplevd mye som jeg ikke hadde forventet. Man skal ikke safe hele tiden. Jeg har kolleger som er veldig redde for å gjøre noe utover imaget de har fått, og som er misfornøyde med karrieren fordi de bare sagt ja til det de trodde de kunne beherske. Har de fått roller de ikke har følt seg helt hjemme i, har de for sikkerhets skyld sagt nei. Det har ikke jeg gjort. Jeg har tatt sangroller uten å kunne synge, har prøvd veldig mye forskjellig - og det synes jeg at jeg har fått uttelling for.
S: Har du tatt roller som du har vært skikkelig redd for å gå inn i?
SAO: Ja, jeg har det... Når vi skulle sette opp Byggmester Solnes på Hovedscenen, var jeg veldig redd at jeg ikke skulle klare å rettferdiggjøre at vi spilte Ibsen. Vi gjorde stykket annerledes, men noen kvelder synes jeg det var sjansen verdt. Absolutt. Ikke hver kveld, men av og til følte jeg at "her er vi inne på noe som er spennende!"
S: Hvor ofte får du den følelsen?
SAO: Ikke så ofte - men den gangen du føler det, er verdt alle de hundre gangene du ikke føler det. Å vite at "muligens får jeg det til i kveld". Det er ikke ofte, men det er en sånn tilfredstillelse i å være i ett med salen og scenen - det er helt utrolig, altså!
S: Men kan man oppnå den samme følelsen på film og teater, med tanke på hvor forskjellig måten er å arbeide på?
SAO: Det er ikke så veldig forskjellig, egentlig. Det er jo på teateret jeg har vært mesteparten av årene mine, og har i de senere år begynt å utprøve følelsmessige ting, som jeg av og til har fått til. Jeg har kommet over en barriere der jeg ikke er redd for å drite meg ut. På film har jeg ennå mye ugjort - føler at jeg ikke har fått gått den veien helt ut ennå.
S: Det snakkes fortsatt om manus-tørke i filmbransjen...
SAO: Vi har vært svake på manussiden, men jeg tror det begynner å forbedre seg nå. Det er ikke dermed sagt at regissørene, skuespillerne, eller det tekniske er dårlig. Jeg har jobbet litt i utlandet, og vi ligger ikke etter andre land - bortsett fra på manussiden! Det er klart de har større resurser i utlandet, men det lages jo årlig 180 filmer i Amerika, og kun 30 av de beste kommer til Norge. Så hvis vi har en bra film hvert fjerde år - og det har vi jo - ligger vi statistisk sett bra an, vi. Søndagsengler får plutselig en Oscarnominasjon - bang! Hvem hadde trodd det?! Så alt er mulig i film, altså.
S: Det snakkes mye om standarden på norsk film, men veldig lite om standarden på norsk teater. Hvor sterk teatertradisjonen har vi i Norge, i forhold til andre land?
SAO: Jeg tror vi har en høy teaterstandard. Når vi har utenlandske instruktører er de veldig... tja, de er kanskje bare høflige, men de er veldig begeistret for norske skuespillere. Vi gjestet jo Dramaten i Stockholm, og fikk kjempekritikker. Føler liksom ikke at vi er noe underutviklet teaterland. Tvert imot.
S: Hvor føler du at erfaringene dine har ført deg som skuespiller?
SAO: Jeg føler at det ikke er noe å holde tilbake. Du må våge. "Talent er mot", det ordspråket har jeg tenkt mye på de senere årene. At du tør å vise noe til publikum. Jeg sier ja til utfordringer, og kan plutselig oppdage at "jøss, går det an å gjøre dette også!?" Du må gi av deg sjøl, og det føler jeg at jeg av og til hatt fått muligheten til. Det merker jeg gir gevinst.
S: Du hadde mer hemninger som skuespiller tidligere?
SAO: Absolutt! Hadde masse hemninger på grunn av min kulturelle bakgrunn, jeg var overhode ikke oppvokst i noe teatermiljø. Følte liksom det var mye jeg ikke kunne gjøre, så det var mye som holdt meg tilbake...
S: Hvordan startet du egentlig opp som skuespiller?
SAO: Helt tilfeldig, egentlig. Jeg var 17 år, og strøk i matte - da måtte du ta et år på gymnaset om igjen, og det orket jeg bare ikke. Så søkte jeg teaterskolen, helt uten å ha peiling på hva det var - og kom inn! For å komme inn på teaterskolen behøver man ikke ha artium, "men" sto det; "ingen blir kunstner uten talent". Så tenkte jeg "kanskje jeg har talent?". Jeg er fra Flekkefjord, og ville bare komme meg ut av hjembyen. Det hele var veldig tilfeldig, jeg har ikke hatt noen bakgrunn fra teatermiljøet - og det er i grunnen veldig fint, altså! Har ikke hatt noen illusjoner å leve opp til, har tvert i mot synes alt har vært spennende. Jeg har sett mange eksempler på folk med store illusjoner om teateryrket, og som har blitt veldig skuffet. De har mistet illusjonene, fordi de har hatt så store forventninger...
S: Opplevde du konkurranse blant skuespillerne når du startet opp?
SAO: Det var generasjonsmotsetninger, det var det. Det synes sikker de som er unge i dag, også "herregud så treige de er", liksom. Det tror jeg helt sikkert! Det må vi jo tro, ellers kommer vi ikke videre. Skal de bare si "tenk å være så god, å få gjøre akkurat det de gamle gjør" - da hadde vi jo ikke fått noen utvikling.
S: Er det noen forskjell mellom film, tv og teaterskuespillere?
SAO: For å si det rett ut; det er ofte de som gjør de største rollene på teateret som gjør de beste rollene på film, også. Mange av de skuespillerne vi ser på amerikansk film har også spilt teater; Brando, Pacino, Woods, Malkovich. Jeg tror de som er gode på teateret også er gode på film, og omvendt. Det finnes selvfølgelig unntak - noen skuespillere er bedre enn andre.
S: Hva kommer det av at vi så ofte tar inn skuespillere utenfra til filmene våre?
SAO: Det går begge veier. Jeg har akkurat spilt en svær hovedrolle Danmark, i en film ved navn Nattsvermere - og da hentet de meg fra Norge! Så det er en utveksling. Det er en merkelig film! Jeg spiller en karismatisk sektleder som drar unge mennesker til meg på mitt slott utenfor København, og der skjer det ting på både det mentale og seksuelle plan - uten at jeg kan gå i detaljer! Det var en veldig fin rolle å gjøre. Hvordan filmen blir aner jeg ikke, men det er et spennende prosjekt - helt annerledes fra alt annet jeg har gjort.
S: Det var dette jeg skulle spørre deg om, nemlig, for du er jo en av de få norske skuespillerne som har blitt en eksportvare; hva kommer det av at det er så få norske aktører som brukes internasjonalt?
SAO: I engelskspråklig film kommer det nok mye av språket. Den engelsken vi skandinaver har setter begrensninger, med mindre vi snakker om Greta Garbo, eller Ingrid Bergman. Men jeg tror ikke vi spiller noe dårligere. Språket setter oss til syvende og sist i en bås. I utlandet hører de med en gang "hva er det med han her, siden han snakker så gebrokkent?!" Jeg kan ikke spille gategutt i New York, liksom. Selv Max Von Sydow spiller jo stort sett skurker og Gestapooffiserer...
S: Det er et stort skurkemarked der ute for europeiske aksenter.
SAO: Ja, veldig! Men det er ikke alltid den største utfordringen for en skuespiller. Når man har muligheten til å spille Strindberg og Ibsen på teateret her hjemme i Norge, så går man ikke akkurat ut i verden og spiller skurkeroller - hvis man kan velge, da. Men bevares, det er klart det er gøyalt å komme ut i verden! Jeg har gjort det, jeg også.
S: Vi snakket litt om de rollene du skammet deg over, men hva er det du er stolt av?
SAO: De siste årene på scenen med Ibsen, synes jeg at jeg har funnet noe. Jeg hadde veldig respekt for tekstene hans. Med min ulitterære bakgrunn er jeg er litt stolt av at jeg klarte å spille Ibsen, og ser at det kan fungere - og ikke minst Strindberg, da. Det er så mange myter omspunnet med klassikerne - men plutselig har jeg funnet ut at det er meg det, også! At det er muligheter for meg å spille seriøs dramatikk. Det er ganske stilig å stå på Nationaltheatret, å føle at publikum puster sammen med deg - at du klarer å formidle dette hundreår-gamle stoffet, at det treffer den dag i dag, også! Det er ganske flott! --
Friday, August 29, 2008
"Dødsdans i hat og kjærlighet"
Dødsdans i hat og kjærlighet
Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 13. november 1997
"Dødsdansen" er et av August Strindbergs svarteste dramaer. Med enerne Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen får det première på Nationaltheatret 20. november.
- Vi kaller ham Sir Anker, flirer Stein Winge og titter bort på den nyslåtte ridder av St. Olavs Orden, Sverre Anker Ousdal.
De to har kampert sammen om Strindberg før. "Faderen" (1887) fikk en rystende oppførelse i Winges regi på Nationaltheatret i 1995 med Ousdal, som fikk Kritikerprisen for rollen.
Nå går Winge til sitt sjette møte med Strindberg, denne gang med Ousdal som Edgar.
Og inn i mannsbastionen trer Strindberg-ferske Kjersti Holmen for å tolke Edgars hustru Alice.
- Det har vært en kamp både for meg og Alice, sier hun tørt.
- Kjersti har sprengt ut sin egen vei og lar seg ikke puffe.
Hun liker denne mannsbastionen, sier Winge og avbrytes kontant av Holmen: - Det vet du ingenting om!
Her er jenta si som bør kunne mestre Alice! I "Dødsdansen" sitter kapteinen Edgar og hans hustru Alice innesperret på livstid i et ekteskapshelvete, der bitterhet og hat har krysset kjærlighet i en evig maktkamp gjennom snart 25 år.
Når slektningen Kurt (Henrik Scheele) besøker dem, trekkes han inn i dødsdansen.
- Mens "Faderen" har en klar episk handling med fremdrift, er "Dødsdansen" en runddans, der alt males opp og opp igjen, sier Winge.
- Kvinnesynet?
- Strindberg hadde jo problemer med kvinnene og slet med å forstå dem. Dramaene viser ikke entydig kvinnehat, selv om hans fordreide kvinnesyn var rimelig negativt. Det passet ham bra og forløste ham som dikter. Likevel gjør han kvinnen til en verdig motstander i "Dødsdansen", mer intelligent enn mannen. Formen er knapp, musikalsk og direkte: Elsk! Hat! Pang! Aldri likegyldig. Og alltid lyser medlidenheten.
Gjenkjennelig - Er "Dødsdansen" for ekstrem til å føle gjenkjennelse?
- Nei, her kjenner vi oss igjen hele veien. Jeg synes ikke engang det er ekstremt. Har publikum litt innsikt i egne liv, vil de møte seg selv.
Winge har gjort lite for å gi forestillingen spesielle effekter. - Det er et kammerspill med sterke meldinger. Jeg ser ikke noe poeng i å jåle til med ytterligere regigrep, men har lagt vekt på å få frem menneskene så tett og nært som mulig.
- Hva har Edgar og Alice lært?
- Ingenting. De vil fortsette som før, uten håp. Men alltid ligger kjærligheten i bunnen. Sammen med hatet. Ousdal sliter med å forklare hva han gjennomgår for å nå inn til sin Edgar: - Hos Strindberg og Ibsen ligger en slags dimensjon du ikke kan snakke om eller planlegge, noe abstrakt som skjer på scenen der og da. Du må våge å gå inn i dette, være klar, når det åpner seg. Det er øyeblikk hvor jeg merker sprangene, slukene. Ennå har jeg ikke funnet hva jeg jakter på, men jeg kjenner lukten. Når jeg arbeider med en rolle, er hans verden min. Da er de andre bipersoner i hans og mitt liv. Prosessen er smertefull, sukker Ousdal.
I begynnelsen var Kjersti Holmen skrekkslagen ved tanken på Strindberg. - Jeg tenkte på Margaretha Krook, svart hår og heksenese. Mytene. Men slik er det jo ikke. Alice er et satans kvinnfolk, sterk og farlig med mye jævelskap, men også sårbarhet i seg, sier Holmen, som ikke jobber etter metoder, men griper fatt og stuper.
- Strindberg er raus med Alice. Han treffer et kvinneliv med bredde og muligheter i seg. Hun er ikke hatefull, men desperat. Jeg synes ikke lenger hun er sjokkerende.
- Og Edgar elsker henne fremdeles. Visst fanken gjør han det! sier Sverre Anker Ousdal.
FAKTARAMME
Fakta
Strindberg skrev "Dødsdansen" i 1900. Dramaet bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i ham etter at to ekteskap var havarert.
Likevel syntes han "synd om människorna". Hans personer er mer ensomme og ulykkelige enn onde.
Dramaet fikk urpremière i Tyskland og gikk sin seiersgang på tyske scener før det ble oppført på Strindbergs Intima Teatern i 1909 og på Dramaten i 1921.
Første gang på Nationaltheatret også i 1921 med Harald Stormoen og Ragna Wettergreen.
På Nationaltheatret i 1963 med Kolbjørn Buøen og Aase Bye.
På Nationaltheatret i 1971 med ekteparet Espen Skjønberg og Mona Hofland.
Pussig nok medvirket et annet ektepar i TV-teatret i 1990; Per Sunderland og Lise Fjeldstad.
Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 13. november 1997
"Dødsdansen" er et av August Strindbergs svarteste dramaer. Med enerne Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen får det première på Nationaltheatret 20. november.
- Vi kaller ham Sir Anker, flirer Stein Winge og titter bort på den nyslåtte ridder av St. Olavs Orden, Sverre Anker Ousdal.
De to har kampert sammen om Strindberg før. "Faderen" (1887) fikk en rystende oppførelse i Winges regi på Nationaltheatret i 1995 med Ousdal, som fikk Kritikerprisen for rollen.
Nå går Winge til sitt sjette møte med Strindberg, denne gang med Ousdal som Edgar.
Og inn i mannsbastionen trer Strindberg-ferske Kjersti Holmen for å tolke Edgars hustru Alice.
- Det har vært en kamp både for meg og Alice, sier hun tørt.
- Kjersti har sprengt ut sin egen vei og lar seg ikke puffe.
Hun liker denne mannsbastionen, sier Winge og avbrytes kontant av Holmen: - Det vet du ingenting om!
Her er jenta si som bør kunne mestre Alice! I "Dødsdansen" sitter kapteinen Edgar og hans hustru Alice innesperret på livstid i et ekteskapshelvete, der bitterhet og hat har krysset kjærlighet i en evig maktkamp gjennom snart 25 år.
Når slektningen Kurt (Henrik Scheele) besøker dem, trekkes han inn i dødsdansen.
- Mens "Faderen" har en klar episk handling med fremdrift, er "Dødsdansen" en runddans, der alt males opp og opp igjen, sier Winge.
- Kvinnesynet?
- Strindberg hadde jo problemer med kvinnene og slet med å forstå dem. Dramaene viser ikke entydig kvinnehat, selv om hans fordreide kvinnesyn var rimelig negativt. Det passet ham bra og forløste ham som dikter. Likevel gjør han kvinnen til en verdig motstander i "Dødsdansen", mer intelligent enn mannen. Formen er knapp, musikalsk og direkte: Elsk! Hat! Pang! Aldri likegyldig. Og alltid lyser medlidenheten.
Gjenkjennelig - Er "Dødsdansen" for ekstrem til å føle gjenkjennelse?
- Nei, her kjenner vi oss igjen hele veien. Jeg synes ikke engang det er ekstremt. Har publikum litt innsikt i egne liv, vil de møte seg selv.
Winge har gjort lite for å gi forestillingen spesielle effekter. - Det er et kammerspill med sterke meldinger. Jeg ser ikke noe poeng i å jåle til med ytterligere regigrep, men har lagt vekt på å få frem menneskene så tett og nært som mulig.
- Hva har Edgar og Alice lært?
- Ingenting. De vil fortsette som før, uten håp. Men alltid ligger kjærligheten i bunnen. Sammen med hatet. Ousdal sliter med å forklare hva han gjennomgår for å nå inn til sin Edgar: - Hos Strindberg og Ibsen ligger en slags dimensjon du ikke kan snakke om eller planlegge, noe abstrakt som skjer på scenen der og da. Du må våge å gå inn i dette, være klar, når det åpner seg. Det er øyeblikk hvor jeg merker sprangene, slukene. Ennå har jeg ikke funnet hva jeg jakter på, men jeg kjenner lukten. Når jeg arbeider med en rolle, er hans verden min. Da er de andre bipersoner i hans og mitt liv. Prosessen er smertefull, sukker Ousdal.
I begynnelsen var Kjersti Holmen skrekkslagen ved tanken på Strindberg. - Jeg tenkte på Margaretha Krook, svart hår og heksenese. Mytene. Men slik er det jo ikke. Alice er et satans kvinnfolk, sterk og farlig med mye jævelskap, men også sårbarhet i seg, sier Holmen, som ikke jobber etter metoder, men griper fatt og stuper.
- Strindberg er raus med Alice. Han treffer et kvinneliv med bredde og muligheter i seg. Hun er ikke hatefull, men desperat. Jeg synes ikke lenger hun er sjokkerende.
- Og Edgar elsker henne fremdeles. Visst fanken gjør han det! sier Sverre Anker Ousdal.
FAKTARAMME
Fakta
Strindberg skrev "Dødsdansen" i 1900. Dramaet bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i ham etter at to ekteskap var havarert.
Likevel syntes han "synd om människorna". Hans personer er mer ensomme og ulykkelige enn onde.
Dramaet fikk urpremière i Tyskland og gikk sin seiersgang på tyske scener før det ble oppført på Strindbergs Intima Teatern i 1909 og på Dramaten i 1921.
Første gang på Nationaltheatret også i 1921 med Harald Stormoen og Ragna Wettergreen.
På Nationaltheatret i 1963 med Kolbjørn Buøen og Aase Bye.
På Nationaltheatret i 1971 med ekteparet Espen Skjønberg og Mona Hofland.
Pussig nok medvirket et annet ektepar i TV-teatret i 1990; Per Sunderland og Lise Fjeldstad.
"Dødsdans for elskende"
Dødsdans for elskende
Aftenposten papirutgave, 19. november 1997
Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen slåss så busten fyker. For første gang spiller de mot hverandre på scenen. Det skjer i August Strindbergs ekteskapsdrama "Dødsdansen", som får première på Nationaltheatret i morgen i Stein Winges regi. Dramaet ble skrevet i 1900, og bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i Strindberg etter at to ekteskap var havarert.
Alice og Edgar - ekteparet i "Dødsdansen" - var fulle av håp og drømmer da de giftet seg for snart 25 år siden. De bor på en øy i havgapet.
Hun var en vakker og temperamentsfull skuespiller som ønsket å bli en ny Sarah Bernhardt, han var en stilig offiser som drømte om å bli general. Men så kom fødslene, og hun ble hjemmeværende, mens hans avansement gikk heller langsomt, og han endte som kaptein. Nå lever de under svært beskjedne kår, ensomme med hverandre og uten omgangskrets.
Deres ekteskap preges av begges bitterhet, mistenksomhet og isolasjon. Drept er gløden de hadde til hverandre, nå ulmer et farligere hat.
- De har isolert seg fra omverdenen. Bokstavelig talt kappet alle trosser. I festningens tårnværelse, et tidligere fengsel, slåss de to ustoppelig, men én ting er de enige om:
Alle andre er noen drittsekker, sier Kjersti Holmen.
Og skuespillerne er ikke i tvil om at de to er uadskillelige: - De elsker hverandre langt inn i sjelen. De kan ikke leve uten hverandre, sier Sverre Anker Ousdal, og suppleres av Kjersti Holmen:
- De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det.
En dag får øyboerne besøk. Alices fetter, og Edgars ungdomsvenn, Kurt, som har tilbragt flere år i Amerika, kommer til øya for å bosette seg der.
- De har aldri vært så lykkelige som når denne tredje personen kommer inn i deres liv, sier skuespillerne, og tilføyer at det på ingen måte betyr at Kurt i Henrik Scheeles skikkelse får en vennlig mottagelse.
- Kurt vil helst gå med en gang, forteller Scheele om sin rollefigur.
Men vertskapet vil ikke la ham slippe så lett.
- De ødelegger ham fullstendig. Han ankommer som en pent antrukket herre, men etterhvert ligner han stadig mer på en vaskefille, sier skuespillerne.
- Om en av vår tids familieterapeuter skulle forsøkt seg på en megling mellom ektefellene, ville han trolig lidd samme skjebne som Kurt, ler "ekteparet" Ousdal/Holmen.
"Dødsdansen" er det første møtet på teaterscenen mellom Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, men de kjenner hverandre godt fra andre sammenhenger. Nylig avsluttet de innspillingen av TV-serien "Blodsbånd", som kommer på NRK1 på vårparten, også der som mann og kone, men i et helt annet ekteskap enn i "Dødsdansen".
- "Dødsdansen" handler heller ikke om ett bestemt ekteskap, men om det universelle fenomen, en mann og en kvinne som ikke kan leve uten hverandre. Det finnes millioner av slike ekteskap verden over, sier Ousdal.
Hennika Skjønberg har stykkets fjerde rolle, som hushjelpen Jenny.
teater Nationaltheatret, Hovedscenen, première i morgen kl. 20.00
"De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det." Kjersti Holmen, spiller Alice.
Aftenposten papirutgave, 19. november 1997
Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen slåss så busten fyker. For første gang spiller de mot hverandre på scenen. Det skjer i August Strindbergs ekteskapsdrama "Dødsdansen", som får première på Nationaltheatret i morgen i Stein Winges regi. Dramaet ble skrevet i 1900, og bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i Strindberg etter at to ekteskap var havarert.
Alice og Edgar - ekteparet i "Dødsdansen" - var fulle av håp og drømmer da de giftet seg for snart 25 år siden. De bor på en øy i havgapet.
Hun var en vakker og temperamentsfull skuespiller som ønsket å bli en ny Sarah Bernhardt, han var en stilig offiser som drømte om å bli general. Men så kom fødslene, og hun ble hjemmeværende, mens hans avansement gikk heller langsomt, og han endte som kaptein. Nå lever de under svært beskjedne kår, ensomme med hverandre og uten omgangskrets.
Deres ekteskap preges av begges bitterhet, mistenksomhet og isolasjon. Drept er gløden de hadde til hverandre, nå ulmer et farligere hat.
- De har isolert seg fra omverdenen. Bokstavelig talt kappet alle trosser. I festningens tårnværelse, et tidligere fengsel, slåss de to ustoppelig, men én ting er de enige om:
Alle andre er noen drittsekker, sier Kjersti Holmen.
Og skuespillerne er ikke i tvil om at de to er uadskillelige: - De elsker hverandre langt inn i sjelen. De kan ikke leve uten hverandre, sier Sverre Anker Ousdal, og suppleres av Kjersti Holmen:
- De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det.
En dag får øyboerne besøk. Alices fetter, og Edgars ungdomsvenn, Kurt, som har tilbragt flere år i Amerika, kommer til øya for å bosette seg der.
- De har aldri vært så lykkelige som når denne tredje personen kommer inn i deres liv, sier skuespillerne, og tilføyer at det på ingen måte betyr at Kurt i Henrik Scheeles skikkelse får en vennlig mottagelse.
- Kurt vil helst gå med en gang, forteller Scheele om sin rollefigur.
Men vertskapet vil ikke la ham slippe så lett.
- De ødelegger ham fullstendig. Han ankommer som en pent antrukket herre, men etterhvert ligner han stadig mer på en vaskefille, sier skuespillerne.
- Om en av vår tids familieterapeuter skulle forsøkt seg på en megling mellom ektefellene, ville han trolig lidd samme skjebne som Kurt, ler "ekteparet" Ousdal/Holmen.
"Dødsdansen" er det første møtet på teaterscenen mellom Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, men de kjenner hverandre godt fra andre sammenhenger. Nylig avsluttet de innspillingen av TV-serien "Blodsbånd", som kommer på NRK1 på vårparten, også der som mann og kone, men i et helt annet ekteskap enn i "Dødsdansen".
- "Dødsdansen" handler heller ikke om ett bestemt ekteskap, men om det universelle fenomen, en mann og en kvinne som ikke kan leve uten hverandre. Det finnes millioner av slike ekteskap verden over, sier Ousdal.
Hennika Skjønberg har stykkets fjerde rolle, som hushjelpen Jenny.
teater Nationaltheatret, Hovedscenen, première i morgen kl. 20.00
"De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det." Kjersti Holmen, spiller Alice.
Thursday, August 14, 2008
Ridder St Olaf
In 1997, Sverre Anker Ousdal was made a Knight First Class of the Order of St Olaf, for his work as an actor.
Tuesday, August 5, 2008
"Insomnia"
This is from poletti's "Name that Film" photostream on Flickr. Whoops, now we've given away the answer, haven't we.
Monday, August 4, 2008
"Sekten"
"Sekten"
International title: "Credo"
1997
Genre: Thriller
Language: Danish, Norwegian, Swedish
Running time: 90 minutes
Directed by Susanne Bier
Written by Peter Asmussen, Susanne Bier, Jakob Grønlykke, from the novel "Dyr" by Juliane Preisler
Cast includes:
Sofie Gråbøl as Mona
Ellen Hillingsø as Anne
Sverre Anker Ousdal as Dr Lack
...
Ghita Nørby as Svigermor
Overview: "Mona is about to marry the distracted Martin, and throws herself a bachelorette party. Her best friend Anne leaves early, to see the mysterious Dr Lack. Mona follows Anne, curious to see first hand the seances of the doctor. Although she is attracted to his mystique, she discovers that he was fired from the hospital for inappropriate methods, and she realises that he is a dangerous man. He may pose a threat to Anne and herself. (Baseline StudioSystems)"
International title: "Credo"
1997
Genre: Thriller
Language: Danish, Norwegian, Swedish
Running time: 90 minutes
Directed by Susanne Bier
Written by Peter Asmussen, Susanne Bier, Jakob Grønlykke, from the novel "Dyr" by Juliane Preisler
Cast includes:
Sofie Gråbøl as Mona
Ellen Hillingsø as Anne
Sverre Anker Ousdal as Dr Lack
...
Ghita Nørby as Svigermor
Overview: "Mona is about to marry the distracted Martin, and throws herself a bachelorette party. Her best friend Anne leaves early, to see the mysterious Dr Lack. Mona follows Anne, curious to see first hand the seances of the doctor. Although she is attracted to his mystique, she discovers that he was fired from the hospital for inappropriate methods, and she realises that he is a dangerous man. He may pose a threat to Anne and herself. (Baseline StudioSystems)"
"Insomnia"
"Insomnia"
1997
Genre: Suspense/Crime
Language: Norwegian, Swedish
Running time: 99 minutes
Directed by Erik Skjoldbjærg
Written by Nikolaj Frobenius, Erik Skjoldbjærg
Cast includes:
Stellan Skarsgård as Jonas Engström
Sverre Anker Ousdal as Erik Vik
Gisken Armand as Hagen
Maria Bonnevie as Ane
Bjørn Floberg as Jon Holt
Overview: "In the far reaches of northern Norway, the fog and endless daylight start to get on the nerves of the investigator Jonas Engstrom (Stellan Skarsgard), who has been sent to look into the killing of a beautiful young woman (Maria Mathiesen). Normally a hard case capable of taking care of himself, Engstrom finds developments working against him in ways he can't control. Mr. Skarsgard's performance as a man pushed to the breaking point gives the film its share of Hitchcockian undercurrents. (The New York Times)"
Image from Stellanonline.com
1997
Genre: Suspense/Crime
Language: Norwegian, Swedish
Running time: 99 minutes
Directed by Erik Skjoldbjærg
Written by Nikolaj Frobenius, Erik Skjoldbjærg
Cast includes:
Stellan Skarsgård as Jonas Engström
Sverre Anker Ousdal as Erik Vik
Gisken Armand as Hagen
Maria Bonnevie as Ane
Bjørn Floberg as Jon Holt
Overview: "In the far reaches of northern Norway, the fog and endless daylight start to get on the nerves of the investigator Jonas Engstrom (Stellan Skarsgard), who has been sent to look into the killing of a beautiful young woman (Maria Mathiesen). Normally a hard case capable of taking care of himself, Engstrom finds developments working against him in ways he can't control. Mr. Skarsgard's performance as a man pushed to the breaking point gives the film its share of Hitchcockian undercurrents. (The New York Times)"
Image from Stellanonline.com
Screen cap from moviescreencaps.blogspot.comFriday, August 1, 2008
"Dypdykk i kjærlighetshatets grufulle helvette"
Dypdykk i kjærlighetshatets grufulle helvette
Kjell Moe, Kulturspeilet, [1997]
For nært livet selv er det, Strindberg la selv aldri skjul på at det han skrev hentet han ut fra sine egne opplevelser. Det er ikke bare hans eget forhold til fraskilte Siri von Essen man kan ane i dette stykket, kanskje tydeligere som inspirasjon var ekteskapet mellom hans søster Anna og Hugo Philip.
Ellen Horn gjør teatermannen Hans Jacob Nilsens ord til sine når hun i programmet siterer ham: "Teateret skal ikke få oss til å tvile - det skal få oss til å tenke."
Stein Winge er tilbake på Nationaltheatret med Strindberg og Sverre Anker Ousdal. I løpet av to timer utsetter han publikum for Strindbergs helvettes-beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne, ekteparet som står foran sitt sølvbryllup. Selvfølgelig kommer man ikke utenom sammenliknende teateropplevelser som med Faderen han satte opp i 1995 med Sverre Anker Ousdal, en oppsetning som fremdeles sitter skakende tett i minnet.
Mye av denne oppsetningen dreier seg også om Sverre Anker Ousdal. Den galskapen han viser på scenen - det gradvise crescendoet som bygger seg opp mellom ektefellene - er i det ytre opprivende og sjokkerende. Det spares ikke på effekter i denne oppsetningen. Vinduer og møbler knuses, husgerådet fyker veggimellom når kapteinen får sitt anfall av 'oppgjør' mot sin fiende, kvinnen i hans liv.
Likevel er hans gestaltning av Edgar, kapteinen, fullt ut kontrollert. Ousdal makter å trenge gjennom det ytre og gi denne personen troverdighet. Vi tror på denne kapteins-skikkelsen, midt oppe i all den uvirkelige elendigheten.
Nesten like mye dreier det seg om Kjersti Holmen som med tolkningen av hans hustru avleverer skuespillerkunst hvor hun viser å mestre det helt store formatet i en rolle av en langt annen støpning enn Elza Dolittle.
Strindberg balanserer galskapen mellom de to kjønnene. Hos mannen er det det ytre fysiske som kommer til uttrykk. Hos kvinnen er det den slu diabolske beregneligheten. Dette beherskerer Kjersti Holmen. Mot slutten får hun karantenemesteren, Kurt, til bokstavelig talt å slikke sine føtter: Du er en djevel! utbryter han.
Henrik Scheele spiller vennen som dukker opp etter 25 år, og som er den katalysator som får tingene til å skje (som Strindberg selv i det virkelige liv i hjemmet til sin søster og hennes mann).
Tine Schwab har konstruert et scenebilde på to plan, og sannelig går stigen fra fjorårssesongens Otello igjen også i Dødsdansen, uten at jeg riktig forstår hvorfor. Man undres på hvor kapteinen tok veien da han gikk opp stigen og senere dukket opp nede på scenen.
Stein Winge har gitt oss en forestilling med all den strindberg'ske iboende djevelskapen i behold. Han forsterker den, for i store deler av oppsetningen - før den virkelige fysiske katastrofen bryter løs på scenen - lar han oss også le og ta til smilebåndet, slik at vi kan få følelsen av å få virkeligheten på avstand. Men latteren blir sittende i halsen etterhvert som handlingen skrider fram, og slik minner vi oss selv på at avstanden mellom glede og sorg, ekstase og fortvilelse er forferdelig kort.
Det er en forestilling hvor instruktøren har dempet seg betydelig i sin bruk av effekter. De er der, men det er like mye det lavmælte, ikke-sagte, som gjør inntrykk, som i stykkets start og slutt.
En sterk forestilling, et teaterbesøk du ikke har mulighet til å komme uberørt ut fra. Først og fremst er det Sverre Anker Ousdal det handler om, men dette er en oppsetning uten svakheter og med et spill av strålende klasse over hele linjen.
Kjell Moe, Kulturspeilet, [1997]
Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, foto: Leif Gabrielsen
For nært livet selv er det, Strindberg la selv aldri skjul på at det han skrev hentet han ut fra sine egne opplevelser. Det er ikke bare hans eget forhold til fraskilte Siri von Essen man kan ane i dette stykket, kanskje tydeligere som inspirasjon var ekteskapet mellom hans søster Anna og Hugo Philip.
Ellen Horn gjør teatermannen Hans Jacob Nilsens ord til sine når hun i programmet siterer ham: "Teateret skal ikke få oss til å tvile - det skal få oss til å tenke."
Stein Winge er tilbake på Nationaltheatret med Strindberg og Sverre Anker Ousdal. I løpet av to timer utsetter han publikum for Strindbergs helvettes-beskrivelse av forholdet mellom mann og kvinne, ekteparet som står foran sitt sølvbryllup. Selvfølgelig kommer man ikke utenom sammenliknende teateropplevelser som med Faderen han satte opp i 1995 med Sverre Anker Ousdal, en oppsetning som fremdeles sitter skakende tett i minnet.
Mye av denne oppsetningen dreier seg også om Sverre Anker Ousdal. Den galskapen han viser på scenen - det gradvise crescendoet som bygger seg opp mellom ektefellene - er i det ytre opprivende og sjokkerende. Det spares ikke på effekter i denne oppsetningen. Vinduer og møbler knuses, husgerådet fyker veggimellom når kapteinen får sitt anfall av 'oppgjør' mot sin fiende, kvinnen i hans liv.
Likevel er hans gestaltning av Edgar, kapteinen, fullt ut kontrollert. Ousdal makter å trenge gjennom det ytre og gi denne personen troverdighet. Vi tror på denne kapteins-skikkelsen, midt oppe i all den uvirkelige elendigheten.
Nesten like mye dreier det seg om Kjersti Holmen som med tolkningen av hans hustru avleverer skuespillerkunst hvor hun viser å mestre det helt store formatet i en rolle av en langt annen støpning enn Elza Dolittle.
Strindberg balanserer galskapen mellom de to kjønnene. Hos mannen er det det ytre fysiske som kommer til uttrykk. Hos kvinnen er det den slu diabolske beregneligheten. Dette beherskerer Kjersti Holmen. Mot slutten får hun karantenemesteren, Kurt, til bokstavelig talt å slikke sine føtter: Du er en djevel! utbryter han.
Henrik Scheele spiller vennen som dukker opp etter 25 år, og som er den katalysator som får tingene til å skje (som Strindberg selv i det virkelige liv i hjemmet til sin søster og hennes mann).
Tine Schwab har konstruert et scenebilde på to plan, og sannelig går stigen fra fjorårssesongens Otello igjen også i Dødsdansen, uten at jeg riktig forstår hvorfor. Man undres på hvor kapteinen tok veien da han gikk opp stigen og senere dukket opp nede på scenen.
Stein Winge har gitt oss en forestilling med all den strindberg'ske iboende djevelskapen i behold. Han forsterker den, for i store deler av oppsetningen - før den virkelige fysiske katastrofen bryter løs på scenen - lar han oss også le og ta til smilebåndet, slik at vi kan få følelsen av å få virkeligheten på avstand. Men latteren blir sittende i halsen etterhvert som handlingen skrider fram, og slik minner vi oss selv på at avstanden mellom glede og sorg, ekstase og fortvilelse er forferdelig kort.
Det er en forestilling hvor instruktøren har dempet seg betydelig i sin bruk av effekter. De er der, men det er like mye det lavmælte, ikke-sagte, som gjør inntrykk, som i stykkets start og slutt.
En sterk forestilling, et teaterbesøk du ikke har mulighet til å komme uberørt ut fra. Først og fremst er det Sverre Anker Ousdal det handler om, men dette er en oppsetning uten svakheter og med et spill av strålende klasse over hele linjen.
Du kommer ikke utenom dette dypdykket i kjærlighetshatet.
"Dødsdansen"
"Dødsdansen"
by August Strindberg; translated by Ole Grepp
Premiere 20 November 1997
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama
Directed by Stein Winge
Cast:
Kjersti Holmen as Alice, Edgars kone
Sverre Anker Ousdal as Edgar, kaptein
Henrik Scheele as Kurt, Karantenmester
Hennika Skjønberg as Jenny
by August Strindberg; translated by Ole Grepp
Premiere 20 November 1997
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama
Directed by Stein Winge
Cast:
Kjersti Holmen as Alice, Edgars kone
Sverre Anker Ousdal as Edgar, kaptein
Henrik Scheele as Kurt, Karantenmester
Hennika Skjønberg as Jenny
"Kunst"
Sublimt: En fornøyd skuespillere umiddelbartetter forestillingen. Per Jansen med det sublime bildet «Magnus».
Naiv strek: Sverre Anker Ousdal spiller også i stykket "Kunst" på Nationalteatret. Her med sin naivistiske tegning «På havet».
Snøhvitt: Nils Ole Oftebro velger å kalle sitt bilde metafysiske «Når det snør i ditt indre».
From Verdensgangnett, 23 February 1997?
"Et restaurantbesøk før «Dødsdansen»"
Et restaurantbesøk før «Dødsdansen»
Tre slitne mennesker kommer ut fra Nationaltheatret. De lusker over gata og inn på Theatercaféen. Om et par timer skal de stå på scenen igjen. Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen og Henrik Scheele er skjønt enige om én ting: Det er mye hardt arbeid og lite glamour å være skuespiller i Norge.
Sissel Fantoft, Dagbladet.no, 17 November 1997
Tre slitne mennesker kommer ut fra Nationaltheatret. De lusker over gata og inn på Theatercaféen. Om et par timer skal de stå på scenen igjen. Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen og Henrik Scheele er skjønt enige om én ting: Det er mye hardt arbeid og lite glamour å være skuespiller i Norge.
Sissel Fantoft, Dagbladet.no, 17 November 1997
Nam-nam: Kjersti må smake på Henriks sjokoladekake. Foto: Aleksander Nordahl
Theatercaféen stråler i høstmørket, og de tre skuespillerne smyger seg, om ikke ubemerket så i alle fall uten stort oppstyr, fram til et av de innerste bordene, og synker ned.
- Etter en dag med prøver føler man seg som en klut, sier Kjersti Holmen.
- Selv om vi legger igjen rollefiguren i garderoben, bruker vi så mye av oss selv både fysisk og mentalt at vi er helt utslitte etterpå, tilføyer Sverre Anker Ousdal.
Traumatisk
Riktig hyggelig blir det rundt bordet etter hvert, og stemningen stiger i takt med munnfullene. Det er på tide å snakke om «Dødsdansen». Sverre og Kjersti spiller ektepar, mens Henrik er den stakkars intetanende fetteren som havner midt oppe i deres heller traumatiske ekteskap.
- Sverre og jeg har aldri spilt sammen før, og nå er vi ektepar både på scene og i film, sier Kjersti, og viser til fjernsynsserien «Blodsbånd» som vises på NRK neste vår.
- Vi er så glad vi ikke er gift i virkeligheten, sier Sverre.
- Er vi? Tror du det ville vært så gærent, da? lurer Kjersti.
- Helt krise, svarer Sverre kontant. Og Kjersti innrømmer at hun nok er enig med ham.
Vegeterer og venter
- Det er deilig med Strindberg innimellom. Du får virkelig brukt hele registeret som skuespiller, forteller Henrik.
«Dødsdansen» handler om Edgar og Alice, som har vært gift i 25 år og bor i et gammelt fengsel på ei øy. Edgar skulle bli major og Alice skuespillerinne, men ingen av dem nådde sine mål.
- Vi sitter der ute og vegeterer og venter. Ingen liker oss, så vi får aldri besøk, forteller Sverre.
- Og så dukker jeg opp, da. Jeg har vært i Amerika og levd blant mennesker, og blir uforvarende dratt inn i dette helvetet, forteller Henrik.
- Det er en kamp på liv og død. Livsdansen, kaller jeg det, sier Sverre.
Vanskelig stykke
Dette er første gangen Kjersti spiller Strindberg, mens Sverre og Henrik prøver seg for fjerde gang. Blant annet spilte de sammen i «Faderen» i 1995, også den i regi av Stein Winge.
- Det er visstnok mange som ikke har fått til «Dødsdansen», så det skal bli spennende å se om vi klarer det, sier Henrik.
- Og det sier du først nå! utbryter Kjersti.
Men noen utdypende forklaring får hun ikke, for nå må Sverre skynde seg tilbake til «Kunst» på Nationaltheatret, og Henrik skal rekke trikken til Torshov og «Komedie i tykk tåke».
Men de har enda noen dager på seg, for premieren på «Dødsdansen» er ikke før på torsdag.
Kollegaer på middag. Foto: Aleksander Nordahl
Subscribe to:
Posts (Atom)
