"...ALLTID TIDLIG UTE, PÅ SIN..." osv. - en drøy time med Sverre Anker OusdalOg
Espen Svenningsen Rambøl
Mens de fleste aktører finner en trygg nisje å plassere talentet sitt i, har denne fyren surfet over de fleste sjangre. You name it, han har gjort det; klassisk teater, barne-tv, komedier, action, drama, dukkefilm, musikaler, i det hele tatt. Han er en av de få hjemlandske aktørene som har blitt eksportvare, og bor du i Norge har du garantert et forhold til Sverre Anker Ousdal, enten du vil eller ikke. Spirit traff Norges allsidige svar på Harrison Ford på Cafe Engebret i forbindelse med promoteringen av thrillersuksessen Insomnia. Et kvarter (som var den avsatte tiden for intervjuet) blir lett til en time og et kvarter - i det vi deler en Farris, og snakker om alt fra skuespillerfaget, norsk film, og talent til Ibsen og frykten for å drite seg ut. I motsetning til de fleste aktører undertegnede har møtt er Sverre Anker Ousdal forbausende balansert og lavmælt. Seriøs uten å være pompøs. Så langt fra hyper og oppmerksomhets-søkende man kan komme, og virker befriende lite selvopptatt. Faktisk. Noe så sjeldent som en skuespiller som ikke er redd for å være seg selv - nok en rolle han takler med glans. Ousdal har gjort det meste av det beste, og er en av de få skuespillerne i gamlelandet som ennå makter å overaske - også seg selv. Han er akkurat ferdig med suksessen Kunst på Nationaltheatret, innehar hovedrollen i Leidulv Risans Blodsbånd, som kommer på NRK til høsten - og spiller en tidsriktig kultleder i den kommende danske storfilmen Nattsvermere. Men mest av alt gleder han seg til høsten, for da skal han spille i Strindbergs Dødsdansen på Hovedscenen. Dette er i kondensert form en drøy time i selskap med Postmannen Pat himself - minus en lengre samtale om teater- tradisjoner, og sporadiske forsøk på avbrytelse av den vakre pressekontakten Stine...
Spirit: Siden dette intervjuet er til ære for Insomnia, kan du jo begynne med å fortelle om rollefiguren din i filmen.
Sverre Anker Ousdal: Utgangspunktet var at det ikke skulle være noe spesielt med fyren, annet at jeg var fremtredende helt til jeg på et tidlig tidspunkt forsvinner ut av filmen. At jeg skulle forfølge Stellans Skarsgårds karakter videre, og på en måte jager ham i hans bevissthet. Rollen er ikke spesielt komplisert.
S: Du spiller en politimann i filmen - gjorde du en "method acting"-variant, og tuslet rundt med politiet?
SAO: Nei, ikke akkurat for dette her - men jeg kjenner jo miljøet, da. Jeg bare tenker meg som så, at de beste etterforskerne er veldig alminnelige mennesker som har evnen til å vinne fortroligheten til folk. Tenk bare på han som etterforsket drapet på Karmøy, som jeg tror nettopp har brukt en sånn metode. At han vant fortrolighet hos den mistenkte, og derfor fikk en forklaring ut av ham.
S: Det som slår meg når man ser tilbake på alt det du har gjort, er forskjellen på rollene. Er det noe du fremdeles føler du ikke har fått sjansen til å gjøre?
SAO: Nei, jeg synes jeg har fått sjansen til å gjøre en masse, jeg! Fra Postmannen Pat til Strindberg, liksom. Det er et ganske stort sprang. Jeg har ikke noen drømmerolle, men det fascinerer meg å gå innover i menneskesinnet - sånn at du sitter igjen med det som foregår inne i hodet. Det er det som i bunn og grunn er interessant. Da kan det være så mange eksplosjoner og helikopertulykker og biler som krasjer og sånt. Det holder ikke hvis ikke historien går innover i menneskene som er involvert. Det synes i alle fall ikke jeg.
S: Du var ikke litt misunnelig på Stellan Skarsgård, som fikk muligheten til å behørig utforske dette indre territoriet i Insomnia?
SAO: Nehei! Nei, jeg var ikke det. Han passer utmerket til rollen, så jeg mente det ikke sånn. Det å spille en som egentlig ikke synes, det er også en utfordring. Å ikke gjøre noe spesielt, men allikevel være tilstede i filmen. Jeg føler at jeg har gjort en liten rolle i en stor sammenheng, men interessant nok det, også. Jøssda! Manuset syntes jeg også var spennende, det beveger seg ett skritt videre fra actionen, som var `80-tallets store greie i norsk film.
S: Når du ser tilbake på det du har gjort, er det noe du gremmes over? Noe du skulle ønsket du ikke hadde vært med på i det hele tatt?
SAO: Ja, det er det! Men det vil jeg ikke snakke om her (ler). Det er klart det. Det er en masse ting som en tenker "Nei, Gud fader - dette ble dårlig! Dette burde jeg ikke ha gjort." Men så tenker jeg, "burde ha gjort?" Det er faktisk mange ting som har blitt kjempebra, også! Hadde jeg hatt et så selektivt utvalg i utgangspunktet, ville jeg sikkert gått glipp av mye som var fantastisk flott å være med på. Det gjelder å være litt åpen, og ta noen sjanser - herregud, av og til går du på ræva, men det er jo film, eller teater, det er jo ikke verdenskrigen som bryter ut! Du må jo se alt i perspektiv.
S: Men det er forskjell på å være misfornøyd med det du gjør på teateret, framfor film eller tv. Når det først er fanget på film følger det deg for evig og alltid - det fester seg i den offentlige bevisstheten på en helt annen måte.
SAO: Tjaa, det vet jeg ikke. Tro meg, folk husker feilskjær fra teateret, også. Så jeg vet ikke. Det synes jo mye bedre når du driter deg ut i 40 X 10 meter, på et lerret...
S: Føler du virkelig at du har dritet deg ut på film?
SAO: Jeg mistenker mange ganger at jeg ikke var bra nok. Er ikke så veldig selvkritisk, egentlig. Jeg har fått meg noen på nesa, selvfølgelig - men har også opplevd mye som jeg ikke hadde forventet. Man skal ikke safe hele tiden. Jeg har kolleger som er veldig redde for å gjøre noe utover imaget de har fått, og som er misfornøyde med karrieren fordi de bare sagt ja til det de trodde de kunne beherske. Har de fått roller de ikke har følt seg helt hjemme i, har de for sikkerhets skyld sagt nei. Det har ikke jeg gjort. Jeg har tatt sangroller uten å kunne synge, har prøvd veldig mye forskjellig - og det synes jeg at jeg har fått uttelling for.
S: Har du tatt roller som du har vært skikkelig redd for å gå inn i?
SAO: Ja, jeg har det... Når vi skulle sette opp Byggmester Solnes på Hovedscenen, var jeg veldig redd at jeg ikke skulle klare å rettferdiggjøre at vi spilte Ibsen. Vi gjorde stykket annerledes, men noen kvelder synes jeg det var sjansen verdt. Absolutt. Ikke hver kveld, men av og til følte jeg at "her er vi inne på noe som er spennende!"
S: Hvor ofte får du den følelsen?
SAO: Ikke så ofte - men den gangen du føler det, er verdt alle de hundre gangene du ikke føler det. Å vite at "muligens får jeg det til i kveld". Det er ikke ofte, men det er en sånn tilfredstillelse i å være i ett med salen og scenen - det er helt utrolig, altså!
S: Men kan man oppnå den samme følelsen på film og teater, med tanke på hvor forskjellig måten er å arbeide på?
SAO: Det er ikke så veldig forskjellig, egentlig. Det er jo på teateret jeg har vært mesteparten av årene mine, og har i de senere år begynt å utprøve følelsmessige ting, som jeg av og til har fått til. Jeg har kommet over en barriere der jeg ikke er redd for å drite meg ut. På film har jeg ennå mye ugjort - føler at jeg ikke har fått gått den veien helt ut ennå.
S: Det snakkes fortsatt om manus-tørke i filmbransjen...
SAO: Vi har vært svake på manussiden, men jeg tror det begynner å forbedre seg nå. Det er ikke dermed sagt at regissørene, skuespillerne, eller det tekniske er dårlig. Jeg har jobbet litt i utlandet, og vi ligger ikke etter andre land - bortsett fra på manussiden! Det er klart de har større resurser i utlandet, men det lages jo årlig 180 filmer i Amerika, og kun 30 av de beste kommer til Norge. Så hvis vi har en bra film hvert fjerde år - og det har vi jo - ligger vi statistisk sett bra an, vi. Søndagsengler får plutselig en Oscarnominasjon - bang! Hvem hadde trodd det?! Så alt er mulig i film, altså.
S: Det snakkes mye om standarden på norsk film, men veldig lite om standarden på norsk teater. Hvor sterk teatertradisjonen har vi i Norge, i forhold til andre land?
SAO: Jeg tror vi har en høy teaterstandard. Når vi har utenlandske instruktører er de veldig... tja, de er kanskje bare høflige, men de er veldig begeistret for norske skuespillere. Vi gjestet jo Dramaten i Stockholm, og fikk kjempekritikker. Føler liksom ikke at vi er noe underutviklet teaterland. Tvert imot.
S: Hvor føler du at erfaringene dine har ført deg som skuespiller?
SAO: Jeg føler at det ikke er noe å holde tilbake. Du må våge. "Talent er mot", det ordspråket har jeg tenkt mye på de senere årene. At du tør å vise noe til publikum. Jeg sier ja til utfordringer, og kan plutselig oppdage at "jøss, går det an å gjøre dette også!?" Du må gi av deg sjøl, og det føler jeg at jeg av og til hatt fått muligheten til. Det merker jeg gir gevinst.
S: Du hadde mer hemninger som skuespiller tidligere?
SAO: Absolutt! Hadde masse hemninger på grunn av min kulturelle bakgrunn, jeg var overhode ikke oppvokst i noe teatermiljø. Følte liksom det var mye jeg ikke kunne gjøre, så det var mye som holdt meg tilbake...
S: Hvordan startet du egentlig opp som skuespiller?
SAO: Helt tilfeldig, egentlig. Jeg var 17 år, og strøk i matte - da måtte du ta et år på gymnaset om igjen, og det orket jeg bare ikke. Så søkte jeg teaterskolen, helt uten å ha peiling på hva det var - og kom inn! For å komme inn på teaterskolen behøver man ikke ha artium, "men" sto det; "ingen blir kunstner uten talent". Så tenkte jeg "kanskje jeg har talent?". Jeg er fra Flekkefjord, og ville bare komme meg ut av hjembyen. Det hele var veldig tilfeldig, jeg har ikke hatt noen bakgrunn fra teatermiljøet - og det er i grunnen veldig fint, altså! Har ikke hatt noen illusjoner å leve opp til, har tvert i mot synes alt har vært spennende. Jeg har sett mange eksempler på folk med store illusjoner om teateryrket, og som har blitt veldig skuffet. De har mistet illusjonene, fordi de har hatt så store forventninger...
S: Opplevde du konkurranse blant skuespillerne når du startet opp?
SAO: Det var generasjonsmotsetninger, det var det. Det synes sikker de som er unge i dag, også "herregud så treige de er", liksom. Det tror jeg helt sikkert! Det må vi jo tro, ellers kommer vi ikke videre. Skal de bare si "tenk å være så god, å få gjøre akkurat det de gamle gjør" - da hadde vi jo ikke fått noen utvikling.
S: Er det noen forskjell mellom film, tv og teaterskuespillere?
SAO: For å si det rett ut; det er ofte de som gjør de største rollene på teateret som gjør de beste rollene på film, også. Mange av de skuespillerne vi ser på amerikansk film har også spilt teater; Brando, Pacino, Woods, Malkovich. Jeg tror de som er gode på teateret også er gode på film, og omvendt. Det finnes selvfølgelig unntak - noen skuespillere er bedre enn andre.
S: Hva kommer det av at vi så ofte tar inn skuespillere utenfra til filmene våre?
SAO: Det går begge veier. Jeg har akkurat spilt en svær hovedrolle Danmark, i en film ved navn Nattsvermere - og da hentet de meg fra Norge! Så det er en utveksling. Det er en merkelig film! Jeg spiller en karismatisk sektleder som drar unge mennesker til meg på mitt slott utenfor København, og der skjer det ting på både det mentale og seksuelle plan - uten at jeg kan gå i detaljer! Det var en veldig fin rolle å gjøre. Hvordan filmen blir aner jeg ikke, men det er et spennende prosjekt - helt annerledes fra alt annet jeg har gjort.
S: Det var dette jeg skulle spørre deg om, nemlig, for du er jo en av de få norske skuespillerne som har blitt en eksportvare; hva kommer det av at det er så få norske aktører som brukes internasjonalt?
SAO: I engelskspråklig film kommer det nok mye av språket. Den engelsken vi skandinaver har setter begrensninger, med mindre vi snakker om Greta Garbo, eller Ingrid Bergman. Men jeg tror ikke vi spiller noe dårligere. Språket setter oss til syvende og sist i en bås. I utlandet hører de med en gang "hva er det med han her, siden han snakker så gebrokkent?!" Jeg kan ikke spille gategutt i New York, liksom. Selv Max Von Sydow spiller jo stort sett skurker og Gestapooffiserer...
S: Det er et stort skurkemarked der ute for europeiske aksenter.
SAO: Ja, veldig! Men det er ikke alltid den største utfordringen for en skuespiller. Når man har muligheten til å spille Strindberg og Ibsen på teateret her hjemme i Norge, så går man ikke akkurat ut i verden og spiller skurkeroller - hvis man kan velge, da. Men bevares, det er klart det er gøyalt å komme ut i verden! Jeg har gjort det, jeg også.
S: Vi snakket litt om de rollene du skammet deg over, men hva er det du er stolt av?
SAO: De siste årene på scenen med Ibsen, synes jeg at jeg har funnet noe. Jeg hadde veldig respekt for tekstene hans. Med min ulitterære bakgrunn er jeg er litt stolt av at jeg klarte å spille Ibsen, og ser at det kan fungere - og ikke minst Strindberg, da. Det er så mange myter omspunnet med klassikerne - men plutselig har jeg funnet ut at det er meg det, også! At det er muligheter for meg å spille seriøs dramatikk. Det er ganske stilig å stå på Nationaltheatret, å føle at publikum puster sammen med deg - at du klarer å formidle dette hundreår-gamle stoffet, at det treffer den dag i dag, også! Det er ganske flott! --
