"Festen"

Festen

«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...

(Foto: Morten Holm / SCANPIX)

Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003

Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.

På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.

Endelig skal skuespillerne få ekte vare.

1. AKT:

FEST OG TEATER

(Forretten kommer)

Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!

Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.

Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...

- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?

Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.

Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.

Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.

Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!

Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.

Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.

Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.

Lise: De gutta var stjerner.

Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.

Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.

Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.

Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.

Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.

Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.

Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.

Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.

- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?

Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.

Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.

Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!

Lise: Ja. Skål da!

2. AKT:

VOND FEST

(Hovedretten kommer)

Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!

Servitøren: Med tranebærsky.

Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.

- Hva er det verste med «Festen»?

Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.

Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».

Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»

Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»

(Alle ler, Gisken ler mest.)

- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?

Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.

Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.

Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.

Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.

Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.

- Hvordan er det å spille en som alle hater?

Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.

Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.

3. AKT:

FRA FILM TIL TEATER

(Desserten kommer)

Gisken: Får vi kake også?!

Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.

(Fotografen tar bilder av bordet.)

Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.

Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.

Finn: Jeg er Sponheim.

Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.

- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?

Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.

Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)

Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.

Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)

Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.