"Vakkert og mektig"

Vakkert og mektig

Sissel Kyrkjebø, Kristiansund kammerkor, og et sammensatt band og orkester lyktes ifølge vår anmelder med urpremieren på verket "Missa Trypticon" i Molde domkirke lørdag.

Suverent: Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal (sittende t.v.) sang og framførte dikt svært overbevisende innimellom messeledd med Kristiansund Kammerkor, sammensatt orkester og band. Foto: Erik Birkeland

Marit Heiene, rbnett.no, mandag 22. september 2008

Det er en kulturell begivenhet når et stort kor- og orkesterverk framføres for første gang. Det var tilfellet i helga, da det kirkemusikalske verket "Missa Triptychon" var på urpremiere-turné i Ålesund fredag, Molde lørdag, og Kristiansund i går.

Det var festivalsjef Peder Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival som bestilte verket til årets program, fra musiker, komponist og arrangør Kjetil Bjerkestrand fra Frei.

Siden festivalstart falt sammen med helga for Møre bispedømmes 25-årsjubileum og vigsling av Ingeborg Midttømme til ny biskop i Møre, tok kirka kontakt med Rensvik om et samarbeid. Dermed har den nyskrevne messen også markert jubileum og bispevigsling i hele fylket.

Lørdag kveld, noen minutter over kl. 18: En enslig, dempet basstone fra Kjetil Bjerkestrands keyboard brer seg utover en ganske fullsatt Molde domkirke. I kordøra har Kristiansund Kammerkor stilt opp, og på oppbygd platting foran dem sitter Festivalens Kammerorkester, sammen med et band av perkusjon, elgitar, bass og keyboard.

Med ett høres klare, lyse, sakte soprantoner ett eller annet sted fra, i bølgende vokalise. Og der kommer Sissel Kyrkjebø sakte ned midtgangen bakfra, bærende på en nydelig ordløs melodi.

Brått setter strykerne inn, med en hissig rytmisk figur som gjentas og gjentas, mens Sissels klare stemme fortsatt bølger over det hele.
Slik låt innledningen på preludiet som danner første sats i verket som – slik navnet tilsier – er bygd rundt den kirkelige messens faste ledd: Kyrie – Herren misunne deg; Gloria – Ære være Gud i det høyeste; Credo – Trosbekjennelsen; Sanctus – Hellig, hellig, hellig; og Agnus Dei – Du Guds lam, som bar all verdens synder.

Dette er imidlertid ingen messe i betydningen gudstjeneste. Messen er her brukt som en kompositorisk form, og har i dette tilfellet – i tillegg til messeleddene – innlemmet to andre hovedelement: Et knippe solosanger som Kyrkjebø framfører, med tekst av Erik Hillestad, og en håndfull sufidikt, framført på norsk av Sverre Anker Ousdal.

Denne tredelingen i innhold er årsaka til verktittelen Missa Triptychon: Triptychon er en tredelt altertavle, formet som et stilisert skap der dørene er brettet ut til siden.
Tilbake til sufidiktene. Disse er poetiske frukter av sufisme, som er en mysterie- og visdomstradisjon innenfor islam. Det er i seg selv svært spesielt å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform. Det kommer jeg tilbake til.

Men – hvordan klinger så det hele? Kjetil Bjerkestrand er en allsidig musiker og komponist som skriver i mange sjangre. I "Missa Triptychon" er det i hovedsak to: den klassiske kirkemusikalske på messeleddene med kor og orkester, sunget på latin; og et populærmusikalsk uttrykk i de mellomliggende sangene, med band og orkester.

Det som imidlertid er gjennomgående uansett sjanger, er komponistens sterke sans for vakre melodilinjer. Det være seg i messeledd eller Sissels sangsoli – de melodiske temaene, som gjerne gjentas med små variasjoner, er svært iørefallende og lette å like. Det samme kan sies om harmoniseringene.
Spørsmålet er om det gjør musikken mindre slitesterk når den er så lett tilgjengelig med en gang.

Men det er vel tvilsomt om så mange får mulighet til å høre verket særlig mange ganger. Slike musikalske løft som dette, burde dokumenteres med opptak med mulighet for cd-utgivelse. Men det blir sjelden gjort, dessverre.

Hva gjelder instrumenteringen, er den nennsom, med forsiktig, men effektfull bruk av klanger både i orkester og i band, for å gi de enkelte sangene eller messeleddene særpreg.

Det som for eksempel ofte skjer når band-perkusjonsinstrument er med, som her, er at trommene brukes det meste av tida, og med sitt dominerende uttrykk setter sterkt, monotont preg på alt. Her er trommesett bevisst utelatt, i tråd med komponistens og perkusjonistens musikalske vurdering.

Perkusjonsinstrumentene blir hele vegen brukt dempet, med et rikholdig utvalg klanger som fletter seg effektfullt inn i helheten med respekt for den øvrige musikken.

Dette fikk sitt høgdepunkt med Helge Norbakkens perkusjonssolo mot slutten. Det ble en musikalsk reise i et rike av spennende og annerledes klanger. Her fikk vi dessuten for første gang høre cymbalene, som skapte fest og glans i kraft nettopp av kresent bruk.

Til tross for messens mange bestanddeler, ga verket et helhetlig inntrykk. Her har musikere og sangere øvd godt for å få alle overganger til å gli fint, og for å skape en helhetlig stemning.

Framførelsen for øvrig var det lite å utsette på. Sissel Kyrkjebøs stemme og sceneutstråling var som vi kjenner den fra før: Stemmen er klar, sterk og glansfull, og hun synger med smil, glimt i øyet og en lekenhet som bare trygghet og overskudd kan gi.

Sverre Anker Ousdal leste sufidiktene på egen sørlandsdialekt, og – som den suverene skuespiller han er – på en måte som gjør at vi tror på ordene.
Kristiansund Kammerkor framsto sikre på messeleddene, og fra mitt sittested midt på sideskipet, hørtes det også homogent og stort sett reint ut. Av og til hørtes de ut til å ligge litt lavt.

Skulle jeg etterlyse noe, måtte det være at koret i enkelte partier kunne stolt på sitt solide fundament og sluppet seg enda mer løs.
Det sammensatte orkesteret var stødig og hadde fin klang, med overbevisende prestasjoner både gruppevis og i soliene. Også bandet var tydelig håndplukket og av høy kvalitet, med Bjerkestrand sjøl på keyboard.

Det hele ble trygt loset fram av den erfarne og dyktige dirigenten Peder Rensvik. Han skal med sin bestilling også ha æren for at verket i det hele tatt ble til.
Viktige her er også Kristiansund og Surnadal kommuner, og støtte fra Norsk Kulturråd.

Så en liten refleksjon rundt bruken av muslimske sufidikt i en kristen messe. Det kan sees på to måter:
På den ene siden: Det er fint å bygge bruer mellom ulike religioner i en tid når motsetningene og konfliktene ofte blir dyrket. For det er ingen tvil om at mange religioner har mye felles. Islam, kristendom og også jødedom har dessuten felles opphav, med Abraham som den første troende i alle tre religioner.

I tekstene Ousdal framførte, hørte jeg da heller ikke noe som sto i motsetning til kristne dogmer. (I den grad man får med alt ved én gangs lytting.) Formuleringer av typen "Verdsett øyeblikket, for du kan aldri gjenvinne tapt liv", er mer generell livsvisdom i mange kulturer, enn trosdefinerende.

Men likevel – på den annen side: Selv om det i konfliktenes tid klart er positivt å trekke fram det som er felles for mennesker, også i våre respektive religioner, spørs det om måten å gjøre det på er å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform, om enn i konsertversjon – og så framføre det hele i en kirke.

Jeg er i tvil om dette, om man vil ta tro og religion på alvor. Nettopp respekt for den enkelte religion gjør at jeg ikke syns man skal blande flere sammen i en sammenheng som dette – altså i messens form, og det hellige kirkerommet som arena. Da kan vegen være kort til en New Age-filosofi der mange slags trosretninger og filosofier røres sammen til en diffus åndelighet.

Når det er sagt: Konklusjonen er at bestillingsverket "Missa Triptychon" uten tvil er en stor opplevelse av skjønnhet og mektig musikalsk utfoldelse på høgt nivå.
Det visste da også publikum å gi uttrykk for, med stående da capo-applaus i åpenbar begeistring.