"Gi oss mere melodi"

Gi oss mere melodi

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987

Enken valser videre. Lørdag nypremiere med Hege Schøyen i tittelrollen. I første akt hørte vi knapt stemmen hennes. Skylden for det må i høy grad deles med Håkon Berges vannskapning av et orkester. Av over tyve musikere har han bare tatt med fire strykere til en Leharoppsetning!

Og da synes han vel han har vært flink. Han har jo syslet med sitt fag i 1112 år og er dermed hevet over kritikk. Hvor mye han har snytt oss for, oppdager vi når han iblant lar disse få strykerne få spille alene, eller når en enkelt blåser holder melodien - som helt til slutt. Da blir det vakkert. Men når han kjører på som verst med hele orkesteret, ville jeg heller ha sittet i Grinzing og hørt et gammelt godt schrammelensemble. Ibsen har skrevet om jernkansleren Bismarck noe som like godt kan brukes om tre og messingblåseren Berge:

Ti mot skjønnhet higer tiden, men det vet ei Berges viden.

Hege Schøyen spilte ellers pent og fornuftig og gjorde sin Hanna Glawari til en jente av folket. Men den som tar scenen i full bredde så snart han viser seg, er Sverre Anker Ousdal.

Nå spiller han så godt - og legger så mye sann menneskelighet inn i sin farsefigur at vi glemmer alt vi har sagt om flat stemme og annen bedrøvelighet.

Den han først og fremst må dele kvelden med, er Lars Andreas Larssen. Lars Larssen, med mellomnavnet Andreas, har store penger tilgode fra vårt dystre helesdirektorat for den folkesunnhet han har befordret gjennom latterutløsning til beste for psyke såvel som for soma. Hans Baron Zeta viser også en streng beherskelse av virkemidlene, noe som ofte er problemet for den genuint frodige komiker.

Av annet positivt har vi lyst til å fremheve koret, som vi har merket oss på begge premierene.

Det støttet solisten ypperlig, for eksempel i Viljasangen. Ellers glimter det godt til hver gang den lille pontevidrinske ambassadestaben samler seg om koffertene og synger bedrøvet om forestående hjemreise. Her, og i mange andre scener, viser Kjetil BangHansen sitt regigrep.

Ambassaden, der vi også nevner Gerhard Bjelland, Magne Olav Brevik og Truls Kwetzinsky, synger forøvrig aldeles ypperlig.

La så Enken valse, og vær ikke redd for melodien når neste våroperette skal gå sin selvfølgelige gang over Nationaltheatrets bredder.