Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 11. september 1987
Oslo, mars 1986. Foto: Scanpix
Den må være tilnærmet blind som ikke kjenner denne personen - fra teaterscenen, TVskjermen og ikke minst filmlerretet, fra aviser og ukeblader. Ikke skal vi bruke to helsider på å ramse opp hans meritter som skuespiller, bare trekke ham litt frem - igjen.
For igår hadde thrilleren "Etter... Rubicon" kinopremiere, og det et neppe til å unngå at publikum trekker sammenligninger mellom dette katastrofedramaet på norsk jord og produsentens forrige suksess, "Orions belte" . Og igjen møter vi Sverre Anker Ousdal, nå som "lege bak Lofotveggen", slik en boktitel lyder. Men som forøvrig ikke har noe med Leidulf Risans film å gjøre.
Sverre rekker såvidt å få med seg premieresuset og duset, før han suser videre til Island, der han skal spille i en TVserie som skal sendes over "hele" Europa ved juletider 1988.
Denne flittig benyttede filmskuespiller i inn og utland, er ustanselig "en mann i sin beste alder" , som Karlson på taket pleier å si om seg selv. Også den jordnære Sverre befinner seg oppe i høyden, men er befriende fri for primadonnanykker, og langt fra "høy på pæra".
Forståelig og klokt nok vil han ikke ha glupske kjendisjegere rennende inn døren til familiens Oslohjem. Men han har overskudd til å snakke vennlig og saklig og morsomt med journalistene, når han er på jobb og i den lille fritiden han da måtte ha.
Han er en reflektert skuespiller som gjerne har noe fornuftig å si om det han holder på med. Det er en egenskap som slett ikke er alle i det faget forunt. Og han tar filmmediet så alvorlig at han har tatt seg årelange permisjoner fra Nationaltheatret for å få kontinuitet i sin praksis som filmskuespiller. Utvilsomt kan en del av æren for de siste partre års merkbare oppsving og nivåhevning i norsk film, tilskrives ham.
No comments:
Post a Comment