"Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden"

Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 17. april 1985

"Det er noe nifst ved dumheten når den blir logisk." En av replikkene fra Tom Stoppards stykke som kommer til å leve sitt eget liv. Det er flere slike fyndord i "The real thing" , eller "Det helt store" , som den norske tittelen lyder.

Hovedpersonen, Henry, selv dramatiker, holder et stillferdig, men desto mer presist rammende oppgjør med noe vi mennesker ser ut til å måtte slåss mot inn i en fjern fremtid: Driften til å rive ned i steden for å bygge opp. Troen på at det må rives ned, herjes og drepes for å bygge opp. Vi kan ikke godt si det er et oppgjør med 60 og 70årene og en forsvarstale for kvalitet i kunsten.

Først og fremst kunsten med ord. Den vet Henry adskillig om. Men det er mye han vet forskrekkelig lite om. For eksempel musikk. Her aner vi en utvikling, rørende langsom, i takt med innflytelsen fra Annie, det helt store i hans liv. Når vi sitter og leter efter hvorfor de to virkelig ser ut til å ha funnet "the real thing" ved hjelp av hverandre, da melder seg usøkt foreningen av ord og musikk.

Mange har tydd til det gamle og velkjente kinesisk eskebegrepet for å karakterisere Stoppards stykke.

Og skulle det være velegnet noe sted, måtte det være her. Inne i hver scene finnes en annen scene, i skuespillet virkeligheten, og virkeligheten er den skuespill? Men vi kunne si så mye. Og har mest lyst til å si dette: Se stykket! Alle som kan. Her har Nationaltheatret fått til en forestilling vi kan være bekjent av i internasjonal sammenheng. Pål Løkkeberg har i sin regi lagt vekt på klarhet og kontrastering og tatt vel vare på mulighetene for musikalsk veksling mellom humor og alvor, som er noe av stykkets hemmelige, innebygde styrke. Her vil noen igjen ta frem modellen med den kinesiske esken. I humoren er alvor, i alvoret humor. Som hos Piet Hein, som i livet. Det er mange detaljer å beundre i regien. Men det er helheten som holder seg fast.

Innledningsvis får vi en scene fra et av Henrys skuespill: "Korthuset". Lars Andreas Larssen og Monna Tandberg spiller mann og kone. Stikkord:

Sjalusi, oppgjørsscene. Max heter skuespilleren, og Lars Andreas Larssen får klart frem kontrasten mellom den isnende velartikulerte aktøren og privatmannen Max, som fomler og famler med ordene når virkeligheten setter ham på prøve. Men igjen: hva er hans egentlige virkelighet?

Monna Tandbergs Charlotte er uforstyrrelig rolig i den innlagte rollen såvel som i den egentlige, og da er hun gift med Henry. Max er i privatlivet gift med Annie.

Det som da skjer, er at Annie går til Henry og blir der - får vi tro. Det lyder ikke originalt i referat, og vi skal da også avholde oss fra mer av det. Charlotte får et preg av det levedyktig utbrente, og går uten ytre opprør gjennom en lett alkoholisert hverdag. Støtt, profesjonelt spill.

Men spillet, aftenen igjennom, det hviler på Sverre Anker Ousdal som Henry og Frøydis Armand som Annie. Forholdet mellom de to, for nå å bruke våre intetsigende og kalde ord, er etablert alt når vi ser dem sammen for første gang. Det som gjenstår er å tone flagg for de to andre involverte, Max og Charlotte. Henrys og Charlottes datter, troverdig spilt av Mari Maurstad, er alt ute i den store verden og har ingen engasjerte kommentarer til foreldregenerasjonens krumspring.

Kommer vi da aldri til Sverre Anker Ousdal og Frøydis Armand? Vi kommer til dem nå. Og vi sier følgende: Disse to skuespillerne klarer sammen å vise at det finnes noe som heter "the real thing" , det virkelig store, i samlivet mellom mennesker, i denne vår elendige verden. Det er ingen triumferende basuner og trompeter som forkynner dette. Men det er en ekthet i Anker Ousdals iblant nesten uhørlige innadvendte spill og i Frøydis Armands lysende Annie som bare forteller oss at det er så.

Samtidig kan vi godt fortsette med vår eske.

Det er mange muligheter for å resonnere videre om bevisste og ubevisste motiver. Vi skal ikke gjøre det her. Bare slå fast med Stoppard at inne i all emballasjen finnes en virkelig ting, verd å kjenne.

Stikkord til andre sider ved et rikt teaterstykke:

Partnerne og antagonistene forfatter / skuespiller.

Klassemotsetningenes England. Forholdet teori / praksis.

Vi skal ikke glemme Anker Ousdal og Frøydis Armand for denne innsatsen. Den vil leve lenge.

Men vi skal også nevne en oversettelse som virker god: Torstein Bugge Høverstads. Og vi skal nevne to aktører til: Øyvin Bang Berven og Even Stormoen. Apropos de to siste: Har noen i alt snakket om Nationaltheatret sagt høyt at Toralv Maurstad i sin sjefstid har fornyet ensemblet og skaffet en ung garde som teller?

Denne forestillingen i Lubos Hruzas scenografi og med Per Lekangs kostymer bør få plass på hovedscenen en eller annen gang efter gjenåpningen til høsten.