"Action i fiskeværet"

Action i fiskeværet

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 15. august 1987

Dramatiske hendelser hjemsøkte det nedlagte fiskeværet Nyksund ivinter. Nå er filminnspillingen over, og i disse dager får festivalpublikummet i Haugesund se resultatet, "Etter ... Rubicon". Selskapet Filmeffekt, som også sto bak "Orions belte" , satser igjen på spenning.

En bitteliten kirke sitter en sjokkert forsamling.

Og sørger. Over to unggutter som døde uten at noen vet hvorfor. Alf Malland er presten som forestår minnestunden, mens kamera fanger inn bevegede ansikter: Toralv Maurstads alvorlige politimestermine, tårene som triller på Jack Fjeldstads kinn, Ellen Horns lamslåtte morsskikkelse.

Sjeffotograf Harald Paalgards enorme fotokran fyller halve salen og dirigeres opp og ned, frem og tilbake, for å få alt i riktig vinkel.

- Blikket skal vandre fra den ene til den andre, vi skal ha bevegelighet og bevegelse i bildet.

Forresten en teknikk som Hitchcock gjør mye bruk av. Og dette blir en slags spøkelsesfilm, sier regissør Leidulv Risan.

- Jeg ønsker ikke å lage en ren actionfilm, heller en gyser, usentimental med like mye indre som ytre spenning og handling. Filmen tar opp store spørsmål på en måte som berører oss. Jeg kunne valgt en sosialrealistisk stil, men da ville det ikke blitt noen god film. Jeg satser i stedet på et hardt og rått formsprog, en kald og estetisk, ren stil. Her ute i havgapet har folk levd med storm og en natur som krever sitt, de er sterke og tøffe. Jeg håper filmen får noe av det samme røffe åndedrett, sier Risan.

Han er glad for snart å ha alle de 82 sekvenser eller 95 minutter barsk spillefilm "i boks".

- Alle bilder var tegnet klart opp på forhånd, vi har nesten ikke forandret på noe. Og timeplanen holder fantastisk nok; hadde nordvesten satt inn med fokk, kunne vi ikke ha filmet. Vi har hatt tøft uvær, og det skulle vi jo ha. Man ber jo nesten om juling når man reiser opp hit med et filmteam, men vi har sluppet unna, smiler han.

Risan har laget en rekke kortfilmer og spillefilmen "Martin" , som kom i 1981. Manuskriptet til "Etter ... Rubicon" skrev han sammen med Arthur Johansen i 1982. Noen år senere vant det annenpremie i en stor konkurranse som Fjernsynsteatret utlyste, men NRK kunne allikevel ikke realisere det på skjermen. Manuset havnet så i Norsk Film A / S og derefter hos Filmeffekt A / S, og de to selskapene bestemte seg usedvanlig raskt og begeistret for å lage filmen - i fellesskap. Budsjett: 12 millioner kroner.

Handlingen vil selvsagt ingen røbe i sin helhet før premieren, men i korthet er den slik:

Frakteskuten "Rubicon" blir funnet drivende uten mannskap og uten annet tegn til liv ombord enn en pjusket skipskatt. Et annet sted blir to gutter funnet syke efter en båttur, og de dør på sykehuset, uten at overlege Hoff (Sverre Anker Ousdal) eller hans legehustru (Ewa Carlsson) har klart å stille diagnosen. Likene blir hentet for obduksjon annetsteds, og legeparet aner at noe ikke er som det skal. De foretar visse undersøkelser på egen hånd, og oppdager litt av hvert som kan få konsekvenser langt utenfor det lille lokalsamfunnet. Overlegens far, spilt av Jack Fjeldstad, blir også uforklarlig syk. Kan det dreie seg om en giftkatastrofe . . . eller? Legeparet kommer i klammeri med myndighetene og må til slutt flykte - sammen med politimester Toralv Maurstad som efterhånden har sluttet seg til dem.

andlingen er høyst realistisk, og den er lagt til et område der noe lignende kunne skje, sier Leidulv Risan, som har konsultert både leger, fysikere og biologer. Hverken han eller produsent Dag Alveberg vil vite av noen særlig sammenligning med "Orions belte" , som Filmeffekt sto bak, men også her blir det helikopterdramatikk på nordlige breddegrader.

- Vi har leid helikoptre fra Bodø, til ulike scener. Der fikk vi også låne "Rubicon" , en gammel fraktebåt som er blitt kjørt istykker av et polsk cruiseskip utenfor Vestlandet og som senere skal senkes, forteller Alveberg.

Og er lykkelig over å ha funnet de rette, eksotiske omgivelser - locations, som det heter på fagsproget.

- Det er viktig for meg å vise deler av landet som de fleste opplever som uvanlige, det ville være direkte dumt ikke å gjøre det. På filmen ser det ut som om vi ødelegger hele Nyksund, hus brenner opp, og bryggen blir rent istykker.

Men stedet skal faktisk falle sammen; ett hus går i vannet hvert år, mener Alveberg, som har sørget for å få brøytet det siste stykket vei frem til denne ødelagte utposten nord i Vesterålen.

- Jeg vil lage filmer som er særnorske og som kan eksporteres; miljøet her er unikt, men miljøkatastrofer kan skje overalt. Jeg satser på norsk kultur, filmer med aktuelt innhold for et bredt publikum. Hvis vi skal kunne bevare vår norske egenart og kultur i årene som kommer, må vi lage film som kan selge både hjemme og ute, understreker Alveberg, og sukker over at det skal være så vanskelig å få skuespillerne ut av teatret: - Nå må vi ofte legge opp produksjonsplanene efter dem. De burde ta lengre permisjoner, få lære mer om filmmediet, slik at man kan få en bedre kontinuitet.

- Ja, man kan vel ikke alltid ty til pensjonistene heller, skyter Jack Fjeldstad mildt ironisk inn.

Pensjonert fra teaterscenen, med mange filmer både bak og foran seg, og overrasket over nå for første gang å være med på en film som har holdt dags og produksjonsplanen. Han er høyst hjertelig tilstede med sin spesielle maskot:

Et par solide votter som svigermor strikket til ham til innspillingen av "Ni liv" i Troms.

Det er temmelig nøyaktig 30 år siden filmen om krigshelten Jan Baalsrud - med Fjeldstad i hovedrollen ble laget, den eneste norske Oscarnominerte spillefilm. Som dessuten gikk verden over.

- Nei, få kan leve av å være norsk filmskuespiller.

Jeg kan - fordi jeg også arbeider i Sverige og England, kommenterer Sverre Anker Ousdal, som har hatt og skal ha så mange filmroller at han ikke helt har oversikten lenger. Han har hatt to års permisjon fra Nationaltheatret for å spille film, og efter innsatsen som grev Danilo i "Den glade enke" , blir det ny permisjon for denne flittig brukte og internasjonalt kjente filmskuespilleren.

"Etter ... Rubicon" er Fjeldstad nesten den eneste som snakker nordnorsk, der blir det forskjellige dialekter og sprog å høre. Ewa Carlsson er svensk og får lov til å være det.

- Jeg har liksom vært lege i Oslo og er vendt hjem igjen, så arrogant som bare det, fleiper Anker Ousdal, og forklarer at han snakker riksmål fordi han ikke behersker det nordnorske godt nok til en hovedrolle. - Men det var en fin kompliment å få, da en fisker i Svolvær stanset meg og takket for at jeg snakket så godt nordnorsk i "Orions belte" , smiler han og husker at han slett ikke forsøkte seg på noen dialekt.

Debatten dreier seg om sprog, om forskjellen på det å spille teater og film, om hva som er galt med norsk filmproduksjon, over teamets torsketungemiddag efter en lang dags hard og konsentrert innsats. Man lader opp til neste dag, da siste sekvens skal tas: Toralv Maurstad, Sverre Anker Ousdal og Ewa Carlsson på dramatisk flukt fra øvrighetsrepresentanter, med kamuflasjedrakt og gevær, på glatt sne og sleipe steiner under bryggene i Nyksund. Kostymesjef Wenche Petersen sprayer dekklister under skuespillernes støvletter, så det ikke skal skje noen ulykker.

Solen skinner, men det er kaldt. Bussen med varm kaffe og pledd blir godt besøkt i pausene.

Det går profesjonelt og hyggelig for seg under innspillingene til Filmeffekt, men guttene bak - Dag Alveberg og Petter Borgli - er noen hardhauser som ikke er skuggeredde, og de krever sitt av staben.

- Det er et problem å spille følsomt når du blir stående og hakke tenner, sier Maurstad mens han slår floker. Inne i bussen.

- Det er av og til viktig å velge skuespillere og stab med litt "rufsete" innstilling, de må kunne omstille seg raskt. Toralv Maurstad og Sverre Anker Ousdal liker å gjør tingene selv.

De henger for eksempel under et helikopter i scenen hvor de skal entre den halvt nedsunkne "Rubicon" og bare finner katten. Få ville gjort det, roser Alveberg.

Men der trengs allikevel stunts. Lars H. Hanssen, populært kalt StuntLars, stapper isoporplater under genseren. De skal fungere som støtdempere når han detter gjennom et gulv og "besvimer" nede på steinene under bryggen med gevær i hånden.

- En artig avveksling i hverdagen og fra mitt vanlige yrke, sier han og koser seg med knall og fall.