"Folkefiende på hjemmebane"

Folkefiende på hjemmebane

Nationaltheatret utsatte premieren på «Festen» slik at Sverre Anker Ousdal kunne takke ja til å spille i «En folkefiende» i Skien. Hans gamle klassekamerat fra Teaterhøgskolen Stein Winge har regien.

TEATERKAMERATENE: Stein Winge og Sverre Anker Ousdal gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen og har samarbeidet ved mange anledninger siden, blant annet med Ibsens «Brand» på Nationaltheatret i 1998. Winge har dessuten regissert «En folkefiende» på Det Norske Teatret i 1995 og på Dramaten i Stockholm i 1998. Foto: Torbjørn Berg

Sissel Fantoft, Dagbladet papirutgave, 17. august 2003

Skien (Dagbladet): Det er i år 175 år siden Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården i Skien, og i den anledning ble ideen til Prosjekt Folkefiende født. 20. august er det premiere på «En folkefiende - et moderne vandreteater» på bryggene i Skien. Samtidig har Helse- og sosialdirektoratet miljøkonferanse i byen.

- «En folkefiende» er et rasende stykke. Etter den dårlige mottakelsen av «Gengangere» ble Ibsen forbannet og skrev dette, forteller Winge.

VANDRETEATER: - Å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg, sier Sverre Anker Ousdal, her sammen med regisør Stein Winge.

Vandreteater «En folkefiende» kom ut i 1882 og handler om badelegen Tomas Stockmann, som oppdager at byens kurbad, som han selv hadde ideen til, er forurenset. Doktor Stockmann vil at badet skal stenge inntil vannet er renset, men byens innbyggere, med broren, byfogd Peter Stockmann (Per Egil Aske) i spissen, vender seg mot ham fordi det vil bli dyrt. Doktor Stockmann innkaller til et folkemøte om saken, men der blir han dømt som en folkefiende og må forlate møtet. I Skien spiller Sverre Anker Ousdal doktor Stockmann i en forestilling som begynner inne i et lagerskur og så flytter seg, med publikum på slep, rundt på bryggene.

- Jeg har aldri gjort spel eller den typen ting, så å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg. Det er masse tekst å pugge, men jeg gleder meg, sier Anker Ousdal noen dager før premieren.

Nesten alle de 900 billettene som er lagt ut til de tre forestillingene, er utsolgt.
Europas lengste scene Første akt foregår inne i et gammelt tollager som er tømt for gamle sykler og annet skrot.

En smal plankescene strekker seg langs hele rommet.

- Dette er Europas lengste scene! 24 meter! Til sammenlikning er scenen i Mannheim bare 22 meter, opplyser Winge begeistret.

Utenfor lagerbygningen er det satt opp en boksering, som skal forestille redaksjonslokalene til Folkebudet, hvor Hovstad (Joakim Dan Jørgensen) er redaktør. Deretter flytter forestillingen seg til et stillas, før den ender på en lekter som ligger fortøyd til bryggekanten.

- Det er deilig å jobbe utendørs, for inne i lageret blir det forferdelig varmt under blikktaket. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre, som alltid når Stein ringer. Han har alltid en sånn glede i det han gjør, sier Sverre Anker Ousdal.

- Vi har kuttet en del i teksten her og fjernet noen roller, men tematikken er jo der. Dette er et stykke med besk ironi, og så inneholder det favorittordet mitt:
hensiktsmessighetshensynene, 27 bokstaver! sier Winge.

- Det er så forslitt å si at Ibsen er like aktuell i dag, men det er virkelig sant når det gjelder dette stykket, mener Anker Ousdal.

Kari Onstad spiller doktor Stockmanns kone, Joachim Calmeyer er gravemester Morten Kiil, som er fru Stockmanns pleiefar, og Kyrre Hellum er boktrykker Aslaksen.

- Og så har vi leid inn statister som skal stå blant publikum og forhåpentligvis piske opp stemningen, forteller Winge.

Rake motsetninger Sverre Anker Ousdal har rollen som faren Helge når Nationaltheatret setter opp teaterversjonen av Thomas Vinterbergs film «Festen» i høst. På grunn av hans rolle i «En folkefiende» utsatte Nationaltheatret premieren på «Festen» fra månedsskiftet august/september til 12. september.

- Det setter jeg pris på. Jeg har ikke så enormt mange replikker i «Festen», men er på scenen stort sett hele tida.

Vi begynte prøvene før sommerferien, og fikk lagt skjelettet.

Det går greit å sette Helge på pause mens jeg gjør doktor Stockmann, de to skikkelsene er rake motsetninger. Helge er jo akkurat det doktor Stockmann beskylder borgerskapet for å være: en samfunnets støtte, sier Anker Ousdal.

- «En folkefiende» er ikke de store psykologiske dypdykkene i sjelslivet, sier Winge, som også setter pris på å jobbe med sin gamle venn.

- Sverre og jeg kjenner hverandre så godt at vi ikke kan skjule noe, vi lukter det på innpusten.

Men han hører bare på meg når jeg sier noe fornuftig, ellers ber han meg holde kjeft. Det er en befrielse å slippe å være så forbannet høflig, synes Winge.

«En normalt bygget sannhet lever - la meg si - i regelen en 17 - 18, høyst 20 år; sjelden lenger». Doktor Stockmann, 4. akt.

"Folkefienden som knock-out teater"

"Folkefienden som knock-out teater"

Kari Gisholt, Varden.no, 21 August 2003

I bokseringen: Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende Stockmann, aldri egentlig matchet av sine motspillere, her Joakim Dan Jørgensen som redaktør Hovstad og Kyrre Hellum som boktrykker Aslaksen. Foto: Reidar Peersen

Skien: Kjapt, effektivt, bombastisk med innlagte overraskelser og sjansespill og publikum som deltakere. "En folkefiende" på Bryggene er tydelig gateshow-teater.

Ingen kan gå fra denne forestillingen uten å skjønne poenget til Henrik Ibsen, tolket av regissør Stein Winge og hans gjeng. Fri oss fra feigingene, de som jatter med og ikke tør stå oppreist på meningene sine. Sterkest er han som står alene og ikke gir etter for vedtatte sannheter, hykleri og flertallsbeslutninger, men blir han belønnet? Å nei da.

Urkraft

Et feiende flott og slett ikke ukjent budskap, så klart, framført med brask og bram i denne oppsetningen det skal godt gjøres ikke å like, men som også blir bombastisk. Uten en urkraft som Sverre Anker Ousdal i hovedrollen er jeg redd det ville ende i parodien, men det skjer ikke.

Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende doktor Stockmann. Den idealistiske, pliktoppfyllende badelegen i den lille byen som oppdager at badeanlegget er forsumpet, helseskadelig - en "pestbule", og regner med å bli takket for oppdagelsen. Det blir han ikke, først av broren, byfogden, som har null forståelse for sin sannhetssøkende bror, spilt med spiss arroganse og en god porsjon farlighet av Per Egil Aske. Byfogden vil hemmeligholde og tie oppdagelsen i hjel - og har flere motiver, først og fremst hensynet til seg selv som øvrighetsperson og ansvarlig - dernest byen som vil bli skandalisert og miste gode inntekter. Stockmann som ler av sin stivbeinte, selvhøytidelige bror vender seg mot grasrota, den frie, liberale presse, allmuen og regner dem som sikre støttespillere i kampen mot uhumskhetene, men feige og opportunistiske svikter de rått. Doktor Stockmann blir stående mutters alene, uthengt som selveste folkefienden.

Klart som blekk

Alt dette kommer klart som blekk fram i denne forkortete og kontante utgaven av Henrik Ibsens kjente skuespill utspilt som vandreteater med publikum som aktive deltakere. Vi starter i lagerhallen utenfor Tollboden på Langbryggene, blir ropt ut rundt bokseringen som skal forestille redaksjonslokalene til lokalavisen Folkebudet, dratt mot et stillas ved fjellveggen der folkemøtet begynner og ender langs bryggekanten der slutten tar plass i en fortøyd lekter.

Teaterleken er gjort med tempo og temperatur og det spilles ikke på auto pilot, som man kunne frykte med så etablerte stjerner som Sverre Anker Ousdal, Joachim Calmeyer (Stockmanns svigerfar) i roller og Stein Winge i registolen. Ingen skal klage på innsatsvilje og spilletrøkk. Dette er teater med store bokstaver, noe som for så vidt kler akkurat dette stykket, men som ikke er fri for overspill og overdrevne karikaturer. Først og fremst blir boktrykker Aslaksen, spilt med feil trykk på alle fremmedord av Teater Ibsens Kyrre Hellum, så dum at han ikke blir sann og derfor en utroverdig match for doktor Stockmann. Det er Sverre Anker Ousdal som bærer forestillingen på sine skuldrer og blir en fornøyelse å følge. At en "utagerende" teatermann som Stein Winge tyr til splash-effekter, er ingen overraskelse, men en smakssak, for å si det sånn. Enten blir du rystet, svimeslått, sint eller irritert. Og uansett, så er det meningen.

"Morsom og folkelig folkefiende"

Morsom og folkelig folkefiende

«En folkefiende» har blitt en munter og folkelig opplevelse i regissør Stein Winges grep. Teaterstykket gjør seg bedre ute enn inne, og Sverre Anker Ousdal viser seg å være den rette for rollen som Dr. Stockmann.

Anne-Lill Aas, ta.no, 21 August 2003

Egentlig var Frederic Hauge tiltenkt rollen som Dr. Stockmann, fjellet som ingen kunne flytte. Det kunne sikkert vært morsomt de første minuttene, men i lengden er en profesjonell skuespiller som Sverre Anker Ousdal langt bedre egnet til hovedrollen i «En folkefiende». Dr. Stockmann er en sterk og steil mann med integritet. Han lar seg ikke påvirke av andres klager, skepsis og trusler. Legen står på for det han tror på, uansett hvor mislikt han blir av makten og massen. Sånn sett er Frederic Hauge vår moderne Tomas Stockmann, noe han også viste ved å trekke seg fra rollen, fordi han ikke ville «bidra med å pynte på Grenlands velfortjente miljørykte».

Trekker seg

Thomas Stockmann oppdager helsefarlig vann ved småbyens nye badeanstalt. Han vil gjerne publisere sine kunnskaper i en artikkel, og til å begynne med har han mange med seg. Men når de skjønner de økonomiske konsekvensene av informasjonen, trekker de seg lutrygget tilbake.

Byfogd Peter Stockmann er Thomas Stockmanns bror, og spilles av Per Egil Aske. Han er like sta som sin bror, og motarbeider dr. Stockmann til siste slutt. Argumentene mot offentliggjøring av forskerens rapport er blant annet tapet av arbeidsplasser, rennomè og økonomi. Dr. Stockmann advares også mot å la familielivet gå på bekostning av hans sterke engasjement for byen.

Første akt foregår inne, der den lange scenen er hevet noen hakk over salen. Publikum sitter på trebenker, og setter man seg lengst til høyre, er det ikke like lett å få med seg hva som skjer på andre siden av salen. Lyssettingen er sterk, og scenografien enkel, med bord og stoler i den ene enden og sofa i midten. Ute blir både stilas og containsere tatt i bruk, med stort hell.

Vellykket ute

Joakim Dan Jørgensen gjør en overbevisende figur som redaktøren Hovstad. Boktrykker Aslaksen ble spilt av Teater Ibsens skuespiller Kyrre Hellum, og var stykkets karikerte karakter. Med påtatt østkantsdialekt og trykk på a-endelser, store briller og nesten like store tenner, kan man spørre seg om han ble vel karikert i forhold til forestillingens andre karakterer. Han fikk frem smilet i salen, men en slik rollefigur gjør seg best på revy.

Blandingen av amatører og profesjonelle skuespillere har vært vellykket, men det var først under andre akt, ute ved tollbodene, at «En folkefiende» virkelig ble severdig. Publikum ble passive statister som hørte Dr. Stockmann tale og klage fra øverste trinn på stilaset, mens motstanderne symbolsk sto under ham og protesterte.

Henrik Ibsens skuespill ble skrevet i 1882, og er delvis bygd på en hendelse i en tysk badeby i 1830-årene. En tysk lege konstaterte at det var brutt ut kolera, og opplyste byens befolkning om det. Innbyggerne ble så rasende at legen og familien måtte flykte fra byen. Han hadde jo ødelagt badesesongen for dem. I dag kan vi trekke paralleller til Coca Colas trusselbrev mot Gro Harlem Brundtland og WHO. Kapitalistiske krefter kan fortsatt ha interesse av at sannheten forties. Det er alvorlig, men En folkefiende er mest morsom.

Anmeldelsen er basert på generalprøven tirsdag kveld. I går hadde stykket premiere.

"En folkefiende"

"En folkefiende"
by Henrik Ibsen
Premiere 20 August 2003 (3 performances)
Bryggene i Skien
Genre: Drama

Directed by Stein Winge

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Doktor Tomas Stockmann
Kari Onstad as Fru Stockmann
Per Egil Aske as Peter Stockmann
Joachim Calmeyer as Morten Kiil