"Folkefienden som knock-out teater"

"Folkefienden som knock-out teater"

Kari Gisholt, Varden.no, 21 August 2003

I bokseringen: Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende Stockmann, aldri egentlig matchet av sine motspillere, her Joakim Dan Jørgensen som redaktør Hovstad og Kyrre Hellum som boktrykker Aslaksen. Foto: Reidar Peersen

Skien: Kjapt, effektivt, bombastisk med innlagte overraskelser og sjansespill og publikum som deltakere. "En folkefiende" på Bryggene er tydelig gateshow-teater.

Ingen kan gå fra denne forestillingen uten å skjønne poenget til Henrik Ibsen, tolket av regissør Stein Winge og hans gjeng. Fri oss fra feigingene, de som jatter med og ikke tør stå oppreist på meningene sine. Sterkest er han som står alene og ikke gir etter for vedtatte sannheter, hykleri og flertallsbeslutninger, men blir han belønnet? Å nei da.

Urkraft

Et feiende flott og slett ikke ukjent budskap, så klart, framført med brask og bram i denne oppsetningen det skal godt gjøres ikke å like, men som også blir bombastisk. Uten en urkraft som Sverre Anker Ousdal i hovedrollen er jeg redd det ville ende i parodien, men det skjer ikke.

Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende doktor Stockmann. Den idealistiske, pliktoppfyllende badelegen i den lille byen som oppdager at badeanlegget er forsumpet, helseskadelig - en "pestbule", og regner med å bli takket for oppdagelsen. Det blir han ikke, først av broren, byfogden, som har null forståelse for sin sannhetssøkende bror, spilt med spiss arroganse og en god porsjon farlighet av Per Egil Aske. Byfogden vil hemmeligholde og tie oppdagelsen i hjel - og har flere motiver, først og fremst hensynet til seg selv som øvrighetsperson og ansvarlig - dernest byen som vil bli skandalisert og miste gode inntekter. Stockmann som ler av sin stivbeinte, selvhøytidelige bror vender seg mot grasrota, den frie, liberale presse, allmuen og regner dem som sikre støttespillere i kampen mot uhumskhetene, men feige og opportunistiske svikter de rått. Doktor Stockmann blir stående mutters alene, uthengt som selveste folkefienden.

Klart som blekk

Alt dette kommer klart som blekk fram i denne forkortete og kontante utgaven av Henrik Ibsens kjente skuespill utspilt som vandreteater med publikum som aktive deltakere. Vi starter i lagerhallen utenfor Tollboden på Langbryggene, blir ropt ut rundt bokseringen som skal forestille redaksjonslokalene til lokalavisen Folkebudet, dratt mot et stillas ved fjellveggen der folkemøtet begynner og ender langs bryggekanten der slutten tar plass i en fortøyd lekter.

Teaterleken er gjort med tempo og temperatur og det spilles ikke på auto pilot, som man kunne frykte med så etablerte stjerner som Sverre Anker Ousdal, Joachim Calmeyer (Stockmanns svigerfar) i roller og Stein Winge i registolen. Ingen skal klage på innsatsvilje og spilletrøkk. Dette er teater med store bokstaver, noe som for så vidt kler akkurat dette stykket, men som ikke er fri for overspill og overdrevne karikaturer. Først og fremst blir boktrykker Aslaksen, spilt med feil trykk på alle fremmedord av Teater Ibsens Kyrre Hellum, så dum at han ikke blir sann og derfor en utroverdig match for doktor Stockmann. Det er Sverre Anker Ousdal som bærer forestillingen på sine skuldrer og blir en fornøyelse å følge. At en "utagerende" teatermann som Stein Winge tyr til splash-effekter, er ingen overraskelse, men en smakssak, for å si det sånn. Enten blir du rystet, svimeslått, sint eller irritert. Og uansett, så er det meningen.