"Lite spennende Pinter"

Lite spennende Pinter

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 15 April 2007

Opplev Sverre Anker Ousdal på Nationaltheatret! alle fotos: Kulturspeilet

Mads Ousdal

Per Jansen

En kvinne dukker opp i patriarkens hjem

En har nesten tatt det for gitt at oppsetninger på Nationaltheatret borger for suksess. Det har nesten ikke vært mulig å forlate teatret uten å ha vært vitne til en forestilling som setter dype spor i den som ser den og som er nesten umulig å legge vekk pga. publikumstilstrømmingen.
Men ikke denne gangen. Faktisk gikk vi ut av teatret med et stort spørsmålstegn i oss, hva mente teatret med denne oppsetningen? Og da hele seks personer i salen reiste seg for å gi stående applaus (mest av gammel vane eller fordi de har vært for mye på Det Norske Teatret og trodd at slik skulle det være) og vi gjorde det samme, var det forbausende blikk rundt oss. En hevet øyenbrynene og spurte oss til og med, men vi svarte med at vi hadde reist oss for å gå.

Dette sier det meste om denne forestillingen. Det stemte rett og slett ikke. Vel er det å si at lyssettingen var uheldig - sterkt uheldig - og at premiereforestillingen kanskje ble rammet av direkte uhell. Men hvis så ikke var, er det bare å si at det var noe som slettes ikke stemte med denne oppsetningen. For skuespillere som må kave i mørket for å finne en lysspott - slik Kim Haugen måtte - ødelegger rytmen i forestillingen. Spesielt ille blir det hos Pinter hvor nyansene i språk, samspill og gestaltning - ikke minst for det som ikke sies - er så avgjørende. Mer enn tydelig la vi merke til hvor viktig det var å se skuespillerne, ikke bare høre dem.

Den store scenen rett før slutt der man uten pause hopper fra det nærmest realistiske til det absurde, krever mye å få fram. Her fikk man det ikke fram. Den ble stående å sprike og understreket på tydelig vis at denne gangen hadde ikke teatret skutt en innertier med sin forestilling.

Det er beklagelig. For det er mye bra i forestillingen. Først og fremst gubben sjøl, Sverre Anker Ousdal, som gestalter sin rolle som familiefaren på fandenivoldsk imponerende vis. Myndig, grinebittersk, nesten som en kong Lear gir han oss øyeblikk av stor teaterkunst. Sterke motspillere som Mads Ousdal og Per Jansen bidrar til at oppsetningen har elementer av stor teaterkunst i seg - svært stor teaterkunst. Mads Ousdal gir oss øyeblikk av magisk ro. Hans iskalde spill låser spillet og drar oppmerksomheten til seg. Per Jansen er den kuete onkelen, pivatsjåføren som hele tiden må finne seg i å bli tråkket på av sin bror, patriarken. En teaterkveld for å oppleve disse tre i dette stykket er uansett ikke bortkastet!

Men ellers blir det rett og slett kjedelig. Det begynner så flott i de første scenene, før lyset allerede i den andre er ute med sine fanterier og forestillingen mister rytme og blir hakkete. Helt i starten merker vi en intens spenning i spillet, en spenning som lover godt - men som ikke får utløsing.

Hjemkomsten regnes om Nobelprisvinner Pinters hovedstykke. Storbritanias ledende dramatiker har en stor produksjon bak seg. I en alder av 76 har han ennå ikke lagt inn årene og det går rykter om at den kreftrammede dramatikeren, skuespilleren og instruktøren baler med nye prosjekter. Men så intens som han framsto for oss i den sterke talen han holdt i forbindelse med Nobelprisen i 2005 - da rettet mot Bush og Blair - blir han ikke når Nationaltheatret tar fatt i hans hovedstykke.

Dessverre er det å si. Det er også å si at hovedscenen krever et format, og her så vi tydelig forskjellen mellom de mer garvete og erfarne skuespillerne og de øvrige. Knep som å lære seg å henvende seg til salen og ikke bakveggen er avgjørende når man står under det som er igjen av gullbuen. Det er ikke bare de første benkeradene som fortjener å høre skuespillerne.

Mest uheldig var i så måte var tydelig nervøse Ingjerd Egeberg som her hadde sin første store rolle på Nationaltheatret. Den tidligere teatersjefen på Rogland Teater, hun overtok etter Eirik Stubø da han ble tilkalt til Nationaltheatret, dukker opp i en ledende rolle akkurat når teatersjefsstillingen på dette teatret lyses ut. Dette får, mildt sagt, sving på spekulasjonskverna.

Innvendingene til tross, vi vil hevde at Nationaltheatret er verdt et besøk. Skuespillerkunsten, særlig fra Sverre Anker Ousdal, er som nevnt stor og gjør at en teaterkveld faktisk kan oppleves som vellykket.