"Festen"

"Festen"

Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 13 September 2003

Alle fotos: Erik Berg

Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal

Sverre Anker Ousdal

Øystein Røger, Trond Espen Seim og Sverre Anker Ousdal

Festen er en teaterforestilling som er noe så sjeldent som et stykke basert på en film. De danske dogme-filmmakerne Thomas Vinterberg og Lars von Trier samt manusmedforfatter Mogens Rukov var ansvarlige for filmen som vant en rekke priser, blant annet kritikerprisen i Cannes i 1998. Dogmefilmene ble startet som en protest mot en hovedretning som hadde utviklet seg innen film hvor arbeidet ble mer og mer komplisert.

Personlig har jeg ikke sett filmen, bare en kort sekvens på TV.

Den danske teatermannen Bo Hr. Hansen har bearbeidet manus videre. Den velstående multirestauranteieren Helge, spilt av Sverre Anker Ousdal, samler familie og gamle venner til stor fest i forbindelse med sin 60-års dag. Familien har tradisjon på å ha store fester med et visst rituale som følges hver gang hvor det er spising, spising, spising, drikking, drikking, drikking, festligheter, overnatting og frokost dagen etter.

Stykket åpner med en stillferdig eldstesønn Christian spilt av Øystein Røger, omgitt av travelt serveringspersonale som gjør klart til festen. Så braker den yngre broren hans Michael, Trond Espen Seim, inn og krangel og uoverenstemmelse oppstår. Problemer oppstår da han ikke står på gjestelisten på grunn av en alvorlig uoverenstemmelse med sin far og at han ikke møtte i tvillingsøsterens begravelse etter hennes selvmord.

Gisken Armand spiller den andre søsteren som får tildelt rommet hvor selvmordet skjedde og dermed er dramaet i gang for hun finner spor som leder til et brev fra avdøde med et avslørende dramatisk innhold.

Gjestene ankommer, festen er i gang og Kristian blir oppfordret til å holde tale, noe han gjør med å avsløre med at faren misbrukte han og hans avdøde tvillingsøster seksuelt gjennom en årrekke. Så følger vi festdeltagerne gjennom kvelden, natten og neste morgen med høydramatikk og oppgjør.

Forestillingen som varer i underkant av to timer og går i ett, er blitt meget ujevn. Det skyldes dels skuespillerprestasjoner som ikke når ut med dette følelsessterke stoffet, tekst som i lange sekvenser er klisjefylt, banal og mangler dramatisk tetthet. Et annet problem er tempo og timing hvor det er lange pauser og longører som ikke har den nødvendige intensistet og oppretteholdelse av nerve slik at stoffet faller sammen. Stoffet hadde stått seg på å bli tettere og komprimert.

Temaet er dypt seriøst og dessverre altfor aktuelt og personlig tror jeg at dette stoffet hadde gjort seg på en mindre scene med et mindre stilisert spilleuttrykk. Det som er noe av problemet er at noen av skuespillerne som har store følelsesmessige utbrudd, ikke klarer å bære det frem.

Det kan derimot ikke sies om Trond Espen Seim som til fulle ivaretar den voldelige, kranglete og superegoistiske figuren. Lise Fjeldstad spiller den flotte men kuete moren som er stilt til veggs med sin kjennskap. Sverre Anker Ousdal mestrer i perioder å formidle den selvrettferdige maktpersonen, men han får ikke ondskapen godt nok frem.

Flere av festdeltakerne blir nærmest som menneskelige kulisser som danner et bakteppe for handlingen i det de har få eller ingen replikker, noe som både fungerer bra og blir for tamt i andre sekvenser. Musikkbruken er diskre og meningsbærende.