Fire menn har levd med nazigalskapen tett inn på livet i flere måneder. Og de fortsetter å spørre seg selv: Hvordan var det mulig?
Unni Sunnanå, Oslopuls.no, 18 October 2006
Fire voksne menn går tause ut av Filmteatret i Stortingsgaten i Oslo. De har sett ondskapen i hvitøyet. Enda en gang fått bekreftet at det finnes mennesker her i verden totalt blottet for medmenneskelighet og medfølelse. Sett hvilken galskap slikt kan føre til når det slippes løs uten motforestillinger, uten motstand. Ingen blir taletrengt etter et slikt møte.
- Dette var solid håndverk.
Regissør Terje Mærli er den første som bryter tausheten. Velger å snakke om produktet, hvordan "Der Untergang" er laget.
Sammen med skuespillerne Sverre Anker Ousdal, Per Jansen og Thorbjørn Harr har Mærli sett den tyske filmsagaen om Adolf Hitlers siste dager i Berlin-bunkeren, før han tar sitt eget liv sammen med Eva Braun.
Slett ikke noe originalt tema for en film, gjennom årene har en rekke spillefilmer med samme innhold sett dagens lys både i Hollywood og ellers i Europa. Men det bemerkelsesverdige er at den er tysk, at det er tyskere selv som har festet til lerretet viljen til å ta et oppgjør med denne skampletten i deres historie.
Hitlers nære venn.
De fire har en helt spesiell interesse for "Der Untergang". Derfor har de tatt seg fri en ettermiddag for å reise ned til Filmteatret fra lokalene på Alnabru der de er midt inne i en hektisk prøvetid, før premièren på Nationaltheater-stykket "Speer" 12. mars. Beretningen om Hitlers nære venn, arkitekten og senere rustningsministeren i Det tredje rike. Mannen som unnslapp eksekusjonspelotongen i Nürnberg-prosessen fordi han erkjente skyld og viste anger. Men som hårdnakket benektet at han visste noe som helst om jødeutryddelser, ante ikke hva som foregikk. Og det til tross for at han tilhørte Hitlers innerste krets og stadig delte bord og måltider både med føreren selv og mennene som sto ham aller nærmest.
- Det er umulig å tro at han ikke visste. De må jo ha snakket om det rundt bordet, når de satt sammen i sene nattetimer, sier Anker Ousdal.
- Det er det stykket dreier seg om. Sannheten, Speers sannhet.
- Kanskje er dette den livsløgnen Speer måtte ty til for å overleve, sier Mærli. - Han våget nok ikke engang å innrømme overfor seg selv hva han hadde vært med på. Hadde han gjort det, hadde han muligens gått til grunne.
Anker Ousdal spiller rustningsministeren som gammel mann, Thorbjørn Harr gir liv til den yngre utgaven av nazikoryféen. Per Jansen har rollen som Hitler.
Livsløgnen.
De kjente seg igjen da de så "Der Untergang". Følte at deres egen tolkning av rollene stemte godt over ens med filmens. Den absolutte mangelen på medfølelse med folk som lider, nazistenes grenseløse forrakt for svakhet, for de svakeste i samfunnet.
- Jeg tror aldri jeg har fått denne forakten SÅ klart fremstilt som i denne filmen, aldri hørt Hitler snakke SÅ rett ut om svake grupper, sier Per Jansen. - Når Føreren i en scene sier at det er den sterkestes rett som gjelder, bare se på apene, sier han, de tilintetgjør de svake individene, og hvis apene gjør det, er det vel desto større grunn til at vi mennesker burde gjøre det samme.
Rendyrket ondskap.
- Vi må alltid være på vakt mot forakten for den svake, fortsetter Mærli. - Det er kanskje noe av den viktigste lærdommen fra denne filmen. Og jeg kommer alltid til å undres over hvordan mennesker kan være så totalt følelsesløse, hvordan rendyrket ondskap kan ta slik overhånd hos mennesker.
- Nå er det vel slik at styrken i et demokrati ligger nettopp i hvordan vi behandler de svakeste blant oss, sier Jansen. - I motsetning til i totalitære samfunn vil vår holdning til dem som trenger ekstra hjelp og støtte, fortelle om kvaliteten på og styrken i et land som vil kalle seg demokratisk.
- Men hos oss står vel ikke den svakeste i sentrum. Vi dyrker jo vinnerne, de som blir rike, og svindleren kommer på første side i Dagens Næringsliv fordi han er slik en vellykket svindler, sier Terje Mærli. - Vi mobber på sett og vis de svake, enten det er i "Big Brother" eller i spørreprogrammet "Det svakeste ledd".
Teaterstykket "Speer" bygger på Gitta Serenys biografi om den sjarmerende nazisten og hans kamp med sannheten, hans halsstarrige påstand om at han ikke visste, ikke hadde noe med holocaust å gjøre. Det er historien om den unge mannen som ble Hitlers fortrolige, hans arkitekt og altså senere minister i Det tredje rike.
- Jeg fikk egentlig et par ganske gode forklaringer fra "Der Untergang", sier Sverre Anker Ousdal.
For den norske skuespilleren har undret seg over at Hitler aldri skaffet Speer av veien, slik han hadde for vane når det gjaldt medarbeidere som ikke lystret Førerens minste ordre. For rustningsministeren hadde vitterlig gått stikk i mot Hitlers ønsker da nederlaget så å si var et faktum og Føreren ba Speer om at all industri og infrastruktur skulle ødelegges. Hitler ønsket å føre den brente jords taktikk i Tyskland, ville overhodet ikke høre snakk om kapitulasjon og overgivelse. Her skulle det slåss til siste blodsdråpe, om det så ville bety at tysk blod ville flyte i enda striere strømmer.
Ingen nåde.
Det tyske folk skulle betale for sitt svik mot den store Føreren, de fortjente ingen nåde, ingen rett til å leve videre etter at lederen var slagen.
Men Speer fulgte ikke Hitlers ordrer, ville ikke bidra til at hans landsmenn skulle få det enda vanskeligere enn nødvendig når krigen var over og oppgjørets time var inne.
- Jeg har undret meg over dette, at Speer ble spart, sier Anker Ousdal.
I filmen får han noen svar når Albert Speer besøker Hitler i bunkeren, og innrømmer at han ikke har fulgt ordrer.
"Men", sier Speer til Hitler. "Som minister føler jeg forpliktelser overfor det tyske folk, som minister kan jeg ikke gjøre dette mot mine landsmenn. Men PERSONLIG står jeg fullt og helt bak deg, min Fører, så dette må du ikke ta personlig."
- Jeg hadde aldri tenkt over at han kunne resonere slik, at han som minister tok én avgjørelse fordi han følte seg forpliktet til å tjene folket, men at han som privatperson hadde en annen mening, var enig med Hitler, at han kunne skille slik mellom personlig lojalitet og systemlojalitet, sier Anker Ousdal. For nettopp det faktum at Speer skånet industrien, bidro også til at han reddet livet i Nürnberg-rettssaken.
Jo mer Anker Ousdal har levd seg inn i rollen som Albert Speer, jo sikrere er han på at mannen VAR skyldig, at han visste mye mer om holocaust enn han noen gang ville innrømme. Hans benektelse holder ikke, synes Ousdal.
For hvordan kunne denne mannen unnskylde seg med at han bare var rustningsminister som sørget for at togene gikk, også de som tok jødene med seg til konsentrasjonsleirene. Han var den som flyttet menneskene, men visste ikke hva det handlet om.
Etter 20 år i Spandau gir Speer ut sine memoarer. Her fremstår han som en angrende og selvransakende mann, men Ousdal og de tre andre aner nok at han bar på mer viten og flere dystre hemmeligheter enn han vil innrømme.
- Selv da jeg leste boken for første gang, fikk jeg en krypende følelse av at han visste, sier Anker Ousdal.
- Eivind Solaas i NRK intervjuet Albert Speer en gang, han fortalte at mannen forandret seg totalt da kameraene ble slått av, da snakket han med glød og iver om Hitler og hans ideer.
Oppgjør.
"Der Untergang" på film, "Speer" på Nationaltheatret. Det er 60 år siden 2. verdenskrig sluttet, og likevel, det ser ut som om verden aldri blir riktig ferdig med den.
- Kanskje det er nettopp fordi det er gått så lang tid, at blant annet tyskerne selv kan ta dette oppgjøret, sier Thorbjørn Harr. - Nå er det en helt ny generasjon som ikke var der da det skjedde, som ikke føler at de har noe ansvar for det deres besteforeldre kanskje gjorde. Det er litt slik med meg også. Jeg synes det er interessant å lære mer om denne tiden, den er fjern for meg i forhold til at jeg er 30 år, men likevel nær nok til at det er viktig å få vite hva som skjedde.
Sverre Anker Ousdal tror også at de mange turene som har vært arrangert fra Norge til Auschwitz med de såkalt hvite bussene, har bidratt til interessen.
Terje Mærli tror mye av interessen for Hitler og det han utrettet ligger på det filosofiske plan. Nettopp fordi vi så ofte undres over hvordan dette kunne skje, hvordan mennesker kunne bli så onde, så helt uten medfølelse.
Tynet folk.
- Mange vil nok spørre seg selv etter å ha sett en film som "Der Untergang" eller teaterstykket "Speer", har jeg den egenskapen i meg at jeg kan vise slik total mangel på empati? Det er et interessant spørsmål, sier Mærli. - Vi kommer nok alltid til å undres, hvordan kunne noe slikt skje?
- Det tyske folk ble tynet etter 1. verdenskrig, folk var bitre, fattige, de led, de sultet. Det var kanskje god grobunn for en sterk mann, en Hitler, sier Per Jansen. - Den sterke mann bygde veier, rustet opp våpenindustrien, skaffet arbeid. Og våpnene måtte jo brukes til noe. Dessuten fremprovoserte Hitler frykt i sitt eget land, han skremte folk til lojalitet, satte fyr på Riksdagen, ga jødene skylden. Motstanden var utryddet ved at de intellektuelle var uskadeliggjort.
Fortsatt er det mye som er ubegripelig. Sverre Anker Ousdal synes det er ufattelig at dette kulturfolket som har fostret Goethe og Schiller, Brahms og Bach og Schuman og Mendelsohn og andre store kulturpersonligheter, kunne la seg lede på så gale veier. For han tror kulturen står fast, den er den viktigste byggesteinen i en nasjon.
- For hvis vi ikke skal tro på kulturen, hva skal vi tro på da? spør Anker Ousdal.
- Vi kan ikke stole på penger, heller ikke på politikken, kulturen er for ever, den vil vare.
No comments:
Post a Comment