"Overtydelige kvaler"

Overtydelige kvaler

Gengangere uten mystikk på Nationaltheatret.

Pater Serck, Morgenbladet, 8 februar 1996 og oslo.net

Det begynner dårlig: til lyden av regn - en ubehagelig, forstyrrende susing - spiller Andrine Sæther Regine med forsert energi. Riktignok forstår vi at hun er hardt presset, men hennes kulde overfor den påståtte faren (ifølge kirkeboken!) snekker Engstrand, som hun sågar går fysisk til angrep på (i skrittet), virker ikke helt overbevisende; hun blir for endimensjonal, flat. Allerede her begynner denne oppsetning å bli dryg. Og det er noe utvendig parodisk ved samspillet mellom Regine og pastor Manders. Sæther overtydeliggjør det brå kastet fra farsforakt til pastorrespekt - og dertil hørende koketteri.

Men så kommer fru Alving inn - og vi fornemmer noe av årsaken til at denne særskilte oppsetning har vært sendt til Kina. Og at den er blitt tatt opp igjen på Nationalteatret. For tidvis har Lise Fjeldstad et godt grep om fremstillingen av fru Alving: bitterheten hennes, ikke minst. Og stoltheten. Men jeg synes hun og pastor Manders i litt for stor grad forespeiler oss den kommende katastrofen ved asylet: brannen - uten forsikring. Noe ved spillet legger seg som ironi av bevisst pekende art - utenpå de umiddelbare øyeblikksrelaterte reaksjoner.

Noe halter. Når den fortapte sønn kommer inn, er det for lite rom for ham: Eindride Eidsvold er en bra skuespiller, men han overkjøres. Vel er det noe av stykkets poeng. Men blir ikke Lise Fjeldstad litt for mannhaftig sterk? (i så måte en slags ufrivillig parallell til Andrine Sæther.)

Er det regien som har mistet grepet? Osvald er fysisk respektløs overfor Manders: løfter ham opp, klasker til ham… vennlig, naturligvis, men likevel. Riktignok er han dødssyk og egentlig desperat, men: det skjer for mange utladninger på det manifeste plan. Det gjelder faktisk alle. Sverre Anker Ousdal driver sin pastorfigur ut i det parodiske slik som han fremhever karakterens dobbeltmoral, hans flaue og snikende skurkaktighet, rett og slett. Det blir kjedelig - for det bekrefter våre verste forestillinger, som i dag er så solid plantet i oss, vedrørende presteskapets bigotteri og falskhet, etc. Vi kjeder oss, det blir drygt, slik Ibsen-problematikk må regisseres og spilles på et annet, mer mystisk, mindre åpenbart nivå. Det finnes nok av gåter i stykket. Dem kan man spinne på.

Det eksplisitte er noe av denne oppsetningens problem - for det tapper stykket for uttrykkskraft. Lise Fjeldstad lar fru Alving klage på en for langdryg måte, akkurat som regnsuset varer og varer, og når hun bryter, med stemmeskift opp eller ned, blir det kunstig dypt og mørkt - eller skrikende lyst, begge deler for hardt presset, så det mister den fortvilede virkning det skal ha. Hennes hat til konvensjonell lov og orden, den livskuende pliktetikken er forståelig nok - utfra et eksistensialistisk perspektiv som dagens mennesker er rimelig fortrolig med. Det samme gjelder hatet hun retter mot den patriarkalske autoritet, i dette stykket om detronisering av selve det forgylte, falske fars-bildet.

Det er også merkelig - men interessant - hvordan Ousdal her gjør Manders til grov koleriker: han farer plutselig opp, han skriker til Engstrand. Men så ubehagelig som han kan virke - er det da sannsynlig at fru Alving ville ha ham til sin betrodde - de er da sågar en slags venner? Så usympatiske som flere av disse skikkelsene er, fremstår faktisk snekker Engstrand som det rene lys, forhutlet og forhånet som han riktignok er, krypende: et overbevisende portrett. Joachim Calmeyer med klumpfoten og den lute ryggen. Og hatten som han står der og fikler med. Bra! Og giftig kan han også være. En egen slu, livsnødtørftig giftighet - som presser seg frem, varsomt, prøvende. Mens fru Alving til tider ter seg så kaldt, ja lyser av slik en kulde i denne oppsetningen at det nesten er vanskelig å føle hvordan sønnen kan kjenne seg så knyttet til henne som han vil ha det til.

Glimtvis er det allikevel fint spill mellom mor og sønn. Derfor er det en stor skuffelse at Osvalds endelige avsløring av at han er syk, dødssyk, faktisk, ikke kommer som et større sjokk. Det blir tamt. Fedrenes synder går over på barna. Visst. Men han forblir litt vel blek, anonym, til at tragedien hans griper. Han kommer også som skuespiller i skyggen av fru Alving - som i det desperate spillet kaster seg hit og dit som i en kunstnerisk panikk, ikke bare en eksistensiell.

Hva er vanskeligheten? Noe av problemet ligger formodentlig i at dette stykket er en form for super-realisme, «naturalistisk». Det skaper en patos som det er vanskelig for dagens skuespillere å bære. Det blir det mye påståelighet av. Man har altså satset på å «ta det ut», som det heter. Det blir likevel ikke friskt. Og det er kanskje noe av det fine, tross alt, ved denne oppsetningen: den er lummer. Grotesk - og lummer. Det er et grotesk og lummert stykke - her finnes flere incest-hentydninger, og når moren i denne oppsetning så å si tiltvinger seg et kyss fra sønnen mot slutten, og han etterpå står der og betrakter henne med vemmelse, synes jeg det i og for seg er et interessant grep, som også i og for seg er i tråd med den åpenbare vilje til å manifestere på eksplisitt vis alle stykkets pinlige ansatser.

Sønnen skal bli spebarn igjen: han vil måtte mates. Denne infantilisering av den livskraftige mannen - er som hos Strindberg, i Faderen. Men foreløpig, i stykkets nåtid, er faktisk Osvald ennå en ung mann med følelser, lidenskap, og lyst: derfor er det trist å se hvor lite det vibrerer mellom ham og Regine. Hun - Sæther - er mest sint. Stiv, og strunk. Ja, det er som om stivheten har spredd seg overalt i denne oppsetningen - så helten og den eneste med en viss mykhet, tross klumpfoten, er snekkeren, han som skal få drive et gledeshus for sjøfolk! Det er komisk, og i sin tid må det ha virket uhyre provoserende. Hurra for snekker Engstrand!