Regissør og skuespillerduo skaper halvannen times elegant samtaledramatikk.
Elisabeth Rygg, Oslopuls.no (2 October 2006)
Et fall i en trapp og et hukommelsestap som utløser en ekteskapelig opprydning, er rammen rundt Eric-Emmanuel Schmitts fingerferdige og finurlige samlivsdrama "...til døden skiller oss ad".
Her går kjærlighet og sårbarhet hånd i hånd med mørkere krefter. Stykket vipper tidvis over mot det banale, men holder seg stort sett innenfor grensene.
Regissør Kjetil Bang-Hansen og skuespillerduoen Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal skaper halvannen times elegant samtaledramatikk på Nationaltheatrets hovedscene. Den verbale og velspilte forestillingen sendes ut på Riksteater-turné senere i høst.
Livsgåter og selvbedrag.
Det kan nesten ikke gå galt når de to teatrene samler regiveteran Kjetil Bang-Hansen, scenograf John-Kristian Alsaker, samboerparet Holmen og Ousdal, samt den franske forfatteren og dramatikeren Eric-Emmanuel Schmitt. Sistnevnte har signert nok et flerbunnet skuespill om samliv, sannhet og løgn. Schmitt er blant annet kjent for "Enigmavariasjoner" som ble spilt på Oslo Nye Teater for fem år siden og romanen "Evangeliet ifølge Pilatus" fra 2000. Varemerket hans som dramatiker er nettopp en underholdende utforskning av menneskelige livsgåter, hemmeligheter og selvbedrag.
Morderkompaniskap.
Ekteskapet mellom Lisa og Gilles blir satt på prøve. Forfatteren Gilles har falt ned trappen og lider av hukommelsestap. Mens han lå på sykehuset, tok Lisa med seg alle kriminalromanene han har skrevet. Men hun utelot én. Den med tittelen "...til døden skiller oss ad". Den Lisa ikke kan fordra, men som forfatteren selv er mest fornøyd med. Romanen som beskriver ekteskapet som et kompaniskap mellom mordere. I arbeidet med å gjenoppfriske Gilles hukommelse, avdekkes lag på lag av ekteparets hemmeligheter og personligheter. Hva vet de egentlig om hverandre? Hva vil de snakke om og hva skal holdes skjult?
Effektive replikker.
Hvilke hemmeligheter som skjules, skal ikke røpes her. Men det blir en slags moderne dødsdans i kjærlighetens navn. Stykkets drivkraft er ikke nødvendigvis handlingen, men dialogen paret imellom. Den samtalen griper de to skuespillerne begjærlig fatt i. Schmitts klo ligger i de tette replikkvekslingene og i de underliggende konfliktene mellom de to. Balansen mellom kjærlighetshistorien og enkeltindividets selvsentrering, er klar. Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal veksler smidig mellom å utlevere og forsvare rollefigurene i scenograf John-Kristian Alsakers lekre, svart-hvitt-leilighet som har vært deres felles hjem i 15 år. Replikkene er hårfint og effektivt beregnet, pauser og bevegelser likeså. De svinger mellom avhengighet, nærhet, krangel og fravær. Er hun egentlig så omtenksom og uskyldig som hun gir uttrykk for? Husker han så dårlig som han gir inntrykk av? Var de virkelig lykkelige, eller hadde de samlivsproblemer? Og hva skjedde egentlig på ulykkesdagen?
"...til døden skiller oss ad" er hverken komedie eller tragedie, men en fiks miks av begge deler. Forestillingen er blitt et verbalt, tidvis småsentimentalt kammerspill for to, godt ivaretatt av Nationaltheatrets drevne lag.
No comments:
Post a Comment