noblad.no, 19 April 2007
Sverre Anker Ousdal er den slæmme Max (slakter'n). Mads Ousdal (t h.) er hans sønn Lenny (hallik). Kim Sørensen er sønnen Joey (bokser) Ingjerd Egeberg er svigerdatteren Ruth, som fravrister Max makten til slutt. Foto: Grace Brynn
Sverre Anker Ousdal lyser i "Hjemkomsten" av Pinter - dramatikeren som åpner hverdagens avgrunn, og tvinger seg inn i livets lukkede rom. Vi har møtt ham på kafé.
Nationaltheatret: "Hjemkomsten" er et av forrige århundres betydeligste teaterstykker, og Harold Pinters gjennombrudd. Pinter var en av de "sinte unge menn", som sammen med Osborne og Wesker skapte en ny bølge innen drama. Pinter er også poet, og stykkene hans er nesten skrevet som musikk. "De pinteriske pauser" er berømte. Meningen er skjult mellom ordene, budskapet ligger i det hemmelige rommet, i atmosfæren mellom de medvirkende. Det viktigste er i den tause spenningen mellom dem. Familiedramaet handler om barndommens lukkede rom, som vi aldri slipper ut av – som vi alltid kommer tilbake til. Om maktkamp og hierarki, hat, sjalusi, begjær, ensomhet og undertrykking. Det er noe kong Lear-aktig over "patriarken" Max. Så har han da også krone (strikkelua), septer (stokken) og trone (lenestolen). Han har tre sønner han kuer som best han kan. En er hallik, en er bokser, den tredje har gjort lykke i Amerika. Sistnevnte kommer hjem i en slags triumf... Mer røper vi ikke. Resten får du gå og se selv! Pinter fikk Nobelprisen i litteratur i 2005. Underfundige "Hjemkomsten" regnes som hans mesterverk. Premieren er lørdag 14. april, på Hovedscenen på National.
Ikke ødelegg frognermiljøet!
Jeg møter Sverre – eller slakter'n Max, på en kafé like ved teateret. Kaffen sprer smilet over fjeset hans som gyllen morgensol ved firetiden. Et velsignet fluidum.
– Som Max befinner du deg på Londons nordkant. Men ellers holder du til på Frogner?
– Jeg bodde på Smestad først, forteller Sverre. – Men det ble for langt å gå til teateret! Så flyttet jeg til Frogner. Flott å kunne gå til jobben på 20 minutter! Men så oppsto et paradoks; Nationaltheatret fikk prøvesaler på Alnabru! Da må jeg ta bussen likevel, de første 4-6 ukene. Så blir det greit igjen. Jeg liker meg godt på utskjelte Frogner.
– Problemfritt og uskyldstrivelig som Postmann Pat-miljøet?
– NEI! setter han i, så kaffen skvulper. – Det bekymrer meg at alle småbutikkene forsvinner! 7-Eleven og Deli de Luca brer seg overalt, mens de koselige blir borte! Hele miljøet forflates. Jeg forstår ikke Byantikvaren – han lar jo høre fra seg hvis noen planter en stygg ventil i en husvegg.- men hva når et helt miljø blir ødelagt? Det er bare neglefiling og underbukser igjen der snart! En masse butikker er blitt borte bare de siste to årene. Vi bør ha en overordnet instans som bidrar til å bevare et levedyktig og hyggelig miljø. Vi trenger skomakeren og sykkelreparatøren og bakeren på hjørnet! Småbutikkene gjør det mye mer kontinentalt.
Tøff 17-åring
– Du ble suget mot teateret, som en asteroide mot et sort hull? Bare 17 år gammel...
– Jeg visste ikke så mye om teater. Men hadde en slags visshet likevel. Det var få valg i Flekkefjord, der jeg er fra. Man kunne dra til sjøs eller gå på skole. Jeg var ingen kløpper på gymnaset. Sluttet før jeg var ferdig, for jeg orket ikke mer. Teaterskolen krevde ingen spesielle forusetninger - bortsett fra talent. Og det var det jo ingen som hadde sagt at jeg ikke hadde? Jeg søkte, og kom inn ved første forsøk. Så kom "Kjøkkenheisen" av Pinter – og da løsnet det! Stykket talte til meg med rytmer, språk... Da fikk jeg fot på teater, og lyktes litt... Det er gøy at jeg spiller Pinter igjen nå! Han ble for meg åpningen mot det universet teateret er.
– Og der hører du til. Er til og med blitt ridder av Olavsordenen! Hvordan føltes det?
– Oppmuntrende! Det føltes uvirkelig da jeg fikk høre det. Man blir jo foreslått, det kommer fra mine egne på teateret. Det betyr mye. Det setter jeg veldig pris på.
Dyp innsikt
– Du får meg ofte til å tenke på lavautbrudd... Hvordan finner du de voldsomme kreftene som ligger latent i oss? Urfølelsene?
– Du leter i deg selv, bruker ditt eget følelsesregister - det faller sammen med den formen for teater jeg selv liker å se, og være en del av. Publikum skal gå ut av sin egen virkelighet, da må vi forstørre den. Løfte den virkeligheten de lever i, fire hakk opp. Ellers kunne man like gjerne sitte på en benk og se på det som skjer på Karl Johan. De må få en opplevelse som er større enn hverdagslivet. Når jeg selv er tilskuer, liker jeg å se teater som er større enn gata.
– Nevn et eksempel på anemisert teater?
– "Markens grøde" - de tok ut alt i svingene, en moderne tendens. Jeg.er imot slik minimalisme, jeg har ikke sans for det. Dramaet blir så smått at det berører oss lite. Jeg vil heller at det skal tippe over litt. Skape en syndflod fra scenen! Man må gi på litt, bruke en litt eruptiv form. Jeg liker Pinter-formen - sterk bevegelse i en veldig stram ramme. Han har tre former for pause, som han bruker ofte, det betyr noe. Vi legger inn hans pauser, det er som et musikkverk! Innenfor rammen kan det skje ting. Når vi følger dem, stemmer rytmen mellom skuespillerne.
Mørkesiden i oss
– Jeg så deg i "Dødsdansen" - helsterkt! Skjelver ennå, flere år etter. Opprivende og sjokkerende - en mesterlig prestasjon! Uhyggelig og sann...
– Kaptein Edgar, ja... ham raser det litt for.
– Han gjør "oppgjør" mot fienden, altså kona, rett før sølvbryllupet. Vinduer og møbler smadres, serviset flyr veggimellom... Sverre nikker harmonisk.
– Du leter i sjele-arkivet og finner stoff der? Blar fram en mappe merket "skvær gæren". Rollefiguren bergtar oss - det er så jævlige vi mennesker kan være.
– Så du "Faderen"? spør Sverre. Strindberg det også. Noe av det samme der. Man vet aldri når...
Jeg holder øye med ham, men Sverre er like rolig. Kaffekoppen blir pent stående på bordet. Ingen kyling av inventar. Han har full kontroll, og smiler.
– Etter en sånn forestilling - når murpussen slutter å drysse, larmen stilner og støvet legger seg, prøver man å fatte det: Var det virkelig deg, Sverre?
– Ja da... Strindberg setter plottet. Dramaet strekes opp i de fire første replikkene. I "Faderen" skjønner vi straks at rittmesteren tviler på at han er far til barnet sitt – man kan aldri være sikker? Bare moren kan være sikker på at hun er mor. DNA-test var ikke oppfunnet. Men hadde den vært det, ville Strindberg trolig vært like gæren for det...
– Det virker som om enkelte dramatikere ligger særlig godt for deg?
– Strindberg liker jeg spesielt godt. Og Pinter. Alle kreftene som ligger i mennesket - det må fram.
– Tror du teateret kan påvirke folk til å tenke annerledes, til å gjøre verden bedre? Knuse fordommer, som is til en drink.
– Jeg tror vi har en misjon, en oppgave. At vi kan endre ting, men hvor realistisk er det... Jeg vet ikke i hvor stor grad vi påvirker folk. Er litt usikker på det.
– Du har også hatt mange film- og TV-roller. Hvordan liker du å spille i filmer i forhold til teater?
– Filme er gøy! Du kommer mye rundt. Jeg har vært i Afrika, Canada... Men du får ikke sett så mye annet enn det stedet hvor man filmer. Man tar opp på location. Jeg var på turné med Riksteateret med "Til døden oss skiller ad". Vi så landskapene, opplevde Nord-Norge, Vestlandet og Østlandet. Jeg hadde ikke gjort det før. Det var flott!
Mennesker uten drømmer
– Men tilbake til Frogner – det ligger meg veldig på hjertet: Noen må si at NÅ ER DET NOK! Det må være litt miljø i strøket. Vi trenger småbutikkene, de skaper trivsel. Folk må kunne kose seg i gatene, kunne få det daglige de trenger i området sitt, det er viktig! Hvorfor skal Byantikvaren bare drive med bygninger? Han bør ta for seg hele miljøer. Skal jeg fortsette å bo på Frogner, må det være litt miljø der!
Sverre må fly. Haster over gaten til nye prøver på National, og rollen som undertrykkeren som står for fall. At han med de gode vibbene er den samme som slenger mentale bazookaskudd fra scenen? Som flerrer sjela di? Knuser og holder nede? Stilig. Jeg gir ham stående applaus! Midt på fortauet. Folk snur hodet i 180 graders vinkel, og ser skikkelsen hans idet han forsvinner inn på teateret. De smiler og forstår, og er enige. Han er vakkert genial!
"Hjemkomsten" viser hva som skjer med mennesker som mister sine drømmer, blir avstumpet og bruker vold som uttrykksform. Sverre spiller på alle sjelens tangenter - både de hvite og de svarte. Og vi blir aldri, aldri lei av å høre på.
No comments:
Post a Comment