Annette Orre, Dagsavisen, 3 April 2007
Foto: Ivan Tostrup
For ordens skyld så vidt vi kunne observere er det kun på scenen det går hardt for seg. På bakrommet etter den siste øvelsen før påske er tonen god. Ousdal senior deler ut marsipanegg mens sønnen Mads klemmer motspiller Egeberg og inviterer far på middag senere på kvelden. Nå tar ensemblet lang ferie før de går i gang med prøveforestillingene uken før premieren.
– Det er litt spesielt med et slikt avbrudd like før premieren jeg har aldri prøvd det før. Fordelen er at teksten vil føles frisk når vi begynner å jobbe igjen selv om jeg nok kommer til å bli litt Max sånn utpå dagen andre påskedag innrømmer Sverre Anker Ousdal.
Begjær og faenskap
– Det er en tilfredsstillelse noe besnærende i å få spille ut de mørkeste sidene av seg selv. Dette handler om de mest basale tingene faenskap begjær og raseri følelser alle kjenner seg igjen i mens som vi helst ikke vil ta fram i lyset fortsetter han.
I «Hjemkomsten» spiller Sverre Anker Ousdal den selvdyrkende og sjarmerende patriarken Max. Hans kone er for lengst død nå bor han sammen med sin bror og sine to sønner som han kuer med hard hånd. Så kommer tredjesønnen på besøk fra USA sammen med kona Ruth.
– Det er umulig å forholde seg likegyldig til henne det skjønner alle i huset. Hun er en kvinne som lever i det hun etter hvert skjønner er et ulykkelig ekteskap og som til slutt ender med å forlate sin familie og sine barn til fordel for Max og sønnene sier Ingjerd Egeberg. Hun er eneste kvinnen i stykket og karakteriserer Ruth-rollen som en drøm å få lov til å spille.
– Pinter selv sa at Ruth-karakteren er den han var mest stolt av hans egen kone var den første som gjorde rollen.
Deler broderlig
Likevel det er litt av hvert Ruth må gjennomgå. «Du blir nødt til å ta oss etter tur skjønner du det?» sier svigerfar Max til henne. For mennene i stykket legger ikke skjul på hva de forventer som gjengjeld for kost og husly. Da stykket nylig ble satt opp på Stadsteatern i Stockholm ble det av enkelte beskyldt for å være kvinneundertrykkende.
– Jeg ser det ikke sånn kanskje det sier noe om meg ler Egeberg.
Og fortsetter.
– Men det er klart stykket utfordrer den etablerte moralen og vår forestilling av familien som den høyeste enhet. Likevel mener jeg at hun er en sterk skikkelse som tar fatt på det hun ikke er tilfreds med i livet. Jeg tenker på henne litt som bidronningen hun bruker folkene rundt seg for å oppnå det hun er ute etter.
Men før Ruth entrer huset og skaper uro og forrykker maktbalansen innledes det hele med en krangel mellom far og sønn Ousdal. Det er andre gang de to spiller sammen forrige gang var Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» på Nationaltheatret i 2000. Hvordan er det for dem å stå sammen på scenen?
– Det er fint & Det er klart at det hender at det er små glimt der en merker at en kjenner hverandre godt men stort sett tenker jeg på han som en annen skuespiller sier Sverre Anker Ousdal.
Skuespillernes forfatter
– Det er et deilig stykke. Så sødmefylt! Mørkt! Noe fandenivoldsk og livsbejaende!
Både Ousdal og Egeberg får liksom ikke rost forfatteren nok. Det er i grunnen ikke overraskende for det skjer gjerne noe med skuespillere de får en ekstra glød i blikket når de snakker om Harold Pinter som vant Nobelprisen i litteratur i 2005.
– Pausene hans replikkene enkeltheten. Det er som en symfoni et musikkstykke der vår oppgave er å spille det ut sier Ousdal. Likevel gjenforteller man historien på tre linjer høres det ut som en gjennomsnitts episode av Jerry Springer og de to er enige om at utfordringen ligger å spille ut historien på en måte som tar publikum med inn i det som skjer for å unngå at de ikke kun lener seg tilbake i moralsk indignasjon.
– Pinter har lagt grunnlaget så det holder nå må vi vise oss tilliten verdig sier Ousdal. Egeberg nikker.
– Jeg blir så stolt hvis vi klarer å løfte dette.
No comments:
Post a Comment