"Speer"

Speer

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 13 March 2005

Foto: Kulturspeilet

Fotos: L.P. Lorentzen

Til de som har fått nok av halvannen times plakatteater og kaster håndkledet inn i pausen, vil vi si: ikke gå. For det er etter pausen at teaterstykket begynner.

David Edgars stykke Speer tar opp et tema som er verdt et seriøst teater: hvordan kan en tilsynelatende intelligent og ressurssterk person yte slik avgjørende innsats for det tredje riket og likevel komme ut av det ved å påstå at han ikke visste? Derfor får vi et Brecht-teater hvor første del på overforklarende vis er viet skildringen av det tredje rikets vekst og fall. Det er teater nærmest etter filmmanus med størstedelen av stykkets over 100 sceneskift (!) før pause.

Her går det nemlig unna. Den oppvoksende slekt eller hvem det måtte være, skal ikke være i tvil om hva det handler om. Denne delen av teaterstykket har den brecht'ske siden ved seg at det på grundig vis skal skildre hva. Da blir det heller så som så med teateropplevelsen. I tablå på tablå ruller den ene scenen etter den andre opp for oss så totalt blottet for innlevelse at den må være usedvanlig heldig utstyrt eller fattig på teateropplevelse som ikke kan unngå en aldri så liten gjesp etter ca. en time hvor faktisk ikke en eneste replikk eller scene evner å nå inn til en.

For dette er kjedelig teater vi helst burde vært spart for. Vel er de historiske kunnskapene for mange slektsledd grunne og generasjonen etter 1945 har så absolutt behov for litt historieskriving. Samfunnets yngre medlemmer har godt av å få vite at det i vår nære tid har eksistert en person som het Adolf Schickelgruber og at nazister ikke bare er noen kompleksfylte snauskaller med dårlig selvtillit.

Men vi er i tvil om teatret er det rette sted for slik historieundervisning. Kanskje kunne denne sekvensen i nødsfall være egnet som skoleteater, strippet for alle sceneskiftene. For det virker som om det er slik den er skrevet.

Belæringen før pause sto i grell kontrast til det vi opplevde etter pausen. Nå hadde det hele roet seg ned. Stykkets historie hadde kommet til det punkt hvor Albert Speer var blitt løslatt etter tyve år for krigsforbrytelser i Spandau og ble konfrontert med sin egen visshet, eller mangel på sådan. Hvordan var det mulig at en mann som tegnet ut Hitlers visjoner til det nye Germanias hovedstad, konstruerte dødsleire for den "endelige løsning" og var rustningsminister som sørget for å forlenge krigen i hvert fall med minst et halvt år og gjøre ødeleggelsene og lidelsene større, ikke i det hele tatt visste hva han var med på?

Et slikt spørsmål kan ikke bare stilles til Albert Speer men til en hel nasjon som riktignok, som Speer, har gått i seg selv og tatt oppgjør med sin blodige fortid, men som bedyrer at man ikke visste hva som foregikk? Det kan også stilles i dag. Hvordan kunne man lukke øynene for 70-tallets regimer - det angår svært mange av oss - eller hvordan kan hele nasjoner eksempelvis britter og amerikanere med åpne øyne være vitende om hva de er med på av grusomheter i dag?

Albert Speer var en utypisk representant for det tredje rikets pamper. Han var ingen nazikoryfee med ølvom og brautende oppførsel. Han var tvert imot en intellektuell som var følelsesmessig rikt utstyrt og hadde stor intelligens. Mysteriet om hans manglende visshet vil vli stående, selv etter hans død. Hvordan kunne en mann som levde midt i nazistenes kjerne og daglig omgikkes Hitler, Goebbels og Himmler være så totalt på jordet? Falt det ikke en eneste bemerkning om hvor det eksempelvis "ble av dem"?

Joda, stykket konfronterer Albert Speer med dette, om hvordan han beviselig hadde vært til stede på møter som i klare ord ikke kunne overlate noe til tvilen. Stykket går videre. Hvordan kunne en nasjon gjøre en rik mann ut av en person som dette, en mann som levde fram til 1981 etter at han ble en fri mann i 1966, og som så gikk over til å skrive sine memoarer og holde foredrag?

Spørsmålene er mange og de blir også delvis ubesvarte etter dette teaterstykket. Men stykkets andre del reiser problemstilinger som fortsetter å kverne rundt i oss i lang tid etter stykkets slutt. Sånn sett kan vi si at denne delen av teatret fungerte.

Desto merkeligere er det at en så erfaren instruktør som Terje Mærli hadde forfalt til platateatrets overfladiskhet før pause og ikke hadde strøket omfattende deler av teksten og strammet til. Riktignok er atskillig strøket men vi ble undrende på hvordan stykket så totalt forandret seg etter pausen. Faktisk lurte vi på om det var mulig å oppføre hele annen akt som enkeltstående teaterstykke.Vi tror det hadde blitt en bedre løsning, vi så ingen ting før pause som berettiget at det var en del av et alvorlig ment teaterstykke.

Det er lenge siden vi har sett teater som dette. Vi tror at 70-talls formen med lange forklaringer og grundig dokumentasjon har overlevd seg selv. Skal teatret gå inn i sin tid og stille berettigete spørsmål som fortsatt er gyldige - eksempelvis den umenneskelige torturen av fanger i Iran - trenger det en annen form enn å dynge sannhet på sannhet i hodet på oss. I hvert fall fikk vi det demonstrert i går, at der fungerte best i å stille spørsmål og drøfte. I hvert fall ta det mer med ro.

Sverre Anker Ousdal spilte den "gamle" angrende Speer mens Thorbjørn Harr gestaltet den yngre utgaven. Ofte var de gitt å spille sammen og denne fremmedgjøringsmåten å anskueliggjøre problemet på fungerte der stykket fungerte der stykket fungerte, det vil si, hadde scenisk kraft. Ellers var rollebesetningen stor med mange små og store helter fra 70-tallets plakatteater på scenen. Morsomt var gjensynet med Joachim Calmeyer som fader Speer.

Hverken kongelosje eller diplomatlosje kunne få noe ut av gårsdagens teateropplevelse, sperret inne som de var av dekorasjonen. Dekorasjonen var voldsom med jern i gulvet. Sympatisk var Åsmund Feidjes enkle lyskulisser. Riktignok var det lagt inn en kort bit fra andanten i Bruckners fjerde men den lave cellobrummingen forøvrig fungerte slik den skulle og ga de rette assosiasjoner til nazistenes yndlingsmusikk.

Dramatikeren David Edgar var selv til stede på premieren i går.