"Festen"

Festen

«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...

(Foto: Morten Holm / SCANPIX)

Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003

Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.

På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.

Endelig skal skuespillerne få ekte vare.

1. AKT:

FEST OG TEATER

(Forretten kommer)

Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!

Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.

Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...

- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?

Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.

Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.

Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.

Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!

Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.

Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.

Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.

Lise: De gutta var stjerner.

Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.

Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.

Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.

Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.

Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.

Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.

Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.

Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.

- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?

Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.

Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.

Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!

Lise: Ja. Skål da!

2. AKT:

VOND FEST

(Hovedretten kommer)

Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!

Servitøren: Med tranebærsky.

Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.

- Hva er det verste med «Festen»?

Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.

Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».

Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»

Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»

(Alle ler, Gisken ler mest.)

- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?

Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.

Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.

Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.

Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.

Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.

- Hvordan er det å spille en som alle hater?

Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.

Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.

3. AKT:

FRA FILM TIL TEATER

(Desserten kommer)

Gisken: Får vi kake også?!

Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.

(Fotografen tar bilder av bordet.)

Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.

Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.

Finn: Jeg er Sponheim.

Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.

- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?

Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.

Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)

Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.

Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)

Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.

"Verdens verste fest"

Verdens verste fest

John-Arne Ø. Gundersen, Aftenposten papirutgave, 11. juni 2003

Langbordet er dekket på Nationaltheatret. I september reiser en sønn seg i farens 60-årsdag og forteller at faren har voldtatt ham og søsteren. Vi har sett det på film, snart kan vi se alle festers mareritt på scenen også.

- Mor, hva så du på kontoret til far i 1979? Så du din sønn stå på alle fire og din mann stå bak ham uten bukser på?

Sønnen Christian Klingenfeldt (Øystein Røger) holder talen til faren Helge. 60-årsdagen er i gang under prøvene på Nationaltheatrets hovedscene. Gjestene stirrer sjokkert ned i tomme vinglass. Regissør Kjetil Bang-Hansen har sett moren Else (Lise Fjeldstad) inn i øynene og sagt at det skal være ondskap. Christian slåss med broren foran alle gjestene. Han karrer seg opp igjen, slår neven i bordet.

- Blæææh. Jeg blir mentalt sliten av dette. Sitte med all... si all den... dritten, sier Røger, tar seg til ansiktet. Går til lunsj.

Thomas Winterbergs «Festen» rystet kinogjengere i 1998 med sin fortelling om incest og familietragedie. Siden har «Festen» gjort suksess på teaterscener rundt om i Europa.

Kjetil Bang-Hansen dekker i september på til fest på Nationaltheatret. Han kommer slentrende inn, legger solbriller på bordet.

- Da jeg så filmen, ble jeg slått i bakken av sjokket, grusomheten og overraskelsen i fortellingen. Nå har de fleste sett filmen, så vi kan ikke dra nytte av overraskelsen. Men teateret kan vise mer refleksjon, gå nærmere inn på hver enkelt person og få publikum til å dikte med, sier Bang-Hansen. Utfordringen er å finne et eget formspråk.

- Ellers kunne vi bare delt ut videokassetter til publikum.

- Hvorfor vil du lage teater av «Festen»?

- Historien er klassisk, og den berører. Den kan sammenlignes med Hamlet, en historie om renselse og familieoppgjør. Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, men dette er godt teatermateriale.

- Hvorfor?

- «Festen» inneholder noe elementært: En mann kommer hjem til barndomshjemmet han har flyktet fra og forsøker å vikle seg ut av konfliktene. Historien har også samfunnskritikk:

Mot makt og borgerlighet. Dette minner om Ibsen og Shakespeare, sier Bang-Hansen. Filmen hadde nærbilder, kameraet gikk tett inn på festdeltagernes reaksjoner. Det blir vanskeligere på teateret.

- Hvordan fungerer overgangen fra film til teater?

- Jeg forsøker å gå tilbake til teaterets grunnelementer.

Jeg går ikke fra lyskastere til stearinlys slik som filmen, men gjør grep i fortellermåten: At et rom kan være et samfunn, og at du kan spille på publikums tilstedeværelse, sier han. Det skal være enkelt, alt foregår rundt festbordet uten sceneskift. Ingen resepsjonsdesk eller andre rom skal gjenskapes med kulisser. Alle skuespillerne skal være på scenen nesten hele tiden, da blir det opp til lys og musikk å flytte oppmerksomheten mot ulike hendelser.

- Det blir som et eneste langt renselsesritual rundt festbordet, forklarer Bang-Hansen.

Da Winterberg laget festen, sa han at han måtte trenge gjennom lag av ondskap og ekstremt hat som han aldri hadde gjort før.

- Alle vi som arbeider med stykket, må konfrontere oss selv med en ekstrem form for fortvilelse og hat. Vi må dra av skorpene, få sårene til å blø. Jeg tror dette er tøft for dem i de store rollene, for alle må være villige til å avdekke dette i seg selv.

Slitsomme roller

- Jeg er sønnen som kommer hjem og setter i gang helvetet, sier Øystein Røger. Han har bare én ting å gjøre: han kommer hjem for å få sannheten frem.

- Christian kan sikkert få et lettere liv, men han er skadet, og det er litt sent å ta et slikt oppgjør når man er 40 år, sier Øystein. I disse dagene lar han Christian modne inne i seg.

- Man trenger ikke å ha drept et menneske for å kunne tenke seg følelsen av å gjøre det. Målet er å finne sammenlignbare følelser, en form for misbruk i oppveksten.

Det kjenner mange seg igjen i, derfor er dette en bra historie. Men det er ekkelt å gå inn i de rommene i seg selv som rollen krever, sier Øystein og Lise Fjeldstad (moren Else) entrer scenen, lett sommerantrukket. Else visste at mannen hennes misbrukte barna, men løftet ikke en finger.

- Jeg tilhører jo overgriperne som ønsker å fortrenge og forsvare gale valg når vi får sannhetens lyskaster i ansiktet. Alle har gjort ting i livet som man ikke orker å tenke på. Enten må det voldsomme ting til for å få dette frem, som i «Festen», eller så fortrenger du det helt til du tror det aldri har skjedd, sier Fjeldstad. Hun synes rollen er vanskelig, fordi hun har vanskelig for å forstå hvordan Else kan la slikt skje i en familie.

- Eneste grunnen må være angsten for å miste mannen hun elsker, eller statusen hun gir ham. Men dette har jeg sommeren på å finne ut, sier hun. Og blir stille, lener seg frem, alvorlig blikk:

- Da jeg så filmen, følte jeg at jeg kom inn i et privat rom der jeg ikke hadde noe forsvar. Jeg ville ikke være der.

- Jeg våget ikke å se filmen en gang til, sier Røger. De ropes opp over høyttaleranlegget. Festen skal starte, lunsjen er over, men først må vi møte jubilanten.

- Får du Hitler, må du spille ham. Sånn er det på teateret, sier Sverre Anker Ousdal. Han spiller faren Helge.

Utenpå er han samfunnets støtte, bare den nærmeste familien vet hva som finnes på innsiden.

- Kanskje det er derfor ingen stopper pedofile, det synes ikke på dem. De har ikke hoggtenner, slik som de blir fordømt for etterpå. Derfor kan jeg ikke gå ut på scenen og være skurk med én gang, sier han.

- Det er ikke så mye psykologi, Helge har gjort det han har gjort. Uff. Grusomt. Kanskje jeg blir pepet av scenen fordi jeg har gjort en god rolle som Helge, sier Anker Ousdal. Han skal spille en mann som fordømmes av alle, også av publikum. Han reiser seg, tar med en tom kaffekopp og går den tunge veien mot festbordet for å sette seg blant alle gjestene og høre sønnens fordømmelse.

«Festen» har première 12. september på Nationaltheatret.

***

Dette er «Festen» «Festen» handler om den borgerlige familien Klingenfeldt, som er samlet til å feire faren, Helge, som fyller 60 år.

Helge har invitert slekt og venner til et stort selskap i sitt slott på landet. De voksne barna som har flyttet hjemmefra, Christian, Michael og Helene, kommer tilbake for å delta. Den eldste søsteren har akkurat tatt livet sitt, og Helge ber sønnen Christian si noen ord om henne under middagen. Det virker som en særdeles vellykket fest, helt til Christian reiser seg for sin tale. Han har på forhånd skrevet to taler, og ber faren velge. Han velger det Christian kaller «Sannhetens tale». I talen forklarer Christian hvorfor hans eldste søster tok sitt liv, han forteller om farens misbruk av ham og sin søster.

Festdeltagerne vet ikke om de skal ignorere Christian, eller kaste ham ut. Han har trukket familiens spøkelser ut fra skapet, men på en makaber måte fortsetter 60-årsfeiringen.

«Festen» ble produsert i Danmark i 1998 med Thomas Winterberg som regissør. Dette var den første av dogmefilmene, og ble spilt inn på video med håndholdt kamera. Opptakene ble gjort på location, uten bruk av kunstig lys, musikk, rekvisitter, sminke eller kostymer.

"Demon uten horn i pannen"

Demon uten horn i pannen

Erle Moestue Bugge, Aftenposten papirutgave, 12. september 2003

I kveld har «Festen» première. Forventningene er store til Nationaltheatrets versjon av den rystende familiesammenkomsten. Hvordan takler Sverre Anker Ousdal den usympatiske farsrollen?

Forestillingen som bygger på danske Thomas Vinterbergs dogmefilm, handler om en 60-årsdag. Familiefaren Helge samler sine nærmeste hjemme på godset for å feire begivenheten. Bordet er dekket og stemningen glad, inntil sønnen Christian tar ordet. Talen han har forberedt, er ingen hyldest. Den er et oppgjør med foreldrene og fortiden.

Gjennom barndommen er han og søsteren blitt utnyttet seksuelt av sin far, med moren som taust vitne.

- Rollen er tøff. Bak Helges stilige, smokingkledte ytre skjuler seg en demon. Han har ingen synlige horn i pannen eller andre tegn på sin forbrytelse. At han er så alminnelig, er nettopp det uhyggelige, sier Sverre Anker Ousdal.

- Tanker under arbeidet med rollen?

- Min oppgave er å vise at Helge ikke skiller seg ut, samtidig som han legemliggjør de mørke sidene i menneskene.

Publikum må bruke fantasien for å fatte hva som er skjedd.

Jeg skal ikke fremstille sannheten i all sin gru.

- Anbefalt aldersgrense?

- Vi har hatt ungdom i salen under prøvene. Noen har gitt uttrykk for at forestillingen er sterk kost. Men jeg tror unge mennesker flest klarer opplevelsen, sier Anker Ousdal.

Øystein Røger som spiller Christian, er enig: - Vi skal ikke glemme at stykket handler om en fest med mange humoristiske innslag. Jeg tror stykket interesserer og egner seg for unge mennesker fordi temaet er alvorlig og har eksistert til alle tider. Men det er viktig å samtale med de unge. Både før og etter forestillingen.

"Festen"

"Festen"

Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 13 September 2003

Alle fotos: Erik Berg

Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal

Sverre Anker Ousdal

Øystein Røger, Trond Espen Seim og Sverre Anker Ousdal

Festen er en teaterforestilling som er noe så sjeldent som et stykke basert på en film. De danske dogme-filmmakerne Thomas Vinterberg og Lars von Trier samt manusmedforfatter Mogens Rukov var ansvarlige for filmen som vant en rekke priser, blant annet kritikerprisen i Cannes i 1998. Dogmefilmene ble startet som en protest mot en hovedretning som hadde utviklet seg innen film hvor arbeidet ble mer og mer komplisert.

Personlig har jeg ikke sett filmen, bare en kort sekvens på TV.

Den danske teatermannen Bo Hr. Hansen har bearbeidet manus videre. Den velstående multirestauranteieren Helge, spilt av Sverre Anker Ousdal, samler familie og gamle venner til stor fest i forbindelse med sin 60-års dag. Familien har tradisjon på å ha store fester med et visst rituale som følges hver gang hvor det er spising, spising, spising, drikking, drikking, drikking, festligheter, overnatting og frokost dagen etter.

Stykket åpner med en stillferdig eldstesønn Christian spilt av Øystein Røger, omgitt av travelt serveringspersonale som gjør klart til festen. Så braker den yngre broren hans Michael, Trond Espen Seim, inn og krangel og uoverenstemmelse oppstår. Problemer oppstår da han ikke står på gjestelisten på grunn av en alvorlig uoverenstemmelse med sin far og at han ikke møtte i tvillingsøsterens begravelse etter hennes selvmord.

Gisken Armand spiller den andre søsteren som får tildelt rommet hvor selvmordet skjedde og dermed er dramaet i gang for hun finner spor som leder til et brev fra avdøde med et avslørende dramatisk innhold.

Gjestene ankommer, festen er i gang og Kristian blir oppfordret til å holde tale, noe han gjør med å avsløre med at faren misbrukte han og hans avdøde tvillingsøster seksuelt gjennom en årrekke. Så følger vi festdeltagerne gjennom kvelden, natten og neste morgen med høydramatikk og oppgjør.

Forestillingen som varer i underkant av to timer og går i ett, er blitt meget ujevn. Det skyldes dels skuespillerprestasjoner som ikke når ut med dette følelsessterke stoffet, tekst som i lange sekvenser er klisjefylt, banal og mangler dramatisk tetthet. Et annet problem er tempo og timing hvor det er lange pauser og longører som ikke har den nødvendige intensistet og oppretteholdelse av nerve slik at stoffet faller sammen. Stoffet hadde stått seg på å bli tettere og komprimert.

Temaet er dypt seriøst og dessverre altfor aktuelt og personlig tror jeg at dette stoffet hadde gjort seg på en mindre scene med et mindre stilisert spilleuttrykk. Det som er noe av problemet er at noen av skuespillerne som har store følelsesmessige utbrudd, ikke klarer å bære det frem.

Det kan derimot ikke sies om Trond Espen Seim som til fulle ivaretar den voldelige, kranglete og superegoistiske figuren. Lise Fjeldstad spiller den flotte men kuete moren som er stilt til veggs med sin kjennskap. Sverre Anker Ousdal mestrer i perioder å formidle den selvrettferdige maktpersonen, men han får ikke ondskapen godt nok frem.

Flere av festdeltakerne blir nærmest som menneskelige kulisser som danner et bakteppe for handlingen i det de har få eller ingen replikker, noe som både fungerer bra og blir for tamt i andre sekvenser. Musikkbruken er diskre og meningsbærende.

"Festen"

"Festen"
translated [from the Danish] by Arild Dahl; adapted by Bo Hr. Hansen, Kjetil Bang-Hansen; dramatised by Mogens Rukov, [from the film by] Thomas Vinterberg
Premiere 12 September 2003
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Kjetil Bang-Hansen

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Helge
Lise Fjeldstad as Else
Øystein Røger as Christian
Gisken Armand as Helene