"Verdens verste fest"

Verdens verste fest

John-Arne Ø. Gundersen, Aftenposten papirutgave, 11. juni 2003

Langbordet er dekket på Nationaltheatret. I september reiser en sønn seg i farens 60-årsdag og forteller at faren har voldtatt ham og søsteren. Vi har sett det på film, snart kan vi se alle festers mareritt på scenen også.

- Mor, hva så du på kontoret til far i 1979? Så du din sønn stå på alle fire og din mann stå bak ham uten bukser på?

Sønnen Christian Klingenfeldt (Øystein Røger) holder talen til faren Helge. 60-årsdagen er i gang under prøvene på Nationaltheatrets hovedscene. Gjestene stirrer sjokkert ned i tomme vinglass. Regissør Kjetil Bang-Hansen har sett moren Else (Lise Fjeldstad) inn i øynene og sagt at det skal være ondskap. Christian slåss med broren foran alle gjestene. Han karrer seg opp igjen, slår neven i bordet.

- Blæææh. Jeg blir mentalt sliten av dette. Sitte med all... si all den... dritten, sier Røger, tar seg til ansiktet. Går til lunsj.

Thomas Winterbergs «Festen» rystet kinogjengere i 1998 med sin fortelling om incest og familietragedie. Siden har «Festen» gjort suksess på teaterscener rundt om i Europa.

Kjetil Bang-Hansen dekker i september på til fest på Nationaltheatret. Han kommer slentrende inn, legger solbriller på bordet.

- Da jeg så filmen, ble jeg slått i bakken av sjokket, grusomheten og overraskelsen i fortellingen. Nå har de fleste sett filmen, så vi kan ikke dra nytte av overraskelsen. Men teateret kan vise mer refleksjon, gå nærmere inn på hver enkelt person og få publikum til å dikte med, sier Bang-Hansen. Utfordringen er å finne et eget formspråk.

- Ellers kunne vi bare delt ut videokassetter til publikum.

- Hvorfor vil du lage teater av «Festen»?

- Historien er klassisk, og den berører. Den kan sammenlignes med Hamlet, en historie om renselse og familieoppgjør. Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, men dette er godt teatermateriale.

- Hvorfor?

- «Festen» inneholder noe elementært: En mann kommer hjem til barndomshjemmet han har flyktet fra og forsøker å vikle seg ut av konfliktene. Historien har også samfunnskritikk:

Mot makt og borgerlighet. Dette minner om Ibsen og Shakespeare, sier Bang-Hansen. Filmen hadde nærbilder, kameraet gikk tett inn på festdeltagernes reaksjoner. Det blir vanskeligere på teateret.

- Hvordan fungerer overgangen fra film til teater?

- Jeg forsøker å gå tilbake til teaterets grunnelementer.

Jeg går ikke fra lyskastere til stearinlys slik som filmen, men gjør grep i fortellermåten: At et rom kan være et samfunn, og at du kan spille på publikums tilstedeværelse, sier han. Det skal være enkelt, alt foregår rundt festbordet uten sceneskift. Ingen resepsjonsdesk eller andre rom skal gjenskapes med kulisser. Alle skuespillerne skal være på scenen nesten hele tiden, da blir det opp til lys og musikk å flytte oppmerksomheten mot ulike hendelser.

- Det blir som et eneste langt renselsesritual rundt festbordet, forklarer Bang-Hansen.

Da Winterberg laget festen, sa han at han måtte trenge gjennom lag av ondskap og ekstremt hat som han aldri hadde gjort før.

- Alle vi som arbeider med stykket, må konfrontere oss selv med en ekstrem form for fortvilelse og hat. Vi må dra av skorpene, få sårene til å blø. Jeg tror dette er tøft for dem i de store rollene, for alle må være villige til å avdekke dette i seg selv.

Slitsomme roller

- Jeg er sønnen som kommer hjem og setter i gang helvetet, sier Øystein Røger. Han har bare én ting å gjøre: han kommer hjem for å få sannheten frem.

- Christian kan sikkert få et lettere liv, men han er skadet, og det er litt sent å ta et slikt oppgjør når man er 40 år, sier Øystein. I disse dagene lar han Christian modne inne i seg.

- Man trenger ikke å ha drept et menneske for å kunne tenke seg følelsen av å gjøre det. Målet er å finne sammenlignbare følelser, en form for misbruk i oppveksten.

Det kjenner mange seg igjen i, derfor er dette en bra historie. Men det er ekkelt å gå inn i de rommene i seg selv som rollen krever, sier Øystein og Lise Fjeldstad (moren Else) entrer scenen, lett sommerantrukket. Else visste at mannen hennes misbrukte barna, men løftet ikke en finger.

- Jeg tilhører jo overgriperne som ønsker å fortrenge og forsvare gale valg når vi får sannhetens lyskaster i ansiktet. Alle har gjort ting i livet som man ikke orker å tenke på. Enten må det voldsomme ting til for å få dette frem, som i «Festen», eller så fortrenger du det helt til du tror det aldri har skjedd, sier Fjeldstad. Hun synes rollen er vanskelig, fordi hun har vanskelig for å forstå hvordan Else kan la slikt skje i en familie.

- Eneste grunnen må være angsten for å miste mannen hun elsker, eller statusen hun gir ham. Men dette har jeg sommeren på å finne ut, sier hun. Og blir stille, lener seg frem, alvorlig blikk:

- Da jeg så filmen, følte jeg at jeg kom inn i et privat rom der jeg ikke hadde noe forsvar. Jeg ville ikke være der.

- Jeg våget ikke å se filmen en gang til, sier Røger. De ropes opp over høyttaleranlegget. Festen skal starte, lunsjen er over, men først må vi møte jubilanten.

- Får du Hitler, må du spille ham. Sånn er det på teateret, sier Sverre Anker Ousdal. Han spiller faren Helge.

Utenpå er han samfunnets støtte, bare den nærmeste familien vet hva som finnes på innsiden.

- Kanskje det er derfor ingen stopper pedofile, det synes ikke på dem. De har ikke hoggtenner, slik som de blir fordømt for etterpå. Derfor kan jeg ikke gå ut på scenen og være skurk med én gang, sier han.

- Det er ikke så mye psykologi, Helge har gjort det han har gjort. Uff. Grusomt. Kanskje jeg blir pepet av scenen fordi jeg har gjort en god rolle som Helge, sier Anker Ousdal. Han skal spille en mann som fordømmes av alle, også av publikum. Han reiser seg, tar med en tom kaffekopp og går den tunge veien mot festbordet for å sette seg blant alle gjestene og høre sønnens fordømmelse.

«Festen» har première 12. september på Nationaltheatret.

***

Dette er «Festen» «Festen» handler om den borgerlige familien Klingenfeldt, som er samlet til å feire faren, Helge, som fyller 60 år.

Helge har invitert slekt og venner til et stort selskap i sitt slott på landet. De voksne barna som har flyttet hjemmefra, Christian, Michael og Helene, kommer tilbake for å delta. Den eldste søsteren har akkurat tatt livet sitt, og Helge ber sønnen Christian si noen ord om henne under middagen. Det virker som en særdeles vellykket fest, helt til Christian reiser seg for sin tale. Han har på forhånd skrevet to taler, og ber faren velge. Han velger det Christian kaller «Sannhetens tale». I talen forklarer Christian hvorfor hans eldste søster tok sitt liv, han forteller om farens misbruk av ham og sin søster.

Festdeltagerne vet ikke om de skal ignorere Christian, eller kaste ham ut. Han har trukket familiens spøkelser ut fra skapet, men på en makaber måte fortsetter 60-årsfeiringen.

«Festen» ble produsert i Danmark i 1998 med Thomas Winterberg som regissør. Dette var den første av dogmefilmene, og ble spilt inn på video med håndholdt kamera. Opptakene ble gjort på location, uten bruk av kunstig lys, musikk, rekvisitter, sminke eller kostymer.