"Ti dager med Ibsen"

Ti dager med Ibsen

Ibsen-festivalen, som nå inntar teater-Oslo for sjette gang, har Grand Opening torsdag kveld med premieren på "Brand".

Erik Bjørnskau, Aftenposten.no, 27. august 1998

Kjersti Holmen (bak), Sverre Anker Ousdal og Kjersti Elvik har hovedrollene i "Brand". Stykket ble Ibsens gjennombrudd. Foto: Leif Gabrielsen

Nationaltheatret har satt sine mest feterte krefter til åpningsforestilingen med Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen i hovedrollene. Stein Winge har regi-ansvaret for denne utgaven av Ibsens tunge og eksistensielle drama.

Samtidig på åpningsdagen av den ti dager lange festivalen kan Ibsen-museet på Drammensveien by på et lysbilde-foredrag av fagkonsulent Erik Henning Edvardsen over temaet "Terje Vigen som fiksjon og virkelighet". Etterpå vises svenske Victor Sjøstrøms stumfilm fra 1916 om "Terje Vigen".

Nationaltheatret bruker som vanlig alle tilgjengelige scener til sine i alt 13 teater-evenementer. I tillegg til foredragsserien på Ibsen-museet blir det Ibsen-opptog, symposium om samtidsdramatikk og et symposium om Ibsen på lerretet, i både Universitetsbiblioteket og i Filmens Hus.

På teaterets eget program blir Hovedscenen også tatt i bruk til svenske "Dramatens" oppsetning av en folkefiende, også den i Stein Winges regi (premiere mandag) og til det litauiske ensemblet fra Lihuanian International Theatre Festival, og deres versjon av Shakespeares "Hamlet".

På Amfiscenen blir det først anledning til å se "Rosmersholm", premiere i morgen,. fredag, med Bjørn Skagestad og Laila Goody i hovedrollene. Også teaterets "grande dame" Wenche Foss er med i rollen som madame Helseth. Onsdag 2. september er turen kommet til en amerikansk utgave av Peer Gynt, kalt "Gint", der scenen er flyttet til det amerikanske kontinent og Appalachia-fjellene. Fredag den 4. skal det bli Ibsen på gresk med forestillingen "Ibsenland", et moderne stykke som tar utgangspunkt i noen skuespillere som nettopp har stått på scenen med stykket "Gjengangere". I Malersalen blir det lørdag premiere på Cecilie Løveids nye stykke "Østerrike" med blant andre Gøril Mauseth, og i dette lokalet skal det også bli Ibsen-opplesninger torsdag og fredag neste uke.

Også på Bakscenen i teateret blir det to forestillinger, den 2. og 3. september. Det dreier seg om en danseforestilling som i Black Box Teater og Riksteateret sammen står bak, under tittelen "Peer pressure". I selve publikumsfoajeen blir det også fremført teater, torsdag 3. september. Her dreier det seg om forestillingen "Super Per" av det norske ensemblet Bak-truppen.

Torshovteatret er også med på festivalen, og neste torsdag setter ensemblet i Vogts gate opp forestillingen "Lille Eyolf & Co.", en formidling av Ibsens stykke gjennom en serie tekster som Øivind Berg har forfattet. Stykket vises tre kvelder.

"'Blodsbånd' øyeblikkelig TV-klassiker"

"Blodsbånd" øyeblikkelig TV-klassiker

Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 13. mars 1998

NRK-Fjernsynet: BLODSBÅND Norsk TV-drama Regi: Leidulv Risan, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen

Norsk TV-serie av første melodramatiske klasse, med Sverre Anker Ousdal som ypperlig ankermann

Leidulv Risan har i sine filmer, som "Krigerens hjerte" og "Pakten", vist upåklagelig vilje til å arbeide med skuespillere på aller øverste kvalitetsnivå, som Anneke von der Lippe, Robert Mitchum, Erland Josephson og Espen Skjønberg.

Dårligere er ikke valgene til denne miniserien på fire episoder som anmelderen allerede etter første episode drister seg til å utrope som en øyeblikkelig TV-klassiker.

Og det gjøres selv om regissør og manusforfatter Risan skulle komme til å rote seg litt vekk underveis.

Elevert melodrama

"Blodsbånd" er altså klassiker i norsk TV-drama, vel å merke i nyere avdeling. Det vil si at serien nærmer seg såpeoperaen når det gjelder tilgjengelighet, uten at det blir kitsch av det. Her er melodramaets kvaliteter i dempet utgave. Det vil si at det er lov å gråte, slik dagens kinofilm forlanger. Vi ser altså ingen helt nådeløs psykologisk eller sosial realisme som føres til sin aller ytterste konsekvens hva svart smerte angår. Dette myknes, formes med mildere hånd, tross alt. Genren er moderlig:

Gråt, lille venn! Det er snart over nå.

Risans eleverte melodrama vil tiltale svært mange, med sin tilsynelatende virkelighetsnærhet: karrière, skilsmisse og narkomani i neste generasjon. Ousdal er den ekstremt vellykkede medisinprofessoren som mottar ærespris og samme dag får vite at sønnen fra første ekteskap nesten har drept seg selv i narkotikarus. Faren styrter til sin forsømte gutt i Kristiansand og forsøker å rette på det gale. Galere og galere blir det, om det aldri så mye utspiller seg i dagens velstands-Norge. Samtidsproblemer gir avtrykk i fiksjonen, selv om fiksjonen altså ikke beveger seg over et altfor vidt register.

Her er det først og fremst Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen som foredler et velskrevet materiale. I "Kristin Lavransdatter" leverte Ousdal en av de mest velformede prestasjoner i norsk 1990-talls-film. Hans hovedrolle i "Blodsbånd" er antagelig det beste som er gjort i norsk TV-drama, stadig nyere avdeling, i det samme tiår.

Ruvende Ousdal

Den ruvende Ousdal har et massivt, nesten påtrengende nærvær uten at det dominerer i den grad at de andre figurene blir borte. Selv om den plutselig utbrente professoren blir mer og mer forgremmet, er det intet nidportrett han utsettes for. Med sitt illustrative kroppsspråk forsvarer Ousdal figuren på turen utenfor fellesskapet, uten å unnskylde.

Holmen holder også høyeste kvalitet, i interiørene fra et familieliv i sterke svingninger, stram kontroll i kaos. Det samme gjelder Ellen Horns førstehustru, det kokende indre koker aldri helt over. Den øvrige rolleliste klarer seg svært bra, den også.

Om Risan med "Pakten" ikke riktig visste å bruke skuespillerne på deres maksimale nivå, gjør han ikke den feilen om igjen. Her er nok av førsteklasses folk som er oppgaven voksen - som er å gjøre populærdrama uten at det blir banalt, om materialet aldri så mye kan virke slik.

Vi kan spå mye annet å glede seg kraftig over, for eksempel Arne Borsheims eksemplariske fotografering, som følger stemninger og forventninger med sikker sporsans.

Dette er en produksjon med kvalitet, rett og slett.

Også melodramaet kan virke merkelig autentisk når det utspiller seg i hjemmekjente miljøer, som Oslo og Kristiansand. Det er noe med "Blodsbånd", også for regissører og manusforfattere.

"Bånn gass - fikk Amanda"

Bånn gass - fikk Amanda

Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 30. august 1998

Haugesund (Dagbladet): Da Carl Jørgen Kiønig skulle ta imot sin Amanda, satt han i et lite jetfly fra Oslo. Der satt også Kjersti Elvik og Sverre Anker Ousdal. De rakk å ta imot sine, med noen minutters margin.

Det kunne blitt litt av et antiklimaks, med tre av Amanda-vinnerne i tynn luft over Sør-Norge da de skulle ha vært i Haugesund.

- Vi sa til hverandre at vi sikkert rakk festen etterpå. Men det gikk heldigvis fryktelig fort i bilen fra flyplassen, sa Sverre Anker Ousdal.

Han fikk Amanda som beste mannlige skuespiller for sin rolle i TV-serien «Blodsbånd». Seriens regissør Leidulv Risan fikk statuett han også, for beste TV-drama.

Bond-babe

De utgjorde ett av kveldens to prisvinnerpar, det andre var Kiønig og Elvik - som fikk sine priser for henholdsvis regi og kvinnelig hovedrolle i «Salige er de som tørster». Et valg som kom svært overraskende på dem begge to.

- Jeg var sikker på at «Brent av frost» skulle vinne, sa Kiønig.

Elvik hadde forberedt seg på å entre scenen - der selveste Pierce Brosnan sto - som en skikkelig Bond-babe; fyre av en salve med pekefingeren og blåse bort kruttrøyken etterpå.

- Men jeg hadde ikke nerver da jeg plutselig sto der, sa hun.

Og «plutselig» er det riktige ordet, for Elvik kom halsende inn i salen et halvt minutt før prisen skulle deles ut.

Lyst på en til

- Det gikk så fort at jeg rakk ikke tenke på noe. Men jeg er glad jeg husket å takke til Anne Holt, sa Elvik.

For det er hun som har skrevet bøkene som både filmen «Salige er de som tørster» og TV-serien «Blind gudinne» er basert på. Og nå må det vel bli en ny filmatisering?

- Det er klart jeg har lyst, sa Elvik.

- Men skal vi lage en ny film om politibetjent Hanne Wilhelmsen, så må det være et originalskrevet manus og ikke en bok, sa Kiønig og:

- Jeg har nevnt det for Anne Holt, ja.

Oppmuntring Men inntil videre har verken Kiønig eller Elvik flere film- og TV-jobber på gang. Han setter opp «Black Rider» på Det Norske Teatret, hun spiller Gerd i Nationaltheatrets oppsetting av «Brand».

Der spiller Sverre Anker Ousdal også - og det var kveldens forestilling på teatret som var årsaken til at de ikke kunne komme til Haugesund på annen måte enn med privatfly.

- Men det var absolutt verdt turen. Det er svært hyggelig å få en slik oppmuntring som Amanda, sa Ousdal, som har en hjemme fra før.

Amanda vinnerne
Årets norske spillefilm «Salige er de som tørster», regi: Carl Jørgen Kiønig
Årets reklamefilm «Naken mann», regi: Kalle Åsbrand
Amandakomiteens gullklapper Maskør Siw Järbyn
Årets dramatiske fjernsyns-produksjon «Blodsbånd», regi: Leidulv Risan
Årets birolle Nils Ole Oftebro for «Thranes metode» Årets kvinnelige skuespiller Kjersti Elvik for «Salige er de som tørster»/«Blind gudinne»
Årets mannlige skuespiller Sverre Anker Ousdal for «Blodsbånd»
Amandakomiteens ærespris Egil Monn-Iversen
Årets film-manuskript Bent Hamer fot "En dag i solen" Amandakomiteens debutantpris Gørild Mauseth for «Brent av frost»
Årets dokumentarfilm «Leve blant løver», regi: Sigve Endresen
Årets underholdningsdrama for fjernsyn «Offshore», prosjektleder: Bitte Monn-Iversen
Årets kortfilm «Huset på Kampen», regi: Pjotr Sapegin
Amandakomiteens fagpris Klipper Inger Lise Langfeldt
Årets utenlandske film "Titanic"

"- Vi er ingen kulturnasjon"

- Vi er ingen kulturnasjon

- Nordmenn fatter ikke Ibsens storhet, sier Ibsenfestivalens far, Stein Winge.

Sissel Fantoft, Anders Grønneberg, Dagbladet.no, 19 August 1998

Ibsen-generalen: Instruktør Stein Winge startet ibsenfestivalen. I år er han aktuell som instruktør. Foto: Eivor Eriksen

Landets fremste internasjonale instruktør er ikke nådig i sin omtale av vår manglende respekt for salige Henrik Ibsen. Derfor trår han like godt til med sin versjon av «Brand» - den største Ibsen-satsingen noensinne i Nationaltheatrets historie.

Kultursjenanse

Den sjette Ibsenfestivalen siden den ble stiftet i 1990, er den minste i rekken. Stein Winge frykter at «barnet hans», som ble unnfanget og født i den perioden han var teatersjef ved teatret, skal dø.

- Jeg tør ikke engang tenke tanken på at Ibsenfestivalen kan forsvinne. Ibsen er ikke mindre enn Shakespeare, men han blir behandlet på langt nær så respektfullt av sine landsmenn som Shakespeare.

- En opera er for mye. En Ibsenfestival er for mye. Nordmenn lider av kultursjenanse. Norge er ingen kulturnasjon.

Tvunget til «Brand»

Sammenliknet med andre norske kulturmønstringer, er Ibsenfestivalen liten. Er så nordmenns kulturignoranse i ferd med å kvele Ibsen?

- Mine kolleger ved teatrene i Europa fatter ikke at vi gir kulturen så små kår i Norge. Vi har så mange sterke krefter, men de gis ikke tilstrekkelige muligheter på hjemmebane, er oppfatningen i utlandet.

Stein Winge forteller at han ble tvunget av teatersjef Ellen Horn å sette opp «Brand», som regnes som det mest utilgjengelige Ibsen-stykket:

Kjente skuespillere

- Det er et lesestykke laget som et teaterstykke på over tre timer. Med 50 statister som «kulisser» og skuespillerne som Sverre Anker Ousdal, Kim Haugen, Kjersti Holmen og Kjersti Elvik tror jeg vi klarer å få fram stykkets intrikate, kompliserte tekst.

Amanda-pris

Haugesund, 1990. Photo: Scanpix

Årets mannlige skuespiller (Best Actor), "Blodsbånd", 1998
Årets mannlige skuespiller (Best Actor), "Kreditorer", 1990

Image from filmweb.no

"Fomler seg til filmen"

Fomler seg til filmen

Fritjof Fomlesen kommer snublende. Mia Gundersen og Sverre Anker Ousdal er på plass. Nå mangler bare hundre katter, så blir det film om Lars Viks klossete figur fra teater og barne-TV.

By Trygve Aas Olsen, KulturDagbladet.no, 16 December 1998

Ny film: Filmen om Fritjof Fomlesen (Lars Vik) skal tas opp i Tsjekkia med (fra venstre) Jonas Rønning, Mia Gundersen, Sverre Anker Ousdal og Henriette Steenstrup i de viktigste rollene.
Foto: Arne V. Hoem

«Fomlesen i kattepine» handler om hvordan kattehateren Rex Dobbermann (Sverre Anker Ousdal) og hans medhjelpere Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å utrydde alle kattene i byen Kattesand og etterpå gi den navnet Dobberby.

Det dreier seg ikke om få katter, og produsent Aage Aaberge vil snart måtte gå ut og søke etter kattestatister til en scene der 80 dyr skal opptre sammen.

- De vil få vanlig statisthonorar, katteeierne altså, sier Aaberge.

25,5 millioner

Kanskje ikke rart at filmen vil koste 25,5 millioner, for Aaberge har også betalt dyrt for å sikre seg hovedrollekattene: Seks identisk utseende puser fra det belgiske byrået Academic Animals skal alternere i rollen som Pussi - den hemmelige katten til Dobbermanns datter Tess (Henriette Steenstrup).

- Tess kommer ut av skapet som katteelsker, sier Ousdal.

Og der møter hun den arbeidsløse advokaten Fritjof Fomlesen (Lars Vik) som mer eller mindre bevisst påtar seg jobben som kattenes forsvarer.

Baller på seg

Vik har Jacques Tati og Buster Keaton som sine store forbilder i slapstick-sjangeren og henviser til sistnevnte for å forklare dramaturgien rundt Fomlesen-figuren.

- Han får et problem som han forsøker å løse - og deretter bare baller det på seg.
Fomlesen sto alene og ustøtt på en teaterscene første gang i 1990, siden har han vært flere ganger på barne-TV, programmer som seinere er sendt i 14 land.

"Ivar Kreuger"

"Ivar Kreuger"
TV miniseries
1998
Genre: Biography/Drama
Language: Swedish
Running time: approx. 3 hours

Written and directed by Lars Molin

Cast includes:

Johan Rabaeus as Ivar Kreuger
Regina Lund as Tuula
...
Sverre Anker Ousdal as Anders Jordahl

"Cellophane"

"Cellophane"

Norwegian Films 1999/NFI

"Marianne Hovden is a young reporter whose father lies dying in the hospital. Her father asks that she burn some documents he has entrusted to her and extracts a promise from her not to look at the papers. When Marianne's boyfriend Peter Olin breaks that promise they are both shocked at the contents. The documents are letters accusing Marianne's father of murder and newspaper clippings connecting the letters to the murder of a young woman in a town where her father was the parish priest 25 years ago. Marianne discovers evidence which points towards her father's involvement.

Marianne does not believe her father is guilty and wants to prove his innocence before he dies. She acquires an alias and goes to the town where her father was accused. Under the pretext of working on a story she investigates the twenty-five year old events. Gradually she gets to know the people involved with the crime and discovers that the unsolved murder still ignites strong feelings. In the process, Marianne begins to doubt her father's innocence. When her true identity is revealed the powers-to-be are set in motion."

"Cellofan: med døden til følge"

"Cellofan: med døden til følge"
1998
Genre: Crime/Suspense
Language: Norwegian
Running time: 90 minutes

Directed by Eva Isaksen
Written by Leidulv Risan

Cast includes:

Andrine Sæther as Marianne Hovden
Sverre Anker Ousdal as Vegard Birkeland
...
Jørgen Langhelle as Jon "Tiger" Eilertsen

Image from Spillefilmer undervisning

"Blodsbånd"

"Blodsbånd"
TV series
1998
Genre: Drama
Language: Norwegian
Running time: approx. 4 hours

Written and directed by Leidulv Risan

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Rune Tallaksen
Kjersti Holmen as Tone Tallaksen
Anders Dale as Simen Grov Tallaksen
Ellen Horn as Sigrun Grov
Julie Dahl as Camilla Tallaksen
Lisa Dahl as Hege Tallaksen

1998 Amanda-pris for Best Actor, Sverre Anker Ousdal

(Foto: Scanpix)

"Visuell vakker Brand"

Visuell vakker Brand

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no

Visuell vakker forestilling, foto: Leif Gabrielsen

Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, foto: Leif Gabrielsen

foto: Leif Gabrielsen

Kan man tenke seg noe mer fundamentalistisk enn den forsamlingen som benket seg ned for å bivåne premieren på Nationaltheatrets nye oppsetning av Brand?

Et stykke tekst som bare med beste vilje kan kalles teater. Som har vers på rim lange som et vondt uvær. Med uendelige monologer hvor intet skjer. Noe som gjør at det er suverent det av Ibsens 'modne' stykker som markerer sitt fravær på verdens scener.

Bare ikke blant fundamentalistene.

For premierepublikummet på Nationaltheatret skal selvfølgelig ha sin Brand. Det er jo åpning på årets Ibsens-festival, bevares! Og da kveler man den begynnende høstharken og hosten og sitter musestille i fire stive timer for å se hva Stein Winge har fått ut av Ibsens så å si uspillelige tekst.

En instruktør som røper at han måtte mer enn overtales til å sette opp dette tekst-dramaet. Han ville rett og slett ikke - og vi forstår ham så gjerne.

Lang og kjedelig åpning

For undertegnende var de tre første timene nok en understreking av hvorfor det bare er Nationaltheatret - av teaterscener - som våger å sette opp dette stykket. For kjedelig var det, gudsjammerlig langt og kjedelig.

Men så begynner det å løsne. Stein Winge henter fram regikloen og plutselig er det liv, humør og fart på scenen. Han sparer seg for de absurde innfall, men det er kraften i massescenene - med et uvanlig høyt innslag av statisteri - koblet med en frekk og nærværende tilstedeværelse av de medvirkende på scenen, som gjør at dette etterhvert blir høyst oppegående teater.

Bare den lille detaljen at han lar geistlighet og øvrighetspersoner surre av gårde på en tilnærmet bondeviksk dialekt, gjør at kristelighetens og våre dagers politikeres dobbelthet og falske moral blir levende i det ibsenske landskap.

Eminente Ibsen-skuespillere

Her er det Nationaltheatrets mange eminente Ibsen-tolkere som bærer forestillingen. Mange skulle vært nevnt, men framheves må særlig Kai Remlov, Henrik Scheele, Per Egil Aske og Kim Haugen, skuespillere som har erfaring og evne til å omskape Ibsens tekst til levende teater.

Kjersti Holmen gjør en ydmyk, ikke-prangende tolkning som Agnes. Rut Tellefsen freser inn på scenen som Brands mor og skaper liv i den lange sekvensen hun medvirker i.

Nationaltheatrets fremragende lag av skuespillere viser oss hvordan Ibsen skal spilles. De makter å skape teater ut av teksten. For det lar seg ikke nekte at Ibsens rim også enkelte steder kan ha behov for en oppdatering og fornyelse.

Sverre Anker Ousdal

Til tross for et nesten fire timers ensomt maraton-løp og den kraftprestasjonen forestillingen er, er det likevel Sverre Anker Ousdal som etter undertegnedes mening er forestillingens store svakhet.

Han skulle aldri hatt denne rollen. Det må være i en slags misforstått takknemlighet for alle de ypperligere prestasjonene han tidligere har gjort med Stein Winge - særlig i Strindberg-oppsetningene de siste sesongene - at teatret må ha trodd at kombinasjonen Winge-Ousdal ville være uslåelig krutt nok en gang.

Det er det nemlig ikke.

Hovedpersonen er der stykket tar til en ung, entusiastisk mann som brenner for sine ideer. I stedet møter vi en trett, sliten person som bærer sin overbevisning mer i kraft av stahet enn entusiasme. Det blir noe ynkelig gammel-manns forslitt over fundamentalisten Brand som dermed dessverre også blir ufarliggjort og ikke makter å anskueliggjøre hvordan uhyggens mørke kan ødelegge liv og kjærlighet når saken - overbevisningen - blir eneste rettesnor.

Vi synes nesten synd på Sverre Anker Ousdal som sliter og sliter med Ibsens tekst. Ibsens rim gjør at han i lange sekvenser ikke makter annet enn nærmest å resitere. Når han i tillegg drar med seg sin til tider hakkende måte å stykke opp teksten, ser vi også altfor tydelig kontrasten til de øvrige skuespillerne på scenen - som greier å formidle Ibsen, selv på rim.

Visuell sterk

Forestillingen er et praktsyn å skue. Scenograf Kari Gravklev og særlig lysdesigner Hasse Sjöquist har boltret seg i et nærmest dekorasjonsløst scenerom. I lange perioder er det helt nakent på scenen. Den svarte inndekningen og det store rommet gjør at Sjöquist får fritt rom til å boltre seg i spektakulære motlyseffekter.

Det blir praktfullt, og det er nesten som om vi vil anbefale å se forestillingen bare for den mesterlige lyssettingens skyld.

Men det er også mer: Ketil Hvoslef har laget scenemusikk som er ledsagende. Den føyer seg organisk fint inn i oppsetningen uten å være prangende eller framstå som noe i seg selv. Sånn sett bør dette være et forbilde for hvordan komponister skal møte teateret, for den saks skyld også filmen.

Koreografi

Stein Winge har hatt en god hånd om forestillingens visuelle sider. Masseopptrinnene er godt organisert, de framstår som en nesten vakker koreografisk reise.

Det er disse elementene som gjør dette til en vakker forestilling. Stein Winge og det sterke teamet bak ham kan notere seg for en ubetinget suksess med denne oppsetningen.

At det svikter på et punkt, skal ikke lastes dem - og teaterets skuespillere. Selv med hovedrolleinnehaverens store svakheter, blir dette likevel en Ibsen-oppsetning med mange kvaliteter.

Som bør ha appell langt utover (Ibsen-)fundamentalistenes rekker.

"Brand"

"Brand"
by Henrik Ibsen
Premiere 27 August 1998
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Stein Winge

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Brand
Rut Tellefsen as Brands mor
Kim Haugen as Einar
Kjersti Holmen as Agnes

"Kliner til som skuespiller-par"

Kliner til som skuespiller-par

Sverre Anker Ousdal (53) og Kjersti Holmen (42) stortrives med jobben som mann og kone. Nå skal de spille ektepar for tredje gang på ett år. - Arrangerte ekteskap, ler de.

Av Bente Frøytlog, Dagbladet.no, 12 March 1998

Par på TV og teater: -Vi ser ut som verdens eldste tenåringer, sier Kjersti Holmen til Sverre Anker Ousdal. De spiller ektepar på Nationaltheatret og i «Blodsbånd» på NRK. Foto: Lars Eivind Bones

Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen fortsetter det ekteskapelige samarbeidet de begynte med i «Dødsdansen». I kveld dukker de opp som lege-ektepar i den nye dramaserien «Blodsbånd» på NRK.

Neste oppdrag blir Ibsen-klassikeren «Brand», som skal åpne Ibsenfestivalen i august. Kjersti Holmen har fått rollen som Brands kone, Agnes, mens Sverre Anker Ousdal skal spille hovedrollen i Stein Winges nyoppsetning.

- Snart kan dere konkurrere med Hege Schöyen og Øyvind Blunck om å være Norges mest berømte scene-par?

- Vi «fighter» med dem, ja! Bare synd at de trekker så mange flere folk enn oss - og tjener så mye bedre, flirer Kjersti.

Sengescener

Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal har vært to av landets fremste skuespillernavn i mange år. Begge er ansatt ved Nationaltheatret, men hadde aldri spilt sammen før i fjor.

- Det første som skjedde under innspillingen av «Blodsbånd», var at vi måtte ta sengescenene, forteller Kjersti.

TV-serien ble spilt inn før de to scenedebuterte som ektepar i «Dødsdansen», som fremdeles går på Nationaltheatret.

Knalltøft

Begge føler at spillekjemien stemmer mellom dem.

- Det er inspirerende å spille mot Kjersti. Jeg kan improvisere og prøve ut nye ting på scenen uten at hun mister fatningen, sier Sverre.

- Jeg gleder meg til å fortsette samarbeidet. Prøvetida på «Dødsdansen» var knalltøff, men nå føler jeg at vi har et godt grunnlag å utvikle oss videre på, sier Kjersti.

Ingen idyll

Etter 50 lidenskapelige forestillinger med «Dødsdansen» kjenner de hverandre godt.
- Klart, men man behøver ikke bli kjent med den innerste private krok av den andre for å gjøre jobben, mener Sverre.

- Dere får ikke oppleve mye lykke i disse ekteskapene?

- Rune og Tone i «Blodsbånd» får en knekk, men de har et solid ekteskap. Og Edgar og Alice i «Dødsdansen» elsker hverandre gjennom all slåssingen og kranglingen, innvender Kjersti.

Romantiske kyssescener slipper de å øve inn.

- Jeg tvangskysser deg i «Dødsdansen», det er det nærmeste vi kommer, sukker Sverre. - Og jeg kysser gjesten Kurt, repliserer Kjersti.

- Hva! Det har jeg aldri sett, fleiper Sverre. - Da er du utenfor scenen, men jeg har alltid innbilt meg at du står og ser på, sier Kjersti.

"Brand"

Clip from "Brand" (1998) located here.

Act 5

BRAND. Jeg har ej ret
at dyrke guder i min æt.
AGNES. Brand, du er hård!
BRAND. Mod dig?
AGNES. O, nej!
BRAND. Jeg spåde dig en trængsels-vej.
AGNES (smiler). Det slog ej ind; du har ej holdt
dit ord.
BRAND. Jo, her er hvast og koldt;
her bleges skæret på din kind;
det isner i dit veke sind.
Vort hus er ingen trivsel ved;
det ligger midt i urd og skred.
AGNES. Her ligger det desmere trygt....
BRAND. Og sol, som aldrig rækker hid.
AGNES. Den danser jo så varm og blid
på bergets skulder bent imod.
BRAND. Tre uger, ja, – ved sommertid, –
men vinder aldrig til dets fod.
AGNES (ser visst på ham, rejser sig og siger):
Brand, der er ét, som gør dig ræd!
BRAND. Nej, dig!
AGNES. Nej, dig!
BRAND. Du bær en gru,
en løndomsfuld.
AGNES. Brand, også du!
BRAND. Du svimler, som ved stupets bredd!
Tal ud! Nævn alt!
AGNES. Jeg stundom skalv – –
(standser.)
BRAND. Du skalv! Hvem skalv du for?
AGNES. For Alf.
BRAND. For Alf?
AGNES. Du også!