Gengangere og nykommere
En TV-kritiker får av og til brev fra leserne/seerne med spørsmål som: Kan ikke du skrive i avisen slik at vi får se Nationaltheatrets «Gengangere» på TV, og kan ikke du skrive sånn at TV-serien «Riget» sendes tidligere på kvelden?
Hans Rossiné, dagbladet.no, 26. februar 1996
Nå har muligens TV-kritikere en promille påvirkningskraft, men noen særlig makt til å påvirke TV-selskapenes sendeskjemaer har vi nok ikke. Skjønt akkurat i tilfellet ypperlige teateroppsetninger, skulle jeg gjerne hatt makten til å få NRK til å overføre flere av dem.
Ypperlig
To slike ypperlige teateroppsetninger blir å se på Nationaltheatret utover våren, Ibsens «Gengangere» og Strindbergs «Faderen». På NRK P2 i går kunne du høre Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal snakke om arbeidet bak rollefigurene sine i disse to stykkene.
Det ble en både munter og interessant halvtime i studio hos Olav Vesaas. Sverre Anker Ousdal snakket om viktigheten av å benytte barndommens dialekt som pastor Manders, og om hvordan han nå brukte tida på seriøse teaterroller framfor å delta i «lissom-lassom» såpedramaer og mediedebatter. Lise Fjeldstad fortalte om kraftinnsatsen bak fru Alving, og om at hun i spilleperioder ikke er tilsnakkendes etter halv tre om ettermiddagen. Olav Vesaas var forsiktig til stede med spørsmål som fikk de to store scenekunstnerne til å åpne seg. Fikk du ikke med deg denne forstandige samtalen, kan jeg nok ikke hjelpe deg, om enn jeg gjerne ville.
For den som vil ha radio- og fjernsynsprogrammene hjemme i stua si akkurat når det passer ham eller henne, bør nok heller sette sin lit til nykommere innen IT-teknologien enn til gengangerne blant TV-kritikerne.
Arbeidet med denne teknologien er allerede godt i gang, ja skal vi tro ekspertene er dette virkeligheten om kort tid. NRK er allerede på Internettet der du selv med noen klikk kan hente de programmene du vil ha. NRK 2 starter interaktivt TV fra Tromsø i september.
Egne valg
Og i et stort essay i den danske «Weekendavisen» skriver generaldirektør Christian S. Nissen i Danmarks Radio, at i år 2000 vil digitaliseringen av mediene ha ført til at TV-seeren er frigjort fra kollektivet og selv kan se TV etter egne ønsker og valg. Han spår 300 nye digitale TV-kanaler i Europa. For at du ikke skal zappe deg i hjel, kommer de såkalte «set top boxes» og TV-er med computere hvor du selv koder inn TV-preferansene dine. Når du slår på, serveres din meny, og du kan få «Norge Rundt» på et tidspunkt som passer deg, akkurat som ved lån av bok på bibliotek.
Du bestemmer selv når du vil lese den.
Det vil nok bli lite post til oss TV-kritikere i åra framover.
Showing posts with label "Gengangere". Show all posts
Showing posts with label "Gengangere". Show all posts
Friday, August 29, 2008
"Gengangere"
"Gengangere"
by Henrik Ibsen
2000
Det Kongelige Teater, Copenhagen
Aftenposten papirutgave, 5. november 1999:
"Sverre Anker Ousdal til København ... Skuespiller Sverre Anker Ousdal (bilde) skal spille Ibsen på Det Kongelige Teater i København i januar. Han skal vikariere for den danske skuespilleren Jørgen Reenberg i rollen som Pastor Manders i «Gjengangere», melder Ritzau. Reenberg skal i januar gjennomgå en kneoperasjon, og Ousdal stepper inn 3. til 28. januar. (NTB)"
by Henrik Ibsen
2000
Det Kongelige Teater, Copenhagen
Aftenposten papirutgave, 5. november 1999:
"Sverre Anker Ousdal til København ... Skuespiller Sverre Anker Ousdal (bilde) skal spille Ibsen på Det Kongelige Teater i København i januar. Han skal vikariere for den danske skuespilleren Jørgen Reenberg i rollen som Pastor Manders i «Gjengangere», melder Ritzau. Reenberg skal i januar gjennomgå en kneoperasjon, og Ousdal stepper inn 3. til 28. januar. (NTB)"
"Redder danskene"
Redder danskene
Bjørn Bratten, Dagbladet papirutgave, 6. januar 2000
- Jeg var svært spent på om de skulle forstå mitt sørlandsmål. Det gikk bra. Det var deilig å kjenne at de var med og humret på de rette stedene. Det sier Sverre Anker Ousdal til Dagbladet i telefonen fra København, morgenen etter sin premiere på Det Kongelige Teaters «Gengangere»-oppsetning, i regi av Terje Mærli, der Ousdal hopper inn denne måneden for en sykemeldt Jørgen Reenberg i rollen som pastor Manders.
Til stor tilfredshet for Ekstrabladets teateranmelder, Gregers Dirckinck-Holmfeld:
«Det vesentligste ved Ousdals medvirkning er at «Gengangere» bevarer sin humor.
Denne uforlignelige utlevering av bornerthet, smalskuldret pliktmoral og ubluferdig kvinneundertrykkelse,» skriver anmelderen, og fortsetter:
«Det er som om all verdens forstenet bakstrev er samlet i hans kropp og uttrykk. Så pen, så forløyet uten å ane det selv. For noen kanskje bekreftelsen på norsk stivsinn, hvis man opererer med den fordommen. Hans norsk har sørlandsk klang, og det er lettfattelig,» skriver Ekstrabladet, som i går var alene om å omtale den norske skuespillervikarens innsats.
Mens den norske «Gjengangere»-oppsetningen på Nationaltheatret i 1993, der Lise Fjeldstad spilte mot Ousdal, høstet både kritikerros og en heftig publikumstilstrømning, har den danske varianten, med Ghita Nørbye og Sofie Gråbøl i spissen for et dansk stjernelag, fått en mer lunken mottakelse.
«Ibsen på tomgang» var tittelen på Dagbladets anmeldelse før jul.
Bjørn Bratten, Dagbladet papirutgave, 6. januar 2000
- Jeg var svært spent på om de skulle forstå mitt sørlandsmål. Det gikk bra. Det var deilig å kjenne at de var med og humret på de rette stedene. Det sier Sverre Anker Ousdal til Dagbladet i telefonen fra København, morgenen etter sin premiere på Det Kongelige Teaters «Gengangere»-oppsetning, i regi av Terje Mærli, der Ousdal hopper inn denne måneden for en sykemeldt Jørgen Reenberg i rollen som pastor Manders.
Til stor tilfredshet for Ekstrabladets teateranmelder, Gregers Dirckinck-Holmfeld:
«Det vesentligste ved Ousdals medvirkning er at «Gengangere» bevarer sin humor.
Denne uforlignelige utlevering av bornerthet, smalskuldret pliktmoral og ubluferdig kvinneundertrykkelse,» skriver anmelderen, og fortsetter:
«Det er som om all verdens forstenet bakstrev er samlet i hans kropp og uttrykk. Så pen, så forløyet uten å ane det selv. For noen kanskje bekreftelsen på norsk stivsinn, hvis man opererer med den fordommen. Hans norsk har sørlandsk klang, og det er lettfattelig,» skriver Ekstrabladet, som i går var alene om å omtale den norske skuespillervikarens innsats.
Mens den norske «Gjengangere»-oppsetningen på Nationaltheatret i 1993, der Lise Fjeldstad spilte mot Ousdal, høstet både kritikerros og en heftig publikumstilstrømning, har den danske varianten, med Ghita Nørbye og Sofie Gråbøl i spissen for et dansk stjernelag, fått en mer lunken mottakelse.
«Ibsen på tomgang» var tittelen på Dagbladets anmeldelse før jul.
Friday, August 1, 2008
"Overtydelige kvaler"
Overtydelige kvaler
Gengangere uten mystikk på Nationaltheatret.
Pater Serck, Morgenbladet, 8 februar 1996 og oslo.net
Det begynner dårlig: til lyden av regn - en ubehagelig, forstyrrende susing - spiller Andrine Sæther Regine med forsert energi. Riktignok forstår vi at hun er hardt presset, men hennes kulde overfor den påståtte faren (ifølge kirkeboken!) snekker Engstrand, som hun sågar går fysisk til angrep på (i skrittet), virker ikke helt overbevisende; hun blir for endimensjonal, flat. Allerede her begynner denne oppsetning å bli dryg. Og det er noe utvendig parodisk ved samspillet mellom Regine og pastor Manders. Sæther overtydeliggjør det brå kastet fra farsforakt til pastorrespekt - og dertil hørende koketteri.
Men så kommer fru Alving inn - og vi fornemmer noe av årsaken til at denne særskilte oppsetning har vært sendt til Kina. Og at den er blitt tatt opp igjen på Nationalteatret. For tidvis har Lise Fjeldstad et godt grep om fremstillingen av fru Alving: bitterheten hennes, ikke minst. Og stoltheten. Men jeg synes hun og pastor Manders i litt for stor grad forespeiler oss den kommende katastrofen ved asylet: brannen - uten forsikring. Noe ved spillet legger seg som ironi av bevisst pekende art - utenpå de umiddelbare øyeblikksrelaterte reaksjoner.
Noe halter. Når den fortapte sønn kommer inn, er det for lite rom for ham: Eindride Eidsvold er en bra skuespiller, men han overkjøres. Vel er det noe av stykkets poeng. Men blir ikke Lise Fjeldstad litt for mannhaftig sterk? (i så måte en slags ufrivillig parallell til Andrine Sæther.)
Er det regien som har mistet grepet? Osvald er fysisk respektløs overfor Manders: løfter ham opp, klasker til ham… vennlig, naturligvis, men likevel. Riktignok er han dødssyk og egentlig desperat, men: det skjer for mange utladninger på det manifeste plan. Det gjelder faktisk alle. Sverre Anker Ousdal driver sin pastorfigur ut i det parodiske slik som han fremhever karakterens dobbeltmoral, hans flaue og snikende skurkaktighet, rett og slett. Det blir kjedelig - for det bekrefter våre verste forestillinger, som i dag er så solid plantet i oss, vedrørende presteskapets bigotteri og falskhet, etc. Vi kjeder oss, det blir drygt, slik Ibsen-problematikk må regisseres og spilles på et annet, mer mystisk, mindre åpenbart nivå. Det finnes nok av gåter i stykket. Dem kan man spinne på.
Det eksplisitte er noe av denne oppsetningens problem - for det tapper stykket for uttrykkskraft. Lise Fjeldstad lar fru Alving klage på en for langdryg måte, akkurat som regnsuset varer og varer, og når hun bryter, med stemmeskift opp eller ned, blir det kunstig dypt og mørkt - eller skrikende lyst, begge deler for hardt presset, så det mister den fortvilede virkning det skal ha. Hennes hat til konvensjonell lov og orden, den livskuende pliktetikken er forståelig nok - utfra et eksistensialistisk perspektiv som dagens mennesker er rimelig fortrolig med. Det samme gjelder hatet hun retter mot den patriarkalske autoritet, i dette stykket om detronisering av selve det forgylte, falske fars-bildet.
Det er også merkelig - men interessant - hvordan Ousdal her gjør Manders til grov koleriker: han farer plutselig opp, han skriker til Engstrand. Men så ubehagelig som han kan virke - er det da sannsynlig at fru Alving ville ha ham til sin betrodde - de er da sågar en slags venner? Så usympatiske som flere av disse skikkelsene er, fremstår faktisk snekker Engstrand som det rene lys, forhutlet og forhånet som han riktignok er, krypende: et overbevisende portrett. Joachim Calmeyer med klumpfoten og den lute ryggen. Og hatten som han står der og fikler med. Bra! Og giftig kan han også være. En egen slu, livsnødtørftig giftighet - som presser seg frem, varsomt, prøvende. Mens fru Alving til tider ter seg så kaldt, ja lyser av slik en kulde i denne oppsetningen at det nesten er vanskelig å føle hvordan sønnen kan kjenne seg så knyttet til henne som han vil ha det til.
Glimtvis er det allikevel fint spill mellom mor og sønn. Derfor er det en stor skuffelse at Osvalds endelige avsløring av at han er syk, dødssyk, faktisk, ikke kommer som et større sjokk. Det blir tamt. Fedrenes synder går over på barna. Visst. Men han forblir litt vel blek, anonym, til at tragedien hans griper. Han kommer også som skuespiller i skyggen av fru Alving - som i det desperate spillet kaster seg hit og dit som i en kunstnerisk panikk, ikke bare en eksistensiell.
Hva er vanskeligheten? Noe av problemet ligger formodentlig i at dette stykket er en form for super-realisme, «naturalistisk». Det skaper en patos som det er vanskelig for dagens skuespillere å bære. Det blir det mye påståelighet av. Man har altså satset på å «ta det ut», som det heter. Det blir likevel ikke friskt. Og det er kanskje noe av det fine, tross alt, ved denne oppsetningen: den er lummer. Grotesk - og lummer. Det er et grotesk og lummert stykke - her finnes flere incest-hentydninger, og når moren i denne oppsetning så å si tiltvinger seg et kyss fra sønnen mot slutten, og han etterpå står der og betrakter henne med vemmelse, synes jeg det i og for seg er et interessant grep, som også i og for seg er i tråd med den åpenbare vilje til å manifestere på eksplisitt vis alle stykkets pinlige ansatser.
Sønnen skal bli spebarn igjen: han vil måtte mates. Denne infantilisering av den livskraftige mannen - er som hos Strindberg, i Faderen. Men foreløpig, i stykkets nåtid, er faktisk Osvald ennå en ung mann med følelser, lidenskap, og lyst: derfor er det trist å se hvor lite det vibrerer mellom ham og Regine. Hun - Sæther - er mest sint. Stiv, og strunk. Ja, det er som om stivheten har spredd seg overalt i denne oppsetningen - så helten og den eneste med en viss mykhet, tross klumpfoten, er snekkeren, han som skal få drive et gledeshus for sjøfolk! Det er komisk, og i sin tid må det ha virket uhyre provoserende. Hurra for snekker Engstrand!
Gengangere uten mystikk på Nationaltheatret.
Pater Serck, Morgenbladet, 8 februar 1996 og oslo.net
Det begynner dårlig: til lyden av regn - en ubehagelig, forstyrrende susing - spiller Andrine Sæther Regine med forsert energi. Riktignok forstår vi at hun er hardt presset, men hennes kulde overfor den påståtte faren (ifølge kirkeboken!) snekker Engstrand, som hun sågar går fysisk til angrep på (i skrittet), virker ikke helt overbevisende; hun blir for endimensjonal, flat. Allerede her begynner denne oppsetning å bli dryg. Og det er noe utvendig parodisk ved samspillet mellom Regine og pastor Manders. Sæther overtydeliggjør det brå kastet fra farsforakt til pastorrespekt - og dertil hørende koketteri.
Men så kommer fru Alving inn - og vi fornemmer noe av årsaken til at denne særskilte oppsetning har vært sendt til Kina. Og at den er blitt tatt opp igjen på Nationalteatret. For tidvis har Lise Fjeldstad et godt grep om fremstillingen av fru Alving: bitterheten hennes, ikke minst. Og stoltheten. Men jeg synes hun og pastor Manders i litt for stor grad forespeiler oss den kommende katastrofen ved asylet: brannen - uten forsikring. Noe ved spillet legger seg som ironi av bevisst pekende art - utenpå de umiddelbare øyeblikksrelaterte reaksjoner.
Noe halter. Når den fortapte sønn kommer inn, er det for lite rom for ham: Eindride Eidsvold er en bra skuespiller, men han overkjøres. Vel er det noe av stykkets poeng. Men blir ikke Lise Fjeldstad litt for mannhaftig sterk? (i så måte en slags ufrivillig parallell til Andrine Sæther.)
Er det regien som har mistet grepet? Osvald er fysisk respektløs overfor Manders: løfter ham opp, klasker til ham… vennlig, naturligvis, men likevel. Riktignok er han dødssyk og egentlig desperat, men: det skjer for mange utladninger på det manifeste plan. Det gjelder faktisk alle. Sverre Anker Ousdal driver sin pastorfigur ut i det parodiske slik som han fremhever karakterens dobbeltmoral, hans flaue og snikende skurkaktighet, rett og slett. Det blir kjedelig - for det bekrefter våre verste forestillinger, som i dag er så solid plantet i oss, vedrørende presteskapets bigotteri og falskhet, etc. Vi kjeder oss, det blir drygt, slik Ibsen-problematikk må regisseres og spilles på et annet, mer mystisk, mindre åpenbart nivå. Det finnes nok av gåter i stykket. Dem kan man spinne på.
Det eksplisitte er noe av denne oppsetningens problem - for det tapper stykket for uttrykkskraft. Lise Fjeldstad lar fru Alving klage på en for langdryg måte, akkurat som regnsuset varer og varer, og når hun bryter, med stemmeskift opp eller ned, blir det kunstig dypt og mørkt - eller skrikende lyst, begge deler for hardt presset, så det mister den fortvilede virkning det skal ha. Hennes hat til konvensjonell lov og orden, den livskuende pliktetikken er forståelig nok - utfra et eksistensialistisk perspektiv som dagens mennesker er rimelig fortrolig med. Det samme gjelder hatet hun retter mot den patriarkalske autoritet, i dette stykket om detronisering av selve det forgylte, falske fars-bildet.
Det er også merkelig - men interessant - hvordan Ousdal her gjør Manders til grov koleriker: han farer plutselig opp, han skriker til Engstrand. Men så ubehagelig som han kan virke - er det da sannsynlig at fru Alving ville ha ham til sin betrodde - de er da sågar en slags venner? Så usympatiske som flere av disse skikkelsene er, fremstår faktisk snekker Engstrand som det rene lys, forhutlet og forhånet som han riktignok er, krypende: et overbevisende portrett. Joachim Calmeyer med klumpfoten og den lute ryggen. Og hatten som han står der og fikler med. Bra! Og giftig kan han også være. En egen slu, livsnødtørftig giftighet - som presser seg frem, varsomt, prøvende. Mens fru Alving til tider ter seg så kaldt, ja lyser av slik en kulde i denne oppsetningen at det nesten er vanskelig å føle hvordan sønnen kan kjenne seg så knyttet til henne som han vil ha det til.
Glimtvis er det allikevel fint spill mellom mor og sønn. Derfor er det en stor skuffelse at Osvalds endelige avsløring av at han er syk, dødssyk, faktisk, ikke kommer som et større sjokk. Det blir tamt. Fedrenes synder går over på barna. Visst. Men han forblir litt vel blek, anonym, til at tragedien hans griper. Han kommer også som skuespiller i skyggen av fru Alving - som i det desperate spillet kaster seg hit og dit som i en kunstnerisk panikk, ikke bare en eksistensiell.
Hva er vanskeligheten? Noe av problemet ligger formodentlig i at dette stykket er en form for super-realisme, «naturalistisk». Det skaper en patos som det er vanskelig for dagens skuespillere å bære. Det blir det mye påståelighet av. Man har altså satset på å «ta det ut», som det heter. Det blir likevel ikke friskt. Og det er kanskje noe av det fine, tross alt, ved denne oppsetningen: den er lummer. Grotesk - og lummer. Det er et grotesk og lummert stykke - her finnes flere incest-hentydninger, og når moren i denne oppsetning så å si tiltvinger seg et kyss fra sønnen mot slutten, og han etterpå står der og betrakter henne med vemmelse, synes jeg det i og for seg er et interessant grep, som også i og for seg er i tråd med den åpenbare vilje til å manifestere på eksplisitt vis alle stykkets pinlige ansatser.
Sønnen skal bli spebarn igjen: han vil måtte mates. Denne infantilisering av den livskraftige mannen - er som hos Strindberg, i Faderen. Men foreløpig, i stykkets nåtid, er faktisk Osvald ennå en ung mann med følelser, lidenskap, og lyst: derfor er det trist å se hvor lite det vibrerer mellom ham og Regine. Hun - Sæther - er mest sint. Stiv, og strunk. Ja, det er som om stivheten har spredd seg overalt i denne oppsetningen - så helten og den eneste med en viss mykhet, tross klumpfoten, er snekkeren, han som skal få drive et gledeshus for sjøfolk! Det er komisk, og i sin tid må det ha virket uhyre provoserende. Hurra for snekker Engstrand!
"Gengangere"
"Gengangere"
by Henrik Ibsen
Premiere 8 January 1993
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terje Mærli
Cast:
Lise Fjeldstad as Fru Helene Alving
Eindrike Eidsvold as Osvald Alving
Sverre Anker Ousdal as Pastor Manders
Joachim Calmeyer as Snekker Engstrand
Kristin Kajander as Regine Ekstrand
Ibsen.net: "29 February 1996.... Guest performance/tour: - Den Nationale Scene (Festspillene i Bergen), Bergen, Norway, from 1 June 1993 (2 performances).- Kungliga Dramatiska Teatern (Dramaten) 5 - 6 March 1994 (2 performances). Arranged by Kulturfestivalen i Norden- Capital Theatre in Beijing and at Meiqi Theatre in Shanghai, China, in October and November 1995.- Det Kongelige Teater, Copenhagen 28 and 29 February 1996.... Additional information: Transferred to Hovedscenen on 8 September 1993. Liv Bernhoft Osa took over the part as Regine in Autumn 1993. Andrine Sæther played the part as Regine at the guest performances in China."
by Henrik Ibsen
Premiere 8 January 1993
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terje Mærli
Cast:
Lise Fjeldstad as Fru Helene Alving
Eindrike Eidsvold as Osvald Alving
Sverre Anker Ousdal as Pastor Manders
Joachim Calmeyer as Snekker Engstrand
Kristin Kajander as Regine Ekstrand
Ibsen.net: "29 February 1996.... Guest performance/tour: - Den Nationale Scene (Festspillene i Bergen), Bergen, Norway, from 1 June 1993 (2 performances).- Kungliga Dramatiska Teatern (Dramaten) 5 - 6 March 1994 (2 performances). Arranged by Kulturfestivalen i Norden- Capital Theatre in Beijing and at Meiqi Theatre in Shanghai, China, in October and November 1995.- Det Kongelige Teater, Copenhagen 28 and 29 February 1996.... Additional information: Transferred to Hovedscenen on 8 September 1993. Liv Bernhoft Osa took over the part as Regine in Autumn 1993. Andrine Sæther played the part as Regine at the guest performances in China."
Subscribe to:
Posts (Atom)
