Friday, September 26, 2008

"Klabb og Babb"

Too short! alas!

Monday, September 22, 2008

"Vakkert og mektig"

Vakkert og mektig

Sissel Kyrkjebø, Kristiansund kammerkor, og et sammensatt band og orkester lyktes ifølge vår anmelder med urpremieren på verket "Missa Trypticon" i Molde domkirke lørdag.

Suverent: Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal (sittende t.v.) sang og framførte dikt svært overbevisende innimellom messeledd med Kristiansund Kammerkor, sammensatt orkester og band. Foto: Erik Birkeland

Marit Heiene, rbnett.no, mandag 22. september 2008

Det er en kulturell begivenhet når et stort kor- og orkesterverk framføres for første gang. Det var tilfellet i helga, da det kirkemusikalske verket "Missa Triptychon" var på urpremiere-turné i Ålesund fredag, Molde lørdag, og Kristiansund i går.

Det var festivalsjef Peder Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival som bestilte verket til årets program, fra musiker, komponist og arrangør Kjetil Bjerkestrand fra Frei.

Siden festivalstart falt sammen med helga for Møre bispedømmes 25-årsjubileum og vigsling av Ingeborg Midttømme til ny biskop i Møre, tok kirka kontakt med Rensvik om et samarbeid. Dermed har den nyskrevne messen også markert jubileum og bispevigsling i hele fylket.

Lørdag kveld, noen minutter over kl. 18: En enslig, dempet basstone fra Kjetil Bjerkestrands keyboard brer seg utover en ganske fullsatt Molde domkirke. I kordøra har Kristiansund Kammerkor stilt opp, og på oppbygd platting foran dem sitter Festivalens Kammerorkester, sammen med et band av perkusjon, elgitar, bass og keyboard.

Med ett høres klare, lyse, sakte soprantoner ett eller annet sted fra, i bølgende vokalise. Og der kommer Sissel Kyrkjebø sakte ned midtgangen bakfra, bærende på en nydelig ordløs melodi.

Brått setter strykerne inn, med en hissig rytmisk figur som gjentas og gjentas, mens Sissels klare stemme fortsatt bølger over det hele.
Slik låt innledningen på preludiet som danner første sats i verket som – slik navnet tilsier – er bygd rundt den kirkelige messens faste ledd: Kyrie – Herren misunne deg; Gloria – Ære være Gud i det høyeste; Credo – Trosbekjennelsen; Sanctus – Hellig, hellig, hellig; og Agnus Dei – Du Guds lam, som bar all verdens synder.

Dette er imidlertid ingen messe i betydningen gudstjeneste. Messen er her brukt som en kompositorisk form, og har i dette tilfellet – i tillegg til messeleddene – innlemmet to andre hovedelement: Et knippe solosanger som Kyrkjebø framfører, med tekst av Erik Hillestad, og en håndfull sufidikt, framført på norsk av Sverre Anker Ousdal.

Denne tredelingen i innhold er årsaka til verktittelen Missa Triptychon: Triptychon er en tredelt altertavle, formet som et stilisert skap der dørene er brettet ut til siden.
Tilbake til sufidiktene. Disse er poetiske frukter av sufisme, som er en mysterie- og visdomstradisjon innenfor islam. Det er i seg selv svært spesielt å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform. Det kommer jeg tilbake til.

Men – hvordan klinger så det hele? Kjetil Bjerkestrand er en allsidig musiker og komponist som skriver i mange sjangre. I "Missa Triptychon" er det i hovedsak to: den klassiske kirkemusikalske på messeleddene med kor og orkester, sunget på latin; og et populærmusikalsk uttrykk i de mellomliggende sangene, med band og orkester.

Det som imidlertid er gjennomgående uansett sjanger, er komponistens sterke sans for vakre melodilinjer. Det være seg i messeledd eller Sissels sangsoli – de melodiske temaene, som gjerne gjentas med små variasjoner, er svært iørefallende og lette å like. Det samme kan sies om harmoniseringene.
Spørsmålet er om det gjør musikken mindre slitesterk når den er så lett tilgjengelig med en gang.

Men det er vel tvilsomt om så mange får mulighet til å høre verket særlig mange ganger. Slike musikalske løft som dette, burde dokumenteres med opptak med mulighet for cd-utgivelse. Men det blir sjelden gjort, dessverre.

Hva gjelder instrumenteringen, er den nennsom, med forsiktig, men effektfull bruk av klanger både i orkester og i band, for å gi de enkelte sangene eller messeleddene særpreg.

Det som for eksempel ofte skjer når band-perkusjonsinstrument er med, som her, er at trommene brukes det meste av tida, og med sitt dominerende uttrykk setter sterkt, monotont preg på alt. Her er trommesett bevisst utelatt, i tråd med komponistens og perkusjonistens musikalske vurdering.

Perkusjonsinstrumentene blir hele vegen brukt dempet, med et rikholdig utvalg klanger som fletter seg effektfullt inn i helheten med respekt for den øvrige musikken.

Dette fikk sitt høgdepunkt med Helge Norbakkens perkusjonssolo mot slutten. Det ble en musikalsk reise i et rike av spennende og annerledes klanger. Her fikk vi dessuten for første gang høre cymbalene, som skapte fest og glans i kraft nettopp av kresent bruk.

Til tross for messens mange bestanddeler, ga verket et helhetlig inntrykk. Her har musikere og sangere øvd godt for å få alle overganger til å gli fint, og for å skape en helhetlig stemning.

Framførelsen for øvrig var det lite å utsette på. Sissel Kyrkjebøs stemme og sceneutstråling var som vi kjenner den fra før: Stemmen er klar, sterk og glansfull, og hun synger med smil, glimt i øyet og en lekenhet som bare trygghet og overskudd kan gi.

Sverre Anker Ousdal leste sufidiktene på egen sørlandsdialekt, og – som den suverene skuespiller han er – på en måte som gjør at vi tror på ordene.
Kristiansund Kammerkor framsto sikre på messeleddene, og fra mitt sittested midt på sideskipet, hørtes det også homogent og stort sett reint ut. Av og til hørtes de ut til å ligge litt lavt.

Skulle jeg etterlyse noe, måtte det være at koret i enkelte partier kunne stolt på sitt solide fundament og sluppet seg enda mer løs.
Det sammensatte orkesteret var stødig og hadde fin klang, med overbevisende prestasjoner både gruppevis og i soliene. Også bandet var tydelig håndplukket og av høy kvalitet, med Bjerkestrand sjøl på keyboard.

Det hele ble trygt loset fram av den erfarne og dyktige dirigenten Peder Rensvik. Han skal med sin bestilling også ha æren for at verket i det hele tatt ble til.
Viktige her er også Kristiansund og Surnadal kommuner, og støtte fra Norsk Kulturråd.

Så en liten refleksjon rundt bruken av muslimske sufidikt i en kristen messe. Det kan sees på to måter:
På den ene siden: Det er fint å bygge bruer mellom ulike religioner i en tid når motsetningene og konfliktene ofte blir dyrket. For det er ingen tvil om at mange religioner har mye felles. Islam, kristendom og også jødedom har dessuten felles opphav, med Abraham som den første troende i alle tre religioner.

I tekstene Ousdal framførte, hørte jeg da heller ikke noe som sto i motsetning til kristne dogmer. (I den grad man får med alt ved én gangs lytting.) Formuleringer av typen "Verdsett øyeblikket, for du kan aldri gjenvinne tapt liv", er mer generell livsvisdom i mange kulturer, enn trosdefinerende.

Men likevel – på den annen side: Selv om det i konfliktenes tid klart er positivt å trekke fram det som er felles for mennesker, også i våre respektive religioner, spørs det om måten å gjøre det på er å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform, om enn i konsertversjon – og så framføre det hele i en kirke.

Jeg er i tvil om dette, om man vil ta tro og religion på alvor. Nettopp respekt for den enkelte religion gjør at jeg ikke syns man skal blande flere sammen i en sammenheng som dette – altså i messens form, og det hellige kirkerommet som arena. Da kan vegen være kort til en New Age-filosofi der mange slags trosretninger og filosofier røres sammen til en diffus åndelighet.

Når det er sagt: Konklusjonen er at bestillingsverket "Missa Triptychon" uten tvil er en stor opplevelse av skjønnhet og mektig musikalsk utfoldelse på høgt nivå.
Det visste da også publikum å gi uttrykk for, med stående da capo-applaus i åpenbar begeistring.

"En messe av søt musikk"

Sissel Kykjebø, Kristiansund kammerkor, Festivalens kammerorkester, Sverre Anker Ousdal og et firemanns band skapte vakker musikk i domkirken lørdag kveld.

Sverre Anker Ousdal leste tekster fra oversatte sufidikt.

En messe av søt musikk

Til tider isnende vakker. Til tider betagende vakkert. Til tider sensuelt og vakkert. Vakrere enn dette blir det ikke.

Jan Øivind Jensen, tk.no (Tidens Krav), 20.09.2008

Kjetil Bjerkestrand "Missa Triptychon" høstet sterk applaus i en fullsatt Molde domkirke lørdag kveld. Til tider så vakkert at det var til å grine av, skreddersydd til Sissel Kyrkjebø. For denne messen var ikek for sopran, kor og orkester, men for Sissel, kor og orkester.

Bjerkestrand har laget noen vakre melodier til Sissels soli, og enten sammen med band eller med fullt orkester, så svingte det til tider grusomt. I positiv betydning. Og når gitarist Geir Sundstøl tok fram steelgitaren og sklei innunder Sissels lyse, klokkeklare sang, var det isnende vakkert.

Hymnen "Brent av ildens glød" kunne seilt rett til topps på Norsktoppen, og "Bønn", en Kyrie-tekst med Sissel, kunne vært kveldens siste på dansegulvet. For dette var nært og tett på. Noen ganger svinger det blues-blått i orkesteret, andre ganger orientalsk.

Sissel Kyrkjebø gynger med, smiler henført, innbydende og tidvis leken. Dette er musikk som skapt for henne.

Vi kunne tidvis ønske oss litt mer dynamikk, litt mer spenning, litt mer fortissimo. Det ble rett og slett mest vakkert. Så vi skal være forsiktig med å klage. Når KKKK-festivalen åpner i Kirkelandet kirke søndag kveld, kan du være sikker på at du får valuta for pengene. Og at du blir stolt av hva som kan skapes av musikk på våre kanter.

For både kor og orkester leverer som de skal, rent, pent og distinkt. Sverre Anker Ousdal leser innimellom teksten, selv om hans latin ikke måler seg mot korets. Dog skal det sies at det meste er på feilfritt sørlandsk.

Men først og fremst er dette Kjetils musikalske hyllest til Sissel. En messe med søt musikk.

Saturday, September 20, 2008

"Stille... Klar... Opptak!"

Stille... Klar... Opptak!

Av Ángel M. Álmagro, Det Norske Magasinet, desember 2005

Det meste gjelder reklameproduksjon, men titt og ofte kommer det større produksjoner, som fra vår eget NRK, eller den neste filmsatsingen til Antonio Banderas. DNM var flue på veggen under innspillingen av Emmy-satsingen ”Kodenavn Hunter”, og kan fortelle litt av hvert fra kanskje den mest arbeidsomme bransjen i verden.

Et av de første, konkrete prosjektene som ble sertifisert i Emmy 2007, var Kodenavn Hunter. Det er Jarl Emsell Larsen, kjent fra Offshore og Svarte penger, hvite løgner som står bak, både som manusforfatter og regissør. Denne gangen handler den seks episoder lange serien om grenseoverskridende kriminalitet, hvor forbryterne ikke skyr noen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele driver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Regissøren og produsent Anne Birte Brunvold Tørstad har samlet et stjernelag rundt seg. Ane Dahl Torp skal nok en gang ha hovedrollen, men denne gangen vil karakteren være noe annet enn det vi kjenner fra "Svarte penger - hvite løgner". Politikvinnen Gisela er langt fra en desperat alenemor. Kristoffer Joner spiller seriens "bad guy", mens Mads Ousdal spiller politietterforsker. I tillegg til spenningen, får man personenes historier, som er noen intrikate menneskeskjebner.

En dag på settet

Sola skinner –eller ikke. En praktisk sak å rette seg etter for oss vanlig dødelige, som kanskje utsetter golfen til dagen etter om det regner, noe som godt kan skje på kysten i november. Det er en litt annen sak om den største TV-produksjonen gjennom tidene i Norge går i stå på grunn av værgudene. Det er utrolig kostbart å holde et fulltallig produksjonsteam i gang, man kan ikke bare komme ned igjen og forsøke på nytt. Men søknaden om sol og blå himmel ble delvis innvilget, og tross noe regn, klarte TV-teamet å gjennomføre innspillingene etter planen.

¡Silencio! - Cámara - ¡ACCIÓN!

Med disse spanske gloser, innlært for anledningen, startet opptakene i Málaga etter innspillingslederen Arne Okkenhaugs anrop. Det var imponerende å se en nokså stor menneskesamling, som noen øyeblikk tidligere hadde fløyet høyt og lavt, stå musestille, nesten mediterende, og vente til ”Grasias” eller ”takk”, for så å bli vekket til live og forberede neste opptak. Regissørens falkeblikk vurderte hva som kunne mangle for å gjøre det bedre, mens to viktige personer arbeidet i det skjulte: bak i en varebil dekket med forheng, var kamerasjefen og scriptansvarlig, og kontrollerte at bildene var tilfredsstillende, og alle replikkene ble fulgt etter manus.

Det er vanskelig å gi et fullstendig bilde av alle som er med i innspillingen, og som ser også ut til å være totalt uunnværlige hvis det skal bli et godtbra resultat. Lysfolk, sminkører, kostymefolk, kameraoperatører, lastebilkjørere, rekvisitører, lydmenn, og ikke minst, de som assisterer produsenten og tar seg av ”trivialiteter”. For eksempelsørge for at teamet skal få seg mat, enten de er på stranden eller ved en villa i Mijas, sørge for at 15 biler kommer frem dit de skal, og tusen andre praktiske saker. Plutselig kommer en ansvarlig på at terrassen der en fest skal filmes om natta, må kunne overdekkes på grunn av det ustabile været. Vær så god, skaff en 250 kvadratmeters presenning! I Andalucía er forresten presenninger noe man bare finner i norsk-spansk ordbok, og markisestoff må lages på bestilling. Det blir selvfølgelig løst med erfaring og riktige samarbeidspartnere, folk som kan språkene og har de rette antennene. NRKs kontakt i Spania ble Anna-Maria Törn, til daglig ansatt hos Kaas og Kirkemann, hun fikk brukt sine organisatoriske evner til det fulle for å ordne alt mellom himmel og jord som oppsto før og under opptakene.

Statistene er også viktige i arbeidet, og valget av dem er ofte avgjørende for å få riktig atmosfære i en scene. Regissøren uttrykker sine ønsker, men det er statistansvarligs jobb å finne og instruere dem. Noen spesialister er også med i serien, som gjør stuntene i de farlige scenene spilt inn i Norge, og noen andre ”spesielle statister”, som Berni Páez. Han hadde en heftig motorsykkel, som fikk absolutt godkjent av rekvisittansvarlig, og kunne passe som stand-in for Christopher Joner ikledd hjelm og motorsykkelklær. DNM fant ut hvordan han synes det er å jobbe for norske filmfolk?:

FOTO BERNI

”Vel, det var første gang for meg, jeg har en dansk venn som hadde en rolle i siste Torrente-film, og det var innmari spennende. Det hele virker veldig interessant, og jeg har pratet med flere på settet. Hovedrollen [Christopher] er en helt vanlig person, og han er jo ikke kjent her, så jeg snakker med ham som med hvem som helst. For meg var det ikke så veldig tungt, jeg liker jo å kjøre motorsykkel, og det gjorde ikke noe at vi måtte ta scener om igjen. De var veldig høflige, veldig korrekte og proffe. De svarte også til min forestilling om skandinavene fra før. Statistjobben har vekket lysten i meg, og jeg tror jeg skal melde meg i noen statistbyråer eller lignende. Jeg vil kanskje takke NRK for en fremtidig suksess innen filmbransjen!”

Puslespill og maratonløp

Anne-Birte Brunvold Tørstad følger vanligvis ikke innspillingen hele tiden, men det var så spesielt å spille så langt fra Marienlyst, at hun reiste sammen med line producer Elisabeth Tangen for å løse en ukes arbeid under uvante omstendigheter. Anne Birte er en gammel traver i NRK, og har blant annet vært produsent for Sofies Verden, den dyreste filmen som har blitt laget i Norge. Under en pause fortalte hun litt om serien og hennes oppgave som produsent:

”Å lage en miniserie er et krevende format å jobbe med. Man må ha en sammenhengende handling i 6 deler, og hver av delene må være så uavhengige som mulig, men uten å miste tråden. Å være produsent er å ha det overordnede ansvaret, ikke så langt unna spillefilmprodusentenes rolle, som velger regissør, samarbeidspartnere, osv. Nå kom regissøren med historien, så det var naturlig at han regisserte, og jeg slipper å gå rundt og samle investorer, siden alt kommer fra dramasjefen i NRK. Jeg lager regnestykker/budsjetter, og passer på at de ikke sprenges.

Kodenavn Hunter tar godt over to år å bli ferdig. Etter at arbeidet med manus er ferdig, noe som har tatt rundt ett år for Emsell Larsen og to medforfattere, Petter Rosenlund og Leidulv Risan, kommer innspillingen, som startet 5. september og vil pågå i bortimot seks måneder. Når materialet er samlet, vil det ta seksten uker å etterarbeide hver del, åtte for klipp og åtte for lyd.

En stor produksjon begynner som et puslespill med fornuftige løsninger: man bestemmer team og skuespillere, og planlegger innspillingene etter de mest åpenbare behovene: utescener når det er sommer, og så videre. Med skuespillerne starter kabalen: la oss si man har 10 skuespillere, hver og en med sine egne, faste engasjementer i teater, osv., så da gjelder det å samle dem i de scene de må være med, uten at det krasjer med agendaen til resten av dem. Når det til slutt er løst, er et bare å finne en alternativ løsning hvis en av dem er syk en dag. Til slutt ender man med ufornuftige løsninger, som for eksempel dette med å komme til Málaga i november, fordi da vil kabalen gå opp. Det har gått utrolig bra hittil. Vi har et flott team, hvor det gode humøret kommer godt med. Det er upopulære arbeidstider og hektiske perioder, men det vil komme en fortjent ferie etter jobben!

På Costa del Sol har vi vært flere ganger under forberedelsene. En viktig del av produksjonen er å befare stedene og bestemme seg for hvor man vil filme. Jeg ble overrasket over at alt er blitt så dyrt, og at det er strengt over alt når det gjelder å få tillatelser til å filme.”

Brutale kriminelle herjer Skandinavia. Forbryterne skyr ingen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele bedriver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Snart kommer en ny, spennende serie fra teamet bak "Svarte penger - hvite løgner" (NRKs hjemmeside)

Jobbe for spanjoler

Hvis det har vært en rekke spanske som jobbet for NRK, er det også noen eksempler motsatt vei. Den siste, som DNMs lesere kan benytte anledningen til å se på spanske kinoer, er Sverre Anker Ousdal i filmen ”La vida secreta de las palabras” eller Ordenes hemmelige liv. Han spiller Dimitri, en ensom russer med en litt merkelig sans for humor i den andre filmen til katalanske Isabel Coixet, en ung kvinne som allerede har rukket å bli kjent for sine lavmælte og uttrykksfulle filmer. Handlingen er lagt til en oljeplattform i Nordsjøen, hvor en mann (Tim Robbins) blir utsatt for en ulykke. Til denne isolerte plassen med bare menn, kommer en kvinne (Sarah Polley) for å pleie ham, som er midlertidig blind Mellom dem vokser en merkelig nærhet, med smerte og humor, hvor flukten fra fortiden blandes med kjærlighetens kraft. Filmen har fått veldig gode anmeldelser og tilbakemeldinger fra publikum.

Sverre Anker Ousdal, som for tiden benytter sjansen til å lade batteriene, svarte vennlig på DNMs henvendelse om hvordan det var å jobbe i en spansk film: ”For meg var det første gang jeg hadde hatt noe med en spansk produksjon, og det som kanskje slo meg først var at alt var så fantastisk velordnet. Det var et perfekt produksjonsopplegg, man tenker på stedet, som var en oljeplattform på den irske sjøen, og alt var tenkt på til minste detalj for at alt kunne gli fremover, og gi rom for å oppnå et høyt kunstnerisk nivå. Isabel er en flott regissør, jeg ville kalle henne en skuespillerregissør, som det var en fryd å jobbe for. Det var aldri snakk om å haste for å bli ferdig, og vi hadde tiden vi behøvde for å ta scener om igjen, og slik får man dybde i opptreden.”

En blant mange

For nordmenn er det mest stas at NRK er her nede og filmer, men hvert år kommer det faktisk mange store og små filmskapere, og det er det rikelig med produksjonsselskaper på kysten. Triana Van Den Eeden, produksjonsassistent ved Málaga film Commission, kontoret som bistår filmprosjekter i formelle spørsmål, opplyser at i Málaga-kommune var det 167 produksjoner i 2004. Vel over halvparten var reklameproduksjoner fra hele Europa, og resten var fordelt på musikkvideoer, kino- og TV-filmer.

Det blir litt lenge å vente til neste høst for Hunter-premieren. Foreløpig er det fortsatt kun de heldige med raske internett-linjer som kan se NRKs nett-TV. Vi håper Rikskringkastingen finner en måte å tilby den etter hvert betydelige norske skaren i Spania et fullverdig TV-tilbud. Men er du interessert i å vite mer om filmproduksjon på Costa del Sol, gå ikke glipp av neste måneds artikkel om en region som går hånd i hånd med store, europeiske filmsentre.

Image from Tobis Film via UncutMovies.com

"Spiller unge og gamle Speer"

Spiller unge og gamle Speer

I morgen står Thorbjørn Harr på Nationaltheatrets scene i «Kongsemnerne». I går begynte han prøvene på rollen som den unge Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister.

Harriet Eide, Dagbladet.no, 4. januar 2005


Det blir en knallhard januar for den unge skuespilleren. Han måtte overta rollen som Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i desember, da Kåre Conradi ble syk.

I morgen innleder «Kongsemnerne» en måneds opphold på Nationaltheatret etter å ha vært oppført ved Dramaten i Stockholm og ved Det Kongelige Teater i København.

Nypremiere

- For meg blir det som en nypremiere, sier Harr, som «hoppet inn» i rollen ved Dramaten i desember. I går satt han sammen med blant andre instruktør Terje Mærli og Sverre Anker Ousdal i restauranten på Nationaltheatret: Første leseprøve på «Albert Speers kamp med sannheten». På bordet foran en imponerende stab: Et mektig manus, opprinnelig kortet ned fra en 720 siders biografi om Albert Speer.

Stykket er skrevet av David Edgar og blant annet oppført i London. Han har basert sin teaterversjon på Gitta Serenys prisbelønte biografi om Albert Speer. Kari og Kjell Risvik har oversatt det til norsk. Stykket får premiere på hovedscenen i mars.

Skygge

Harr skal spille den unge Speer, Sverre Anker Ousdal den eldre. De skal begge være på scenen under hele forestillingen. Gamle Speer følger den unge som en skygge. Det er den gamle som husker tilbake.

Albert Speer var bare 26 år gammel da han meldte seg inn i NS, to år før Hitler ble kansler. Han unnslapp dødsstraff, men satt 20 år i Spandau. Han hevdet at han aldri visste noe om jødeforfølgelsen, kanskje derfor unnslapp han dødsstraff. - Onde tunger sier han unngikk dødsstraff fordi han kom fra overklassen, uttaler instruktør Terje Mærli.

Kamp med sannheten

- Klart han visste. Han var kanskje den som sto Hitler nærmest. Han må virkelig ha kjempet med sannheten, sier Sverre Anker Ousdal, som leste Albert Speers biografi for mange år siden.

Thorbjørn Harr (30) begynte å lese om ham i jula. - Kjente du til ham på forhånd?

- Jeg visste hvem det var, men ikke så mye mer. - Skal vi aldri bli ferdig med den annen verdenskrig?

- Det er rart med min generasjon. Våre foreldre var ikke engang født under krigen. Kanskje kan min generasjon derfor representere et nytt syn, sier Harr.

- Kan hende vi blir ferdig med selve krigen, det finnes så mange kriger i verden, sier Ousdal.

- Men at Tyskland med all sin musikk og kultur fikk et helt folk med seg, kan aldri glemmes: Det eksistensielle spørsmål om hvordan slikt kunne skje med et høykulturelt folk. Om noen tiår snakker vi kanskje ikke lenger om fascisme eller nazisme. Men noe tilsvarende kan oppstå igjen under andre farger og navn. For det handler også om forakt for de svake, sier Sverre Anker Ousdal.

Gåtefull person

- Ville Speer ha overlevd hvis han hadde innrømmet skyld? - Speer var en av forrige århundres mest omdiskuterte og gåtefulle personer i den tysk-europeiske politiske historie. Gjennom stykket vil vi prøve å forstå hvordan et menneske kan drives til en slik virksomhet som Albert Speer sto for. Han var kanskje den største begavelse man har hatt innen krigsindustrien, sier Terje Mærli.

Dagblad-journalist Jon-Hjalmar Smith intervjuet ham i Tyskland i 1975:

- Hitler la en verden for mine føtter. Jeg ble rettferdig dømt i Nürnberg, sa Speer.

"Mektig messe i Ålesund kirke'


Ålesund kirke var arena for Missa Triptychon i kveld.

Mektig messe i Ålesund kirke

I morgen står Molde for tur, mens messen åpner KKKKfestivalen i Kristiansund søndag.

Elisabeth Solvang, smp.no, 19. september 2008

Sverre Anker Ousdal, trommeslager Helge Norbakken og Sissel Kyrkjebø.

Messen er et bestillingsverk laget av Kjetil Bjerkestrand. Musikeren og komponisten, opprinnelig fra Frei, fikk forespørsel om å lage messen fra festivalsjef Peder A. Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival.

Møre bispedømme hørte om bestillingsverket og mente det kunne være et ledd i markeringen av 25-årsjubileumet til bispedømmet.

- Jeg ønsket å få fram kontrastene mellom de tradisjonelle latinske messene, blandet inn med det mer rytmiske, samt referanser til den islamske tradisjonen. Det er typisk meg å blande ulike stilarter, forklarer Bjerkestrand.

Og blandet ble det. Publikum i Ålesund kirke fikk i kveld høre sakrale kor og orkesterpartier som minnet om musikk knyttet til vår tradisjonelle kirketradisjon. De ble splittet opp og supplert av rytmiske solistpartier av Sissel Kyrkjebø, mens Sverre Anker Ousdal roet messen ned i partier med lesingen av sufidikt.

Sverre Anker Ousdal leste sufidikt. Alle foto: Nils Harald Ånstad.

"Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM"

Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM

Jon Selås, VG papirutgave, 27. august 2005

Sverre Anker Ousdal (61) spiller en viktig rolle i filmen «The Secret Life of Words», som har verdenspremière under Venezia-festivalen, som starter neste uke.

Filmen er regissert av Isabelle Croixet («Mitt liv uten meg») og produsert av det spanske ikonet Pedro Almodovar.

Blant Ousdals medspillere er Sarah Polley, Tim Robbins og Julie Christie.

- Det er et drama, som utspiller seg om bord på en oljerigg; det lukkede og avgrensede rom er av avgjørende betydning. Jeg spiller Dimitri, sjefen om bord; en mystisk mann med en mystisk fortid som forblir mystisk. Så klart jeg er spent på hvordan dette blir. Rollen er viktig nok. Men ikke overvettes stor. Og jeg skal ikke til Venezia selv, sier Sverre Anker Ousdal.

- Hvordan fikk du jobben?

- Det kom en telefon fra en engelsk castingagent. Stort mer vet jeg ikke. Men det var i vinter / vår jeg var med på opptakene, som ble gjort på en Fred. Olsen-eiet rigg, som lå i havn i Belfast. En fantastisk tid, med fantastiske medskuespillere og -produksjonsstab.

- Både svenske og danske skuespillere ses langt oftere enn norske som «litt-nede-på-listene»-skuespillere i internasjonale produksjoner - som du nå har gjort. Hvorfor er det slik?

- Vel, både svenskene og danskene har vel laget flere og bedre filmer som de bedre får vist i utlandet. For det er OK sånn det foregår: En filmskaper ser en rolle, en karakter som kan brukes. Og så blir man spurt, da, sier Sverre Anker Ousdal, som for tiden befinner seg i Rissa i Sør-Trøndelag, der han gjør sin regidebut i spillet «Den siste viking», bygget på Johan Bojers kjente roman.

"Festen"

Festen

«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...


(Foto: Morten Holm / SCANPIX)

Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003

Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.

På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.

Endelig skal skuespillerne få ekte vare.

1. AKT:

FEST OG TEATER

(Forretten kommer)

Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!

Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.

Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...

- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?

Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.

Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.

Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.

Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!

Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.

Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.

Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.

Lise: De gutta var stjerner.

Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.

Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.

Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.

Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.

Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.

Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.

Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.

Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.

- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?

Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.

Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.

Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!

Lise: Ja. Skål da!

2. AKT:

VOND FEST

(Hovedretten kommer)

Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!

Servitøren: Med tranebærsky.

Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.

- Hva er det verste med «Festen»?

Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.

Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».

Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»

Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»

(Alle ler, Gisken ler mest.)

- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?

Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.

Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.

Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.

Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.

Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.

- Hvordan er det å spille en som alle hater?

Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.

Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.

3. AKT:

FRA FILM TIL TEATER

(Desserten kommer)

Gisken: Får vi kake også?!

Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.

(Fotografen tar bilder av bordet.)

Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.

Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.

Finn: Jeg er Sponheim.

Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.

- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?

Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.

Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)

Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.

Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)

Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.

Wednesday, September 17, 2008

"Missa Triptychon"

Jubileumskonsert
Møre bispedømme 25 år/ Festivalåpning
Urfremføring
Kjetil Bjerkestrand - "Missa Triptychon"
Messe for kor, kammerorkester, band og solister

Sissel Kyrkjebø, sang
Sverre Anker Ousdal
Kjetil Bjerkestrand, piano, orgel, syntheseizer
Geir Sundstøl, gitar,
Sondre Meisfjord, bass
Helge Norbakken, perkusjon
Kristiansund Kammerkor og Festivalens kammerorkester

Konserten arrangeres i samarbeid med Møre bispedømmeråd.
De faste messeleddene (Kyrie – Gloria – Credo – Sanctus/Benedictus – Agnus Dei) blir utført av Kristiansund Kammerkor og Festivalens Kammerorkester
Satsene mellom de faste leddene framføres av band, solist og skuespiller. Sangtekstene til disse leddene blir skrevet av Erik Hillestad og sunget av Sissel Kyrkjebø.
Fredag 19. september kl. 19:30 Ålesund Kirke
Lørdag 20. september kl. 18:00 Molde Domkirke
Søndag 21. september kl. 18:00 Kirkelandet Kirke


Kjetil Bjerkestrand er født og oppvokst på Frei. Han utdannet seg til organist ved Norges Musikkhøgskole, men noen kantorstilling har han aldri hatt. Han ble nemlig tidlig en av vår tids mest benyttede norske musikere, komponister, arrangører og produsenter.

Han er ikke den som setter seg selv fremst og soler seg i glansen av vellykkede prosjekter, men han er like fullt en av de viktigste bakmennene til mange av de virkelig store artistene. Blant annet har han hatt et langvarig samarbeid med den amerikanske jazzartisten Dee Dee Bridgewater, og han har spilt en sentral rolle i utviklingen av de to norske suksessbandene A-ha og Dance With A Stranger.

Som komponist har han skrevet musikken til flere kjente filmer, blant andre ”Veiviseren,” ”Solan, Ludvig og Gurin med reverompa,” ”Karlson på taket” og ”37 og et halvt.” Han har også komponert og arrangert musikk til et stort antall konserter og CD-innspillinger, og under fjorårets KKKKFestival møtte vi han både som komponist og arrangør under konsertene ”Med rett til å være helt alvorlig” og ”Northern Lights”.


Sistnevnte konsert var i samarbeid med Sissel Kyrkjebø, en artist han de siste årene har jobbet svært mye sammen med. Hun vil også spille en sentral rolle i bestillingsverket ”Missa Tryptichon.” Der blir hun solisten som fremfører tekster skrevet av Erik Hillestad.


Sverre Anker Ousdal (foto: Marius E. Hauge) fremfører Iranske Sufi-dikt oversatt av Erik Hillestad.

Erik Hillestad er plateprodusent og tekstforfatter. I 1974 etablerte han plateselskapet Kirkelig Kulturversted, der han selv har vært produsent for brorparten av alle utgivelsene. Til bestillingsverket ”Missa Tryptichon” har han skrevet nye tekster til alle de frie leddene.

Geir Sundstøl trakterer en rekke strengeinstrumenter, deriblant akustisk og elektrisk gitar, mandolin, pedal steelgitar, bouzouki og banjo. Han er en mye brukt studiomusiker og har blant annet bidratt på innspillinger og konserter med Odd Norstoga, deLillos, Di Derre og Vestlandsfanden. Sundstøl er gift med Lynni Treekrem og de to ga i 2004 ut albumet ”Sweethearts.”

Bassisten Sondre Meisfjord er oppvokst på Frei og har sin utdannelse fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Han har spilt i en rekke ulike band, deriblant jazzgruppa Come Shine og folkemusikktrioen Flukt.

Helge Norbakken er blant Norges fremste perkusjonister, og han spiller med en rekke kjente artister, som for eksempel Kari Bremnes og Sissel Kyrkjebø.

Tuesday, September 16, 2008

"Det tatoverte hjertet"

Det tatoverte hjertet

Gry Elise Jacobsen, NRK Radioteatret, 10 January 2006

Dette er historien om John Valentine, som ble privatdetektiv fordi han, etter å ha lett etter sin forsvunne kone i over ett år - skjønte at han var god til å lete. 22.januar sender vi andre og siste episode.

Historien starter i det en Mr. Ford dukker opp på kontoret. Han er også på jakt etter en kvinne som forsvant, etter bare en natts samvær. Sporene etter den forsvunne kvinnen fører Valentine ned i Londons underverden og inn i organisert kriminalitet.

«Det tatoverte hjertet» er ytre sett en krimhistorie. Harkokt og sår på samme tid. Men egentlig er dette en historie om kjærlighet, lengsel og ensomhet, om hva mennesker gjør med hverandre - og hvorfor.

Hør det!

Andre og siste episode av «Det tatoverte hjertet» kan du høre i NRK P2 søndag 22. januar klokken 15.03 og mandag 16.januar klokken 19.30. Hørespillet er i to deler.

Det tatoverte hjertet

Regi: Carl Jørgen Kiønig
Lyddesign: Mari Hvamb
Medvirkende: Sverre Anker Ousdal, Frøydis Armand, Sverre Bentzen, Marianne Krogh, Johannes Joner, Ellen Horn m.fl.

"Dokumentar om Vidkun Quisling"

Dokumentar om Vidkun Quisling

Arne Dvergsdal, Dagbladet papirutgave, 5. desember 2002

Hittil ukjent filmmateriale bidrar til å belyse Vidkun Quislings livsløp gjennom en dokumentarfilm i to deler som får premiere på NRK 1 mandag. - Vi får blant annet se private opptak fra NS-miljøer og høre kontroversielle uttalelser fra noen av hans nærmeste medarbeidere, sier regissør og manusansvarlig Svein Rune Nyland.

Filmen følger Vidkun Quisling fra barndom og skolegang til henrettelsen på Akershus. Nyland har reist i naziførerens fotspor i over to år, blant annet til Russland og Ukraina der den unge Quisling var Fridtjof Nansens utvalgte nødhjelpsarbeider.

- Det er, underlig nok, aldri tidligere blitt laget noen dokumentarfilm om Quisling. Det har vært som et stort puslespill med mange brikker, sier regissør Nyland, som har brukt tre år på prosjektet.

Filmens forteller er historieprofessor Oddvar Høidal, som i dag legger fram en nyutgave av sin store biografi «Quisling - en studie i landssvik». En annen hovedkilde er Hans Fredrik Dahls store Quisling-biografi. Blant skuespillerne er Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin.

"Quisling: i Nansens skygge"

"Quisling: i Nansens skygge"
Television
2002
Genre: Documentary
Language: Norwegian
Running time: 140 minutes

Directed by Svein Rune Nyland
Written by

Narrators:

Sven Nordin
Oddvar Høidal
Sverre Anker Ousdal

"Siste teppefall, siste natt med Mia"

Siste teppefall Siste natt med Mia

Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000

Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.

«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?

- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.

UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.

Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.

- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.

- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.

Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?

- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.

- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.

- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.

I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.

- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.

«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.

- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.

- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!

Vogt tørker svetten.

- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.

PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.

- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.

Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.

Intern spøk på scenen er noe helt annet.

- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.

PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.

Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.

- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.

Rekvisitør

Une smiler fornøyd.

- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.

KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.

- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.

Så er det over.

- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.

Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.

- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.

Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.

- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.

"Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator"

Fomlesen filmer i Tsjekkia Snublende nær en ny diktator

Lars Ditlev Hansen, Aftenposten papirutgave, 25. januar 1999

Europeisk storhetstid, barokk, renessanse og UNESCO-vern rammer nå inn norsk film en stakket stund. Fritjof Fomlesen snubler rundt i Cesky Krumlov, hvor Sverre Anker Ousdal rår diktatorisk.

Cesky Krumlov

Midt på torvet mellom fredet idyll i den tsjekkiske middelalderbyen sitter Sverre Anker Ousdal. Sminkør Siw Järbyn forvandler den fredsæle skuespilleren til despotisk enehersker som filmsetter "Fomlesen i kattepine". Barne- og familievennlig norsk filmhumor med snublende helt. Mellom filmkameraene på torvet i Cesky Krumlov aner vi likevel et kaldt gufs fra nær fortid. Et gedigent, retusjert pampeportrett av Ousdal er avduket. En fem-takket sovjetisk inspirert stjerne skjærer i blikket. En svart, pansret limousine av det sovjetiske pampemerket ZiL er kjørt frem.

130 tsjekkiske statister gjør seg klar til å hylde en ny selvutnevnt leder.

Tsjekkerne har neppe glemt fortiden.

- Selv om manuskriptet er skrevet før man hadde tenkt på å spille inn filmen i Tsjekkia, følte jeg det selv da jeg sto der på talerstolen og så ut over den kuede folkemassen og mot tribunen med den lojale fiffen som ropte hurra på kommando. Bildet ble komplett av at det er Gustav Husaks egen bil jeg ble kjørt i, sier Sverre Anker Ousdal.

Høy snublefaktor

Men tsjekkerne tar det kalde gufset med varm latter. De har møtt Fritjof Fomlesen og skjønt det hele forlengst. Den snublende komikeren skal befri dem fra åket. Med latter skal verden reddes.

- Dette blir en film med høy snublefaktor, sier Lars Vik, Fomlesen selv. - Her skal det være masse gags og en eventyraktig historie som barn kan more seg over, og så et annet lag de voksne forstår mer av og kan more seg over.

Skuespilleren som skapte den fomlete, stadig fallende figuren Fritjof Fomlesen for Grenland Friteater for over ti år siden og er TV-vist i 16 land, herjer nå i Cesky Krumlov. I Petter A. Fastvolds filmkomedie etter manus av Arthur Johansen kommer den arbeidsløse advokat Fomlesen til Kattesand, hvor byens kattehatende maktmenneske Rex Dobbermann sammen med hjelperne Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) har fanget alle kattene for å skape marked for mekaniske leketøyshunder. Fomlesen snubler inn til kattenes forsvar, og sannelig blir det ikke litt fomlete romanse med Rex'ens datter (Henriette Steenstrup).

I snart to uker har Fomlesen vært i filmaction i den tsjekkiske middelalderbyen. Innbyggerne begynner å kjenne ham. Smil og latterkuler sitter løst når han kosesnubler inn blant statistene, letter på sin snodige, maltrakterte hatt (én av fem like) og dytter på dem Fritjof Fomlesens, eller Freddie Fumblebodys, visittkort - på tsjekkisk.

Begavet

- Det er veldig fint å spille med lokalbefolkningen her, sier Lars Vik. - Dette er folk som ikke har noe forhold til Fomlesen fra før, men de skjønte fort at jeg i filmen skal være figuren som prøver å redde byen deres fra den slemme skurken. Før opptakene forleden overdrysset de meg med gaver, bøker, hjemmetørkede frukter og godterier.

- Funksjonen min er å være filmens "bad guy", sier Sverre Anker Ousdal. - De store dyp i Dobbermanns sjelsliv har jeg ikke vært på jakt etter. Det gjelder ikke bare å være en karikatur, men å være en farlighet som kan skremme barn litt, men samtidig ikke for mye.

- Modell for komedie-diktatoren?

- Pinochet, kanskje. Han er en riktig dobermann-pinscher.

- Jeg så for meg Gene Hackmans Lex Luthor i den første "Superman"-filmen, sier regissør Fastvold. - Men det er ikke Hackman, det er Sverre Anker.

Fastvold debuterer som spillefilmregissør med "Fomlesen i kattepine". Han er regiutdannet fra Dramatiska Institutet i Stockholm og har blant annet regissert den første "Asylet"-serien og en serie "Offshore"-episoder for NRK.

Ikke helt stum

- Det som er spesielt morsomt ved å jobbe med "Fomlesen i kattepine", er at man setter en stumfilmfigur i en dramatisk setting. Jeg tror ikke det er prøvd så mye før, sier Fastvold, som likevel har bestemt seg for at Fomlesen igjen skal få stemme.

- Men han sier ikke så mye. Han blir stadig avbrutt.

Men hvorfor Fomlesen i Tsjekkia? Han er jo stadig vekk norsk. Cesky Krumlov ble valgt som innspillingssted fordi man ikke fant et egnet sted i Norge, ifølge filmprodusent Aage Aaberge i Yellow Cottage. Selv om Kattesand skal være en norsk småby, ville man ha litt eventyrpreg og noe så unorsk som et idyllisk, lukket torv.

Fomlesen selv er storfornøyd, der han tørrtrener på vaklende ben og slingrende sykkel rundt i middelalderbyens brosteinssmug.

- Jeg må se på hvilke snublemuligheter som finnes. Her er det masse skjeve brosteiner, trapper og gelendre å snuble i. Dette er ekte hus og ekte rekkverk. En location gir mye bedre muligheter for gags enn et studio eller en scene.

- Vil Fomlesen makte å snuble gjennom en hel spillefilm og likevel komme ned på bena?

- I utgangspunktet var jeg skeptisk til filmen, men nå ser jeg muligheter til å fordype meg i figuren og male den med flere farver. Arthur Johansen, som har skrevet manuskriptet, har hele tiden vært flink til å ta med seg innspill fra meg. Jeg føler at manuset gir meg de små lommene som trengs for at jeg også kan gjøre mine spontane gags på filmsettet. Men jeg er gått til filmen med stor ydmykhet. Det er et stort skritt fra Grenland Friteater og turnéer rundt omkring til å dra med et svært filmteam til Tsjekkia og et budsjett på nesten 26 millioner kroner.

Det blir mer enn Tsjekkia for Fomlesen og teamet. I begynnelsen av februar flytter de til en nedlagt fabrikkhall på Rjukan og senere til Norsk Films studio på Jar.

Filmen skal være premièreklar til jul.

"Forenklet soldatberetning i Risør"

Forenklet soldatberetning i Risør

Idar Karevold, Aftenposten papirutgave, 26. juni 1999

Visse temaer er alltid like aktuelle. Da Igor Stravinskij oppdaget at de store ensemblenes tid var forbi, vendte han blikket til frem-førelser i mindre format.

Det var krig i Europa, og ballettkomponisten måtte se seg om etter andre oppgaver og nye samarbeidspartnere. Den russiske ballett var ikke tilgjengelig og med sine mange aktører heller ikke håndterlig som turnéensemble på et kontinent i krig.

Dessuten herjet spanskesyken. Den etter hvert så berømte komponisten følte seg selv temmelig isolert i Sveits. Sammen med forfatteren Charles-Ferdinand Ramuz og maleren René-Victor Auberjonois ble «Historien om en soldat» utviklet, og det er i ettertid et av komponistens hyppigst fremførte verker.

Aktuell Fremdeles er det aktuelt. Soldaten som labber hjem fra krigen til Stravinskijs marsjerende toner, kan strengt tatt komme fra hvilken som helst krig. Han vil bare treffe sine kjente og kjære. I den tilstanden er han sårbar for innhugg fra omgivelsene, og han lar seg lett manipulere. I Ramuz og Stravinskijs beretning er Djevelen manipulatoren.

Historien er ikke spesielt original. Den har islett av russisk eventyrverden og den gamle Faust-myten. Det som gjør den uimotståelig er Igor Stravinskijs musikk med spissformuleringer av humor og ironi. Den haltende soldaten med åpenbare karakterbrister presenteres i innledningstaktene med sin nypolerte fasade. Han spiller sin fiolin på gebrekkelig vis og er preget av livets narraktighet.

Stykket er en beretning om lurendreieriet som fundamentet for menneskelige misforståelser og destruksjon. Djevelen overlister stadig soldaten til tross for at denne er klar over at han er blitt overlistet. Bare på ett punkt taper Djevelen sin makt, når han utsettes for musikkens betvingende kraft og må hengi seg til den. Endelig slått er han imidlertid ikke, og han venter tålmodig ved neste korsvei i den evige runddansen etter å nå sine mål.

Ousdal

Stravinskijs verk er skrevet for et instrumentalensemble, en forteller og to dansere. De forskjellige aktørene gir muligheter til å spille ut bredden i idétilfanget, og de gir også anledning til å brette ut de mange skiktene i historien. Den er flerdimensjonal og bør oppleves i det perspektivet.

I Risør kulturhus torsdag var skuespiller Sverre Anker Ousdal fortelleren, og han gjorde det kunststykket å profilere aktørene på en måte som nettopp fremkalte forståelsen av det mangesidige.

Ingen dansere var med, og det var svakheten ved produksjonen.

Men Ousdal spilte på et stort register og fikk ved stemmens bruk aktørene til å fremstå som listige, naive, grådige og smarte.

Stykket ble et drama med en resitatør og et stjernespekket instrumentalensemble som kontrapunktisk referansegruppe med ansvar for det musikalske. Det djevelske spill og det djevelske marerittet, den alltid nærværende og alltid ventende og slu manipulatoren vibrerte med i hele fremstillingen. Det besnærende ved fremførelsen i Risør lå i den kunstneriske vibrasjonen der det dagsaktuelle ved stykket ble synlig. Ousdals hemningsløse karakteriseringsevne satte fokus på det djevelske spillet. Vel var det et savn at musikken som tross alt ble skrevet av en av århundrets største ballettkomponister, ikke ble realisert på tilsiktet måte i koreografert dans. Det ville sammen med en tolkning som den Ousdal la opp til, ha løftet fremførelsen opp mot det optimale. Musikalsk var den i mange henseender svært bra. Siden «Historien om en soldat» ble til, har mange i Europa beveget seg fra krigens skjeve marsj mot noe som har vært å forstå som håpet om noe bedre. Det djevelske spillet har imidlertid alltid ført soldaten tilbake til utgangspunktet.

Kanskje har det ikke i soldatens øyne i første omgang vært duket for en ny krigsskueplass, men det har vist seg at den aldri har vært langt borte. Fremførelsen under Risør Kammermusikkfest var en påminnelse om aktualiteten i stykket fra 1918.

"Lutter glede over å spille sukkersøt komedie"

Lutter glede over å spille sukkersøt komedie

Lars Keilhau, Aftenposten papirutgave, 27. juli 1999

- Bare tanken på å spille i «Sugar» gjør meg munter, stråler Sverre Anker Ousdal. Og ikke så hans medspillere spesielt deprimerte ut heller, da de møttes til første leseprøve i går.

Klemmer, varme håndtrykk og fornøyde sommersmil foran Chateau Neuf i går. For første gang møttes gjengen som skal forsyne Oslofolk med komedien «Sugar», og på plenen så det delvis ut som en fotosession for «Hvem, hva, hvor» i norsk komedie. Her var Mia Gundersen, Sven Nordin, Elsa Lystad og Nils Vogt. Og Finn Schau, som i hvert fall har veldig morsomme sønner. Og Sverre Anker Ousdal, som ikke akkurat har tråkket ned norske «sitcoms», men som likevel lett lot seg «lure» med i «Sugar».

- Det skal bli godt å spille komedie etter alt det tunge.

Og ikke minst slippe å være den som drar en tre timer lang forestilling.

Stort ensemble Tyggegummityggende står han svært så lett henslengt, i vente på at det 28 mann og kvinne sterke laget skal slippe inn i et Chateau Neuf som stadig er under oppussing. Turen blir kort, for her har man blant annet skrudd av vannet, så første leseprøve må finne sted på SAS-hotellet. Men 15. september bør alle spor av håndverkere være borte, for da sjøsettes «Sugar».

- Hadde stor sans for filmen «Some like it Hot» (som «Sugar» er bygget over), som jeg så første gang da jeg var ti år eller noe, sier Ousdal. Som i stykket spiller millionæren og playboyen Osgood Fielding.

- Jeg kommer ikke inn før i annen akt, og ser frem til å lene meg tilbake i godstolen med et whiskyglass og blunke til Nils Vogt. Og jeg gleder meg til pengene. Dette er nemlig langt bedre betalt enn det jeg ellers driver med!

- Men hvor mye farse-mennesker er du egentlig? Har komedie stor plass i hjertet ditt?

- Dette er ikke noe jeg kunne tenke meg å gjøre i fem år fremover, men jeg synes det er fantastisk å drive vekselbruk.

Ved siden av hovedrolleinnehaver Mia Gundersen, Marilyn Monroes «arvtager», er det de muntre herrer Nils Vogt og Sven Nordin som dominerer i «Sugar». Til stor del i kvinneklær.

- Det er ikke første gang, jeg har spilt kona di i ti minutter jeg, mimrer Vogt.

Det er et år siden de to gjorde noe sammen, og de medgir at det er trivelig å stå på samme scene igjen.

- Vi to har vel en egen kjemi. kjenner hverandre godt og tåler kritikk fra hverandre. Og vi ser særlig frem til «Sugar». Det er en klassiker, og som stykke kan jeg ikke skjønne at det ikke har kommet opp i Norge før.

- Dere får litt av hvert å passe på?

- Ja, her er det dans, sang og kostymeskift. De første forestillingene blir tøffe - det vil føles godt når rutinen kommer!

"Stor ståhei for Fomlesen"

Stor ståhei for Fomlesen

Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 14. desember 1999

- Vi må ha 140 000 besøkende på denne filmen, men jeg tror vi får minimum 300 000, sa filmprodusent Aage Aaberge i et tappert forsøk på å leke storkar fra Hollywood i går. Anledningen var lanseringen av filmen om Fritjof Fomlesen, men det blir liksom ikke helt Hollywood når stedet er Munkedamsveien i Oslo og hypen er finansiert av statlige filmbevilgninger.

Heiagjeng For hadde det vært på Sunset Boulevard, hadde neppe filmens femme fatale, og landets sjefblondine, Mia Gundersen, fått gå så påfallende uantastet som hun gjorde i går.

Da hadde heller ikke produsenten måtte leie inn heiagjeng til hovedrolleinnehaverne fra en av byens barnehager.

Men skitt au. Aaberge, utkledd i mafiamørk dress og solbriller midt i mørkeste desember, virket nesten skråsikker på at «Fomlesen i kattepine» blir en suksess når den kommer på over førti kinoer andre juledag.

Det skal i alle fall ikke mangle på markedsføring, han har 2,5 millioner kroner til det formålet - og alle med reklame-TV vil snart få se hva han mener.

Filmen har Lars Vik i hovedrollen som den stumfilminspirerte privatdetektiven. Sverre Anker Ousdal er hovedskurken, tyrannen Rex Dobbermann, som med hjelp av Britt Bull (Mia Gundersen) og Sam Bernhard (Jonas Rønning) forsøker å ta livet av alle kattene i byen. De tre skurkene er selv kraftig angrepet av hundegalskap.

Allergisk

Den djevelske planen skyldes Dobbermanns ønske om å selge flere syntetiske kosedyr, men hans datter Tess (Henriette Steenstrup) er skapkatteelsker, og allierer seg med Fomlesen for å redde de stakkars dyra.

På gårsdagens pressekonferanse kom det fram at Steenstrup i det sivile liv er katteallergiker, et faktum hun skjulte for filmkollegene av frykt for å miste rollen.

«Mer lekent»

Ousdal avviste at han hadde gått i kennel for forberede seg til å spille Dobbermann, og Mia Gundersen beroliget pressen ved å opplyse at han var svært lite aktiv da hun hadde løpetid.

Men blir det morsomt på kino?

- Dette er noe helt annet, mer lekent, enn en vanlig norsk film der man sitter og forsøker å se naturlig ut og ellers ikke gjør så mye, sa Ousdal.

"'Blodsbånd' øyeblikkelig TV-klassiker"

"Blodsbånd" øyeblikkelig TV-klassiker

Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 13. mars 1998

NRK-Fjernsynet: BLODSBÅND Norsk TV-drama Regi: Leidulv Risan, med Sverre Anker Ousdal, Kjersti Holmen

Norsk TV-serie av første melodramatiske klasse, med Sverre Anker Ousdal som ypperlig ankermann

Leidulv Risan har i sine filmer, som "Krigerens hjerte" og "Pakten", vist upåklagelig vilje til å arbeide med skuespillere på aller øverste kvalitetsnivå, som Anneke von der Lippe, Robert Mitchum, Erland Josephson og Espen Skjønberg.

Dårligere er ikke valgene til denne miniserien på fire episoder som anmelderen allerede etter første episode drister seg til å utrope som en øyeblikkelig TV-klassiker.

Og det gjøres selv om regissør og manusforfatter Risan skulle komme til å rote seg litt vekk underveis.

Elevert melodrama

"Blodsbånd" er altså klassiker i norsk TV-drama, vel å merke i nyere avdeling. Det vil si at serien nærmer seg såpeoperaen når det gjelder tilgjengelighet, uten at det blir kitsch av det. Her er melodramaets kvaliteter i dempet utgave. Det vil si at det er lov å gråte, slik dagens kinofilm forlanger. Vi ser altså ingen helt nådeløs psykologisk eller sosial realisme som føres til sin aller ytterste konsekvens hva svart smerte angår. Dette myknes, formes med mildere hånd, tross alt. Genren er moderlig:

Gråt, lille venn! Det er snart over nå.

Risans eleverte melodrama vil tiltale svært mange, med sin tilsynelatende virkelighetsnærhet: karrière, skilsmisse og narkomani i neste generasjon. Ousdal er den ekstremt vellykkede medisinprofessoren som mottar ærespris og samme dag får vite at sønnen fra første ekteskap nesten har drept seg selv i narkotikarus. Faren styrter til sin forsømte gutt i Kristiansand og forsøker å rette på det gale. Galere og galere blir det, om det aldri så mye utspiller seg i dagens velstands-Norge. Samtidsproblemer gir avtrykk i fiksjonen, selv om fiksjonen altså ikke beveger seg over et altfor vidt register.

Her er det først og fremst Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen som foredler et velskrevet materiale. I "Kristin Lavransdatter" leverte Ousdal en av de mest velformede prestasjoner i norsk 1990-talls-film. Hans hovedrolle i "Blodsbånd" er antagelig det beste som er gjort i norsk TV-drama, stadig nyere avdeling, i det samme tiår.

Ruvende Ousdal

Den ruvende Ousdal har et massivt, nesten påtrengende nærvær uten at det dominerer i den grad at de andre figurene blir borte. Selv om den plutselig utbrente professoren blir mer og mer forgremmet, er det intet nidportrett han utsettes for. Med sitt illustrative kroppsspråk forsvarer Ousdal figuren på turen utenfor fellesskapet, uten å unnskylde.

Holmen holder også høyeste kvalitet, i interiørene fra et familieliv i sterke svingninger, stram kontroll i kaos. Det samme gjelder Ellen Horns førstehustru, det kokende indre koker aldri helt over. Den øvrige rolleliste klarer seg svært bra, den også.

Om Risan med "Pakten" ikke riktig visste å bruke skuespillerne på deres maksimale nivå, gjør han ikke den feilen om igjen. Her er nok av førsteklasses folk som er oppgaven voksen - som er å gjøre populærdrama uten at det blir banalt, om materialet aldri så mye kan virke slik.

Vi kan spå mye annet å glede seg kraftig over, for eksempel Arne Borsheims eksemplariske fotografering, som følger stemninger og forventninger med sikker sporsans.

Dette er en produksjon med kvalitet, rett og slett.

Også melodramaet kan virke merkelig autentisk når det utspiller seg i hjemmekjente miljøer, som Oslo og Kristiansand. Det er noe med "Blodsbånd", også for regissører og manusforfattere.

"Bånn gass - fikk Amanda"

Bånn gass - fikk Amanda

Trygve Aas Olsen, Dagbladet papirutgave, 30. august 1998

Haugesund (Dagbladet): Da Carl Jørgen Kiønig skulle ta imot sin Amanda, satt han i et lite jetfly fra Oslo. Der satt også Kjersti Elvik og Sverre Anker Ousdal. De rakk å ta imot sine, med noen minutters margin.

Det kunne blitt litt av et antiklimaks, med tre av Amanda-vinnerne i tynn luft over Sør-Norge da de skulle ha vært i Haugesund.

- Vi sa til hverandre at vi sikkert rakk festen etterpå. Men det gikk heldigvis fryktelig fort i bilen fra flyplassen, sa Sverre Anker Ousdal.

Han fikk Amanda som beste mannlige skuespiller for sin rolle i TV-serien «Blodsbånd». Seriens regissør Leidulv Risan fikk statuett han også, for beste TV-drama.

Bond-babe

De utgjorde ett av kveldens to prisvinnerpar, det andre var Kiønig og Elvik - som fikk sine priser for henholdsvis regi og kvinnelig hovedrolle i «Salige er de som tørster». Et valg som kom svært overraskende på dem begge to.

- Jeg var sikker på at «Brent av frost» skulle vinne, sa Kiønig.

Elvik hadde forberedt seg på å entre scenen - der selveste Pierce Brosnan sto - som en skikkelig Bond-babe; fyre av en salve med pekefingeren og blåse bort kruttrøyken etterpå.

- Men jeg hadde ikke nerver da jeg plutselig sto der, sa hun.

Og «plutselig» er det riktige ordet, for Elvik kom halsende inn i salen et halvt minutt før prisen skulle deles ut.

Lyst på en til

- Det gikk så fort at jeg rakk ikke tenke på noe. Men jeg er glad jeg husket å takke til Anne Holt, sa Elvik.

For det er hun som har skrevet bøkene som både filmen «Salige er de som tørster» og TV-serien «Blind gudinne» er basert på. Og nå må det vel bli en ny filmatisering?

- Det er klart jeg har lyst, sa Elvik.

- Men skal vi lage en ny film om politibetjent Hanne Wilhelmsen, så må det være et originalskrevet manus og ikke en bok, sa Kiønig og:

- Jeg har nevnt det for Anne Holt, ja.

Oppmuntring Men inntil videre har verken Kiønig eller Elvik flere film- og TV-jobber på gang. Han setter opp «Black Rider» på Det Norske Teatret, hun spiller Gerd i Nationaltheatrets oppsetting av «Brand».

Der spiller Sverre Anker Ousdal også - og det var kveldens forestilling på teatret som var årsaken til at de ikke kunne komme til Haugesund på annen måte enn med privatfly.

- Men det var absolutt verdt turen. Det er svært hyggelig å få en slik oppmuntring som Amanda, sa Ousdal, som har en hjemme fra før.

Amanda vinnerne
Årets norske spillefilm «Salige er de som tørster», regi: Carl Jørgen Kiønig
Årets reklamefilm «Naken mann», regi: Kalle Åsbrand
Amandakomiteens gullklapper Maskør Siw Järbyn
Årets dramatiske fjernsyns-produksjon «Blodsbånd», regi: Leidulv Risan
Årets birolle Nils Ole Oftebro for «Thranes metode» Årets kvinnelige skuespiller Kjersti Elvik for «Salige er de som tørster»/«Blind gudinne»
Årets mannlige skuespiller Sverre Anker Ousdal for «Blodsbånd»
Amandakomiteens ærespris Egil Monn-Iversen
Årets film-manuskript Bent Hamer fot "En dag i solen" Amandakomiteens debutantpris Gørild Mauseth for «Brent av frost»
Årets dokumentarfilm «Leve blant løver», regi: Sigve Endresen
Årets underholdningsdrama for fjernsyn «Offshore», prosjektleder: Bitte Monn-Iversen
Årets kortfilm «Huset på Kampen», regi: Pjotr Sapegin
Amandakomiteens fagpris Klipper Inger Lise Langfeldt
Årets utenlandske film "Titanic"

Monday, September 15, 2008

"Gi oss mere melodi"

Gi oss mere melodi

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987

Enken valser videre. Lørdag nypremiere med Hege Schøyen i tittelrollen. I første akt hørte vi knapt stemmen hennes. Skylden for det må i høy grad deles med Håkon Berges vannskapning av et orkester. Av over tyve musikere har han bare tatt med fire strykere til en Leharoppsetning!

Og da synes han vel han har vært flink. Han har jo syslet med sitt fag i 1112 år og er dermed hevet over kritikk. Hvor mye han har snytt oss for, oppdager vi når han iblant lar disse få strykerne få spille alene, eller når en enkelt blåser holder melodien - som helt til slutt. Da blir det vakkert. Men når han kjører på som verst med hele orkesteret, ville jeg heller ha sittet i Grinzing og hørt et gammelt godt schrammelensemble. Ibsen har skrevet om jernkansleren Bismarck noe som like godt kan brukes om tre og messingblåseren Berge:

Ti mot skjønnhet higer tiden, men det vet ei Berges viden.

Hege Schøyen spilte ellers pent og fornuftig og gjorde sin Hanna Glawari til en jente av folket. Men den som tar scenen i full bredde så snart han viser seg, er Sverre Anker Ousdal.

Nå spiller han så godt - og legger så mye sann menneskelighet inn i sin farsefigur at vi glemmer alt vi har sagt om flat stemme og annen bedrøvelighet.

Den han først og fremst må dele kvelden med, er Lars Andreas Larssen. Lars Larssen, med mellomnavnet Andreas, har store penger tilgode fra vårt dystre helesdirektorat for den folkesunnhet han har befordret gjennom latterutløsning til beste for psyke såvel som for soma. Hans Baron Zeta viser også en streng beherskelse av virkemidlene, noe som ofte er problemet for den genuint frodige komiker.

Av annet positivt har vi lyst til å fremheve koret, som vi har merket oss på begge premierene.

Det støttet solisten ypperlig, for eksempel i Viljasangen. Ellers glimter det godt til hver gang den lille pontevidrinske ambassadestaben samler seg om koffertene og synger bedrøvet om forestående hjemreise. Her, og i mange andre scener, viser Kjetil BangHansen sitt regigrep.

Ambassaden, der vi også nevner Gerhard Bjelland, Magne Olav Brevik og Truls Kwetzinsky, synger forøvrig aldeles ypperlig.

La så Enken valse, og vær ikke redd for melodien når neste våroperette skal gå sin selvfølgelige gang over Nationaltheatrets bredder.

"Stående applaus for 'Enken'!"

Stående applaus for "Enken"!

Rie Bistrup, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987

Enkefeberen brøt løs i Nationaltheatret lørdag aften. Nysmittede enkefebrile og tilårskomne med Enkeerfaring falt hverandre om halsen. Det var et samspill mellom sal og scene som utløste spontane applauser. Så det var bare å la seg rive med i begeistringsrusen. Og skrive huskelapp til seg selv om å bestille time hos ørelege.

For sant å si hørte jeg ikke så mye av Hege Schøyens skjønnsang. Men jeg så at Enken beveget munnen.

Det var en annerledes aften i vårt nasjonale teater. Kultureliten som hadde et slags vårslepp på første Enkepremiere, glimret ved sitt fravær.

Bortsett fra styreformann Kristian Ottosen og den allestedsnærværende Knut Tvedt, som alltid finner TONOn. Høyesterettsadvokat Annæus Schjødt og hans Sylvia stilte i pliktløpet. Er man teatrets advokat, er man alltid parat. Teatersjefer går, men advokatene går videre.

Vazelina Bilopphøggers

Popverdens utøvere heiet Hege frem til seier.

Stall Ellertsen fylte en hel rad, med Gudfaren selv i erfaren smoking. Vazelina Bilopphøggers måtte skrive autografer i pausen, og Benny Borg tok seg av tilreisende svenske popartister.

Åse Kleveland valset langkjolet omkring, og Steinar Ofsdal blåste en lang mars i Panfløyten.

Karin Lunden lekte Den grønnkledde for en aften, og var utrettelig opptatt av å besynge Heges innsats. Det er sjelden å møte to primadonnaer som så helhjertet unner hverandre suksess. Her er det ikke snakk om at "egen suksess er bra, men andres fiasko heller ikke å forakte".

Enkevals og øl Hege Schøyens Enke minner meg litt om "en prinsesse på vift" . Hun er umiddelbar og fortryllende.

Forfriskende impulsiv. Denne Enken tvinner ikke champagne, hun stikker innom Theatercafeen og bestiller en øl.

Men hvorfor snakker man hele tiden om Enken.

Det er jo personene omkring henne som gir forestillingen liv og saft og sus og sødme (Mari Maurstad).

jeg kaster meg på mine knær i henrykkelse over baron Zeta (Lars Andreas Larssen), og fornøyes ustanselig av Njegus i Per Jansens troverdige skikkelse.

Hanna og grev Danilo møtes i søte rytmer. Og søt musikk oppstår også i publikums hjerter.

Man behøver såvisst ikke være Glad Enke for å falle for Sverre Anker Ousdal.

Jeg tror rent ut sagt at vi ikke er angrepet av Enkefeber, men av Danilofeber.

"Action i fiskeværet"

Action i fiskeværet

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 15. august 1987

Dramatiske hendelser hjemsøkte det nedlagte fiskeværet Nyksund ivinter. Nå er filminnspillingen over, og i disse dager får festivalpublikummet i Haugesund se resultatet, "Etter ... Rubicon". Selskapet Filmeffekt, som også sto bak "Orions belte" , satser igjen på spenning.

En bitteliten kirke sitter en sjokkert forsamling.

Og sørger. Over to unggutter som døde uten at noen vet hvorfor. Alf Malland er presten som forestår minnestunden, mens kamera fanger inn bevegede ansikter: Toralv Maurstads alvorlige politimestermine, tårene som triller på Jack Fjeldstads kinn, Ellen Horns lamslåtte morsskikkelse.

Sjeffotograf Harald Paalgards enorme fotokran fyller halve salen og dirigeres opp og ned, frem og tilbake, for å få alt i riktig vinkel.

- Blikket skal vandre fra den ene til den andre, vi skal ha bevegelighet og bevegelse i bildet.

Forresten en teknikk som Hitchcock gjør mye bruk av. Og dette blir en slags spøkelsesfilm, sier regissør Leidulv Risan.

- Jeg ønsker ikke å lage en ren actionfilm, heller en gyser, usentimental med like mye indre som ytre spenning og handling. Filmen tar opp store spørsmål på en måte som berører oss. Jeg kunne valgt en sosialrealistisk stil, men da ville det ikke blitt noen god film. Jeg satser i stedet på et hardt og rått formsprog, en kald og estetisk, ren stil. Her ute i havgapet har folk levd med storm og en natur som krever sitt, de er sterke og tøffe. Jeg håper filmen får noe av det samme røffe åndedrett, sier Risan.

Han er glad for snart å ha alle de 82 sekvenser eller 95 minutter barsk spillefilm "i boks".

- Alle bilder var tegnet klart opp på forhånd, vi har nesten ikke forandret på noe. Og timeplanen holder fantastisk nok; hadde nordvesten satt inn med fokk, kunne vi ikke ha filmet. Vi har hatt tøft uvær, og det skulle vi jo ha. Man ber jo nesten om juling når man reiser opp hit med et filmteam, men vi har sluppet unna, smiler han.

Risan har laget en rekke kortfilmer og spillefilmen "Martin" , som kom i 1981. Manuskriptet til "Etter ... Rubicon" skrev han sammen med Arthur Johansen i 1982. Noen år senere vant det annenpremie i en stor konkurranse som Fjernsynsteatret utlyste, men NRK kunne allikevel ikke realisere det på skjermen. Manuset havnet så i Norsk Film A / S og derefter hos Filmeffekt A / S, og de to selskapene bestemte seg usedvanlig raskt og begeistret for å lage filmen - i fellesskap. Budsjett: 12 millioner kroner.

Handlingen vil selvsagt ingen røbe i sin helhet før premieren, men i korthet er den slik:

Frakteskuten "Rubicon" blir funnet drivende uten mannskap og uten annet tegn til liv ombord enn en pjusket skipskatt. Et annet sted blir to gutter funnet syke efter en båttur, og de dør på sykehuset, uten at overlege Hoff (Sverre Anker Ousdal) eller hans legehustru (Ewa Carlsson) har klart å stille diagnosen. Likene blir hentet for obduksjon annetsteds, og legeparet aner at noe ikke er som det skal. De foretar visse undersøkelser på egen hånd, og oppdager litt av hvert som kan få konsekvenser langt utenfor det lille lokalsamfunnet. Overlegens far, spilt av Jack Fjeldstad, blir også uforklarlig syk. Kan det dreie seg om en giftkatastrofe . . . eller? Legeparet kommer i klammeri med myndighetene og må til slutt flykte - sammen med politimester Toralv Maurstad som efterhånden har sluttet seg til dem.

andlingen er høyst realistisk, og den er lagt til et område der noe lignende kunne skje, sier Leidulv Risan, som har konsultert både leger, fysikere og biologer. Hverken han eller produsent Dag Alveberg vil vite av noen særlig sammenligning med "Orions belte" , som Filmeffekt sto bak, men også her blir det helikopterdramatikk på nordlige breddegrader.

- Vi har leid helikoptre fra Bodø, til ulike scener. Der fikk vi også låne "Rubicon" , en gammel fraktebåt som er blitt kjørt istykker av et polsk cruiseskip utenfor Vestlandet og som senere skal senkes, forteller Alveberg.

Og er lykkelig over å ha funnet de rette, eksotiske omgivelser - locations, som det heter på fagsproget.

- Det er viktig for meg å vise deler av landet som de fleste opplever som uvanlige, det ville være direkte dumt ikke å gjøre det. På filmen ser det ut som om vi ødelegger hele Nyksund, hus brenner opp, og bryggen blir rent istykker.

Men stedet skal faktisk falle sammen; ett hus går i vannet hvert år, mener Alveberg, som har sørget for å få brøytet det siste stykket vei frem til denne ødelagte utposten nord i Vesterålen.

- Jeg vil lage filmer som er særnorske og som kan eksporteres; miljøet her er unikt, men miljøkatastrofer kan skje overalt. Jeg satser på norsk kultur, filmer med aktuelt innhold for et bredt publikum. Hvis vi skal kunne bevare vår norske egenart og kultur i årene som kommer, må vi lage film som kan selge både hjemme og ute, understreker Alveberg, og sukker over at det skal være så vanskelig å få skuespillerne ut av teatret: - Nå må vi ofte legge opp produksjonsplanene efter dem. De burde ta lengre permisjoner, få lære mer om filmmediet, slik at man kan få en bedre kontinuitet.

- Ja, man kan vel ikke alltid ty til pensjonistene heller, skyter Jack Fjeldstad mildt ironisk inn.

Pensjonert fra teaterscenen, med mange filmer både bak og foran seg, og overrasket over nå for første gang å være med på en film som har holdt dags og produksjonsplanen. Han er høyst hjertelig tilstede med sin spesielle maskot:

Et par solide votter som svigermor strikket til ham til innspillingen av "Ni liv" i Troms.

Det er temmelig nøyaktig 30 år siden filmen om krigshelten Jan Baalsrud - med Fjeldstad i hovedrollen ble laget, den eneste norske Oscarnominerte spillefilm. Som dessuten gikk verden over.

- Nei, få kan leve av å være norsk filmskuespiller.

Jeg kan - fordi jeg også arbeider i Sverige og England, kommenterer Sverre Anker Ousdal, som har hatt og skal ha så mange filmroller at han ikke helt har oversikten lenger. Han har hatt to års permisjon fra Nationaltheatret for å spille film, og efter innsatsen som grev Danilo i "Den glade enke" , blir det ny permisjon for denne flittig brukte og internasjonalt kjente filmskuespilleren.

"Etter ... Rubicon" er Fjeldstad nesten den eneste som snakker nordnorsk, der blir det forskjellige dialekter og sprog å høre. Ewa Carlsson er svensk og får lov til å være det.

- Jeg har liksom vært lege i Oslo og er vendt hjem igjen, så arrogant som bare det, fleiper Anker Ousdal, og forklarer at han snakker riksmål fordi han ikke behersker det nordnorske godt nok til en hovedrolle. - Men det var en fin kompliment å få, da en fisker i Svolvær stanset meg og takket for at jeg snakket så godt nordnorsk i "Orions belte" , smiler han og husker at han slett ikke forsøkte seg på noen dialekt.

Debatten dreier seg om sprog, om forskjellen på det å spille teater og film, om hva som er galt med norsk filmproduksjon, over teamets torsketungemiddag efter en lang dags hard og konsentrert innsats. Man lader opp til neste dag, da siste sekvens skal tas: Toralv Maurstad, Sverre Anker Ousdal og Ewa Carlsson på dramatisk flukt fra øvrighetsrepresentanter, med kamuflasjedrakt og gevær, på glatt sne og sleipe steiner under bryggene i Nyksund. Kostymesjef Wenche Petersen sprayer dekklister under skuespillernes støvletter, så det ikke skal skje noen ulykker.

Solen skinner, men det er kaldt. Bussen med varm kaffe og pledd blir godt besøkt i pausene.

Det går profesjonelt og hyggelig for seg under innspillingene til Filmeffekt, men guttene bak - Dag Alveberg og Petter Borgli - er noen hardhauser som ikke er skuggeredde, og de krever sitt av staben.

- Det er et problem å spille følsomt når du blir stående og hakke tenner, sier Maurstad mens han slår floker. Inne i bussen.

- Det er av og til viktig å velge skuespillere og stab med litt "rufsete" innstilling, de må kunne omstille seg raskt. Toralv Maurstad og Sverre Anker Ousdal liker å gjør tingene selv.

De henger for eksempel under et helikopter i scenen hvor de skal entre den halvt nedsunkne "Rubicon" og bare finner katten. Få ville gjort det, roser Alveberg.

Men der trengs allikevel stunts. Lars H. Hanssen, populært kalt StuntLars, stapper isoporplater under genseren. De skal fungere som støtdempere når han detter gjennom et gulv og "besvimer" nede på steinene under bryggen med gevær i hånden.

- En artig avveksling i hverdagen og fra mitt vanlige yrke, sier han og koser seg med knall og fall.

"Profilen Sverre Anker Ousdal"

Profilen Sverre Anker Ousdal

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 11. september 1987


Oslo, mars 1986. Foto: Scanpix

Den må være tilnærmet blind som ikke kjenner denne personen - fra teaterscenen, TVskjermen og ikke minst filmlerretet, fra aviser og ukeblader. Ikke skal vi bruke to helsider på å ramse opp hans meritter som skuespiller, bare trekke ham litt frem - igjen.

For igår hadde thrilleren "Etter... Rubicon" kinopremiere, og det et neppe til å unngå at publikum trekker sammenligninger mellom dette katastrofedramaet på norsk jord og produsentens forrige suksess, "Orions belte" . Og igjen møter vi Sverre Anker Ousdal, nå som "lege bak Lofotveggen", slik en boktitel lyder. Men som forøvrig ikke har noe med Leidulf Risans film å gjøre.

Sverre rekker såvidt å få med seg premieresuset og duset, før han suser videre til Island, der han skal spille i en TVserie som skal sendes over "hele" Europa ved juletider 1988.

Denne flittig benyttede filmskuespiller i inn og utland, er ustanselig "en mann i sin beste alder" , som Karlson på taket pleier å si om seg selv. Også den jordnære Sverre befinner seg oppe i høyden, men er befriende fri for primadonnanykker, og langt fra "høy på pæra".

Forståelig og klokt nok vil han ikke ha glupske kjendisjegere rennende inn døren til familiens Oslohjem. Men han har overskudd til å snakke vennlig og saklig og morsomt med journalistene, når han er på jobb og i den lille fritiden han da måtte ha.

Han er en reflektert skuespiller som gjerne har noe fornuftig å si om det han holder på med. Det er en egenskap som slett ikke er alle i det faget forunt. Og han tar filmmediet så alvorlig at han har tatt seg årelange permisjoner fra Nationaltheatret for å få kontinuitet i sin praksis som filmskuespiller. Utvilsomt kan en del av æren for de siste partre års merkbare oppsving og nivåhevning i norsk film, tilskrives ham.

"TVserie om 'Nonni': Vulkanutbrudd på Island"

TVserie om "Nonni": Vulkanutbrudd på Island

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 29. september 1987

Lokalbefolkningen kunne melde om nytt vulkanutbrudd på Sagaøya! Det har filmeffektmaker Aksel Rødseth sørget for. Mens gule flammer og sort røyk og kokende lava ble spydd ut og fanget opp sjeffotograf Tony Forsberg, var filmprodusent Petter Borgli og fotograf Kjell Vassdal i Canada og filmet hval. Og snart skal Sverre Anker Ousdal til Finse og slåss mot isbjørn. - Filmeffekt A / S ( "Orions belte" , "Etter Rubicon" ) er på ferde igjen.

Ved juletider neste år får vi se resultatet; en TVserie på seks episoder til 40 millioner kroner - og sannsynligvis en kortere kinoversjon.

Det tyske filmselskapet Tautus påtok seg å filmatisere islandske Jon Svenssons 23 nærmest selvbiografiske barnebøker om unggutten Nonni for süddeutsche Rundfunk. Men måtte sette bort selve jobben. Filmeffekt tok den, på ren entreprise.

Et så stort filmprosjekt har aldri før vært satt bort til et privat selskap i hele Skandinavia.

- Vi er jo vant til å arbeide under værharde forhold, og har nå måttet stå på før vinteren kommer. Vi har skutt opptil tre minutter film hver dag, og tempoet er omtrent dobbelt så stort som vanlig på en norsk filminnspilling, sier Borgli, og liker ikke helt nysneen som legger seg under sommerdekkene mens vi kjører over fjellet. Forbi nok en av selskapets biler som ligger totalvraket i grøfta - den fjerde som er tatt av vinden de siste ukene.

Det er et høyst internasjonalt og usedvanlig stort team som har satt ihvertfall jord i bevegelse på Island nå, forøvrig også i samarbeide med islandsk TV. - Staben teller 7080 folk, de fleste har bodd ombord på den nå litt rustne båten M / S "Orion" , som også tjente som base under innspillingen av "Orions belte" på Svalbard.

- Hva skulle vi gjort uten den? Iallfall ikke denne filmen, medgir Petter Borgli.
To islandske unggutter har hovedrollene som brødrene Nonni og Manni, engelske Lisa Harrow spiller moren, spanske Concha Hidalgo bestemoren, og engelske Stuart Wilson er en ond mann som blir kokt i lava, mens franske Luc Merrenda spiller helt. Tyske Klars Grünberg, som har jobbet med bl.a. Fassbinder og Schlöndorff, har en rolle, mens nordmennene er representert ved "familien" Anne Marit Jacobsen, Sverre Anker Ousdal, Hans Jacob Sand og Torstein Hølmebakk.

- Handlingen er lagt til 1860årene, og den stadige kamp mellom onde og gode krefter, ender godt og søtt. Hver episode avsluttes med en såkalt cliffhanger, et spennende høydepunkt, forteller produsenten. Aftenposten får oppleve nettopp en slik dramatisk scene i det idylliske Husafell: Vannet fosser ut av forstenet lava, og elven går stri når de to guttene kommer ridende på en vilter, vakker hest. De blir tatt av strømmen når de prøver å komme over . . .

Hesten trives ikke i det kalde vannet, og tråkker på minsteguttens fot. - Ellers er dette gått fantastisk fint hittil, sier regissør August Gudmundsson, islending som har bosatt seg i London og som før har laget filmene "Den fredløse" , "Land og sønner" og "Gullsand".

- Jeg leste alle bøkene om Nonni da jeg selv var på hans alder, 10-12 år gammel. De var folkelesning på Island dengang, men er ikke så kjent nå.

De ble regnet som sunn og spennende litteratur, med et godt budskap. Også i filmen spiller naturen en stor rolle. Hver gang guttene går hjemmefra, havner de i trøbbel: Snestorm, bresprekker, opprørt hav, vulkanutbrudd, hvalstim, isbjørnkamp.

Filmen blir nok ganske eksotisk, men vi prøver også å gjøre den relativt realistisk, forteller regissør Gudmundsson.

Han har ikke mindre enn fire assistrende regissører til å hjelpe seg. - Det er nødvendig, for dette er en komplisert produksjon, alt må være nøyaktig planlagt, vi har ikke tid til å vente på noesomhelst, sier han fornøyd midt oppe i alle strabasene.

"Neste år kommer røverne på film"

Neste år kommer røverne på film

Erle Moestue Bugge, Aftenposten papirutgave, 30. september 1987

Barnefødsel og tannverk til tross - filmatiseringen av "Folk og røvere i Kardemomme by" går efter planen og får premiere i september neste år.

Opptakene begynner i Norsk Films studioer på Jar imorgen under Thorbjørn Egners årvåkne blikk, og med svensk / norsk stjernedryss i alle de viktigste rollene.

Planer om å filmatisere "Dyrene i Hakkebakkeskogen" svever også i luften. Et amerikansk filmselskap har gjort fremstøt overfor Thorbjørn Egner om dette.

Men selv om Tante Sofie alias Kjersti Holmen [sic] ikke kan holde røverne i nakkeskinnet med det aller første på grunn av lykkelige omstendigheter, har røverne andre scener å bryne seg på. Blant annet skal de spille inn en "krevende" fengselsscene med fru politimester Bastian - en rolle som Grynet Molvig er kommet ens ærend over Kjølen for å spille.

- Grunnen til at vi blir snille og prektige og alt går bra til slutt, er at fru Bastian og jeg blir forelsket, hvisker Jonatan (Jon Eikemo) hemmelighetsfullt. Han kaster beundrende blikk bak buskede, røde bryn bort på den nette, lille politimesterkonen - for anledningen utstyrt med en krans av blonde fletter, nystrøkent, hvitt forkle og feiekost.

Det er 13 år siden Grynet Molvig sist opptrådte på en norsk scene, og hun legger ikke skjul på sin glede over å være tilbake. Hennes husbond, politimesteren, som spilles av den populære Brasse Brännström, var forhindret fra å komme til pressekonferansen på grunn av tannverk.

Sven Bertil Taube som barberer Sørensen var heller ikke der, men det var til gjengjeld røverne, og det til gagns. Akkurat slik vi kjenner dem fra boken og teateret. Ikke fnugg av levemannen Grev Danilo, slik vi opplevde Sverre Anker Ousdal i "Den glade enke" forleden. Som Kasper er han bare skitten, lang og hengslete. Litt penere og renere er Øivind Blunck som Jesper, men den godsligste er utvilsomt Jonatan - Jon Eikemos alter ego, ifølge ham selv.

- Filmen skal bli så trofast mot sitt litterære forbilde som overhodet mulig. Barn har dannet seg et indre bilde av Kardemomme by som det ikke er noen grunn til å fjerne seg fra. En garanti for at filmen blir helt i Thorbjørn Egners ånd, er at han selv er med som scenograf sammen med Frode Krogh, sier Bente Erichsen - filmens regissør og produsent.

Filmen er et samarbeidsprosjekt mellom Marcus Film A / S, Svenska Filminstitutet og Sandrews Film og Teater AB. Den er privatfinansiert gjennom et kommandittselskap, der fire banker står som garantister, og er beregnet å ville koste 14 millioner kroner.