"Stående applaus for 'Enken'!"

Stående applaus for "Enken"!

Rie Bistrup, Aftenposten papirutgave, 27. april 1987

Enkefeberen brøt løs i Nationaltheatret lørdag aften. Nysmittede enkefebrile og tilårskomne med Enkeerfaring falt hverandre om halsen. Det var et samspill mellom sal og scene som utløste spontane applauser. Så det var bare å la seg rive med i begeistringsrusen. Og skrive huskelapp til seg selv om å bestille time hos ørelege.

For sant å si hørte jeg ikke så mye av Hege Schøyens skjønnsang. Men jeg så at Enken beveget munnen.

Det var en annerledes aften i vårt nasjonale teater. Kultureliten som hadde et slags vårslepp på første Enkepremiere, glimret ved sitt fravær.

Bortsett fra styreformann Kristian Ottosen og den allestedsnærværende Knut Tvedt, som alltid finner TONOn. Høyesterettsadvokat Annæus Schjødt og hans Sylvia stilte i pliktløpet. Er man teatrets advokat, er man alltid parat. Teatersjefer går, men advokatene går videre.

Vazelina Bilopphøggers

Popverdens utøvere heiet Hege frem til seier.

Stall Ellertsen fylte en hel rad, med Gudfaren selv i erfaren smoking. Vazelina Bilopphøggers måtte skrive autografer i pausen, og Benny Borg tok seg av tilreisende svenske popartister.

Åse Kleveland valset langkjolet omkring, og Steinar Ofsdal blåste en lang mars i Panfløyten.

Karin Lunden lekte Den grønnkledde for en aften, og var utrettelig opptatt av å besynge Heges innsats. Det er sjelden å møte to primadonnaer som så helhjertet unner hverandre suksess. Her er det ikke snakk om at "egen suksess er bra, men andres fiasko heller ikke å forakte".

Enkevals og øl Hege Schøyens Enke minner meg litt om "en prinsesse på vift" . Hun er umiddelbar og fortryllende.

Forfriskende impulsiv. Denne Enken tvinner ikke champagne, hun stikker innom Theatercafeen og bestiller en øl.

Men hvorfor snakker man hele tiden om Enken.

Det er jo personene omkring henne som gir forestillingen liv og saft og sus og sødme (Mari Maurstad).

jeg kaster meg på mine knær i henrykkelse over baron Zeta (Lars Andreas Larssen), og fornøyes ustanselig av Njegus i Per Jansens troverdige skikkelse.

Hanna og grev Danilo møtes i søte rytmer. Og søt musikk oppstår også i publikums hjerter.

Man behøver såvisst ikke være Glad Enke for å falle for Sverre Anker Ousdal.

Jeg tror rent ut sagt at vi ikke er angrepet av Enkefeber, men av Danilofeber.