"Siste teppefall, siste natt med Mia"

Siste teppefall Siste natt med Mia

Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000

Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.

«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?

- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.

UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.

Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.

- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.

- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.

Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?

- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.

- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.

- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.

I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.

- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.

«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.

- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.

- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!

Vogt tørker svetten.

- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.

PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.

- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.

Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.

Intern spøk på scenen er noe helt annet.

- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.

PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.

Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.

- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.

Rekvisitør

Une smiler fornøyd.

- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.

KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.

- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.

Så er det over.

- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.

Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.

- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.

Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.

- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.