Tuesday, November 30, 2010

Sverre Anker Ousdal receives the Aase Bye Endowment, 17 November 2010


"Sverre Anker Ousdal tildeles Aase Byes legat, 17. november 2010 etter kveldens forestilling av Galileo. © Hans Voigt." From Nationaltheatret on Flickr.

Thursday, November 18, 2010

Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat

Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat

Skuespilleren Sverre Anker Ousdal ble onsdag kveld hedret med Aase Byes legat. Prisen er på 100.000 kroner.

Rampelys, vg.no, 17 november 2010

Skuespillerveteran: Sverre Anker Ousdal (66) - her på et bilde fra Aschehougs hagefest i fjor. Foto: Scanpix

Legatet ble delt ut av juryformann Lars Roar Langslet etter kveldens «Galileo»-forestilling på Nationaltheatret der Ousdal spiller den kritikerroste rollen som Kardinalinkvisitoren.

- Jeg vil fremheve at han har spilt suverent over en stor bredde av roller, hos klassikerne og i moderne dramatikk, i filmer og på TV, og har en sterk innlevelsesevne og utstråling som kunstner, sa Langslet i forbindelse med utdelingen.

Aase Byes legat ble første gang delt ut i 1993. Prisen gikk da til Stein Grieg Halvorsen. I fjor var det Kari Simonsen som fikk prisen.

Tuesday, November 16, 2010

"Fra Galilei til vår tid"

Fra Galilei til vår tid

Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk

Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10

Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.

Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.

Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.

For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.

Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.

Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.

I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.

Monday, November 15, 2010

"Galileo"

Premiere Nationaltheatret 13.11.2010
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge

av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.

Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!

Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.

Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!

Thursday, November 11, 2010

"Galileo"

Galileo
by Bertolt Brecht
Premiere 13 November 2010
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre:

Directed by Stein Winge

Cast includes:

Bjørn Skagestad as Galileo
Nicolai Cleve Broch as Ludovico,
Per Jansen as Herr Priuli
Nils Ole Oftebro as Sagredo
...
Sverre Anker Ousdal as Cardinal Inquisitor

Thursday, October 28, 2010

"Grenseland"

"Grenseland"
1979-1980
Television miniseries
Genre: Drama
Language: Norwegian
Running time: (6 episodes)

Directed by Terje Mærli. Based on the 1947 novel by Sigurd Evensmo.

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Karl Martin
Ellen Horn as Mai Martin

Image: Scanpix

Wednesday, October 6, 2010

"Den Norske Kremen: Norges 25 Beste Skuespillere Noensinne!"

We could have hoped for a description more original than "a Norwegian Stellan Skarsgård", but since one of the things that we most admire about Mr Ousdal is the range of his talents -- from the sweetly stupid Babb to the single-mindedly intense Roald Amundsen to the truly frightening Quisling -- we shan't quibble with the reasoning behind his inclusion on this list.

Den Norske Kremen: Norges 25 Beste Skuespillere Noensinne!

Tekst: Baard Marius Barstein, Christian Teisnes, Martin Bergesen, Tore Løchstøer Hauge og Victor Josefsen, Spirit.no, 6 Oktober 2010


25. Sverre Anker Ousdal
En norsk Stellan Skarsgård, en mann for de store anledningene og mannen som spilte Fleksnes sin fetter. Respekt.

24. Henny Moan
Den nordnorske spiriten hennes har strålet med full power ut fra scene og TV helt fra 50-tallet, og i fjor fikk hun Amandas ærespris.

23. Trond Fausa Aurvåg
Han er regissør også – hans kortfilm Alene Menn Sammen klinket også til seg en Amanda i 2006 – men vi foretrekker han foran kamera.

22. Leif Juster
Når en mann blir fengslet av nazistene under krigen for å nekte å spille inn propaganda sier det sitt.

21. Jack Fjeldstad
Minneverdige opptredener: På film har han blant annet en frekk rolle som kelner i Den forsvundne pølsemaker fra 1941 (”Norges største lattersuksess”), og på teater som tittelrolleinnehaver i Vaktmesteren. En rolle han vant kritikerprisen for.

20. Jorunn Kjellsby
Spesielt det tette samarbeidet med Wam og Vennerød hvor Kjellsby medvirket i hele 15 spillefilmer, deriblant legendariske Lasse og Geir har resultert i en rekke minneverdige øyeblikk.

19. Anne Marit Jacobsen
Er dette Norges mest likendes bestemor? Anne Marit Jacobsens fysiske persona er en kombinasjon som spenner fra godslig og lun, fra varm til from, men også alltid en anelse streng.

18. Aud Schønemann
Muligens den mest folkekjære skuespillerinnen i det 20. århundre.

17. Toralv Maurstad
Et nasjonalikon og institusjon i norsk teater og film: Teatersjef, skuespiller, sanger og instruktør.

16. Anders Baasmo Christiansen
Unorsk i skuespillerstilen og var fullt fortjent Norges bidrag som årets «Shooting Star» under filmfestivalen i Berlin 2010.

15. Sven Nordin
Hans kraft kommer nok best frem på teaterscenen, men som den elskverdige Kjell-Bjarne i Elling-filmene var han uslåelig.

14. Fridtjov Såheim
Det er muligens hans rolle i den undervurderte og oversette Sammen (2009) som tydeligst viser hans enorme bredde som skuespiller.

13. Kjersti Holmen
Ikke bare er hun en av landes dyktigste skuespillerinner, hun er også opphavet til mangt et knust tenåringshjerte. Vis oss den gutten som ikke har vært forelsket i Kjersti Holmen.

12. Aksel Hennie
Er Aksel Hennie norsk films aller sikreste kort? Det kan virke som alt han tar i blir til gull.

11. Ane Dahl Torp
Torps popularitet økte med hennes unike evne til å fylle sine karakterer med en uforklarlig gåtefullhet.

10. Wenche Foss
Norsk film og scenelivs store diva. Fullt fortjent sådan.

9. Rolv Wesenlund
Rolv Wesenlund er Fleksnes og Fleksnes er Rolv Wesenlund. Uten tvil det morsomste som har blitt vist av norsk komedie noensinne.

8. Maria Bonnevie
Kjendisforhold og latterlige good looks eller ei – de største overskriftene er det allikevel hennes rolletolkninger i filmer som Jerusalem (1996), Insomnia (1997) og Den 13. Krigeren (1999) som har fått.

7. Henki Kolstad
En nasjonalhelligdom, noe de sinte reaksjonene på Åpen Post-parodien for en del år siden viste til gangs. Man kødder ikke med kongen!

6. Helge Jordal
Helge entret podiet, rufsete og ujålete, i Orions Belte (1985), og dermed hadde Norge laget en spennende actionfilm!

5. Espen Skjønberg
Norsk film har gått gjennom mange epoker og stilskifter og Espen Skjønberg har overlevd dem alle, med både Æres-Amandaen, St.Olavs Orden, Norsk kulturråds ærespris og Oslo bys kunstnerpris i boks. En av Norsk films grand ol` men.

4. Kristoffer Joner
Kristoffer Joner er allerede en legende. Han er en levende underdoghistorie, og alle elsker en god underdog. Alle elsker Kristoffer Joner, og for hans Storebrandparodi alene fortjener han sitt navn i marmor.

3. Bjørn Floberg
Det er lett å glemme at vi har eminente karakterskuespillere her i Norge, som Bjørn Floberg. En skummel jævel på teater, tv og ikke minst på det hvite lerretet.

2. Liv Ullmann
I fare for å opprøre alle dere som elsker kjære Wenche Foss – Liv Ullmann er Norges mest legendariske kvinnelige skuespillerinne noensinne, Norges eneste fullblods internasjonale filmstjerne.

1. Bjørn Sundquist
Han har forsvart de store rollene sine med glans, og ofte stjålet showet med smårollene sine. Det er nesten blitt en regel: Om så filmen du har laga generelt er et stykke ræv, kan du i det minste trøste deg med at folk vil sitte og glede seg til den ene scenen hvor Bjørn er med.

Sunday, August 22, 2010

"Lang dags ferd for Wide Blue Yonder"

Lang dags ferd for Wide Blue Yonder

I dag har skandaleomsuste «Wide Blue Yonder» verdenspremiere under Filmfestivalen. Haugesunds- og Sveio-opptakene er endelig klare for hjemlige øyne.

Trine Styve Varlo, Haugesunds Avis: Puls, torsdag 19. august 2010

2006

15. august meldte Haugesunds Avis at Hege Schøyen og Dennis Storhøi skulle ha de ledende rollene i den norsk-britiske filmen «Wide Blue Yonder», og at Robert B. Young skulle ha regien.

21. august 2006 ble pressen vist en av location-mulighetene smuglerhulen til filmens Arne i Ola Sandvolds hus på Risøy. Filmen skulle handle om sjø- ulken Wally som fikk begravelsesproblemer under strenge bestyrer Reimarks (Hege Schøyens) regime.

2007

3. april kom nyheten om at Lauren Bacall hadde sagt ja til å spille en større rolle i filmen.

5. mai var det James Fox som hadde takket ja til rollen som George, en av de andre beboerne på frøken Reimarks hvilehjem.

21. juni ble Styrk Fjærtoft gamle lensmannsgård i Førde i Sveio omdøpt til Førde herregård, og gjort klar for opptak. Filmfotograf Svein Krøvel var på plass og nordmenn, svensker, engelskmenn, polakker og litauere hadde engelsk som felles arbeidsspråk.

23. juni ble det klart at Holly-wood-stjerne Brian Cox skulle spille hovedrollen som Wally.

10. juli snakket avisen med statisten Eva Øritsland som var en av 250 statister på settet. Det var også dagen noen spesielle hårruller måtte framskaffes til stjernen Lauren Bacall.

8. august dukket de første meldingene om at produksjonen hadde pengeproblemer opp. Den engelske produsenten hevdet at alle regninger så langt var betalt. Men de innrømmet at det manglet 2 millioner kroner til etter- produksjonen.

Utålmodige kreditorer ga lyd fra seg.

På dette tidspunktet hadde «Wide Blue Yonder» et budsjett på 48 millioner kroner.

31. august meldte Haugesunds Avis at eksponert film og rålyd til filmen var båndlagt av kreditorer. Verken filmcrewet, skuespillerne eller leverandører til settet hadde fått lønn, honorar eller betaling som avtalt.

Splittelsen var synbar og hørerbar. Hovedtillitsvalgt Runar J. Wiik var ikke fornøyd.

8. september var kravet fra kreditorene at produsentene skulle skaffe 20 millioner utestående kroner.

Christian Berrums enmanns-firma hadde 800.000 kroner utestående og han var fortvilet. Sverre Pedersen i Norsk film-forbund gikk inn med all sin tyngde på vegne av sine medlemmer.

14. september sto tittelen «D-dag for Wide Blue Yonder». Bjørg Veland i Euromax ville ha med seg regissør Robert Young og få et nytt styre på plass i Euromax.

15. september Euromax’ nye styreleder Bjarne Hareide satser på å gjøre kreditorer til investorer. Gapet som måtte fylles før fullfinansiering var da på rundt 30 millioner kroner.

2008

16. april haster Euromax’ styreleder Bjarne Hareide inn i skifteretten med bærbar PC under armen. Han skal forsøke å berge Euromax fra konkurs.

Kemneren i Karmøy står bak konkurs-begjæringen, men gir henstand. Der og da i retten.

1. august Kommer « Wide Blue Yonder» til Filmfestivalen eller kommer den ikke?

Bjarne Hareie tror i alle fall 99,999 prosent sikkert at finansieringen er i boks. Men lyden er ikke klar for den har vært båndlagt.

20. desember melder avisen at investorer venter på å gå inn med penger i filmen. Mot en garanti om at den blir ferdig og kan selges for kino og privatmarkedet. Filmtillitsmannen krever at produsent John Cairns må ut av produksjonen.

2009

27. mars Produsent John Cairns har lagt 5 millioner kroner på bordet til ferdigstilling av «Wide Blue Yonder».

Styreleder Hareide i Euromax er glad. Og tror på verdens- premierer under Filmfestivalen i august.

30. juli «Wide Blue Yonder» blir ikke klar til filmfestivalen, men noen får invitasjon til lukket visning. Filmen er nå reklippet av Anders Refn.

3. november WBY-kreditorene er fortsatt er avventende. Mange lokale har fortsatt ikke fått penger, men er glade for å få noe penger utbetalt.

2010

26. januar «Wide Blue Yonder» skal få premiere 5. mars, melder Haugesunds Avis.

8. februar «Wide Blue Yonder»-premiere utsatt til Filmfesti- valen. Og der er vi nesten nå.... Med Brian Cox og de norske stjernene på plass for å lose Wally trygt i havn – eller?

"Varm og løfterik"

Varm og løfterik

Det trenger ikke bli en dårlig film selv om den tok tre år å få ut på kino.

side2.no, 22.08.10

Wide Blue Yonder – Norge/Storbritannia 2010. Regi: Robert Young. Med Brian Cox, Hege Schøyen, James Fox, Lauren Bacall, Kåre Conradi, Ingrid Bolsø Berdal

Økonomisk rot og en påfølgende stor innsats for å finne penger gjorde at den store norsk-britiske coproduksjonen stanset helt opp i tre år.

Det har derfor vært spekulert i om filmen rett og slett ville bli et stort mageplask. Det er imidlertid ikke en sammenheng mellom produsentkaos og regissør, manus og skuespillere. Og ”Wide Blue Yonder” er blitt en varm og tidvis løfterik film, som dessverre kunne trengt enda et ekstra løft.

Filmen handler om Wally (Brian Cox), en gammel sjøulk som nå bor på privat hvilehjem. På ”fritiden” og den har han mye av hjelper han Haugesunds lokale smuglerkonge Arne (Sverre Anker Ousdal) å få i land smuglersprit.

Men problemer møter han først når bestyreren (Hege Schøyen) nekter å etterkomme Wallys ønske om å begrave hans gode venn Skip på havet.

Sammen med smuglerkonges niese Nina (Ingrid Bolsø Berdal), sin kjæreste på hjemmet, Lauren Bacall, og den nyankomne, korrekte generalen George (James Fox) pønsker han derfor ut en plan for å få dette til. Men de trenger Ben (Kåre Conradi), og problemet er at han er bror av havnepolitivakten.

Historien i ”Wide Blue Yonder” bygger på et irsk teaterstykke, men er flyttet til Haugesund. At alle snakker engelsk, nordmenn som briter, fungerer egentlig greit nok. Det er stedsangivelsen som noen ganger blir litt pussig for den virker ikke å ha noen hensikt. Dette er en engelsk-skotsk komedie som like gjerne kunne vært laget i hjemlandet.

Filmens svakeste side er imidlertid at den forsøker å fortelle for mye på en gang.

Etter å ha sett ”Wide Blue Yonder” så sitter jeg igjen med følelsen av at jeg gjerne skulle sett mindre av noe og mer av noe annet. Smuglerhistorien på begynnelsen er egentlig helt unødvendig. Hvorfor bestemmer den elegante generalen George seg for å bo på et norsk hvilehjem?

Og Kåre Conradis figur. Er han politimann? Han opptrer med Havnevesenet i åpningsscenen, men ser ikke å ha nevneverdig med lov og orden å gjøre.

Brian Cox som sjøulken Wally er filmens sentrum, og hvilket kraftsentrum han er i all sin kroppslige frodighet! Dette er en rollefigur langt unna ”Troy” eller Jason Bournes sjef Abbot. Han får godt følge av hollywoodlegenden Lauren Bacall og James Fox som kan skape humor ved "less is more".

Hege Schøyen gjør en gjennomført rolle som den kyniske og maktglade bestyrer, men mest varme skaper Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdals rollefigurer. De skaper en lun stund i en ellers dempet farsekomedie.

”Wide Blue Yonder” er en liten og varm historie. Den vil garantert fornøye mange. Men den kunne trengt et løft og en ytterligere innstramming. Perifere rollefigurer burde vært kuttet ut, sidehistorier droppet til fordel for mer utbrodering av de sentrale karakterer. På det viset ville vi følt enda mer for Wallys korstog enn vi makter å opparbeide her.

Verdenspremiere i Haugesund torsdag 19. august. Ordinær premiere i resten av landet 1. oktober.

Friday, August 20, 2010

Wednesday, August 11, 2010

"The Flight of the Eagle"

We include this snippet from Peter Cowie's "Salute to Max von Sydow at eighty" as an interesting glimpse behind the scenes during the filming of Jan Troell's magnificent and now undeservedly-obscure 1982 film "The Flight of the Eagle".

Max von Sydow as Andrée, Sverre Anker Ousdal (obscured) as Frænkel, and Göran Stangertz as Strindberg begin their ill-fated ascent.


"We [von Sydow and Cowie] really only became friends in the early 1980s, when Max played the Emperor Ming in Mike Hodges’s version of Flash Gordon and was stationed at Shepperton Studios for a stint. I went down to interview him for my book on Bergman, and then one year later, I was invited to visit the shoot of Jan Troell’s The Flight of the Eagle, in which Max played the intrepid, obsessive explorer S. A. Andrée.

"To reach the 'location' on The Flight of the Eagle, you endured a fifty-minute ride across rough ice on a snowmobile just south of the Arctic Circle, in the Gulf of Bothnia. Andrée and his two companions tried to reach the North Pole in a balloon in 1897, and it seemed Jan Troell was having as much difficulty launching the balloon that day as the explorers must have experienced more than eighty years earlier. It lurched upward, then lost height, and suddenly Max was trapped between the ice floe and the gondola basket. The crew managed to free him, but almost immediately the ice started breaking up. A helicopter was summoned, and I was flown back to shore with Max and two of the actors. While awaiting the return of Troell and his crew, Max led the way to a nearby farm. As darkness fell, the farmer’s wife served coffee and smorgasbord to us all, not recognizing Max. Then the others arrived, and we all drove back to the small town of Kalix in a Volkswagen minibus laid on by the production company. Max nodded off in the front seat. Once at the hotel, makeup had to be removed, and a late supper devoured. Long after midnight, the producer moved among the tables, circulating the next day’s call sheet. '9:00 a.m.,' said Max gravely, and with his consummate professionalism, 'Yes, that sounds acceptable.'"

Read the rest of the tribute to von Sydow at criterion.com.

Thursday, June 17, 2010

"Wide Blue Yonder"

Sverre Anker Ousdal in "Wide Blue Yonder". Source: VG Nett

"Wide Blue Yonder får premiere i april"

Wide Blue Yonder får premiere i april

Skandalen rundt Haugesunds-filmen «Wide Blue Yonder» får en god utgang. Tre millioner kroner er skaffet til fordeling på stab og skuespillere. I april blir det norgespremiere.

Kristin Aalen, aftenbladet.no, 26.01.2010

INNSPILLING: Innspilling av den britisk-norske filmen White Blue Yonder i Haugesund sommeren 2007. På dette tidspunkt ante ikke stab og skuespillere at produsentene manglet millioner av kroner. (Foto: Signe Christine Urdal) (Foto: Signe Christine Urdal)

– Historien, som mest handler om inkompetanse og uredelighet, får endelig en lykkelig løsning, sier Sverre Pedersen, leder i Norsk filmforbund.

I morgen drar han til London for å få bekreftet at alt er i rute. Egil Ødegård i filmbyrået Europafilm tror premieredatoen blir 9. april.

Dermed er en over to år lang kamp for de økonomiske rettighetene til en filmstab og en rekke norske skuespillere endelig over.

– Da penger kom inn på konto for en tid siden, frigjorde vi lydopptakene som vi tok beslag i høsten 2007, sier Pedersen.

Tre millioner

– Hvordan klarte dere å få til en løsning?

– Bjarne Hareide i produsentselskapet Euromax og jeg klarte å reise friske, norske penger. Nå får de involverte betalt, om ikke alt de har til gode, så iallfall en akseptabel sum.

Den verst tenkelige løsning var at alt ville gått tapt og at filmen aldri ble ferdig, mener Pedersen.

– Den totale gjelden til norske kreditorer er på 17-18 millioner kroner hvorav skuespillere og stab har 6 millioner kroner til gode. Etter en relativt konstruktiv prosess med kreditorene ble vi enige om at skuespillere og stab skulle få først av pengene vi skaffet. Mange, blant annet frilansere, ville ellers blitt hardt rammet.

Haugesund

Den største sponsoren er rederiet Eidesvik i Haugesund. Den svarte komedien «Wide blue yonder» handler om en gammel sjøulk som skal begrave en venn. Filmen ble spilt inn sommeren 2007.

Opprinnelig klippet regissør Robert Young en grovversjon uten lyd.

– Men sist sommer, da en løsning var i sikte, ble en av Europas dyktigste klippere, danske Anders Refn, trukket inn. Han klippet om hele filmen, og det gjorde underverker. Nå er det blitt en fin film.

Friday, June 4, 2010

En samtale med skuespiller Sverre Anker Ousdal

Our equipment is primaeval, but our intentions are good.

video

video

video

Wednesday, June 2, 2010

"— Matematikktrøbbel ble starten"

— Matematikktrøbbel ble starten

Under helgens ListerKunstFest på Utsikten i Kvinesdal fortalte skuespiller Sverre Anker Ousdal fra Flekkefjord om hvordan karrieren egentlig startet.

Avisenagder.no, 02.06.2010

Arrangementet ListerKunstFest på Utsikten Kunstsenter i helgen bestod av kunst både for ører og øyne.

Hobbyfotograf Lars Emanuel Egeland var på plass med sitt videokamera og han gir noen smakebiter både fra bandet Roen fra Lyngdal, HardCore Troubadours fra Kvinesdal og Myrull fra Flekkefjord i tillegg til korte kunstglimt.

STARTEN PÅ KARRIEREN:

Birgitte Larsen hadde en samtale med skuespiller Sverre Anker Ousdal og i videoklippet fra kunstfesten forteller Ousdal om hvordan skuespillerkarrieren startet.

Med stryk i matte ble det ingen artium, og dermed søkte Sverre Anker et sted der de spurte mer etter talent enn spesielle kunnskaper...

Tuesday, June 1, 2010

"The Island at the Top of the World"

"Et skip som flyr på lufta -- pull the other one!"



Saturday, May 1, 2010

"Sånt är livet"

No, there are only six here. And they are not very long. Sånn er livet.

Wednesday, April 14, 2010

"Tett på og helt konkret -- Fagdager 2010"

Tilbake på scenen etter synstap: Sverre Anker Ousdal, skuespiller, Nationaltheatret [10 mars 2010]

Source: Statped.no.

Tuesday, April 13, 2010

"Orions belte"





Filmbyen.no: "Tre nordmenn ombord på frakteskuta Sandy Hook livnærer seg av mer eller mindre lovlige oppdrag langs kysten av Svalbard. Noe virkelig forbudt er det tilfeldighetene som fører dem inn i. De oppdager en sovjetisk lyttestasjon i en fjellhule. Knepet på fersk gjerning klarer de likevel å stikke til sjøs. Når tåka legger et beskyttende slør over båten om natta, føler de seg trygge - inntil klapringen av et helikopter som sirkler inn målet sitt, stadig kommer nærmere. Ingen av dem ante hvor krigersk en tilsynelatende sovende sovjetisk bjørn kunne være..."

Thursday, March 25, 2010

Wednesday, March 24, 2010

"Salmer fra kjøkkenet"

"Ingenjör Andrées luftfärd"

Ten minutes or so from the Swedish-language version of "The Flight of the Eagle".

Friday, March 5, 2010

Æresprisen

Amandakomiteens Ærespris gikk skuespillerne Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal. Foto: Scanpix

Thursday, February 25, 2010

"Svampe"


"Norsk familiefilm fra 1990. Mens mor maler og far polerer bil, drar ni år gamle Svampe Nilsen ut i sin egen verden. Det vil si, han blir hentet på verdens vakreste dresin av Beinet og Laura. De to trenger Svampes hjelp fordi den sørgmodige enken og lokomotiveieren Edna ikke vil slutte å sørge."

Watch the movie at NRK.

Monday, January 4, 2010

"Stedet der alt kan skje"

Stedet der alt kan skje

Nationaltheatrets versjon av storslåtte Fanny og Alexander er på sett og vis et søsterprosjekt til den noe smalere Høstsonaten ved det Norske teatret høsten 2009. De to norske teatrene har tatt på alvor filmlegenden fra vårt naboland, og de to oppsetningene har fått fram viktige sider av Bergmans enorme register. Men som Høstsonaten står også Fanny og Alexander solid på egne ben som teaterprosjekt.

Stein W. Kippersund, teaternett.no, 3. januar 2010

Kari Simonsen og Sverre Anker Ousdal

Det er i seg selv magisk å få et nytt år åpnet i Bergmans ånd med en prolog som presenterer selve teatret, som sådan, som et sted der alt kan skje. I programmet til forestillingen er det ikke måte på hvor ydmyk, respektfull og bortimot redd regissør Kjetil Bang-Hansen har vært for å gi seg i kast med dette ikonet. Det er forståelig, men også en ganske smart tilnærming: For å møte et publikum med argusøyne, som både i Norge og Sverige er klar til å slå ned på tukling med slike klenodier. Og for den svenske nasjonalscenen, Dramaten, ble enden på visa at de kastet kortene.

Vågestykke

Både Nationaltheatret og Bang-Hansen har lykkes, med sitt vågestykke, i å gjøre denne sceneversjonen for aller første gang, med det som framstår som et entusiastisk og helhjertet teamarbeid. Dette er et helstøpt prosjekt, som til tross for julesøtt rampelys og alle kilometere med kostymestoff med sikkert kompass har unngått pompøsitetens felle.

Forestillingen er nær, lekende, morsom og samtidig reflektert. Utvalgsproblemet i et så stort materiale som dette må ha fortonet seg som overveldende. Men regissøren har skrellet seg gjennom løken, og med styrke og tydelighet tatt tak i de sentrale menneskelige forholdene og bildene. Grepet med Alexander Ekdahls (Kåre Conradi) tilbakeskuende fortellerperspektiv fungerer så det suser, enkelt, direkte og troverdig. Griper tak! Kampen for å gjøre sin fortelling viktig og gyldig, uavhengig av hva alskens storheter har gjort tidligere er smertelig. Alexanders kamp for sin fiksjon, for å få lyve (faktisk!) og dikte, etableres med styrke og dybde. Den voksne Alexander glir smidig inn i de påfølgende handlingene, og setter dem i perspektiv, også der nærværet er rent visuelt.

Livsutfoldelse og livskontroll

I programmet står både kostymedesigner, lysdesigner og scenograf fram med noen tanker bak sine bidrag. Og Bang-Hansen har ikke gjort denne forestillingen alene. Scenografien fanger effektivt, stilsterkt og kraftfullt opp hovedmotsetningen som for meg blir hovedtråden i hele stykket: Spennet mellom livsutfoldelse og livskontroll. Dette er et stykke som helt klart er "for folk flest" med stor fascinasjonskraft og underholdningsverdi, og som forhåpentligvis også vil komme tilbake om ikke altfor mange år, på jule- eller nyttårsmenyen.

Men Fanny og Alexander stiller også opp livet og teateret til drøfting. Alle teksthenvisningene til Shakespeare og andre klassikere understreker dette til gagns. Elementer som "karneval" og "faste" kan jo ikke settes på plass, en gang for alle. De fører en evig kamp, i og mellom menneskene. Skal vi skeie ut, eller skal vi forsake, for målets og hensiktens skyld? For hverandre? Det er vel ikke ett svar på det, til enhver tid. Men sympatien i stykket faller uvilkårlig ned på Ekdahl-ene, med deres større eller mindre laster, løgner, småsynder og ufullkommenheter. Farligst blir det om biskopens rene og totalitære idealisme får ture fritt. Det er mulig å håpe at også historien har lært oss i alle fall litt, om prisen for opplegg med bare en løsning.

Forestillingen spiller på hele registeret fra tøylesløs komedie til nattsvart tragedie. Nietzsches kategorier om det "apollinske" og "dionysiske" utfolder seg, og river og sliter i hovedpersonen Alexander. Enkelthøydepunkter er det ellers flere av: Veteranskuespiller Nils Ole Oftebro er et komikkens fyrverkeri, og jeg falt også pladask for Sverre Anker Ousdals nydelige og fast skulpturerte Isak Jacobi. Mye flott også av andre, bevares! Kjersti Holmen tar tak i og får ut sider ved den tragiske Emilie som viser at hun har mer å spille på enn det komiske. For den som måtte være i tvil om det. Scenen der tapet av Oscar slår inn hos Emilie, viser hva Holmen kan hente ut. Gripende.

Nakent og direkte

Hendelsene som er sett med barnas blikk treffer også nakent og direkte der de skal. Bra gjort å få den krevende biten med barneskuespillerne så troverdig, det vitner igjen om solid teamarbeid. I film er ikke dette så sårbart som på en scene, der forløpene skal gjennomføres, "som nye", kveld etter kveld.

John-Kristian Alsakers scenografi er en fryd. Det formelig kiler i magen bare av selve åpningstablået med julespillet, rett og slett tindrende stemningsfullt og nydelig. Og for et stjerneskudd av en etablering da: Vi er i Ekdahls teater, der og da, med en eneste gang! I første akt fungerer trappene og de ulike nivåene storartet som simultanscener, for lurvelevenet i Ekdahl-familiens julefesthus. Sterkest scenografisk blir likevel andreakten etter min mening, med sin velmotiverte strenge form- og fargebruk, der den autoritære trappestrukturen bringer tankene tilbake til en operadekor for en Macbeth-oppsetning på 80-tallet en gang. Og som det i ethvert diktatur finnes smutthull og åpninger, ligger den overdådige sjappa til jøden Isak kamuflert under det hele.

I en større historisk sammenheng har det skjedd mye med et teater som klarer å få plass både til Fanny og Alexander og Verdiløse menn innenfor sin tradisjonelle gullramme på ett og samme år. Da kan virkelig alt skje på denne scenen. Mens de frie gruppene og eksperimentscenene gjennom noen tiår har åpnet opp for samspillet med utprøvende musikk, multimedia, installasjons- og bildekunst bekrefter Nationaltheatrets forestilling institusjonsteatrenes åpning mot andre medieformer. Fanny og Alexander er en kraftig bekreftelse på adaptasjontrenden mellom litteratur, film og teater. Ingen "stener for brød" her - takk for teaterfesten!