"Galileo"

Premiere Nationaltheatret 13.11.2010
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge

av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010

Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.

For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!

Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.

Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?

Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.

Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!

Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.

Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.

Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.

Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!