Friday, August 29, 2008

"Oleanna"

"Oleanna"
by David Mamet
Premiere 1994
Trøndelag Teater

Cast:

Sverre Anker Ousdal
Kjersti Elvik

Maktkamp: Teaterførestellinga "Oleanna" handla om kjønnskampen mellom ein professor og hans unge studine. Sverre Anker Ousdal og Kjersti Elvik var aktørane i dramaet som sette seksuell trakassering på dagsordenen. Førestellinga gjekk i regi av Trøndelag Teater i 1994. (Fotograf: Erik Berg. Fotografiet er utlånt frå Universitetsbiblioteket i Trondheim, Teatersamlinga.) Universitetsavisa 14.05.2002

Gengangere og nykommere

Gengangere og nykommere

En TV-kritiker får av og til brev fra leserne/seerne med spørsmål som: Kan ikke du skrive i avisen slik at vi får se Nationaltheatrets «Gengangere» på TV, og kan ikke du skrive sånn at TV-serien «Riget» sendes tidligere på kvelden?

Hans Rossiné, dagbladet.no, 26. februar 1996

Nå har muligens TV-kritikere en promille påvirkningskraft, men noen særlig makt til å påvirke TV-selskapenes sendeskjemaer har vi nok ikke. Skjønt akkurat i tilfellet ypperlige teateroppsetninger, skulle jeg gjerne hatt makten til å få NRK til å overføre flere av dem.

Ypperlig

To slike ypperlige teateroppsetninger blir å se på Nationaltheatret utover våren, Ibsens «Gengangere» og Strindbergs «Faderen». På NRK P2 i går kunne du høre Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal snakke om arbeidet bak rollefigurene sine i disse to stykkene.

Det ble en både munter og interessant halvtime i studio hos Olav Vesaas. Sverre Anker Ousdal snakket om viktigheten av å benytte barndommens dialekt som pastor Manders, og om hvordan han nå brukte tida på seriøse teaterroller framfor å delta i «lissom-lassom» såpedramaer og mediedebatter. Lise Fjeldstad fortalte om kraftinnsatsen bak fru Alving, og om at hun i spilleperioder ikke er tilsnakkendes etter halv tre om ettermiddagen. Olav Vesaas var forsiktig til stede med spørsmål som fikk de to store scenekunstnerne til å åpne seg. Fikk du ikke med deg denne forstandige samtalen, kan jeg nok ikke hjelpe deg, om enn jeg gjerne ville.

For den som vil ha radio- og fjernsynsprogrammene hjemme i stua si akkurat når det passer ham eller henne, bør nok heller sette sin lit til nykommere innen IT-teknologien enn til gengangerne blant TV-kritikerne.

Arbeidet med denne teknologien er allerede godt i gang, ja skal vi tro ekspertene er dette virkeligheten om kort tid. NRK er allerede på Internettet der du selv med noen klikk kan hente de programmene du vil ha. NRK 2 starter interaktivt TV fra Tromsø i september.

Egne valg

Og i et stort essay i den danske «Weekendavisen» skriver generaldirektør Christian S. Nissen i Danmarks Radio, at i år 2000 vil digitaliseringen av mediene ha ført til at TV-seeren er frigjort fra kollektivet og selv kan se TV etter egne ønsker og valg. Han spår 300 nye digitale TV-kanaler i Europa. For at du ikke skal zappe deg i hjel, kommer de såkalte «set top boxes» og TV-er med computere hvor du selv koder inn TV-preferansene dine. Når du slår på, serveres din meny, og du kan få «Norge Rundt» på et tidspunkt som passer deg, akkurat som ved lån av bok på bibliotek.

Du bestemmer selv når du vil lese den.

Det vil nok bli lite post til oss TV-kritikere i åra framover.

"Sverre Anker Ousdal i 'Oleanna': - Lett som champagne!"

Sverre Anker Ousdal i "Oleanna": - Lett som champagne!

Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 23. august 1994

- Etter Ibsen føles dette som champagne, sier Sverre Anker Ousdal, som gjester Trøndelag Teater med rolle i "Oleanna".

- David Mamets "Oleanna" er et meget godt stykke. Etter å ha spilt Ibsens Solness og pastor Manders foruten Lavrans i filmen om "Kristin Lavransdatter", synes jeg dette er champagne-lett å bære med seg i sjelen, sier Sverre Anker Ousdal, som har fått permisjon fra Nationaltheatret for gjesterollen.

Trøndelag Teater presenterer "Oleanna" 13. september i Trond Birkedals regi. Skuespillet har provosert, opprørt og begeistret publikum i New York, London og Stockholm, senere kommer det også på Torshov og Rogaland Teater. Trønderne er ikke bare først ut i Norge, men har også sikret seg Sverre Anker Ousdal. Hvordan?

30 års vennskap

- Teatersjef Terje Mærli og jeg har vært gode venner i 30 år og jobbet mye sammen, sist i "Gengangere". Da han spurte meg, var det ikke vanskelig å si ja, sier Ousdal.

Han spiller universitetsprofessoren som venter forfremmelse, trygg på seg selv i kraft av fag, kunnskaper, språk og makt. Inn i hans verden dukker det opp en kvinnelig student som bevisst bruker sitt kjønn. Som stiller spørsmål og nekter å gå inn på mannens premisser. "Pygmalion"-problemene blir endevendt.

- Tonen er hverdagslig og dialogen stålblank. Men bak replikkene ligger en masse små, skjulte hemmeligheter som det er spennende å utforske. Det er sjelden vi skuespillere får slike muligheter, sier Ousdal.

Studenten tolkes av unge Kjersti Elvik (25) fra Trøndelag Teater. Hun medvirker også i "Ibsens barn", som gjester IbsenFestivalen.

Til å være et teater som pendler mellom provisoriske lokaler i påvente av oppussing og nytt bygg, har Trøndelag Teater et imponerende repertoar å by på. Først ut er Edvard N. Rønnings "Danseskolen". Etter "Oleanna" følger Falkbergets "Den fjerde Nattevakt" med Janne Kokkin som Gunhild og Jan Frostad som Benjamin Sigismund. I oktober vises Nina Valsøs "Little Girl Blue" og i november Jane Martin "Cementville" om kvinnelige brytere, og Julian Garners familiespill "Kjetta på Dovre".

Og rett etter nyttår kommer "Vildanden" i teatersjefens egen regi.

"Dødsdans i hat og kjærlighet"

Dødsdans i hat og kjærlighet

Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 13. november 1997

"Dødsdansen" er et av August Strindbergs svarteste dramaer. Med enerne Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen får det première på Nationaltheatret 20. november.

- Vi kaller ham Sir Anker, flirer Stein Winge og titter bort på den nyslåtte ridder av St. Olavs Orden, Sverre Anker Ousdal.

De to har kampert sammen om Strindberg før. "Faderen" (1887) fikk en rystende oppførelse i Winges regi på Nationaltheatret i 1995 med Ousdal, som fikk Kritikerprisen for rollen.

Nå går Winge til sitt sjette møte med Strindberg, denne gang med Ousdal som Edgar.

Og inn i mannsbastionen trer Strindberg-ferske Kjersti Holmen for å tolke Edgars hustru Alice.

- Det har vært en kamp både for meg og Alice, sier hun tørt.

- Kjersti har sprengt ut sin egen vei og lar seg ikke puffe.

Hun liker denne mannsbastionen, sier Winge og avbrytes kontant av Holmen: - Det vet du ingenting om!

Her er jenta si som bør kunne mestre Alice! I "Dødsdansen" sitter kapteinen Edgar og hans hustru Alice innesperret på livstid i et ekteskapshelvete, der bitterhet og hat har krysset kjærlighet i en evig maktkamp gjennom snart 25 år.

Når slektningen Kurt (Henrik Scheele) besøker dem, trekkes han inn i dødsdansen.

- Mens "Faderen" har en klar episk handling med fremdrift, er "Dødsdansen" en runddans, der alt males opp og opp igjen, sier Winge.

- Kvinnesynet?

- Strindberg hadde jo problemer med kvinnene og slet med å forstå dem. Dramaene viser ikke entydig kvinnehat, selv om hans fordreide kvinnesyn var rimelig negativt. Det passet ham bra og forløste ham som dikter. Likevel gjør han kvinnen til en verdig motstander i "Dødsdansen", mer intelligent enn mannen. Formen er knapp, musikalsk og direkte: Elsk! Hat! Pang! Aldri likegyldig. Og alltid lyser medlidenheten.

Gjenkjennelig - Er "Dødsdansen" for ekstrem til å føle gjenkjennelse?

- Nei, her kjenner vi oss igjen hele veien. Jeg synes ikke engang det er ekstremt. Har publikum litt innsikt i egne liv, vil de møte seg selv.

Winge har gjort lite for å gi forestillingen spesielle effekter. - Det er et kammerspill med sterke meldinger. Jeg ser ikke noe poeng i å jåle til med ytterligere regigrep, men har lagt vekt på å få frem menneskene så tett og nært som mulig.

- Hva har Edgar og Alice lært?

- Ingenting. De vil fortsette som før, uten håp. Men alltid ligger kjærligheten i bunnen. Sammen med hatet. Ousdal sliter med å forklare hva han gjennomgår for å nå inn til sin Edgar: - Hos Strindberg og Ibsen ligger en slags dimensjon du ikke kan snakke om eller planlegge, noe abstrakt som skjer på scenen der og da. Du må våge å gå inn i dette, være klar, når det åpner seg. Det er øyeblikk hvor jeg merker sprangene, slukene. Ennå har jeg ikke funnet hva jeg jakter på, men jeg kjenner lukten. Når jeg arbeider med en rolle, er hans verden min. Da er de andre bipersoner i hans og mitt liv. Prosessen er smertefull, sukker Ousdal.

I begynnelsen var Kjersti Holmen skrekkslagen ved tanken på Strindberg. - Jeg tenkte på Margaretha Krook, svart hår og heksenese. Mytene. Men slik er det jo ikke. Alice er et satans kvinnfolk, sterk og farlig med mye jævelskap, men også sårbarhet i seg, sier Holmen, som ikke jobber etter metoder, men griper fatt og stuper.

- Strindberg er raus med Alice. Han treffer et kvinneliv med bredde og muligheter i seg. Hun er ikke hatefull, men desperat. Jeg synes ikke lenger hun er sjokkerende.

- Og Edgar elsker henne fremdeles. Visst fanken gjør han det! sier Sverre Anker Ousdal.

FAKTARAMME

Fakta

Strindberg skrev "Dødsdansen" i 1900. Dramaet bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i ham etter at to ekteskap var havarert.

Likevel syntes han "synd om människorna". Hans personer er mer ensomme og ulykkelige enn onde.

Dramaet fikk urpremière i Tyskland og gikk sin seiersgang på tyske scener før det ble oppført på Strindbergs Intima Teatern i 1909 og på Dramaten i 1921.

Første gang på Nationaltheatret også i 1921 med Harald Stormoen og Ragna Wettergreen.

På Nationaltheatret i 1963 med Kolbjørn Buøen og Aase Bye.

På Nationaltheatret i 1971 med ekteparet Espen Skjønberg og Mona Hofland.

Pussig nok medvirket et annet ektepar i TV-teatret i 1990; Per Sunderland og Lise Fjeldstad.

"Dødsdans for elskende"

Dødsdans for elskende

Aftenposten papirutgave, 19. november 1997

Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen slåss så busten fyker. For første gang spiller de mot hverandre på scenen. Det skjer i August Strindbergs ekteskapsdrama "Dødsdansen", som får première på Nationaltheatret i morgen i Stein Winges regi. Dramaet ble skrevet i 1900, og bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i Strindberg etter at to ekteskap var havarert.

Alice og Edgar - ekteparet i "Dødsdansen" - var fulle av håp og drømmer da de giftet seg for snart 25 år siden. De bor på en øy i havgapet.

Hun var en vakker og temperamentsfull skuespiller som ønsket å bli en ny Sarah Bernhardt, han var en stilig offiser som drømte om å bli general. Men så kom fødslene, og hun ble hjemmeværende, mens hans avansement gikk heller langsomt, og han endte som kaptein. Nå lever de under svært beskjedne kår, ensomme med hverandre og uten omgangskrets.

Deres ekteskap preges av begges bitterhet, mistenksomhet og isolasjon. Drept er gløden de hadde til hverandre, nå ulmer et farligere hat.

- De har isolert seg fra omverdenen. Bokstavelig talt kappet alle trosser. I festningens tårnværelse, et tidligere fengsel, slåss de to ustoppelig, men én ting er de enige om:

Alle andre er noen drittsekker, sier Kjersti Holmen.

Og skuespillerne er ikke i tvil om at de to er uadskillelige: - De elsker hverandre langt inn i sjelen. De kan ikke leve uten hverandre, sier Sverre Anker Ousdal, og suppleres av Kjersti Holmen:

- De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det.

En dag får øyboerne besøk. Alices fetter, og Edgars ungdomsvenn, Kurt, som har tilbragt flere år i Amerika, kommer til øya for å bosette seg der.

- De har aldri vært så lykkelige som når denne tredje personen kommer inn i deres liv, sier skuespillerne, og tilføyer at det på ingen måte betyr at Kurt i Henrik Scheeles skikkelse får en vennlig mottagelse.

- Kurt vil helst gå med en gang, forteller Scheele om sin rollefigur.
Men vertskapet vil ikke la ham slippe så lett.

- De ødelegger ham fullstendig. Han ankommer som en pent antrukket herre, men etterhvert ligner han stadig mer på en vaskefille, sier skuespillerne.

- Om en av vår tids familieterapeuter skulle forsøkt seg på en megling mellom ektefellene, ville han trolig lidd samme skjebne som Kurt, ler "ekteparet" Ousdal/Holmen.

"Dødsdansen" er det første møtet på teaterscenen mellom Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, men de kjenner hverandre godt fra andre sammenhenger. Nylig avsluttet de innspillingen av TV-serien "Blodsbånd", som kommer på NRK1 på vårparten, også der som mann og kone, men i et helt annet ekteskap enn i "Dødsdansen".

- "Dødsdansen" handler heller ikke om ett bestemt ekteskap, men om det universelle fenomen, en mann og en kvinne som ikke kan leve uten hverandre. Det finnes millioner av slike ekteskap verden over, sier Ousdal.

Hennika Skjønberg har stykkets fjerde rolle, som hushjelpen Jenny.

teater Nationaltheatret, Hovedscenen, première i morgen kl. 20.00

"De er bundet sammen gjennom sin natur, og kunne aldri komme løs, selv om de ville det." Kjersti Holmen, spiller Alice.

"Verdens beste Hakkebakke-rever?"

Verdens beste Hakkebakke-rever?

Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 26. februar 1999

- Det går en helhetlig linje fra Brand og Hamlet til Mikkel Rev, flirer Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg med hver sin rev bak øret.

Det er en festlig frekkis av Nationaltheatret at Sverre Anker Ousdal, sist sett som Ibsens Brand, og Svein Tindberg, fjorårets Hamlet, skal under pelsen på Mikkel Rev. Begge skuespillerne stiller i scenekunstens førstedivisjon med mesterlige grep om klassikerne. Nå skal de til og med dele den røde musejegeren.

Så er jo også Thorbjørn Egners "Dyrene i Hakkebakkeskogen" en elsket klassiker. Premièren finner sted på Nationaltheatrets hovedscene 12. mars i Ibsen-spesialisten Terje Mærlis regi. Her er det ikke spart på noe.

Over 70 prosent av spilleperiodens billetter er solgt.

Mars har bare fulle hus, og for april er få billetter igjen (blant annet til formiddagsforestillinger for barnehaver).

Billettsalget for mai er ikke begynt. Så nå gjelder det å være kvikk på (reve-)labben!

Fjellreven Brand

Gravalvorlig ser de to miklene på hverandre, før Ousdal åpner ballet: - Vi har snakket mye om dette.

Tindberg: - Det har vært diskutert om Sverre var for gammel for Brand. Men han har i hvert fall riktig alder nå. "En gammel rev", heter det jo?

Ousdal: - Riktig er det også at Svein spiller kjøttetende rev etter all hans reklame om Gildes kjøttpålegg. Så nyttig en slik erfaring må være for ham! Reklame og kunst hånd i hånd.

Tindberg: - Vi er begeistret for helheten i teatersjef Ellen Horns repertoar. Tidligere har det kanskje vært fragmentarisk, men nå! Det er klare paralleller mellom høstens ensomme fjellrev Brand, den urbane, men like ensomme reven Hamlet og Mikkel Rev. Alle tre alene mot de mange. Og som Hamlet sa: "Hva er et menneske? Hvis det han attrår som det største gode er mat og søvn, et dyr og ikke mer."

Ousdal: - Og nå spiller Nationaltheatret "Sult", akkurat den som river i Mikkels mave! For ikke å snakke om Brechts "først mat, så moral" i "Tolvskillingsoperaen". Selv "Skammen" er inne i bildet, når Egner antyder at man spiser sine venner.

Teatrets tankegang slår her ut i full blomst.

Krisepsykiatri

Ousdal pleier ikke like å karakterisere sine roller på forhånd, men forklarer gjerne veien ned i sinnets irrganger. Hvordan er dypdykket i Mikkel Revs sjel?

Ousdal: - Som en naturlig fortsettelse av Brand. For øvrig ser jeg en dualisme hos den sultne Mikkel, som slites mellom Stabbursmusa og skinken. Mer røper jeg ikke.

Tindberg: - Sult har så mange betydninger. For meg er det stort å kunne fortsette Hamlet-linjen i Mikkel Rev.

- Hva med å dele på rollen?

Ousdal: - Begge møter opp hver kveld og trekker lodd om hvem som skal spille. Den som taper, får krisepsykiatrisk hjelp.

Vi har sørget for støtteapparatet.

- Terje Mærlis regi?

Tindberg: - Han har nylig satt opp Ibsens "Rosmersholm" og vil selvsagt ta vare på thriller-aspektet i "Hakkebakkeskogen".

De to ønsker ikke å snakke om andre oppgaver. Mikkel blir i alle fall vårens viktigste for dem begge.

- Dette eksistensielle stykket er en god inngang til teatrets 100-årsjubileum i høst, humrer Svein Tindberg.

"Gengangere"

"Gengangere"
by Henrik Ibsen
2000
Det Kongelige Teater, Copenhagen

Aftenposten papirutgave, 5. november 1999:
"Sverre Anker Ousdal til København ... Skuespiller Sverre Anker Ousdal (bilde) skal spille Ibsen på Det Kongelige Teater i København i januar. Han skal vikariere for den danske skuespilleren Jørgen Reenberg i rollen som Pastor Manders i «Gjengangere», melder Ritzau. Reenberg skal i januar gjennomgå en kneoperasjon, og Ousdal stepper inn 3. til 28. januar. (NTB)"

"Redder danskene"

Redder danskene

Bjørn Bratten, Dagbladet papirutgave, 6. januar 2000

- Jeg var svært spent på om de skulle forstå mitt sørlandsmål. Det gikk bra. Det var deilig å kjenne at de var med og humret på de rette stedene. Det sier Sverre Anker Ousdal til Dagbladet i telefonen fra København, morgenen etter sin premiere på Det Kongelige Teaters «Gengangere»-oppsetning, i regi av Terje Mærli, der Ousdal hopper inn denne måneden for en sykemeldt Jørgen Reenberg i rollen som pastor Manders.

Til stor tilfredshet for Ekstrabladets teateranmelder, Gregers Dirckinck-Holmfeld:
«Det vesentligste ved Ousdals medvirkning er at «Gengangere» bevarer sin humor.

Denne uforlignelige utlevering av bornerthet, smalskuldret pliktmoral og ubluferdig kvinneundertrykkelse,» skriver anmelderen, og fortsetter:

«Det er som om all verdens forstenet bakstrev er samlet i hans kropp og uttrykk. Så pen, så forløyet uten å ane det selv. For noen kanskje bekreftelsen på norsk stivsinn, hvis man opererer med den fordommen. Hans norsk har sørlandsk klang, og det er lettfattelig,» skriver Ekstrabladet, som i går var alene om å omtale den norske skuespillervikarens innsats.

Mens den norske «Gjengangere»-oppsetningen på Nationaltheatret i 1993, der Lise Fjeldstad spilte mot Ousdal, høstet både kritikerros og en heftig publikumstilstrømning, har den danske varianten, med Ghita Nørbye og Sofie Gråbøl i spissen for et dansk stjernelag, fått en mer lunken mottakelse.

«Ibsen på tomgang» var tittelen på Dagbladets anmeldelse før jul.

"Seint ute"

Seint ute

Når du skal spille mot faren din, og far heter Sverre Anker Ousdal, blir det lett mye oppstyr, både hjemme og ute. Mads Ousdal (29) tar oppgjøret med far foran publikum. - JEG BLIR LITT FORFJAMSET, sånn rett før, sier Mads Ousdal, og skutter seg litt i vinden.

Hege Duckert, Dagbladet papirutgave, 15. april 2000

Mor er morfinist. Far er alkoholiker. Storebror er alkoholiker. Selv er han tuberkuløs. Og alkoholiker. Ikke rart han ikke føler seg helt bra.

- Alkoholismen er jeg ikke så interessert i. Konflikten innad i en familie, derimot, handler om banale ting alle kan kjenne seg igjen i. «Lang dags ferd mot natt» er et fantastisk godt stykke, så vi skuespillere får mye gratis. Scenen er fem ganger fem meter, publikum er på alle sider. Det gir en slags Dogme-feeling. Publikum skal føle seg som tittere, ha det litt ekkelt.

Det er klart det er ekkelt. Ousdal spiller Edmund, den yngste sønnen, han som ennå ikke har sluttet å håpe. Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med premiere 4. mai, er et klassisk familiedrama, som mange vil komme til Nationaltheatret for å se. Enda flere vil komme for å se Mads og faren Sverre Anker Ousdal spille far og sønn. Men de aller fleste kommer antakeligvis til å se bare Mads i den eneste norske påskefilmen, «Bryllupet». Der spiller han en norsk biokjemiker som forelsker seg i sin kurdiske kollega.

Tema: Tvangsekteskap og familieproblemer.

- Har du sett filmen «Festen»? Den er helt ekstremt god på familiekonflikter. Jeg fikk helt pustebesvær av den.

Tematikken i «Bryllupet» er på sett og vis politisk korrekt.

Det mest spennende var å jobbe med annengenerasjons innvandrere. Det er nok de som har det tøffest. Særlig jentene. De ser at brødrene slippes løs, mens de selv blir holdt tilbake. Hva er det verste, spurte jeg, og det verste er hva andre tror. Innad i familien kan du gjøre nesten hva som helst. Men når foreldrenes venner hører et rykte, da er det «sant». Og da må det reageres.

BEHOVET FOR Å UNNGÅ EKSPONERING, har Ousdal fått i arv. Han holdt seg unna filmlanseringen.

- Jeg er vokst opp med andres blikk, og kjenner dem godt. Har opplevd presset på telefonen, oppmerksomheten på gata. En gang da jeg var liten, danset jeg folkedans med prinsesse Märtha Louise. Et ukeblad dukket opp i skolegården. De hadde ringt hjem til meg først, og mamma og pappa hadde sagt nei på mine vegne. De kom og sa at vi har snakket med moren din, og hun sa det var greit. Jeg ble helt skrekkslagen. Visste jo med magen at det ikke kunne være sant, men klarte ikke å hamle opp med to voksne. Bestekameraten min reddet meg. Han bare dro meg vekk. Men vi var livredde lenge etterpå.

- Men nå kan du sette grenser?

- På scenen er du så eksponert, der og da. Men jeg får fysisk vondt av å se dem som bare viser seg fram. Slik er ikke jeg.

De hatet meg på informasjonskontoret på Oslo Nye, de hatet meg i Bergen, og etter en uke hater de meg her også.

HVIS HAN IKKE FÅR TIL NOE innen fem år, sa Ousdal for tre år siden, så vil han heller gjøre noe annet.

- Store roller ved store teatre, gode kritikker og spillefilmdebut: Det har da ikke gått så verst?

- Jeg har vært heldig, har fått fine ting å jobbe med.

- Kan du noe annet da?

- Jeg kan godt bli snekker.

- Snekker?

- Ja, eller jordomseiler. Jeg er helt oppslukt av bøkene til Ragnar Kvam. Som snekker er jeg faktisk ganske ekshibisjonistisk, men ekshibisjonismen går liksom innover.

- Innover?

- Uff, jeg er så dårlig med ord. Når skuespillere er på TV, gremmer jeg meg. De kan jo ikke snakke. De er like ille som sportsfolk.

- Det forventes kanskje av dem at de skal være særlig følsomme?

- De «følsomme» er de verste. «Jeg er jo kunstner, så jeg har så mye på hjertet»-typen.

- Nå blir de sure på deg i kantina på Nationaltheatret.

- Det er alltid noen som føler seg støtt når du snakker om teater. Jeg er fersk, og jobber med nye mennesker hele tida.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kjente folk så godt at vi bare kunne begynne å jobbe.

- Da er det kanskje like greit at du jobber med faren din?

- Han legger jo ikke noe imellom, da, når han jobber. Han er noe å kjempe mot. Men vi jobber ganske likt. Deler ønsket om å uttrykke noe, som handler om verdiene i livet.

MADS OUSDAL HAR KJEDET SEG MYE på teater. Vært med pappa på jobb når barnevakt ikke var å oppdrive. Løpt og løpt rundt i gangene.

- Da jeg hadde sett «Er det ikke mitt liv, kanskje?» sju ganger, der pappa spilte en mann som var lam og lå i sykesenga, satt jeg ytterst på første rad og kjedet meg slik at jeg prøvde å rulle meg opp på scenen. Pappa stirret skrekkslagen på meg. Han kunne ikke gjøre noe, han var jo liksom lam. En eller annen kom og lempet meg ned. Teatret hadde mer romantikk ved seg før jeg begynte på teaterskolen.

Og den første tida på skolen. Jeg var på en måte russ veldig lenge.

- På ungdomsskolen veddet jeg på at jeg skulle gå ut som den høyeste i klassen, i stedet ble jeg den minste. Jeg hadde mange forsvarsmekanismer. Det er ikke tilfeldig at mange små, tykke menn er veldig morsomme. Forskjellen var at jeg visste jeg skulle vokse. For broren min var alltid litt høyere. Vi er litt seine i min familie.
Storebroren heter Steffen og er politimann. Og tre år eldre.

- Kampen mellom oss vil utspille seg til vi dør. Jeg jobber opp mange barndomsminner nå. Per Egil Aske, som spiller storebroren min i stykket, har ikke hatt noen eldre bror, og aner ikke hvordan det er. Han vet ikke hva «prikkedøden» er en gang.

ALTFOR MANGE SKUESPILLERE utfordrer ikke seg selv, ved å gjøre det de ikke kan, mener Mads Ousdal. De gjør heller tyggegummireklamer.

- Men ikke du?

- Nei, det kunne jeg aldri tenke meg. Ikke et vondt ord om dem som gjør det, og om dem som velger såpeopera, men det er et bevisst valg. Du kan ikke komme etterpå og klage over at folk forbinder deg med lukten av pølser når du spiller Shakespeare.
Skuespiller er ingen beskyttet tittel. Tilfeldige mennesker som er med i reklamefilmer, blir kalt for skuespillere.

Plutselig er vi alle skuespillere.

- Er du idealist?

- Jeg er deltidsidealist. Det er viktig å være idealist på et bitte lite område. Når jeg får sitte hjemme og snekre, for eksempel, da skal ingen fortelle meg hva slags list jeg skal bruke. Det har jeg vel etter far, det også. Opprøret kommer også seint i vår familie.

- Når kom ditt?

- Kanskje kommer det akkurat nå.

- «Lang dags ferd mot natt» handler om familiehemmeligheter, om far og sønn, arvesynd og faenskap. Blir det tett?

- Det blir i hvert fall mange paralleller. Faren i stykket er en stor skuespiller. Han gikk kunstnerisk fallitt på å spille én forestilling, «Greven av Monte Christo», om og om igjen av økonomiske årsaker. Da pappa fikk tilbud om å spille i musikalen «Sugar», hadde vi noen vanvittige krangler om akkurat det. Det er ingen stor utfordring, og det er sikkert gøy å stå der. Men akkurat det, det ville jeg aldri gjort.

"Ousdal satt ut av"

Ousdal satt ut av

Sverre Anker Ousdal (58) har vondt i tennene, men er like blid. En av Norges mest betydelige mannlige skuespillere har fått et beleilig sabbatsår fra teater og film, på grunn av en tannoperasjon. Nå ser han frem til å debutere som instruktør.

Kirsti Hovland, VG papirutgave, 31. mars 2003

Men så ofte han kan nyter han en spillefri vår i ramsalt sjøluft på sitt fristed på Lista, et av de mer forblåste stedene på sørvestre del av Sørlandet. Skuespilleren er bare som snarest innom Oslo og NRK for å omskape teaterforestillingen «Copenhagen» til radioteater.

- Jeg har aldri hatt så lang spillefri i hele min karriere. Det dreier seg faktisk om et halvt år. Og jeg må bare si at jeg kjenner at jeg kan venne meg til dette. Jeg har ikke abstinenser etter teateret overhodet, sier Sverre Anker Ousdal overbevisende.

Må gro

Milevis unna klassiske dramaer og moderne skjebnedramaer trekker skuespilleren pusten i snekkerhabitt:

- Jeg snekrer tre soverom, ett i mahogni, ett i bjørk og ett i eik. Det tar sin tid. Det breker en sau en gang i timen, av og til er det båt utpå havet der. Og så følger jeg en gammel påskelilje som spretter opp som en knyttneve av jorda og strekker seg en centimeter i været for hver dag som går.

- Etter «Copenhagen», som ble spilt frem til november, har jeg ikke hatt en rolle. Jeg kan ikke spytte ut tekst, når munnen, skuespillerens mest finstemte instrument, ikke fungerer. Tannoperasjonen jeg har vært gjennom, gjør at ting må gro før jeg kan stå på en scene, forteller Anker Ousdal.

I november setter den garvede skuespilleren opp Harold Pinters «Vaktmesteren» på Torshovteateret, med kollega Per Jansen i tittelrollen. Og 58-åringen mener det er på høy tid han selv setter opp en forestilling etter 40 år som skuespiller:

- Jeg har hatt lyst til å jobbe som instruktør lenge, men det har alltid kommet roller i veien.

Skuespilleren går imidlertid på ingen måte en spillefri sommer i møte.

I mai skal «Copenhagen»-forestillingen settes opp under Festspillene i Bergen.

Jobb til sommeren

- I mai begynner også prøvene på «Festen», basert på danske Thomas Winterbergs film, om teateret får det til å klaffe med prøvene på Stein Winges «En folkefiende», understreker Anker Ousdal.

7. august er det première på Winge-forestillingen i Skien der han skal spille rollen som doktor Stockmann.

- Det blir nok en del år til med roller i teater og film, men på noe sikt tror jeg jeg trekker meg helt tilbake til Lista, så kan jeg heller flys inn til noen roller som høyesterettsadvokat og lege en gang imellom, sier Sverre Anker Ousdal godmodig.

"Verdens verste fest"

Verdens verste fest

John-Arne Ø. Gundersen, Aftenposten papirutgave, 11. juni 2003

Langbordet er dekket på Nationaltheatret. I september reiser en sønn seg i farens 60-årsdag og forteller at faren har voldtatt ham og søsteren. Vi har sett det på film, snart kan vi se alle festers mareritt på scenen også.

- Mor, hva så du på kontoret til far i 1979? Så du din sønn stå på alle fire og din mann stå bak ham uten bukser på?

Sønnen Christian Klingenfeldt (Øystein Røger) holder talen til faren Helge. 60-årsdagen er i gang under prøvene på Nationaltheatrets hovedscene. Gjestene stirrer sjokkert ned i tomme vinglass. Regissør Kjetil Bang-Hansen har sett moren Else (Lise Fjeldstad) inn i øynene og sagt at det skal være ondskap. Christian slåss med broren foran alle gjestene. Han karrer seg opp igjen, slår neven i bordet.

- Blæææh. Jeg blir mentalt sliten av dette. Sitte med all... si all den... dritten, sier Røger, tar seg til ansiktet. Går til lunsj.

Thomas Winterbergs «Festen» rystet kinogjengere i 1998 med sin fortelling om incest og familietragedie. Siden har «Festen» gjort suksess på teaterscener rundt om i Europa.

Kjetil Bang-Hansen dekker i september på til fest på Nationaltheatret. Han kommer slentrende inn, legger solbriller på bordet.

- Da jeg så filmen, ble jeg slått i bakken av sjokket, grusomheten og overraskelsen i fortellingen. Nå har de fleste sett filmen, så vi kan ikke dra nytte av overraskelsen. Men teateret kan vise mer refleksjon, gå nærmere inn på hver enkelt person og få publikum til å dikte med, sier Bang-Hansen. Utfordringen er å finne et eget formspråk.

- Ellers kunne vi bare delt ut videokassetter til publikum.

- Hvorfor vil du lage teater av «Festen»?

- Historien er klassisk, og den berører. Den kan sammenlignes med Hamlet, en historie om renselse og familieoppgjør. Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, men dette er godt teatermateriale.

- Hvorfor?

- «Festen» inneholder noe elementært: En mann kommer hjem til barndomshjemmet han har flyktet fra og forsøker å vikle seg ut av konfliktene. Historien har også samfunnskritikk:

Mot makt og borgerlighet. Dette minner om Ibsen og Shakespeare, sier Bang-Hansen. Filmen hadde nærbilder, kameraet gikk tett inn på festdeltagernes reaksjoner. Det blir vanskeligere på teateret.

- Hvordan fungerer overgangen fra film til teater?

- Jeg forsøker å gå tilbake til teaterets grunnelementer.

Jeg går ikke fra lyskastere til stearinlys slik som filmen, men gjør grep i fortellermåten: At et rom kan være et samfunn, og at du kan spille på publikums tilstedeværelse, sier han. Det skal være enkelt, alt foregår rundt festbordet uten sceneskift. Ingen resepsjonsdesk eller andre rom skal gjenskapes med kulisser. Alle skuespillerne skal være på scenen nesten hele tiden, da blir det opp til lys og musikk å flytte oppmerksomheten mot ulike hendelser.

- Det blir som et eneste langt renselsesritual rundt festbordet, forklarer Bang-Hansen.

Da Winterberg laget festen, sa han at han måtte trenge gjennom lag av ondskap og ekstremt hat som han aldri hadde gjort før.

- Alle vi som arbeider med stykket, må konfrontere oss selv med en ekstrem form for fortvilelse og hat. Vi må dra av skorpene, få sårene til å blø. Jeg tror dette er tøft for dem i de store rollene, for alle må være villige til å avdekke dette i seg selv.

Slitsomme roller

- Jeg er sønnen som kommer hjem og setter i gang helvetet, sier Øystein Røger. Han har bare én ting å gjøre: han kommer hjem for å få sannheten frem.

- Christian kan sikkert få et lettere liv, men han er skadet, og det er litt sent å ta et slikt oppgjør når man er 40 år, sier Øystein. I disse dagene lar han Christian modne inne i seg.

- Man trenger ikke å ha drept et menneske for å kunne tenke seg følelsen av å gjøre det. Målet er å finne sammenlignbare følelser, en form for misbruk i oppveksten.

Det kjenner mange seg igjen i, derfor er dette en bra historie. Men det er ekkelt å gå inn i de rommene i seg selv som rollen krever, sier Øystein og Lise Fjeldstad (moren Else) entrer scenen, lett sommerantrukket. Else visste at mannen hennes misbrukte barna, men løftet ikke en finger.

- Jeg tilhører jo overgriperne som ønsker å fortrenge og forsvare gale valg når vi får sannhetens lyskaster i ansiktet. Alle har gjort ting i livet som man ikke orker å tenke på. Enten må det voldsomme ting til for å få dette frem, som i «Festen», eller så fortrenger du det helt til du tror det aldri har skjedd, sier Fjeldstad. Hun synes rollen er vanskelig, fordi hun har vanskelig for å forstå hvordan Else kan la slikt skje i en familie.

- Eneste grunnen må være angsten for å miste mannen hun elsker, eller statusen hun gir ham. Men dette har jeg sommeren på å finne ut, sier hun. Og blir stille, lener seg frem, alvorlig blikk:

- Da jeg så filmen, følte jeg at jeg kom inn i et privat rom der jeg ikke hadde noe forsvar. Jeg ville ikke være der.

- Jeg våget ikke å se filmen en gang til, sier Røger. De ropes opp over høyttaleranlegget. Festen skal starte, lunsjen er over, men først må vi møte jubilanten.

- Får du Hitler, må du spille ham. Sånn er det på teateret, sier Sverre Anker Ousdal. Han spiller faren Helge.

Utenpå er han samfunnets støtte, bare den nærmeste familien vet hva som finnes på innsiden.

- Kanskje det er derfor ingen stopper pedofile, det synes ikke på dem. De har ikke hoggtenner, slik som de blir fordømt for etterpå. Derfor kan jeg ikke gå ut på scenen og være skurk med én gang, sier han.

- Det er ikke så mye psykologi, Helge har gjort det han har gjort. Uff. Grusomt. Kanskje jeg blir pepet av scenen fordi jeg har gjort en god rolle som Helge, sier Anker Ousdal. Han skal spille en mann som fordømmes av alle, også av publikum. Han reiser seg, tar med en tom kaffekopp og går den tunge veien mot festbordet for å sette seg blant alle gjestene og høre sønnens fordømmelse.

«Festen» har première 12. september på Nationaltheatret.

***

Dette er «Festen» «Festen» handler om den borgerlige familien Klingenfeldt, som er samlet til å feire faren, Helge, som fyller 60 år.

Helge har invitert slekt og venner til et stort selskap i sitt slott på landet. De voksne barna som har flyttet hjemmefra, Christian, Michael og Helene, kommer tilbake for å delta. Den eldste søsteren har akkurat tatt livet sitt, og Helge ber sønnen Christian si noen ord om henne under middagen. Det virker som en særdeles vellykket fest, helt til Christian reiser seg for sin tale. Han har på forhånd skrevet to taler, og ber faren velge. Han velger det Christian kaller «Sannhetens tale». I talen forklarer Christian hvorfor hans eldste søster tok sitt liv, han forteller om farens misbruk av ham og sin søster.

Festdeltagerne vet ikke om de skal ignorere Christian, eller kaste ham ut. Han har trukket familiens spøkelser ut fra skapet, men på en makaber måte fortsetter 60-årsfeiringen.

«Festen» ble produsert i Danmark i 1998 med Thomas Winterberg som regissør. Dette var den første av dogmefilmene, og ble spilt inn på video med håndholdt kamera. Opptakene ble gjort på location, uten bruk av kunstig lys, musikk, rekvisitter, sminke eller kostymer.

"Folkefiende på hjemmebane"

Folkefiende på hjemmebane

Nationaltheatret utsatte premieren på «Festen» slik at Sverre Anker Ousdal kunne takke ja til å spille i «En folkefiende» i Skien. Hans gamle klassekamerat fra Teaterhøgskolen Stein Winge har regien.

TEATERKAMERATENE: Stein Winge og Sverre Anker Ousdal gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen og har samarbeidet ved mange anledninger siden, blant annet med Ibsens «Brand» på Nationaltheatret i 1998. Winge har dessuten regissert «En folkefiende» på Det Norske Teatret i 1995 og på Dramaten i Stockholm i 1998. Foto: Torbjørn Berg

Sissel Fantoft, Dagbladet papirutgave, 17. august 2003

Skien (Dagbladet): Det er i år 175 år siden Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården i Skien, og i den anledning ble ideen til Prosjekt Folkefiende født. 20. august er det premiere på «En folkefiende - et moderne vandreteater» på bryggene i Skien. Samtidig har Helse- og sosialdirektoratet miljøkonferanse i byen.

- «En folkefiende» er et rasende stykke. Etter den dårlige mottakelsen av «Gengangere» ble Ibsen forbannet og skrev dette, forteller Winge.

VANDRETEATER: - Å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg, sier Sverre Anker Ousdal, her sammen med regisør Stein Winge.

Vandreteater «En folkefiende» kom ut i 1882 og handler om badelegen Tomas Stockmann, som oppdager at byens kurbad, som han selv hadde ideen til, er forurenset. Doktor Stockmann vil at badet skal stenge inntil vannet er renset, men byens innbyggere, med broren, byfogd Peter Stockmann (Per Egil Aske) i spissen, vender seg mot ham fordi det vil bli dyrt. Doktor Stockmann innkaller til et folkemøte om saken, men der blir han dømt som en folkefiende og må forlate møtet. I Skien spiller Sverre Anker Ousdal doktor Stockmann i en forestilling som begynner inne i et lagerskur og så flytter seg, med publikum på slep, rundt på bryggene.

- Jeg har aldri gjort spel eller den typen ting, så å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg. Det er masse tekst å pugge, men jeg gleder meg, sier Anker Ousdal noen dager før premieren.

Nesten alle de 900 billettene som er lagt ut til de tre forestillingene, er utsolgt.
Europas lengste scene Første akt foregår inne i et gammelt tollager som er tømt for gamle sykler og annet skrot.

En smal plankescene strekker seg langs hele rommet.

- Dette er Europas lengste scene! 24 meter! Til sammenlikning er scenen i Mannheim bare 22 meter, opplyser Winge begeistret.

Utenfor lagerbygningen er det satt opp en boksering, som skal forestille redaksjonslokalene til Folkebudet, hvor Hovstad (Joakim Dan Jørgensen) er redaktør. Deretter flytter forestillingen seg til et stillas, før den ender på en lekter som ligger fortøyd til bryggekanten.

- Det er deilig å jobbe utendørs, for inne i lageret blir det forferdelig varmt under blikktaket. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre, som alltid når Stein ringer. Han har alltid en sånn glede i det han gjør, sier Sverre Anker Ousdal.

- Vi har kuttet en del i teksten her og fjernet noen roller, men tematikken er jo der. Dette er et stykke med besk ironi, og så inneholder det favorittordet mitt:
hensiktsmessighetshensynene, 27 bokstaver! sier Winge.

- Det er så forslitt å si at Ibsen er like aktuell i dag, men det er virkelig sant når det gjelder dette stykket, mener Anker Ousdal.

Kari Onstad spiller doktor Stockmanns kone, Joachim Calmeyer er gravemester Morten Kiil, som er fru Stockmanns pleiefar, og Kyrre Hellum er boktrykker Aslaksen.

- Og så har vi leid inn statister som skal stå blant publikum og forhåpentligvis piske opp stemningen, forteller Winge.

Rake motsetninger Sverre Anker Ousdal har rollen som faren Helge når Nationaltheatret setter opp teaterversjonen av Thomas Vinterbergs film «Festen» i høst. På grunn av hans rolle i «En folkefiende» utsatte Nationaltheatret premieren på «Festen» fra månedsskiftet august/september til 12. september.

- Det setter jeg pris på. Jeg har ikke så enormt mange replikker i «Festen», men er på scenen stort sett hele tida.

Vi begynte prøvene før sommerferien, og fikk lagt skjelettet.

Det går greit å sette Helge på pause mens jeg gjør doktor Stockmann, de to skikkelsene er rake motsetninger. Helge er jo akkurat det doktor Stockmann beskylder borgerskapet for å være: en samfunnets støtte, sier Anker Ousdal.

- «En folkefiende» er ikke de store psykologiske dypdykkene i sjelslivet, sier Winge, som også setter pris på å jobbe med sin gamle venn.

- Sverre og jeg kjenner hverandre så godt at vi ikke kan skjule noe, vi lukter det på innpusten.

Men han hører bare på meg når jeg sier noe fornuftig, ellers ber han meg holde kjeft. Det er en befrielse å slippe å være så forbannet høflig, synes Winge.

«En normalt bygget sannhet lever - la meg si - i regelen en 17 - 18, høyst 20 år; sjelden lenger». Doktor Stockmann, 4. akt.

"To store ved tre store"

To store ved tre store

Emil Otto Syvertsen, Bergens Tidende papirutgave, 17. august 2003

Tre store skuespillere sørget for at Marie Hamsun og Henrik Ibsen ble levende for et stort publikum i Grimstad kulturhus under Ibsen-dagene.

Ibsen-dagene Ghita Nørby fortalte om Marie Hamsun og Sverre Anker Ousdal fortalte om en skuespillers arbeid med seg selv og med Ibsen. Godt hjulpet av Kjersti Holmen avsluttet han med den sterke oppgjørsscenen fra Ibsens Brand.

Ghita Nørby improviserte sin tale om Marie Hamsun, og like før forestillingen stilte hun imøtekommende opp til intervju. Hun mener Marie Hamsun er dømt altfor hardt tatt i betraktning den skjebne hun hadde i livet.

- Nå ser jo jeg Marie Hamsun med danske øyne. Jeg har ikke den smerten innenbords som nordmenn har i forhold til Knut og Marie. Men jeg fikk en stor ømhet for henne gjennom de studier jeg gjorde under forberedelsene til Hamsun-filmen.

Betalte en høy pris

- Marie Hamsun betalte en veldig pris for å følge Knut. Hun måtte gi opp å være skuespiller, og ved å gjøre noe slikt, å nekte seg selv det en har aller helst vil, så fortrenger en noe og der oppstår noe veldig sårbart inni en. Han slo jo ring om henne, og den kom hun aldri ut av. Enorme krefter må han ha hatt den mannen, som et fjell, det største i Norge. Vel, han deler kanskje toppene med Bjørnson og Ibsen. Vi mennesker må ikke sperre hverandre inne. Men så er det ikke alle som møter Knut Hamsun, da.

En sånn mann, du kan da ikke si nei. Han var jo så praktfull, sånt et stykke mannfolk, utbryter hun, mer og mer engasjert.

- Nå er det gått mange år siden vi laget Hamsun-filmen. Likevel har jeg det slik at bare noen sier Marie Hamsun, så er jeg der igjen, like betatt av hennes liv. Hun er gått veldig inn under huden, og jeg har kjempet veldig for henne, sier Ghita Nørby.

Møte med Ibsen

Sverre Ankers første møte med Ibsen var da faren leste Terje Vigen for Sverre og hans bror. De var bare i førskolealder, og faren må ha vært en begavet forteller.

- Du må dikte inni deg. Du må lete både over og under linjene.

Og du må lete etter noe i deg selv i det du leser. Alt det du sånn samler inni hodet ditt gjør noe med ordene. Ordene blir dine. Det er du som bestemmer. Og disse ordene, som er skrevet av en av verdens største diktere, Henrik Ibsen, de blir dine, sa faren til lille Sverre.

Og så forteller den voksne utgaven om hvordan det gikk med Ibsen i gymnaset, med en lærer som var mest opptatt av jamber og trokeer og nærmest ødela det hele. Og om hvordan Ibsen-studiene var ved Teaterhøgskolen på 60-tallet, med Toralv Maurstad som uovertruffen instruktør.

- Nå har jeg holdt på nesten 40 år som skuespiller. Og en ting har jeg lært: Ibsen er ikke Henrik Ibsen fra i går. Ibsen er Sverre Anker Ibsen fra i dag. Det handler om min tid, sier han.

Etter forestillingen gikk mange til bords med Hamsun, ledet av matspesialisten Henry Notaker, servert av mesterkokkene på Apotekergården.

Det ble nok mer av Markens grøde enn av Sult.

"Demon uten horn i pannen"

Demon uten horn i pannen

Erle Moestue Bugge, Aftenposten papirutgave, 12. september 2003

I kveld har «Festen» première. Forventningene er store til Nationaltheatrets versjon av den rystende familiesammenkomsten. Hvordan takler Sverre Anker Ousdal den usympatiske farsrollen?

Forestillingen som bygger på danske Thomas Vinterbergs dogmefilm, handler om en 60-årsdag. Familiefaren Helge samler sine nærmeste hjemme på godset for å feire begivenheten. Bordet er dekket og stemningen glad, inntil sønnen Christian tar ordet. Talen han har forberedt, er ingen hyldest. Den er et oppgjør med foreldrene og fortiden.

Gjennom barndommen er han og søsteren blitt utnyttet seksuelt av sin far, med moren som taust vitne.

- Rollen er tøff. Bak Helges stilige, smokingkledte ytre skjuler seg en demon. Han har ingen synlige horn i pannen eller andre tegn på sin forbrytelse. At han er så alminnelig, er nettopp det uhyggelige, sier Sverre Anker Ousdal.

- Tanker under arbeidet med rollen?

- Min oppgave er å vise at Helge ikke skiller seg ut, samtidig som han legemliggjør de mørke sidene i menneskene.

Publikum må bruke fantasien for å fatte hva som er skjedd.

Jeg skal ikke fremstille sannheten i all sin gru.

- Anbefalt aldersgrense?

- Vi har hatt ungdom i salen under prøvene. Noen har gitt uttrykk for at forestillingen er sterk kost. Men jeg tror unge mennesker flest klarer opplevelsen, sier Anker Ousdal.

Øystein Røger som spiller Christian, er enig: - Vi skal ikke glemme at stykket handler om en fest med mange humoristiske innslag. Jeg tror stykket interesserer og egner seg for unge mennesker fordi temaet er alvorlig og har eksistert til alle tider. Men det er viktig å samtale med de unge. Både før og etter forestillingen.

"Marlon Brando er død - Han var størst"

Marlon Brando er død - Han var størst

Unn Conradi Andersen, Dagbladet papirutgave, 3. juli 2004

Marlon Brandos siste ønske var at asken etter ham skal spres over Stillehavet - i en seremoni ledet av vennen Jack Nicholson. - Brando døde av lungesvikt torsdag kveld ved UCLA medisinske senter, sier Roxanne Moster, talskvinne for sykehuset, til AP.

- Etter Brando er alt egentlig bare gode kopier, mener skuespilleren Sverre Anker Ousdal, som ble trist da Dagbladet brakte ham nyheten i går kveld.

- Jeg tenkte akkurat på ham, fordi jeg leste at han levde i fattigdom. Han var den største. Han dannet skillet mellom klassisk teater og den moderne spillestilen på 50-tallet, sier Ousdal.

Dårlig helse Den berømte skuespilleren ble fraktet til et sykehus i Los Angeles onsdag kveld, etter at han i lengre tid har slitt med dårlig helse. Allerede dagen etter døde han. Først i går kveld opplyste hans advokat David J. Seeley pressen om dødsfallet.

Brando har lenge slitt med overvekt og svakt hjerte.

Han vil bli husket som en av sin generasjons store filmlegender. Han var rebellen fra Broadway som slo knockout på Hollywood. Han mottok to Oscar-statuetter - for «Storbyhavn» (1954) og «Gudfaren» (1972).

Regissøren av «Gudfaren», Francis Ford Coppola, sa dette til AP i natt:

- Marlon ville hatet tanken om at folk skulle stimle sammen for å gi sine kommentarer om hans bortgang. Alt jeg vil si er at jeg er lei meg for at han er borte.

Skuespilleren Bjørn Sundquist mener det vil gå et tidsskille ved Brandos død:

- Det vil bli et gap etter Brando. Han var så til stede. Han tok med seg den stemningen han var i den formiddagen eller ettermiddagen, inn i filmen. Jeg husker at jeg så «Siste tango i Paris» da jeg var på ferie i Paris. Den satte meg helt ut, sier Sundquist.

- Jeg tror det var fordi han hadde noen hemmeligheter ved seg som han fikk ut gjennom skuespillet. Jeg kan ikke sette fingeren på at jeg liker det eller det, sier Sundquist og får støtte av Anker Ousdal - som blant annet holder filmen «The Ugly American» høyt.

- Da jeg så den på 60-tallet, fikk jeg bakoversveis, og det har jeg hatt siden, sier han.

Også regissør Vibeke Løkkeberg hadde Brando som et av sine store forbilder:

- Han gjennomførte en egen stil som ikke var basert på utagering, men innadvendt gestaltning av rollen. Noen spiller bedre sønnen enn faren, men Brando mestret begge deler, sier hun.

Regissør Berit Nesheim er mest opptatt av filmen «Gudfaren», som Brando fikk en Oscar for i 1972. Her spilte han rollen som Don Vito Corleone.

- Det er en av de aller største amerikanske filmene. Sammen med Francis Ford Coppola gjorde Brando en uforglemmelig figur, sier Nesheim.

I fattigdom Denne uka ble det kjent at Marlon Brando i sin siste livsfase levde på trygd i en toroms leilighet.

I en ny biografi hevder forfatteren Patricia Ruiz at skuespilleren hadde en gjeld på 140 millioner kroner som han opparbeidet seg for å betale for forsvarsadvokater for sin sønn Christian. Sønnen ble tiltalt og seinere dømt for drapet på søsterens kjæreste i 1990. Fem år seinere tok søsteren sitt eget liv fordi hun fortsatt sørget over kjæresten.

Ifølge forfatteren skulle Brando ha gjemt unna sine to Oscar-statuetter for at ikke kreditorene skulle ta dem.

Brandos liv har aldri vært problemfritt. Han hadde ni barn, men etterlater seg åtte.

- Brando vernet privatlivet sitt som en festning. Han hadde en enorm integritet, sier Sundquist.

Sammenlagt har Brando hatt hovedrollen i et 40-talls filmer.

Neste år kommer filmen «Brando and Brando», der skuespilleren spiller seg selv.
Brandos advokat sier til AP at begravelsen vil bli privat, men ifølge Aftonbladet ville Brando at asken skulle spres over Stillehavet.

"Postmann Pat i rute igjen"

Postmann Pat i rute igjen

Erik Fossen, Bergens Tidende papirutgave, 10. juni 2004

- Det var jeg ikke klar over, sier Sverre Anker Ousdal. I mer enn tyve år har skuespilleren vært kjent som den norske stemmen til Postmann Pat, men ingen har fortalt Ousdal at hans gamle venn skal gjøre comeback. Ikke hadde han ventet det, heller.

- Opprinnelig laget man bare 14-15 episoder. Så tjente serieskaperen så mye på det at han tok fri resten av livet og flyttet til en øy i Stillehavet. Han skulle aldri lage flere episoder, ble det sagt, men nå trenger han vel mer penger.

Ousdal har nok delvis rett. Den originale serien fra 1981 bestod bare av 13 programmer, som ble etterfulgt av 13 nye episoder på begynnelsen av 90-tallet.

Siden den gang har Pats skaper, animatøren Ivor Wood, solgt både firmaet og rettighetene for rundt 60 millioner kroner.

En pen sum, men så hanker jo figuren stadig inn over 120 millioner i året. Pat har kjørt rundene sine i over 50 år, og stadig nye generasjoner lar seg fascinere av postmannen og hans svarte og hvite katt Jess.

Så spørs det hvordan Postmann Pat tåler å bli dratt inn i det nye århundret. De nye eierne, Entertainment Rights, har satt i gang produksjonen av hele 26 nye episoder, samt fire halvtimes lange spesialer.

Med hjelp fra den opprinnelige forfatteren, John Cunliffe, har man gitt både Pat og småbyen Greendale en tidsriktig overhaling. Dette innebærer blant annet at kvinnene i serien har begynt å gå i bukser og at en farget familie har flyttet til bygden.

Innspillingen foregår imidlertid på den tidkrevende gamlemåten, med dukker som beveges ørlite, fotograferes og beveges på ny. Den samme langsomheten i handling og stil er noe av nøkkelen til seriens suksess, tror Ousdal. Selv hadde han ikke ventet at serien skulle bli så populær den gang på begynnelsen av 80-tallet.

- Men jeg tenkte at dette var et motstykke til alle de stjernekrig- og pan gpang- greiene som kom på den tiden. Et litt roligere landskap.

Jeg husker vi snakket om det, at dette ikke var moderne, bråkete action-stoff med stemmer i fistel. Kanskje det var det ungene likte, at det gikk litt rolig frem. Noen som stadig setter pris på Postmanns Pat rolige liv, er BarneVakten, en frivillig organisasjon som jobber for å beskytte de minste mot skremmende TV-inntrykk. For informasjonsleder Stig Rune Lofnes er Postmann Pats comeback en god nyhet.

- Vi hilser velkommen alle serier som kan gi barna trygghet og koselige opplevelser. Vi mener Postmann Pat har en nærhet til virkeligheten som kan gi barn i Norge flere assosiasjoner til deres daglige liv enn alle disse seriene på Fox Kids og Children's Channel - slike som "Pokemon" og "Powerpuff Girls", som har veldig heftige, voldelige innslag. Med raskt tempo, høyt lydnivå og kjappe billedskifter gjør de at barnas hvilepuls blir ødelagt, sier Lofnes.

Sverre Anker Ousdal avslører imidlertid at han likevel har klart å skremme en del barn gjennom postmannsjobben.

- Ungene vet jo ikke at det er meg, men moren som går og leier barnet vet det. "Der går Postman Pat", har jeg ofte hørt dem si. Da begynner ungen å grine. De skjønner ingenting, ser bare en lang mann, sier han.

- Eller de griner kanskje ikke, men blir jo fullstendig forvirret, sier Ousdal, som foreløpig ikke er blitt spurt om å låne stemme til den nye serien.

- Det blir kanskje noen yngre, sier han, og tar ikke det så tungt.

De nye episodene er allerede bestilt av NRK, som kanskje viser dem allerede i desember. Da blir kanskje Sverre Anker Ousdals en av dem som setter seg ned for å følge Postmann Pat på nye eventyr.

- Nå har jeg jo barnebarn, så kanskje vi kunne sett det sammen.

Monday, August 25, 2008

"Verdens største nestenulykke"

Verdens største nestenulykke

Kan kvantefysikk bli teatersuksess? Svaret er utrolig nok ja. "Copenhagen" har gått sin seiersgang ute i verden. Nå kommer dramaet til Oslo.

Ann Christiansen, Aftenposten.no, 26 August 2002

En gåte. I Filmteatret erprøvene i gang på "Copenhagen". Fra venstre: Monna Tandberg, Sverre Anker Ousdal, Svein Tindberg, instruktør Kjetil Bang-Hansen og sufflør Benedicte Lie. Fysiker Gaute Einevollpasser på at replikkene er troverdige. Foto: Rolf M. Aagaard

To atomfysikere. Foreløpig svirrer replikkene rundt som litt nølendeelektroner. Kjernen i dette spennende atomet er to giganterinnenfor fysikken, danske Niels Bohr og tyske Werner Heisenberg.

Det er prøve på "Copenhagen" - overvåket av fysikkprofessor Gaute Einevoll.

12. september er detpremière på Filmteatret - med Sverre Anker Ousdal (Bohr), Svein Tindberg (Heisenberg) og Monna Tandberg (fru Bohr). Instruktør er Kjetil Bang-Hansen.

Det er det private Thalia Teater, mest kjent for komedier og musikaler, som tarsats og et skritt i en ny retning ved å sette opp det prisbelønte teaterstykket til den engelske dramatikeren Michael Frayn.

For å gjøre det helt klart; man måikke ha matematikk grunnfag for å gåi teater denne høsten. Selv om ord som nøytroner, fisjoner,isotoper og kvantemekanikk svirrer gjennom luften.

Fysikken er et bakteppe, en metafor for menneskeligerelasjoner. På samme måte som at partikler ikke kan møtesuten å påvirke hverandre, kan heller ikke mennesker møtesuten å påvirke hverandre. Her er det reaksjoner ogkjedereaksjoner på alle plan.

En stor gåte

Detdreier seg om et berømt veikryss i historien, om verdensstørste nestenulykke, ifølge instruktøren. I 1941 reisteHeisenberg fra Nazi-Tyskland til det okkuperte Danmark ogoppsøkte sin gamle venn i København. Det gikk fortsattTysklands vei, menneskeheten sto i stor fare. Møtet er ogblir en stor gåte: Hvorfor kom Heisenberg? Kom han for åtrekke Bohr inn i det tyske arbeidet med atombomen? Kom hanfor å advare Bohr, som var jøde? Ingen vet.

Nå møtes fysikerne og Bohrs kone Margrethe igjen, på en intim scene. De leter etter et svar. I et slags himmelrom drøfter demøtet i København, det som ble så avgjørende formenneskeheten.

Men det er også en samtale om hva somskaper mennesker, og om moral.

-Er det et vanskelig stykke å spille?

-Å få idéen ut slik atpublikum er med i samtalen, er spesielt. Det må være heltsylklart. Vi trener og trener, sier Sverre Anker Ousdal.

-Det er litt derfor Margrethe er med - hunsnakker så folk kan forstå. Hun er det kvinnelige elementeti denne manneverdenen, sier Monna Tandberg.

-Jegkan aldri forstå matematikken deres, men jeg kan forstålidenskapen deres, sier Svein Tindberg.

-Stykketer ikke vanskelig, det er moro, man får adrenalinkick av ålytte til teksten, mener Kjetil Bang-Hansen.

Ekstra dimensjon

Ifølge Ousland får dramaet en ekstradimensjon her i Norge, i og med at det var Heisenberg somventet på tungtvannet fra Rjukan.

-Og Bohrutviklet komplementaritetsprinsippet i Norge, supplerer Monna Tandberg.

-Det betyr at ting er både og,forklarer Gaute Einevoll, til daglig professor i teoretiskfysikk på Landbrukshøgskolen i Ås. Han har hatt kurs iatomfysikk for skuespillerne - og forteller om sværtlærenemme elever.

Nationaltheatret hadde planer om åsette opp stykket i 2000, men måtte avbryte på grunn avsykdom. Nå er både produsent, instruktør og skuespilleresvært takknemlige for at Oslos kinodirektør har latt dem fåta i bruk det vakre Filmteatret. Bjørn Heiseldal i ThaliaTeater utelukker ikke at det igjen blir mer teater på dengamle scenen.

-Hvis dette går bra, kunne jeg tenkemeg to oppsetninger i året - både av denne type og merklassiskekomedier.

"- Vi er ingen kulturnasjon"

- Vi er ingen kulturnasjon

- Nordmenn fatter ikke Ibsens storhet, sier Ibsenfestivalens far, Stein Winge.

Sissel Fantoft, Anders Grønneberg, Dagbladet.no, 19 August 1998

Ibsen-generalen: Instruktør Stein Winge startet ibsenfestivalen. I år er han aktuell som instruktør. Foto: Eivor Eriksen

Landets fremste internasjonale instruktør er ikke nådig i sin omtale av vår manglende respekt for salige Henrik Ibsen. Derfor trår han like godt til med sin versjon av «Brand» - den største Ibsen-satsingen noensinne i Nationaltheatrets historie.

Kultursjenanse

Den sjette Ibsenfestivalen siden den ble stiftet i 1990, er den minste i rekken. Stein Winge frykter at «barnet hans», som ble unnfanget og født i den perioden han var teatersjef ved teatret, skal dø.

- Jeg tør ikke engang tenke tanken på at Ibsenfestivalen kan forsvinne. Ibsen er ikke mindre enn Shakespeare, men han blir behandlet på langt nær så respektfullt av sine landsmenn som Shakespeare.

- En opera er for mye. En Ibsenfestival er for mye. Nordmenn lider av kultursjenanse. Norge er ingen kulturnasjon.

Tvunget til «Brand»

Sammenliknet med andre norske kulturmønstringer, er Ibsenfestivalen liten. Er så nordmenns kulturignoranse i ferd med å kvele Ibsen?

- Mine kolleger ved teatrene i Europa fatter ikke at vi gir kulturen så små kår i Norge. Vi har så mange sterke krefter, men de gis ikke tilstrekkelige muligheter på hjemmebane, er oppfatningen i utlandet.

Stein Winge forteller at han ble tvunget av teatersjef Ellen Horn å sette opp «Brand», som regnes som det mest utilgjengelige Ibsen-stykket:

Kjente skuespillere

- Det er et lesestykke laget som et teaterstykke på over tre timer. Med 50 statister som «kulisser» og skuespillerne som Sverre Anker Ousdal, Kim Haugen, Kjersti Holmen og Kjersti Elvik tror jeg vi klarer å få fram stykkets intrikate, kompliserte tekst.

Friday, August 15, 2008

"Må droppe Yohan", "Erstatter syk Ousdal"

But we must add that we are quite impressed that it takes a man twenty years younger to replace him.

Må droppe Yohan

Sverre Anker Ousdal kan ikke være med i filmen om barnevandringene.

Anne Torhild Nilsen, NRK.no, 16 April 2008

Skuespiller Sverre Anker Ousdal, opprinnelig fra Flekkefjord, må melde pass for sin deltakelse i filmen Yohan.

Ousdal skulle hatt en sentral rolle i filmen om barnevandringene på Sørlandet, men er blitt sykemeldt.

Ifølge VG tar Jørgen Langhelle over rollen til Sverre Anker Ousdal.

Skulle hatt en stor rolle

Anker Ousdal skulle spille bonden Nome som tar imot hovedpersonen Yohan til gården sin. Men han har vært i sykepermisjon fra Nasjonaltheateret de siste halve året. Penelopefilm håpet likevel at han skulle bli frisk til opptakene som skulle starte nå i april, ifølge avisa.

- Det har ligget i kortene av Sverre skulle være med. Han har vært engasjert i prosessen rundt rollen lenge, sier produsent Odd Hynnekleiv.

Ydmyk til rollen

Langhelle, som nå overtar rollen, er selv ydmyk over å skulle fylle plassen etter Anker Ousdal.

- Jeg skal snakke med Sverre om rollen og høre om han har noen tanker som jeg kan ta med videre, sier Langhelle.

- Kjente du til denne historien selv?

- Det må jeg bare innrømme at jeg ikke gjorde. Det vet jeg at det er flere i min generasjon som ikke gjør. Dette er en viktig historie å fortelle. Filmer som denne gir oss mer historisk forankring og gir oss kulturell ballast, sier Langhelle.


Erstatter syk Ousdal

Sverre Anker Ousdal ble ikke friskmeldt til filminnspilling.

Ida Lindvall, seher.no, 16 April 2008


Stepper inn: Jørgen Langhelle (t.v) må overta filmrollen til Sverre Anker Ousdal i "Yohan barnevandreren".

Skuespiller Sverre Anker Ousdal (63) skulle egentlig spilt en sentral rolle i filmen "Yohan barnevandreren". Nå overtar "Ulvesommer"-skuespiller Jørgen Langhelle rollen hans, da Ousdal ikke ble frisk til opptakene, melder VG onsdag.

Ousdal skulle spille bonden Nome i filmen, men har vært i sykepermisjon fra Nationaltheateret det siste halvåret.

- Situasjonen er fortsatt at Sverre Anker Ousdal er sykemeldt, opplyser informasjonssjef Ingrid, E. Handeland ved Nationalthetateret til avisen.
Produsentene av filmen hadde et håp om at Ousdal skulle rekke å bli frisk til innspillingen som begynner nå i april.

- Det har ligget i kortene at Sverre skulle være med. Han har vært engasjert i prosessen rundt rollen lenge, sier produsent Odd Hynnekleiv.

Da valget om erstatter til slutt falt på Jørgen Langhelle, var det en ydmyk skuespiller som takket ja til rollen.

-Jeg skal snakke med Sverre om rollen, og høre med ham om han har noen tanker som jeg kan ta med videre, sier Langhelle til VG.

"Yohan barnevandreren" har sine røtter fra barnevandringene som foregikk på Sørlandet i perioden 188-1910. Hundrevis av barn måtte gå fra fattige kår på det indre Agder til de store gårdene ute ved kysten, særlig i Arendal-distriktet.

Filmen er Norgeshistoriens dyreste barnefilm, der budsjettet ligger på 35 millioner kroner.

Thursday, August 14, 2008

"Sweetwater"

We hereby vow to use the phrase "delightfully abstruse" more often.

Image from Cinemateket Trondheim

The FreshSite: Film Reviews
"Sweetwater (1988)"

This rare moment in Norwegian film history is more notable for its ambition, extravaganza and unorthodox combination of futuristic sci-fi motifs and recognizable theatrical melodrama than for its overall quality. Based on the novel "Uår" by Knut Faldbakken, one of the most important modern Norwegian writers, Sweetwater discusses classic post-apocalyptic cold-war era themes such as social collapse, anarchy and primitivization, as a young couple and their son is driven out of the chaotic, war-burdened city of Sweetwater to find regufe in the fringes of the city's dump site. Here they encounter different outcasts of the collapsed society.

The average budget of a Norwegian film from the 1980s would suggest that a film as visually ambitious as Sweetwater would be hard to shoot, but the filmmakers have been wise and skillful in their choice of sets and locations, and director Glomm uses what he has got to the best effect. His elaborate prelude features numerous static images of the results of the destruction and mayhem, and throughout he proves that he is a good composer of images, if not the best narrator. The film's production design desperately wants to emulate its contemporary Hollywood brothers (see the choice of cars, for instance) and this gives the film a somewhat vapid taste in the segments which Glomm struggles to make effective, such as some of the more speculative drama early on, or a handful of action sequences (the violence is badly exaggerated).

The result is a film which struggles with narrative coherence, but ultimately has a lot to offer when it comes to the atmospheric and the descriptive. For all its flaws and shortcomings, Sweetwater is a poetic piece based on a literary work with obvious strength in characterizations and vision. The acting ranges from lacklustre to brilliant. Per Jansen has abundances of theatrical experience and ability, but his acting here is too self-conscious and overdone, whereas Petronella Barker struggles in the quiet, simpler scenes, but comes to life in the crowded sequences. It is, however, an enigmatically handsome Bjørn Sundquist and a delightfully abstruse Sverre Anker Ousdal who give the film the extra seasoning. A film which works best in its non-narrative segments, such as a harrowing scene in which this peculiar crowd share a piece of meat around a fire.

"Sverre Anker Ousdal om tidenes norske bok"

Sverre Anker Ousdal in this undated snippet from radio's "Nitimen" show discusses Knut Faldbakken's Uår novels, the first of which was the basis for the movie "Sweetwater".



Photo: NRK

"Hør innslaget i Nett-radio: Sverre Anker Ousdal om tidenes norske bok."

Ridder St Olaf


In 1997, Sverre Anker Ousdal was made a Knight First Class of the Order of St Olaf, for his work as an actor.

Monday, August 11, 2008

"...og her er Horn-regjeringen"

Minister of Foreign Affairs -- ah, if only he could be persuaded!

...og her er Horn-regjeringen

For å hjelpe NRK Drama har VG satt sammen denne regjeringen. Som seg hør og bør har vi tatt hensyn til alder, kjønn, geografisk opprinnelse og personlig egnethet.

Verdensgang.net, 27 November 2002



STATSMINISTER: Ellen Horn.

Ingen over. Ingen ved siden. Den eneste med tilstrekkeilg pondus og tung parlamentarisk erfaring fra det relativt virkelige liv.

UTENRIKSMINISTER: Sverre Anker Ousdal.

Tillitsvekkende for en hel verden. Statsmann fra Sørlandet. Tilpasningsdyktig.

FINANSMINISTER: Svein Sturla Hungnes.

En sikker vinner. Alltid penger i kassa.

LANDBRUKSMINISTER: Paul-Ottar Haga.

Sikkert distriktskort med gode forbindelser til Bonde- og småbrukarlaget.

JUSTISMINISTER: Trond Høvik.

Kan utmerket godt forveksles med Odd Einar Dørum.

KOMMUNALMINISTER: Catrine Telle.

Viljesterk nok. Tåler en trøkk.

FISKERIMINISTER: Gørild Mauseth.

Kjent for å kose sei på havet. Kan ha juksa i Italia, men mye storfisk i garnet.

KIRKEMINISTER: Svein Tindberg.

Troende til alt. Leser oss teksten.

FORSVARSMINSITER: Anne Krigsvoll.

Ai, ai for en artig krig! Kamperfaring.

BISTANDSMINISTER: Nils Gaup.

Kan sine støtteordninger. Helt på vidda.

BARNE- OG FAMILIEMINISTER: Suzanne Paalgard.

Jul i Blåfjell året rundt. Toleranse, miljøvern og liberal asylpolitikk på kjøpet.

FORBRUKER- OG ADMINISTASJONSMINISTER: Tom og Kai Remlov. Tom kan administrasjon og polemikk, Kai har genanse og verdighet.

UNDERVISNINGSMINISTER: Otto Jespersen.

Naturlig skolemestertalent. Kan også fungere som ris bak speilet.

NÆRINGSMINISTER: Sven Nordin.

Anvendelig som poteten. Det han tar i blir til gull.

SAMFERDSELSMINISTER: Helge Jordal.

En farende fant. Ingen serie uten. Sånn er det bare.

KULTURMINISTER: Grethe Kausland.

Swing it! Departementet må styres av en ekte komiker.

MINISTER UTEN PORTEFØLJE: Kåre Conradi.

Fast plass ved Kongens bord. Kjent fra tidligere bordsetting. Nær venn av kronprinsen, Trond Giske.

"Hjemkomsten"

"Hjemkomsten"





"Hjemkomsten"
by Harold Pinter; translated by Pål Løkkeberg, from "The Homecoming"
Premiere 14 April 2007
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Kjetil Bang-Hansen

Cast:

Sverre Anker Ousdal as Max
Mads Ousdal as lenny
Per Jansen as Sam
Kim Sørensen as Joey
Kim Haugen as Teddy
Ingjerd Egeberg as Ruth

Images from Nationaltheatret Pressebildearkiv.

"Bak fasaden"

Bak fasaden

Fem menn, en kvinne, en scene – slikt blir det drama av.

May Synnøve Rogne, Oslopuls.no, 16 April 2007


En kvinne kommer og snur livet opp ned i Pinters "Hjemkomsten". Her ser du Max (Sverre Anker Ousdal), Lenny (Mads Ousdal) og Ruth (Ingjerd Egeberg). Foto: Heiko Junge / SCANPIX

Utgangspunktet for teaterstykke "Hjemkomsten" av Harold Pinter kunne kanskje like gjerne vært som en god episode av Jerry Springers tv-show. Her er det begjær, sjalusi, maktkamp, familiedrama og undertrykte følelser i alle varianter.

- Jerry Springer er der de flyr på hverandre og kaster hverandre rundt veggen? Det er rett før dette her da. De holder alt inne og går og bærer det inni seg uten at det eksploderer i noe sånt fysisk, sier Mads Ousdal om stykket.

Det hele starter med at den fortapte sønn Teddy (Kim Haugen) vender tilbake til sitt barndomshjem med sin flotte kone Ruth (Ingjerd Egeberg). I barndomshjemmet er det fortsatt patriarken Max (Sverre Anker Ousdal) som styrer, mens den nest eldste sønnen Lenny (Mads Ousdal) lurer i kulissene.

- Det handler om å rive opp røttene. Det er en ganske opprivende situasjon med faren som sitter og vakler på tronen og sønnen som vil begynne å overta tronen, forteller Sverre Anker Ousdal.

Far og sønn Ousdal står på scenen sammen for andre gang siden "En lang dags ferd mot natt" i 2000.

- Det er ikke en tilfeldighet. Når man gjør noe sammen er det gøy å gjøre noe som handler om familien som dette stykke gjør, sier Mads.

Kvinne og kaos

Inn i dette hjemmet dominert av menn kommer altså kvinnen, Ruth. Hennes ankomst snur hele makthierarkiet på hodet, og kaster husets fem menn ut i kaos, men Ruth selv er ingen enkel sjel.

- Ruth er en dame med et vanskelig sinn, men hun er en sterk kvinne. Hun er en kvinne som er veldig tro mot følelsene sine, hvis hun ikke får være tro mot følelsene sine blir hun ødelagt. Det er vel dette Ruth begynner å oppdage i løpet av stykket, sier Ingjerd Egeberg.

Ruth-rollen er stykkets eneste kvinnelige karakter, men det er ikke nødvendigvis en offerrolle av den grunn. Egeberg mener ikke at karakteren er tragisk.

- Ruth er ingen tragedie. Hun gjenoppretter livet sitt i løpet av stykket, så hun var en tragedie, men jeg opplever ikke at hun blir det, sier Ingjerd Egeberg.

Mellom linjene

"Hjemkomsten" regnes som Harold Pinters hovedverk, og selv om handlingen er dramatisk nok dreier det seg ikke om den utvendige og fysiske dramatikken. Det er lite hopping opp og ned på scenen for å si det sånn.

- Pinters språk er som musikk og pausene i teksten er like viktig som teksten i seg selv. Meningen ligger mellom ordene, i hemmeligheter mennesker i mellom, forklarer regissør Kjetil Bang-Hansen

Men det er vel ikke bare enkelt å uttrykke undertrykte følelser og mening mellom linjene ut til hele hovedsalen på Nationaltheatret?

- Ja, det er en kjempe utfordring. Spesielt med Pinter som har denne underhistorien som er så ekstremt... det er jo den han egentlig skriver. Det er vanskelig, spesielt her er det ekstremt, sier Mads Ousdal.

Så, hvorfor skal folk gå og se "Hjemkomsten", rent bortsett fra at det en nobelprisvinners dramatiske hovedverk?

- Stykket i seg selv berører jo det som egentlig berører oss alle, nemlig vår egen barndom, vår egen familie, vårt forhold til kvinner, vårt forhold til menn, vårt forhold til far, til mor, sier Bang-Hansen

"Hjemkomsten" har premiere på Nationaltheatret 14. april og spilles frem til 12. mai.


Clip and interview at Aftenposten TV.

"I de verste familier"

I de verste familier

Annette Orre, Dagsavisen, 3 April 2007

Foto: Ivan Tostrup

For ordens skyld så vidt vi kunne observere er det kun på scenen det går hardt for seg. På bakrommet etter den siste øvelsen før påske er tonen god. Ousdal senior deler ut marsipanegg mens sønnen Mads klemmer motspiller Egeberg og inviterer far på middag senere på kvelden. Nå tar ensemblet lang ferie før de går i gang med prøveforestillingene uken før premieren.

– Det er litt spesielt med et slikt avbrudd like før premieren jeg har aldri prøvd det før. Fordelen er at teksten vil føles frisk når vi begynner å jobbe igjen selv om jeg nok kommer til å bli litt Max sånn utpå dagen andre påskedag innrømmer Sverre Anker Ousdal.

Begjær og faenskap

– Det er en tilfredsstillelse noe besnærende i å få spille ut de mørkeste sidene av seg selv. Dette handler om de mest basale tingene faenskap begjær og raseri følelser alle kjenner seg igjen i mens som vi helst ikke vil ta fram i lyset fortsetter han.

I «Hjemkomsten» spiller Sverre Anker Ousdal den selvdyrkende og sjarmerende patriarken Max. Hans kone er for lengst død nå bor han sammen med sin bror og sine to sønner som han kuer med hard hånd. Så kommer tredjesønnen på besøk fra USA sammen med kona Ruth.

– Det er umulig å forholde seg likegyldig til henne det skjønner alle i huset. Hun er en kvinne som lever i det hun etter hvert skjønner er et ulykkelig ekteskap og som til slutt ender med å forlate sin familie og sine barn til fordel for Max og sønnene sier Ingjerd Egeberg. Hun er eneste kvinnen i stykket og karakteriserer Ruth-rollen som en drøm å få lov til å spille.

– Pinter selv sa at Ruth-karakteren er den han var mest stolt av hans egen kone var den første som gjorde rollen.

Deler broderlig

Likevel det er litt av hvert Ruth må gjennomgå. «Du blir nødt til å ta oss etter tur skjønner du det?» sier svigerfar Max til henne. For mennene i stykket legger ikke skjul på hva de forventer som gjengjeld for kost og husly. Da stykket nylig ble satt opp på Stadsteatern i Stockholm ble det av enkelte beskyldt for å være kvinneundertrykkende.

– Jeg ser det ikke sånn kanskje det sier noe om meg ler Egeberg.

Og fortsetter.

– Men det er klart stykket utfordrer den etablerte moralen og vår forestilling av familien som den høyeste enhet. Likevel mener jeg at hun er en sterk skikkelse som tar fatt på det hun ikke er tilfreds med i livet. Jeg tenker på henne litt som bidronningen hun bruker folkene rundt seg for å oppnå det hun er ute etter.

Men før Ruth entrer huset og skaper uro og forrykker maktbalansen innledes det hele med en krangel mellom far og sønn Ousdal. Det er andre gang de to spiller sammen forrige gang var Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» på Nationaltheatret i 2000. Hvordan er det for dem å stå sammen på scenen?

– Det er fint & Det er klart at det hender at det er små glimt der en merker at en kjenner hverandre godt men stort sett tenker jeg på han som en annen skuespiller sier Sverre Anker Ousdal.

Skuespillernes forfatter

– Det er et deilig stykke. Så sødmefylt! Mørkt! Noe fandenivoldsk og livsbejaende!

Både Ousdal og Egeberg får liksom ikke rost forfatteren nok. Det er i grunnen ikke overraskende for det skjer gjerne noe med skuespillere de får en ekstra glød i blikket når de snakker om Harold Pinter som vant Nobelprisen i litteratur i 2005.

– Pausene hans replikkene enkeltheten. Det er som en symfoni et musikkstykke der vår oppgave er å spille det ut sier Ousdal. Likevel gjenforteller man historien på tre linjer høres det ut som en gjennomsnitts episode av Jerry Springer og de to er enige om at utfordringen ligger å spille ut historien på en måte som tar publikum med inn i det som skjer for å unngå at de ikke kun lener seg tilbake i moralsk indignasjon.

– Pinter har lagt grunnlaget så det holder nå må vi vise oss tilliten verdig sier Ousdal. Egeberg nikker.

– Jeg blir så stolt hvis vi klarer å løfte dette.

"Mesterspill på sjelens tangenter"

Mesterspill på sjelens tangenter

noblad.no, 19 April 2007

Sverre Anker Ousdal er den slæmme Max (slakter'n). Mads Ousdal (t h.) er hans sønn Lenny (hallik). Kim Sørensen er sønnen Joey (bokser) Ingjerd Egeberg er svigerdatteren Ruth, som fravrister Max makten til slutt. Foto: Grace Brynn

Sverre Anker Ousdal lyser i "Hjemkomsten" av Pinter - dramatikeren som åpner hverdagens avgrunn, og tvinger seg inn i livets lukkede rom. Vi har møtt ham på kafé.

Nationaltheatret: "Hjemkomsten" er et av forrige århundres betydeligste teaterstykker, og Harold Pinters gjennombrudd. Pinter var en av de "sinte unge menn", som sammen med Osborne og Wesker skapte en ny bølge innen drama. Pinter er også poet, og stykkene hans er nesten skrevet som musikk. "De pinteriske pauser" er berømte. Meningen er skjult mellom ordene, budskapet ligger i det hemmelige rommet, i atmosfæren mellom de medvirkende. Det viktigste er i den tause spenningen mellom dem. Familiedramaet handler om barndommens lukkede rom, som vi aldri slipper ut av – som vi alltid kommer tilbake til. Om maktkamp og hierarki, hat, sjalusi, begjær, ensomhet og undertrykking. Det er noe kong Lear-aktig over "patriarken" Max. Så har han da også krone (strikkelua), septer (stokken) og trone (lenestolen). Han har tre sønner han kuer som best han kan. En er hallik, en er bokser, den tredje har gjort lykke i Amerika. Sistnevnte kommer hjem i en slags triumf... Mer røper vi ikke. Resten får du gå og se selv! Pinter fikk Nobelprisen i litteratur i 2005. Underfundige "Hjemkomsten" regnes som hans mesterverk. Premieren er lørdag 14. april, på Hovedscenen på National.

Ikke ødelegg frognermiljøet!

Jeg møter Sverre – eller slakter'n Max, på en kafé like ved teateret. Kaffen sprer smilet over fjeset hans som gyllen morgensol ved firetiden. Et velsignet fluidum.

– Som Max befinner du deg på Londons nordkant. Men ellers holder du til på Frogner?

– Jeg bodde på Smestad først, forteller Sverre. – Men det ble for langt å gå til teateret! Så flyttet jeg til Frogner. Flott å kunne gå til jobben på 20 minutter! Men så oppsto et paradoks; Nationaltheatret fikk prøvesaler på Alnabru! Da må jeg ta bussen likevel, de første 4-6 ukene. Så blir det greit igjen. Jeg liker meg godt på utskjelte Frogner.

– Problemfritt og uskyldstrivelig som Postmann Pat-miljøet?

– NEI! setter han i, så kaffen skvulper. – Det bekymrer meg at alle småbutikkene forsvinner! 7-Eleven og Deli de Luca brer seg overalt, mens de koselige blir borte! Hele miljøet forflates. Jeg forstår ikke Byantikvaren – han lar jo høre fra seg hvis noen planter en stygg ventil i en husvegg.- men hva når et helt miljø blir ødelagt? Det er bare neglefiling og underbukser igjen der snart! En masse butikker er blitt borte bare de siste to årene. Vi bør ha en overordnet instans som bidrar til å bevare et levedyktig og hyggelig miljø. Vi trenger skomakeren og sykkelreparatøren og bakeren på hjørnet! Småbutikkene gjør det mye mer kontinentalt.

Tøff 17-åring

– Du ble suget mot teateret, som en asteroide mot et sort hull? Bare 17 år gammel...

– Jeg visste ikke så mye om teater. Men hadde en slags visshet likevel. Det var få valg i Flekkefjord, der jeg er fra. Man kunne dra til sjøs eller gå på skole. Jeg var ingen kløpper på gymnaset. Sluttet før jeg var ferdig, for jeg orket ikke mer. Teaterskolen krevde ingen spesielle forusetninger - bortsett fra talent. Og det var det jo ingen som hadde sagt at jeg ikke hadde? Jeg søkte, og kom inn ved første forsøk. Så kom "Kjøkkenheisen" av Pinter – og da løsnet det! Stykket talte til meg med rytmer, språk... Da fikk jeg fot på teater, og lyktes litt... Det er gøy at jeg spiller Pinter igjen nå! Han ble for meg åpningen mot det universet teateret er.

– Og der hører du til. Er til og med blitt ridder av Olavsordenen! Hvordan føltes det?

– Oppmuntrende! Det føltes uvirkelig da jeg fikk høre det. Man blir jo foreslått, det kommer fra mine egne på teateret. Det betyr mye. Det setter jeg veldig pris på.

Dyp innsikt

– Du får meg ofte til å tenke på lavautbrudd... Hvordan finner du de voldsomme kreftene som ligger latent i oss? Urfølelsene?

– Du leter i deg selv, bruker ditt eget følelsesregister - det faller sammen med den formen for teater jeg selv liker å se, og være en del av. Publikum skal gå ut av sin egen virkelighet, da må vi forstørre den. Løfte den virkeligheten de lever i, fire hakk opp. Ellers kunne man like gjerne sitte på en benk og se på det som skjer på Karl Johan. De må få en opplevelse som er større enn hverdagslivet. Når jeg selv er tilskuer, liker jeg å se teater som er større enn gata.

– Nevn et eksempel på anemisert teater?

– "Markens grøde" - de tok ut alt i svingene, en moderne tendens. Jeg.er imot slik minimalisme, jeg har ikke sans for det. Dramaet blir så smått at det berører oss lite. Jeg vil heller at det skal tippe over litt. Skape en syndflod fra scenen! Man må gi på litt, bruke en litt eruptiv form. Jeg liker Pinter-formen - sterk bevegelse i en veldig stram ramme. Han har tre former for pause, som han bruker ofte, det betyr noe. Vi legger inn hans pauser, det er som et musikkverk! Innenfor rammen kan det skje ting. Når vi følger dem, stemmer rytmen mellom skuespillerne.

Mørkesiden i oss

– Jeg så deg i "Dødsdansen" - helsterkt! Skjelver ennå, flere år etter. Opprivende og sjokkerende - en mesterlig prestasjon! Uhyggelig og sann...

– Kaptein Edgar, ja... ham raser det litt for.

– Han gjør "oppgjør" mot fienden, altså kona, rett før sølvbryllupet. Vinduer og møbler smadres, serviset flyr veggimellom... Sverre nikker harmonisk.

– Du leter i sjele-arkivet og finner stoff der? Blar fram en mappe merket "skvær gæren". Rollefiguren bergtar oss - det er så jævlige vi mennesker kan være.

– Så du "Faderen"? spør Sverre. Strindberg det også. Noe av det samme der. Man vet aldri når...

Jeg holder øye med ham, men Sverre er like rolig. Kaffekoppen blir pent stående på bordet. Ingen kyling av inventar. Han har full kontroll, og smiler.

– Etter en sånn forestilling - når murpussen slutter å drysse, larmen stilner og støvet legger seg, prøver man å fatte det: Var det virkelig deg, Sverre?

– Ja da... Strindberg setter plottet. Dramaet strekes opp i de fire første replikkene. I "Faderen" skjønner vi straks at rittmesteren tviler på at han er far til barnet sitt – man kan aldri være sikker? Bare moren kan være sikker på at hun er mor. DNA-test var ikke oppfunnet. Men hadde den vært det, ville Strindberg trolig vært like gæren for det...

– Det virker som om enkelte dramatikere ligger særlig godt for deg?

– Strindberg liker jeg spesielt godt. Og Pinter. Alle kreftene som ligger i mennesket - det må fram.

– Tror du teateret kan påvirke folk til å tenke annerledes, til å gjøre verden bedre? Knuse fordommer, som is til en drink.

– Jeg tror vi har en misjon, en oppgave. At vi kan endre ting, men hvor realistisk er det... Jeg vet ikke i hvor stor grad vi påvirker folk. Er litt usikker på det.

– Du har også hatt mange film- og TV-roller. Hvordan liker du å spille i filmer i forhold til teater?

– Filme er gøy! Du kommer mye rundt. Jeg har vært i Afrika, Canada... Men du får ikke sett så mye annet enn det stedet hvor man filmer. Man tar opp på location. Jeg var på turné med Riksteateret med "Til døden oss skiller ad". Vi så landskapene, opplevde Nord-Norge, Vestlandet og Østlandet. Jeg hadde ikke gjort det før. Det var flott!

Mennesker uten drømmer

– Men tilbake til Frogner – det ligger meg veldig på hjertet: Noen må si at NÅ ER DET NOK! Det må være litt miljø i strøket. Vi trenger småbutikkene, de skaper trivsel. Folk må kunne kose seg i gatene, kunne få det daglige de trenger i området sitt, det er viktig! Hvorfor skal Byantikvaren bare drive med bygninger? Han bør ta for seg hele miljøer. Skal jeg fortsette å bo på Frogner, må det være litt miljø der!

Sverre må fly. Haster over gaten til nye prøver på National, og rollen som undertrykkeren som står for fall. At han med de gode vibbene er den samme som slenger mentale bazookaskudd fra scenen? Som flerrer sjela di? Knuser og holder nede? Stilig. Jeg gir ham stående applaus! Midt på fortauet. Folk snur hodet i 180 graders vinkel, og ser skikkelsen hans idet han forsvinner inn på teateret. De smiler og forstår, og er enige. Han er vakkert genial!

"Hjemkomsten" viser hva som skjer med mennesker som mister sine drømmer, blir avstumpet og bruker vold som uttrykksform. Sverre spiller på alle sjelens tangenter - både de hvite og de svarte. Og vi blir aldri, aldri lei av å høre på.

"Lite spennende Pinter"

Lite spennende Pinter

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 15 April 2007


Opplev Sverre Anker Ousdal på Nationaltheatret! alle fotos: Kulturspeilet

Mads Ousdal

Per Jansen


En kvinne dukker opp i patriarkens hjem


En har nesten tatt det for gitt at oppsetninger på Nationaltheatret borger for suksess. Det har nesten ikke vært mulig å forlate teatret uten å ha vært vitne til en forestilling som setter dype spor i den som ser den og som er nesten umulig å legge vekk pga. publikumstilstrømmingen.
Men ikke denne gangen. Faktisk gikk vi ut av teatret med et stort spørsmålstegn i oss, hva mente teatret med denne oppsetningen? Og da hele seks personer i salen reiste seg for å gi stående applaus (mest av gammel vane eller fordi de har vært for mye på Det Norske Teatret og trodd at slik skulle det være) og vi gjorde det samme, var det forbausende blikk rundt oss. En hevet øyenbrynene og spurte oss til og med, men vi svarte med at vi hadde reist oss for å gå.

Dette sier det meste om denne forestillingen. Det stemte rett og slett ikke. Vel er det å si at lyssettingen var uheldig - sterkt uheldig - og at premiereforestillingen kanskje ble rammet av direkte uhell. Men hvis så ikke var, er det bare å si at det var noe som slettes ikke stemte med denne oppsetningen. For skuespillere som må kave i mørket for å finne en lysspott - slik Kim Haugen måtte - ødelegger rytmen i forestillingen. Spesielt ille blir det hos Pinter hvor nyansene i språk, samspill og gestaltning - ikke minst for det som ikke sies - er så avgjørende. Mer enn tydelig la vi merke til hvor viktig det var å se skuespillerne, ikke bare høre dem.

Den store scenen rett før slutt der man uten pause hopper fra det nærmest realistiske til det absurde, krever mye å få fram. Her fikk man det ikke fram. Den ble stående å sprike og understreket på tydelig vis at denne gangen hadde ikke teatret skutt en innertier med sin forestilling.

Det er beklagelig. For det er mye bra i forestillingen. Først og fremst gubben sjøl, Sverre Anker Ousdal, som gestalter sin rolle som familiefaren på fandenivoldsk imponerende vis. Myndig, grinebittersk, nesten som en kong Lear gir han oss øyeblikk av stor teaterkunst. Sterke motspillere som Mads Ousdal og Per Jansen bidrar til at oppsetningen har elementer av stor teaterkunst i seg - svært stor teaterkunst. Mads Ousdal gir oss øyeblikk av magisk ro. Hans iskalde spill låser spillet og drar oppmerksomheten til seg. Per Jansen er den kuete onkelen, pivatsjåføren som hele tiden må finne seg i å bli tråkket på av sin bror, patriarken. En teaterkveld for å oppleve disse tre i dette stykket er uansett ikke bortkastet!

Men ellers blir det rett og slett kjedelig. Det begynner så flott i de første scenene, før lyset allerede i den andre er ute med sine fanterier og forestillingen mister rytme og blir hakkete. Helt i starten merker vi en intens spenning i spillet, en spenning som lover godt - men som ikke får utløsing.

Hjemkomsten regnes om Nobelprisvinner Pinters hovedstykke. Storbritanias ledende dramatiker har en stor produksjon bak seg. I en alder av 76 har han ennå ikke lagt inn årene og det går rykter om at den kreftrammede dramatikeren, skuespilleren og instruktøren baler med nye prosjekter. Men så intens som han framsto for oss i den sterke talen han holdt i forbindelse med Nobelprisen i 2005 - da rettet mot Bush og Blair - blir han ikke når Nationaltheatret tar fatt i hans hovedstykke.

Dessverre er det å si. Det er også å si at hovedscenen krever et format, og her så vi tydelig forskjellen mellom de mer garvete og erfarne skuespillerne og de øvrige. Knep som å lære seg å henvende seg til salen og ikke bakveggen er avgjørende når man står under det som er igjen av gullbuen. Det er ikke bare de første benkeradene som fortjener å høre skuespillerne.

Mest uheldig var i så måte var tydelig nervøse Ingjerd Egeberg som her hadde sin første store rolle på Nationaltheatret. Den tidligere teatersjefen på Rogland Teater, hun overtok etter Eirik Stubø da han ble tilkalt til Nationaltheatret, dukker opp i en ledende rolle akkurat når teatersjefsstillingen på dette teatret lyses ut. Dette får, mildt sagt, sving på spekulasjonskverna.

Innvendingene til tross, vi vil hevde at Nationaltheatret er verdt et besøk. Skuespillerkunsten, særlig fra Sverre Anker Ousdal, er som nevnt stor og gjør at en teaterkveld faktisk kan oppleves som vellykket.