"Dødsdans i hat og kjærlighet"

Dødsdans i hat og kjærlighet

Ruth Krefting Enger, Aftenposten papirutgave, 13. november 1997

"Dødsdansen" er et av August Strindbergs svarteste dramaer. Med enerne Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen får det première på Nationaltheatret 20. november.

- Vi kaller ham Sir Anker, flirer Stein Winge og titter bort på den nyslåtte ridder av St. Olavs Orden, Sverre Anker Ousdal.

De to har kampert sammen om Strindberg før. "Faderen" (1887) fikk en rystende oppførelse i Winges regi på Nationaltheatret i 1995 med Ousdal, som fikk Kritikerprisen for rollen.

Nå går Winge til sitt sjette møte med Strindberg, denne gang med Ousdal som Edgar.

Og inn i mannsbastionen trer Strindberg-ferske Kjersti Holmen for å tolke Edgars hustru Alice.

- Det har vært en kamp både for meg og Alice, sier hun tørt.

- Kjersti har sprengt ut sin egen vei og lar seg ikke puffe.

Hun liker denne mannsbastionen, sier Winge og avbrytes kontant av Holmen: - Det vet du ingenting om!

Her er jenta si som bør kunne mestre Alice! I "Dødsdansen" sitter kapteinen Edgar og hans hustru Alice innesperret på livstid i et ekteskapshelvete, der bitterhet og hat har krysset kjærlighet i en evig maktkamp gjennom snart 25 år.

Når slektningen Kurt (Henrik Scheele) besøker dem, trekkes han inn i dødsdansen.

- Mens "Faderen" har en klar episk handling med fremdrift, er "Dødsdansen" en runddans, der alt males opp og opp igjen, sier Winge.

- Kvinnesynet?

- Strindberg hadde jo problemer med kvinnene og slet med å forstå dem. Dramaene viser ikke entydig kvinnehat, selv om hans fordreide kvinnesyn var rimelig negativt. Det passet ham bra og forløste ham som dikter. Likevel gjør han kvinnen til en verdig motstander i "Dødsdansen", mer intelligent enn mannen. Formen er knapp, musikalsk og direkte: Elsk! Hat! Pang! Aldri likegyldig. Og alltid lyser medlidenheten.

Gjenkjennelig - Er "Dødsdansen" for ekstrem til å føle gjenkjennelse?

- Nei, her kjenner vi oss igjen hele veien. Jeg synes ikke engang det er ekstremt. Har publikum litt innsikt i egne liv, vil de møte seg selv.

Winge har gjort lite for å gi forestillingen spesielle effekter. - Det er et kammerspill med sterke meldinger. Jeg ser ikke noe poeng i å jåle til med ytterligere regigrep, men har lagt vekt på å få frem menneskene så tett og nært som mulig.

- Hva har Edgar og Alice lært?

- Ingenting. De vil fortsette som før, uten håp. Men alltid ligger kjærligheten i bunnen. Sammen med hatet. Ousdal sliter med å forklare hva han gjennomgår for å nå inn til sin Edgar: - Hos Strindberg og Ibsen ligger en slags dimensjon du ikke kan snakke om eller planlegge, noe abstrakt som skjer på scenen der og da. Du må våge å gå inn i dette, være klar, når det åpner seg. Det er øyeblikk hvor jeg merker sprangene, slukene. Ennå har jeg ikke funnet hva jeg jakter på, men jeg kjenner lukten. Når jeg arbeider med en rolle, er hans verden min. Da er de andre bipersoner i hans og mitt liv. Prosessen er smertefull, sukker Ousdal.

I begynnelsen var Kjersti Holmen skrekkslagen ved tanken på Strindberg. - Jeg tenkte på Margaretha Krook, svart hår og heksenese. Mytene. Men slik er det jo ikke. Alice er et satans kvinnfolk, sterk og farlig med mye jævelskap, men også sårbarhet i seg, sier Holmen, som ikke jobber etter metoder, men griper fatt og stuper.

- Strindberg er raus med Alice. Han treffer et kvinneliv med bredde og muligheter i seg. Hun er ikke hatefull, men desperat. Jeg synes ikke lenger hun er sjokkerende.

- Og Edgar elsker henne fremdeles. Visst fanken gjør han det! sier Sverre Anker Ousdal.

FAKTARAMME

Fakta

Strindberg skrev "Dødsdansen" i 1900. Dramaet bærer sterkt preg av den mistenksomhet og sjalusi som rev i ham etter at to ekteskap var havarert.

Likevel syntes han "synd om människorna". Hans personer er mer ensomme og ulykkelige enn onde.

Dramaet fikk urpremière i Tyskland og gikk sin seiersgang på tyske scener før det ble oppført på Strindbergs Intima Teatern i 1909 og på Dramaten i 1921.

Første gang på Nationaltheatret også i 1921 med Harald Stormoen og Ragna Wettergreen.

På Nationaltheatret i 1963 med Kolbjørn Buøen og Aase Bye.

På Nationaltheatret i 1971 med ekteparet Espen Skjønberg og Mona Hofland.

Pussig nok medvirket et annet ektepar i TV-teatret i 1990; Per Sunderland og Lise Fjeldstad.