"«Heldigvis er vi ikke gift»"

«Heldigvis er vi ikke gift»

Nok en gang krangler skuespillerparet Sverre Anker Ousdal (62) og Kjersti Holmen (50) så busta fyker på jobb.

Bente Frøytlog, Dagbladet papirutgave, 23. september 2006 (sesame.no)

- Det er et paradoks, sier Sverre Anker Ousdal. Han skritter resolutt over Bygdøy allé med kjæreste og kollega Kjersti Holmen ved sin side. Han styrer i retning en småsliten Skoda som står mellom langt mer glinsende kjøretøy i en pen sidegate. Det er stille formiddag på Oslos vestkant og et av Norges mest kjente skuespillerpar skal på jobb for å prøvespille på samlivsdramaet «Til døden skiller oss ad». - Her har vi endelig klart å få oss leilighet ti minutter fra teateret, og så må vi kjøre byen rundt for å ha gjennomgang i de nye prøvelokalene, brummer Sverre oppgitt og tar plass i førersetet.

Kjersti dumper ned i passasjersetet med en strikkeveske på fanget. Hun fisker straks fram et slitt manus.

- Jeg synes det er merkelig at vi skuespillere, som bør puste inn teaterluft og ha et forhold til scenen vi spiller på, må prøve utenfor teaterhuset, fortsetter han og kjører mot Oslo-tunnelen.

Teaterhuset Ousdal sikter til, er Nationaltheatret. Fra sin nye leilighet på toppen av Bygdøy allé kunne paret ha satt seg på syklene og trillet til jobb. Men i prøveperioden må de pendle til andre sida av byen, østover til industrilandskapet på Alnabru der det trangbodde teateret har installert seg med ekstra prøvelokaler, verksted og malersal.

- Det er første gang jeg må prøve der oppe, og jeg kommer ikke over det, sukker Holmen.

Premieren neste lørdag nærmer seg fortere enn hun liker. Etter spilleperioden på Nationaltheatret skal stykket ut på turné med Riksteatret.

- Vå må pugge på veien, en passasje vi ikke har klart å lære oss, sier Holmen, som ikke har som vane å sitte med manus i bilen.

- Men nå for tida er det med over alt. Innstuderingen er jævlig. Like smertefull hver gang.

Det er samlivet mellom Lisa og Gielles i «Til døden skiller oss ad» også.

Hovedrolleinnehaverne krangler lidenskaplig inne i Skodaen. Sverre gasser, blinker og sender uanfektet ut sine drepende replikker mot motspilleren og kjæresten.

- Vi tar pulescenen, sier regissør Kjetil Bang-Hansen. Han står i den svart-hvite «dekken», sceneløsningen, og gliser nådeløst idet Ousdal og Holmen ankommer den fabrikkliknende prøvehallen.

I det moderne samlivsdramaet «Til døden skiller oss ad» braker ektefellene Lisa og Gielles sammen i et voldsomt ekteskapelig oppgjør, hvor den ene hemmeligheten etter den andre kommer for en dag.

Gjennomgangen skurrer i dag. Suffløren gjentar replikkene gang på gang. Ousdal og Holmen prøver nye bevegelser og ny timing. Det er bare de to på scenen gjennom hele stykket.

- Hvordan skal vi komme oss ned i sofaen, undrer Kjersti, ikke helt komfortabel med å ha media med på prøveprosessen.

Paret ender til slutt i klinsj, med Sverre underst. - Kyss, kyss, kyss, mumler Kjersti for å markere at rollekarakterene kliner.

Alle humrer. - Makrellen i tomat kaller, roper regissøren og blåser av for lunsjpause.

Ousdal og Holmen har god trening i å spille ektepar. Første gang var i TV-serien «Blodsbånd» på NRK. Deretter var det på scenen i Strindbergs «Dødsdansen» og Ibsens «Brand». Siden har de blitt samboere privat. Paret er ikke glade for fokus på sitt forhold og privatliv og er ikke blant kjendisene som åpner hjemmet sitt for Se og Hør.

- Hvordan påvirkes dere privat av å spille et samlivsdrama som dette?

- Det hender vi bruker en replikk eller to fra stykket, sier Sverre.

- Men hvis du lurer på om vi tar med oss stoffet hjem..., sier Kjersti...

- ...så gjør vi vel det, fortsetter Sverre. - Vi håper jo at folk skal prate sammen etter at de har sett stykket. Det åpner noen kanaler.

- Men vi setter oss ikke ned for å ta opp de samme temaene hjemme, innvender Kjersti. - Vi har pratet oss gjennom det meste lenge før dette stykket kom på bordet!

Hun tenker seg om. - Likevel tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen. Forholdet i stykket er langt ute på kanten, men det likner litt på alle forhold. Rollefigurene må kle seg nakne for hverandre, og det tror jeg kan inspirere publikum til å prate sammen om hvordan de selv har det.

- Bør alt prates om i et forhold? - Man skal i hvert fall ikke ha store hemmeligheter for hverandre, mener Kjersti. - Jeg tror at jo mer man tør å vise av seg selv, jo finere er det. Man må finne ut av hverandre. Det er noe av utfordringen og vitsen med å leve sammen. For det handler ikke bare om å dele kneippbrød eller å bytte på klesvasken. Man må også ha utbytte av hverandres sinn.

Sverre sier ikke noe. - Nå må ikke du være uenig. Da blir jeg helt forstyrret, sier Kjersti og ler.

- Nei da, humrer han. - Jeg synes ikke man skal ha hemmeligheter om grunnleggende ting, sier Sverre og fortsetter med en replikk fra stykket:

- Det man skal dele, er kanskje ikke så mye sannheten som mysteriet. Det mysteriet at jeg liker deg, det mysteriet at du liker meg, og det mysteriet at det aldri går over.

- Tror du på det? - Det er fint sagt, men jeg skulle gjerne dele sannheten også.

Ousdal tror ikke forholdet mellom dem kommer i veien for stykket.

- Da tror jeg det er mye verre for en skuespiller å gjøre reklame. Da identifiserer publikum deg som «han med pølsene» eller «han med sølvpussen».

- Jeg tenker at det i så fall er et større problem for publikum enn for oss, sier Kjersti. - Det er mulig publikum vil tro at de ser på oss som privatpersoner, men de ser jo på to skuespillere.

- Det kommer også an på hvor privat ditt samboerskap eller samliv er, legger Sverre til. - Vi lever jo ikke som Richard Burton og Elizabeth Taylor levde, eller som Maria Bonnevie og Mikael Persbrandt. Folk vet ikke så mye om oss.

- Det ble slutt mellom Richard Burton og Elizabeth Taylor etter at de spilte sammen i «Hvem er redd for Virginia Woolf». Frykter dere for forholdet etter dette samlivsdramaet?

- Nei, hvis det ikke går, er det ikke på grunn av stykket. Vårt forhold er like vanskelig som andre forhold, sier Sverre. - Når vi jobber med stoff som dette, kan det hakke litt. Men når vi ikke jobber, og bare tar et glass vin og ser hverandre i øynene, har vi det veldig bra.

Sverre tør ikke bli like forbannet på Kjersti som på andre motspillere. Han mener at hun er for følsom til å tåle de mest direkte tilbakemeldingene.

- Der må jeg beherske meg. - Og du Kjersti, blir du mer forbannet på Sverre enn på andre kolleger?

- Det kan godt hende! Jeg blir mer frustrert - og så kan jeg ikke gå hjem og klage over hvor teit han er.

- Du kan jo ringe venninnene, foreslår Sverre, og får raskt svar:

- Nei! Det har jeg ikke tid til i sånne faser. Nei, det tyter vel ut mellom oss. Vi har ikke andre steder å gjøre av det. - At dere kjenner hverandre godt, er det en fordel når dere jobber sammen?

- Kun praktisk. Vi kan sitte med teksten hjemme. I natt satt vi til halv ett, sier Sverre.

- Men i et så tett stykke, hvor det bare er oss to, handler det mye om å ha trygghet og tillit til hverandre. Om å kunne hengi seg til hverandre. Og vi har den smidigheten, den kjemien. Det er en fordel, mener Kjersti.

- Er det et element av konkurranse mellom dere på scenen? - Kanskje litt, sier Sverre. - En slags konkurranse om å bli sett og hørt.

- Der har vi det, kommenterer Kjersti ironisk. - Du har vel hørt hvordan man skal bli en god skuespiller, spør hun kjæresten, og svarer selv:

- Make your partner look good.

En av de første gangene Sverre og Kjersti spilte ektepar, uttalte han at han var glad de ikke var gift. Han mente det ville vært helt krise.

- Og vi er fremdeles ikke gift, flirer han. - Jeg står ved mine ord.