"Seint ute"

Seint ute

Når du skal spille mot faren din, og far heter Sverre Anker Ousdal, blir det lett mye oppstyr, både hjemme og ute. Mads Ousdal (29) tar oppgjøret med far foran publikum. - JEG BLIR LITT FORFJAMSET, sånn rett før, sier Mads Ousdal, og skutter seg litt i vinden.

Hege Duckert, Dagbladet papirutgave, 15. april 2000

Mor er morfinist. Far er alkoholiker. Storebror er alkoholiker. Selv er han tuberkuløs. Og alkoholiker. Ikke rart han ikke føler seg helt bra.

- Alkoholismen er jeg ikke så interessert i. Konflikten innad i en familie, derimot, handler om banale ting alle kan kjenne seg igjen i. «Lang dags ferd mot natt» er et fantastisk godt stykke, så vi skuespillere får mye gratis. Scenen er fem ganger fem meter, publikum er på alle sider. Det gir en slags Dogme-feeling. Publikum skal føle seg som tittere, ha det litt ekkelt.

Det er klart det er ekkelt. Ousdal spiller Edmund, den yngste sønnen, han som ennå ikke har sluttet å håpe. Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med premiere 4. mai, er et klassisk familiedrama, som mange vil komme til Nationaltheatret for å se. Enda flere vil komme for å se Mads og faren Sverre Anker Ousdal spille far og sønn. Men de aller fleste kommer antakeligvis til å se bare Mads i den eneste norske påskefilmen, «Bryllupet». Der spiller han en norsk biokjemiker som forelsker seg i sin kurdiske kollega.

Tema: Tvangsekteskap og familieproblemer.

- Har du sett filmen «Festen»? Den er helt ekstremt god på familiekonflikter. Jeg fikk helt pustebesvær av den.

Tematikken i «Bryllupet» er på sett og vis politisk korrekt.

Det mest spennende var å jobbe med annengenerasjons innvandrere. Det er nok de som har det tøffest. Særlig jentene. De ser at brødrene slippes løs, mens de selv blir holdt tilbake. Hva er det verste, spurte jeg, og det verste er hva andre tror. Innad i familien kan du gjøre nesten hva som helst. Men når foreldrenes venner hører et rykte, da er det «sant». Og da må det reageres.

BEHOVET FOR Å UNNGÅ EKSPONERING, har Ousdal fått i arv. Han holdt seg unna filmlanseringen.

- Jeg er vokst opp med andres blikk, og kjenner dem godt. Har opplevd presset på telefonen, oppmerksomheten på gata. En gang da jeg var liten, danset jeg folkedans med prinsesse Märtha Louise. Et ukeblad dukket opp i skolegården. De hadde ringt hjem til meg først, og mamma og pappa hadde sagt nei på mine vegne. De kom og sa at vi har snakket med moren din, og hun sa det var greit. Jeg ble helt skrekkslagen. Visste jo med magen at det ikke kunne være sant, men klarte ikke å hamle opp med to voksne. Bestekameraten min reddet meg. Han bare dro meg vekk. Men vi var livredde lenge etterpå.

- Men nå kan du sette grenser?

- På scenen er du så eksponert, der og da. Men jeg får fysisk vondt av å se dem som bare viser seg fram. Slik er ikke jeg.

De hatet meg på informasjonskontoret på Oslo Nye, de hatet meg i Bergen, og etter en uke hater de meg her også.

HVIS HAN IKKE FÅR TIL NOE innen fem år, sa Ousdal for tre år siden, så vil han heller gjøre noe annet.

- Store roller ved store teatre, gode kritikker og spillefilmdebut: Det har da ikke gått så verst?

- Jeg har vært heldig, har fått fine ting å jobbe med.

- Kan du noe annet da?

- Jeg kan godt bli snekker.

- Snekker?

- Ja, eller jordomseiler. Jeg er helt oppslukt av bøkene til Ragnar Kvam. Som snekker er jeg faktisk ganske ekshibisjonistisk, men ekshibisjonismen går liksom innover.

- Innover?

- Uff, jeg er så dårlig med ord. Når skuespillere er på TV, gremmer jeg meg. De kan jo ikke snakke. De er like ille som sportsfolk.

- Det forventes kanskje av dem at de skal være særlig følsomme?

- De «følsomme» er de verste. «Jeg er jo kunstner, så jeg har så mye på hjertet»-typen.

- Nå blir de sure på deg i kantina på Nationaltheatret.

- Det er alltid noen som føler seg støtt når du snakker om teater. Jeg er fersk, og jobber med nye mennesker hele tida.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kjente folk så godt at vi bare kunne begynne å jobbe.

- Da er det kanskje like greit at du jobber med faren din?

- Han legger jo ikke noe imellom, da, når han jobber. Han er noe å kjempe mot. Men vi jobber ganske likt. Deler ønsket om å uttrykke noe, som handler om verdiene i livet.

MADS OUSDAL HAR KJEDET SEG MYE på teater. Vært med pappa på jobb når barnevakt ikke var å oppdrive. Løpt og løpt rundt i gangene.

- Da jeg hadde sett «Er det ikke mitt liv, kanskje?» sju ganger, der pappa spilte en mann som var lam og lå i sykesenga, satt jeg ytterst på første rad og kjedet meg slik at jeg prøvde å rulle meg opp på scenen. Pappa stirret skrekkslagen på meg. Han kunne ikke gjøre noe, han var jo liksom lam. En eller annen kom og lempet meg ned. Teatret hadde mer romantikk ved seg før jeg begynte på teaterskolen.

Og den første tida på skolen. Jeg var på en måte russ veldig lenge.

- På ungdomsskolen veddet jeg på at jeg skulle gå ut som den høyeste i klassen, i stedet ble jeg den minste. Jeg hadde mange forsvarsmekanismer. Det er ikke tilfeldig at mange små, tykke menn er veldig morsomme. Forskjellen var at jeg visste jeg skulle vokse. For broren min var alltid litt høyere. Vi er litt seine i min familie.
Storebroren heter Steffen og er politimann. Og tre år eldre.

- Kampen mellom oss vil utspille seg til vi dør. Jeg jobber opp mange barndomsminner nå. Per Egil Aske, som spiller storebroren min i stykket, har ikke hatt noen eldre bror, og aner ikke hvordan det er. Han vet ikke hva «prikkedøden» er en gang.

ALTFOR MANGE SKUESPILLERE utfordrer ikke seg selv, ved å gjøre det de ikke kan, mener Mads Ousdal. De gjør heller tyggegummireklamer.

- Men ikke du?

- Nei, det kunne jeg aldri tenke meg. Ikke et vondt ord om dem som gjør det, og om dem som velger såpeopera, men det er et bevisst valg. Du kan ikke komme etterpå og klage over at folk forbinder deg med lukten av pølser når du spiller Shakespeare.
Skuespiller er ingen beskyttet tittel. Tilfeldige mennesker som er med i reklamefilmer, blir kalt for skuespillere.

Plutselig er vi alle skuespillere.

- Er du idealist?

- Jeg er deltidsidealist. Det er viktig å være idealist på et bitte lite område. Når jeg får sitte hjemme og snekre, for eksempel, da skal ingen fortelle meg hva slags list jeg skal bruke. Det har jeg vel etter far, det også. Opprøret kommer også seint i vår familie.

- Når kom ditt?

- Kanskje kommer det akkurat nå.

- «Lang dags ferd mot natt» handler om familiehemmeligheter, om far og sønn, arvesynd og faenskap. Blir det tett?

- Det blir i hvert fall mange paralleller. Faren i stykket er en stor skuespiller. Han gikk kunstnerisk fallitt på å spille én forestilling, «Greven av Monte Christo», om og om igjen av økonomiske årsaker. Da pappa fikk tilbud om å spille i musikalen «Sugar», hadde vi noen vanvittige krangler om akkurat det. Det er ingen stor utfordring, og det er sikkert gøy å stå der. Men akkurat det, det ville jeg aldri gjort.