"Morsom og vital Ousdal"

Morsom og vital Ousdal

"Tartuffe" er en vital og morsom oppsetning. På premieren var den ikke helstøpt, men på vei. De beste scenene hadde en suveren rytmisk komikk, med vel så mye vekt på kroppsspråket som på teksten.

Lisa Kristin Strindberg, Kulturnytt, 30. april 2001

Bjørn Skagestad og Sverre Anker Ousdal

Ousdalsk timing

Nationaltheatret presenterte en vital og morsom Tartuffe. Instruksjon har ungareren Gábor Zsámbéki, President i den Europeiske Teaterunion. Sverre Anker Ousdal spiller Orgon - rollen som Molière skrev til seg selv for over 300 år siden.

Sverre Anker Ousdal glitrer med talentfull timing og strålende skuespillerkunst i rollen som Orgon, patriarken som tror han løser problemer i heimen ved å ta inn den tilsynelatende ydmyke og gudfryktige Tartuffe.

Han får spontant følge av Anne Krigsvolls folkelige kammerpike Dorine. Hun prøver å forhindre at han gir sin datter til Tartuffe - uten å lykkes.

Sverre Anker Ousdal, Eindride Eidsvold og Jan Gunnar Røise

Anonyme menn

Ungareren Gábor Zsámbékis forestilling på Nationaltheatret bringer den tre hundre år gamle Tartuffe inn i vår samtid med en elegant vri uten å jukse med Molières aleksandrinske tekst.

Da Molière skrev Tartuffe for den franske solkongen, hadde kirkens menn enorm autoritet som den mektige Guds representanter på jorden. I vår samtid er det andre krefter som rår enn Gud. Øst-europeeren Zsámbéki bringer inn de anonyme menn i mørk dress. Vi kan lese både KGB, politiske bakmenn og regjerende økonomer inn i dem.

Suveren rytmisk komikk

I denne settingen er Eindride Eidsvolds Tartuffe først og fremst opportunisten som suger seg fast i oppadgående maktkurver.

Det er en vital og morsom oppsetning Zsámbéki har komponert. Helstøpt var den ikke på premieren, men på vei. De beste scenene hadde en suveren rytmisk komikk og i det hele tatt var vekten lagt på kroppspråket vel så mye som på teksten.

Herlig kroppspråk

Den utenlandske regissøren må ta den uforståelige talen til Bjørn Skagestad på sin kappe, men kroppspråket var herlig. Samme med Eindride Eidsvolds Tartuffe: spennende, men ennå ujevn. Rut Tellefsens moralistiske Orgon-mor åpnet forestillingen med spenstig autoritet, og Per Christian Ellefsens herr Loyal var en liten perle. Nifst til stede var Finn Schau’s ordløse, Tartuffe-tjener.

Oppsummert: Endelig en forestilling som burde friste et stort publikum til hovedscenen på Nationaltheatret!