Nationaltheatrets versjon av storslåtte Fanny og Alexander er på sett og vis et søsterprosjekt til den noe smalere Høstsonaten ved det Norske teatret høsten 2009. De to norske teatrene har tatt på alvor filmlegenden fra vårt naboland, og de to oppsetningene har fått fram viktige sider av Bergmans enorme register. Men som Høstsonaten står også Fanny og Alexander solid på egne ben som teaterprosjekt.
Stein W. Kippersund, teaternett.no, 3. januar 2010
Kari Simonsen og Sverre Anker OusdalDet er i seg selv magisk å få et nytt år åpnet i Bergmans ånd med en prolog som presenterer selve teatret, som sådan, som et sted der alt kan skje. I programmet til forestillingen er det ikke måte på hvor ydmyk, respektfull og bortimot redd regissør Kjetil Bang-Hansen har vært for å gi seg i kast med dette ikonet. Det er forståelig, men også en ganske smart tilnærming: For å møte et publikum med argusøyne, som både i Norge og Sverige er klar til å slå ned på tukling med slike klenodier. Og for den svenske nasjonalscenen, Dramaten, ble enden på visa at de kastet kortene.
Vågestykke
Både Nationaltheatret og Bang-Hansen har lykkes, med sitt vågestykke, i å gjøre denne sceneversjonen for aller første gang, med det som framstår som et entusiastisk og helhjertet teamarbeid. Dette er et helstøpt prosjekt, som til tross for julesøtt rampelys og alle kilometere med kostymestoff med sikkert kompass har unngått pompøsitetens felle.
Forestillingen er nær, lekende, morsom og samtidig reflektert. Utvalgsproblemet i et så stort materiale som dette må ha fortonet seg som overveldende. Men regissøren har skrellet seg gjennom løken, og med styrke og tydelighet tatt tak i de sentrale menneskelige forholdene og bildene. Grepet med Alexander Ekdahls (Kåre Conradi) tilbakeskuende fortellerperspektiv fungerer så det suser, enkelt, direkte og troverdig. Griper tak! Kampen for å gjøre sin fortelling viktig og gyldig, uavhengig av hva alskens storheter har gjort tidligere er smertelig. Alexanders kamp for sin fiksjon, for å få lyve (faktisk!) og dikte, etableres med styrke og dybde. Den voksne Alexander glir smidig inn i de påfølgende handlingene, og setter dem i perspektiv, også der nærværet er rent visuelt.
Livsutfoldelse og livskontroll
I programmet står både kostymedesigner, lysdesigner og scenograf fram med noen tanker bak sine bidrag. Og Bang-Hansen har ikke gjort denne forestillingen alene. Scenografien fanger effektivt, stilsterkt og kraftfullt opp hovedmotsetningen som for meg blir hovedtråden i hele stykket: Spennet mellom livsutfoldelse og livskontroll. Dette er et stykke som helt klart er "for folk flest" med stor fascinasjonskraft og underholdningsverdi, og som forhåpentligvis også vil komme tilbake om ikke altfor mange år, på jule- eller nyttårsmenyen.
Men Fanny og Alexander stiller også opp livet og teateret til drøfting. Alle teksthenvisningene til Shakespeare og andre klassikere understreker dette til gagns. Elementer som "karneval" og "faste" kan jo ikke settes på plass, en gang for alle. De fører en evig kamp, i og mellom menneskene. Skal vi skeie ut, eller skal vi forsake, for målets og hensiktens skyld? For hverandre? Det er vel ikke ett svar på det, til enhver tid. Men sympatien i stykket faller uvilkårlig ned på Ekdahl-ene, med deres større eller mindre laster, løgner, småsynder og ufullkommenheter. Farligst blir det om biskopens rene og totalitære idealisme får ture fritt. Det er mulig å håpe at også historien har lært oss i alle fall litt, om prisen for opplegg med bare en løsning.
Forestillingen spiller på hele registeret fra tøylesløs komedie til nattsvart tragedie. Nietzsches kategorier om det "apollinske" og "dionysiske" utfolder seg, og river og sliter i hovedpersonen Alexander. Enkelthøydepunkter er det ellers flere av: Veteranskuespiller Nils Ole Oftebro er et komikkens fyrverkeri, og jeg falt også pladask for Sverre Anker Ousdals nydelige og fast skulpturerte Isak Jacobi. Mye flott også av andre, bevares! Kjersti Holmen tar tak i og får ut sider ved den tragiske Emilie som viser at hun har mer å spille på enn det komiske. For den som måtte være i tvil om det. Scenen der tapet av Oscar slår inn hos Emilie, viser hva Holmen kan hente ut. Gripende.
Nakent og direkte
Hendelsene som er sett med barnas blikk treffer også nakent og direkte der de skal. Bra gjort å få den krevende biten med barneskuespillerne så troverdig, det vitner igjen om solid teamarbeid. I film er ikke dette så sårbart som på en scene, der forløpene skal gjennomføres, "som nye", kveld etter kveld.
John-Kristian Alsakers scenografi er en fryd. Det formelig kiler i magen bare av selve åpningstablået med julespillet, rett og slett tindrende stemningsfullt og nydelig. Og for et stjerneskudd av en etablering da: Vi er i Ekdahls teater, der og da, med en eneste gang! I første akt fungerer trappene og de ulike nivåene storartet som simultanscener, for lurvelevenet i Ekdahl-familiens julefesthus. Sterkest scenografisk blir likevel andreakten etter min mening, med sin velmotiverte strenge form- og fargebruk, der den autoritære trappestrukturen bringer tankene tilbake til en operadekor for en Macbeth-oppsetning på 80-tallet en gang. Og som det i ethvert diktatur finnes smutthull og åpninger, ligger den overdådige sjappa til jøden Isak kamuflert under det hele.
I en større historisk sammenheng har det skjedd mye med et teater som klarer å få plass både til Fanny og Alexander og Verdiløse menn innenfor sin tradisjonelle gullramme på ett og samme år. Da kan virkelig alt skje på denne scenen. Mens de frie gruppene og eksperimentscenene gjennom noen tiår har åpnet opp for samspillet med utprøvende musikk, multimedia, installasjons- og bildekunst bekrefter Nationaltheatrets forestilling institusjonsteatrenes åpning mot andre medieformer. Fanny og Alexander er en kraftig bekreftelse på adaptasjontrenden mellom litteratur, film og teater. Ingen "stener for brød" her - takk for teaterfesten!
