"Teaterhøsten er her – og den er blågul"

Teaterhøsten er her – og den er blågul

Fire store svensker preger Oslo-teatrenes høstprogram. Kåre Conradi skal måle krefter med en av dem i en av sesongens største roller.

Annette Orre, dagsavisen.no, 11. august 2009

Bild: Oslopuls

– Det mørke er kanskje enda mer umiddelbart tydelig? Noe av det første jeg tenker på – og nå svarer jeg fra et litt overfladisk ståsted – er de virkelig store skjebnene og de store forfatterne som ønsker å avsløre menneskenes hemmeligheter, sier Kåre Conradi om dramatikken fra vårt naboland, som i høyeste grad vil spille en stor rolle på teatrenes høstrepertoar. Selv er han tilbake på sin gamle arbeidsplass Nationaltheatret i hovedrollen som Alexander i verdenspremieren på teaterversjonen av Ingmar Bergmans «Fanny og Alexander». Bergman blir det også på Oslo Nye, der Lise Fjeldstad og Nina Ellen Ødegård skal gjøre mor-og-datter-rollene som Ingrid Bergman og Liv Ullmann udødeliggjorde i «Høstsonaten». På plakaten til Det Norske Teatret står August Strindbergs «Den Store landevegen» og Lars Noréns «Lys», sistnevnte en urpremiere som regisseres av Eirik Stubø. Den yngste forfatteren i den eksklusive firerbanden er Sara Stridsberg. I 2007 vant hun Nordisk Råds litteraturpris for sin «Drømmefakultetet», nå viser Torshovteatret sceneversjonen av hennes fortelling om Valerie Jean Solanas i Kjersti Horns regi. Men stykket det kanskje er knyttet aller størst forventninger til er altså «Fanny og Alexander», som teatersjef Hanne Tømta etter årelang jobbing og litt flaks klarte å sikre seg verdenspremieren på, til og med før svenskenes Dramaten.

– Det er en fantastisk rolle å få komme tilbake til Nationaltheatret med. Det har vært mye frilansjobbing de siste årene, men det er her jeg føler at jeg hører hjemme, sier Conradi, som har vært fast ansatt på teatret siden 1995.

Ingen barnerolle

– I det siste har vi sett deg på film, i shakespearske lystspill og i «Singin‘ in the Rain», hva tenker du om å gå inn i en langt dystrere setting som man jo må kunne si at Bergmans univers etter hvert utvikler seg til, på tross av alle selskapene og de høystemte teateroppsetningene?

– Det er dette jeg liker aller best, dette landskapet jeg trives aller best i, og som jeg alltid lengter tilbake til. Men det finnes jo ekstremt mye humor i dette stykket også. Selv om det er en stund siden jeg så filmen og TV-serien har den utrolig mange kraftige bilder som setter seg fast i en, fra de ekdahlske juleselskapene til oppkastscenen på loftet.

Da regissør Kjetil Bang-Hansen ringte og tilbød Conradi en jobb i oppsetningen, spurte sistnevnte litt eplekjekt om han var tiltenkt barnerollen som Fanny. Han var nærmere sannheten enn han trodde. For mens søskenparet, som i filmen, vil bli spilt av to barneskuespillere, vil i tillegg den voksne Alexander fungere som en retrospektiv og reflekterende gjennomgangsfigur i fortellingen.

– Dette er materiale som er så rikt at det krever refleksjon, en refleksjon som teatret har mulighet for å vise på en annen måte enn det man gjør på film. Vi ville belyse både skyggene og lyset fra vår egen vinkel. vårt eget brennpunkt. Og brennpunktet i denne oppsetningen er hvordan denne stygge, vakre fortellingen virker inn på dem som opplever den, og særlig på barnet Alexander, sier Bang-Hansen.

For fra å vokse opp i en blant alle de sjarmerende og livsnytende familiemedlemmene i det ekdahlske teaterdynastiet, rives søskenparet brått inn i det mørkeste mørke i den fengselslignende bispegården der de havner når moren gifter seg på nytt. Alexander-skikkelsen er på mange måter det nærmeste Bergman kom et selvportrett. Han hadde selv en far som var prest, og biskop Vergéus var blitt stående igjen som en av de grusomste skikkelsene i skandinavisk filmhistorie.

– Kåre har den intellektuelle tilnærmingen som denne rollen krever, og jeg er utrolig glad for at han sa ja til å gjøre den, sier regissøren.

Teaterkjærlighet

Og det er en gigantoppsetning Conradi skal fronte, sammen med Kjersti Holmen i rollen som hans mor Emilie Ekdahl. 30 av teatrets skuespillere står på scenen, sammen med et titall statister. Bjørn Skagestad og Erik Hivju som biskopen, Kari Simonsen som matriarken Helene Ekdahl og Sverre Anker Ousdal som Isak Jacobi er bare noen av de mange toppnavnene på rollelista.

– Det er galskap, dette, på mange måter. Stykket representerer en enorm jobb for alt fra kostymeavdelingen til scenografene, det er et enormt prosjekt med altfor mye å holde styr på, gliser Bang-Hansen om den for lengst legendariske historien som i filmversjonen anno 1982 ble belønnet med fire Oscar-statuetter.

Han snakker også varmt om teaterbiten av stykket, som han har planer om å betone i sin iscenesettelse.

– Kjærligheten til teatret gjennomsyrer Bergmans tekst, jeg mener at noe av det vakreste som noen gang er sagt og skrevet om teatret sies i dette stykket. Derfor vil jeg driste meg til å si at det passer vel så godt i teatret som på filmlerretet, sier han, men bemerker tørt at han ikke blir overrasket hvis det finnes eksperter, på begge sider av Svinesund, som vil fare opp og mene at det han bedriver er helligbrøde.

Til slutt, sånn for ordens skyld, er det verdt å nevne at svenskedominansen ikke er total. Blant høstens urpremierer finner vi både stykker signert Lars Saabye Christensen i «Chet spiller ikke her» og Johan Harstad i «Screen tests 9», samt «Plastilina» fra den unge og fremadstormende Vassilij Sigarev. Størrelser som Maksim Gorkij og Anton Tsjekhov er også representert. Og Henrik Ibsen, selvfølgelig.