"Sverre Anker Ousdal tildeles Aase Byes legat, 17. november 2010 etter kveldens forestilling av Galileo. © Hans Voigt." From Nationaltheatret on Flickr.
Tuesday, November 30, 2010
Sverre Anker Ousdal receives the Aase Bye Endowment, 17 November 2010
"Sverre Anker Ousdal tildeles Aase Byes legat, 17. november 2010 etter kveldens forestilling av Galileo. © Hans Voigt." From Nationaltheatret on Flickr.
Thursday, November 18, 2010
Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat
Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat
Skuespilleren Sverre Anker Ousdal ble onsdag kveld hedret med Aase Byes legat. Prisen er på 100.000 kroner.
Rampelys, vg.no, 17 november 2010
Skuespillerveteran: Sverre Anker Ousdal (66) - her på et bilde fra Aschehougs hagefest i fjor. Foto: Scanpix
Legatet ble delt ut av juryformann Lars Roar Langslet etter kveldens «Galileo»-forestilling på Nationaltheatret der Ousdal spiller den kritikerroste rollen som Kardinalinkvisitoren.
- Jeg vil fremheve at han har spilt suverent over en stor bredde av roller, hos klassikerne og i moderne dramatikk, i filmer og på TV, og har en sterk innlevelsesevne og utstråling som kunstner, sa Langslet i forbindelse med utdelingen.
Aase Byes legat ble første gang delt ut i 1993. Prisen gikk da til Stein Grieg Halvorsen. I fjor var det Kari Simonsen som fikk prisen.
Skuespilleren Sverre Anker Ousdal ble onsdag kveld hedret med Aase Byes legat. Prisen er på 100.000 kroner.
Rampelys, vg.no, 17 november 2010
Skuespillerveteran: Sverre Anker Ousdal (66) - her på et bilde fra Aschehougs hagefest i fjor. Foto: ScanpixLegatet ble delt ut av juryformann Lars Roar Langslet etter kveldens «Galileo»-forestilling på Nationaltheatret der Ousdal spiller den kritikerroste rollen som Kardinalinkvisitoren.
- Jeg vil fremheve at han har spilt suverent over en stor bredde av roller, hos klassikerne og i moderne dramatikk, i filmer og på TV, og har en sterk innlevelsesevne og utstråling som kunstner, sa Langslet i forbindelse med utdelingen.
Aase Byes legat ble første gang delt ut i 1993. Prisen gikk da til Stein Grieg Halvorsen. I fjor var det Kari Simonsen som fikk prisen.
Tuesday, November 16, 2010
"Fra Galilei til vår tid"
Fra Galilei til vår tid
Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk
Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10
Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.
Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.
Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.
For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.
Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.
Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.
I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.
Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk
Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10
Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.
Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.
Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.
For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.
Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.
Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.
I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.
Monday, November 15, 2010
"Galileo"
Premiere Nationaltheatret 13.11.2010
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge
av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010
Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.
For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!
Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.
Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?
Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.
Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!
Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.
Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.
Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.
Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge
av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010
Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.
For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!
Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.
Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?
Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.
Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!
Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.
Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.
Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.
Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!
Thursday, November 11, 2010
Subscribe to:
Posts (Atom)
