"Fanny og Alexander"
by Ingmar Bergman; adapted for the stage by Kjetil Bang-Hansen
Premiere 7 November 2009
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama
Directed by Kjetil Bang-Hansen
Cast includes:
Kåre Conradi as Alexander Ekdahl [as an adult]
Kari Simonsen as Fru Helene Ekdahl
Kim Haugen as Oscar Ekdahl, theatre manager
Kjersti Holmen as Emilie Ekdahl, his wife
...
Sverre Anker Ousdal as Isak Jacobi
...
Bjørn Skagestad as Bishop Edvard Vergérus
Erik Hivju as Bishop Edvard Vergérus
Wednesday, November 18, 2009
Monday, November 9, 2009
"Storslåtte skuespillere"
Storslåtte skuespillere
«Fanny og Alexander» løftes av skuespillerne, men sliter med kitschy regi.
Therese Bjørneboe, oslopuls, 9.11.09
Hele ensemblet. Foto: Trygve Indrelid
Da Ingmar Bergman skrev manuset til Fanny og Alexander hadde han til dels andre skuespillere i tankene enn dem vi kjenner fra filmen. Det kan man notere seg, for er det noe oppsetningen på Nationaltheatret lykkes i, er det å vise hvor godt rollemateriale Bergman gir til skuespillerne. Når Fanny og Alexander er Bergmans mest teatrale film, skyldes det også at han skrev «gammeldagse» karakterroller.
Fanny og Alexander er på dette punktet en gavepakke til et ensembleteater, og til publikum som får se «sine» skuespillere gjøre rollene og måle krefter med filmskuespillerne. Her løsner det under julaftenscenene, hvor Ågot Sendstads «sublime» fremføring av en tysk lied er et høydepunkt, tett fulgt av Nils Ole Oftebros vrengte øyne i en elskovsscene i tilnærmet stumfilmstil.
Komisk overskudd.
Oftebro innreflekterer et spill med teatersalongen, men det kler en så ekspansiv personlighet som Gustav Ekdahl, og selve forestillingen. Den fungerer nemlig best i de komiske scenene, som fra Bergmans side har smerte og brodd, og ikke minst menneskelig generøsitet og romslighet.
I små og store roller utfolder skuespillerne på Nationaltheatret et overskudd av komisk talent. Forestillingen byr på et gledelig gjensyn med Kari Simonsen, som er mer robust moderlig enn Gunn Wållgren, men som har en skjør sensualitet i samspillet med Sverre Anker Ousdals Isak Jacobi. I denne rollen stilles Ousdal overfor en utfordring han parerer med glans, med sin instinktivt nakne spillestil. Hadde han også fått lov til å utbryte trollmannens skrik over kisten i bispegården!
Gylne øyeblikk.
Forestillingen byr på en skuespillerparade og hel rekke gylne øyeblikk, som i filmen. Men Fanny og Alexander kan også fort bli en teatersviske, til dels nettopp på grunn av de gammeldagse ønskerollene. Kjetil Bang-Hansen er god som personinstruktør, og en umiskjennelig evne til å sy situasjonene sammen og skape driv. Svakheten ligger i Kjetil Bang-Hansens hang til å utpensle og overforklare.
I humoristiske scener fungerer overdrivelsene, men når Bjørn Skagestads bisp forvandler seg til en seksuell sadist, overtar melodramaet. Det er i de eksistensielle og tragiske partiene man merker fallhøyden fra Bergmans film.
Forteller.
Det mest påfallende grepet i denne teaterversjonen, er at Bang-Hansen innfører en forteller: I dette teatret vokste jeg opp, sier Kåre Conradi, og så siterer han fra Strindbergs Ett drömspel. Problemet med dette fortellergrepet, er at det inviterer til å forklare med ord. Det er noe lektoralt ved Kåre Conradis Alexander, enten han siterer Strindberg eller stiller spørsmål ved hva som er sannhet og løgn. Fantasien til Alexander er blitt middelaldrende.
Den kanskje største utfordringen ved å overføre Fanny og Alexander til scenen ligger i at det vrimler av allusjoner til teatret. I familien Ekdahls navn ligger Ibsen. Før Oscar dør, har de prøver på Hamlet. Alexander ser farens gjenferd. Men fordi Bergman fletter teaterreferansene inn i en langt på vei realistisk film, oppstår det et gjensidig og ironisk spenningsforhold; hva er liv, hva er teater? På scenen risikerer det metateatrale å bli kunstferdig banalt.
Oppgjør.
På Nationaltheatret vades det i Shakespeare-sitater. Kill your darlings! fristes man til å si.
Men så følger Emilies (Kjersti Holmen) oppgjør med skuespilleryrket: Vi lever vårt liv i et fantastisk selvbedrag, har aldri brydd oss om samfunnet. Jeg nøler i min dom, og lurer på om Kjetil Bang-Hansens overdrevne bruk av sitater skyldes at han virkelig vil skru det til, utstille hvordan teaterfolk søker tilflukt i andres ord og sitater, for å gi økt kompleksitet og motivasjon til ekteskapet med bispen?
Men så kommer fortelleren Kåre Conradi og begynner å spørre: Var bispen en Claudius? Eller var han en Gregers Werle som med sin ideale fordring strakte hånden inn i vårt liv? Problemet med Bang-Hansens viderediktning, er at Alexanders replikker lyder som regikommentarer eller som «tolkningsnøkler» til stykket. Og min største innvending mot Kjetil Bang-Hansens oppsetning, er at den rasjonalistiske «flinkheten» stiller seg foran historien. Bergmans film etterlater seg alltid undring. Ikke slik her.
Fanny og Alexander er langt på vei et melodrama, men horroren oppleves realistisk og den storslåtte forsoningsscenen på slutten kjennes som en oppvåkning fra en vond drøm. I Bang-Hansens regi utspiller de magiske scenene mot slutten seg parallelt i henholdsvis bispegården og i jødebutikken.
Dreven hånd.
Bang-Hansen regisserer med dreven hånd, og man følger det hele med spenning, også på grunn av den fantastiske teksten. Arrangementene forklarer likevel jødenes voodookunster i direkte overførsel til bispegården, og velden i det som skjer går tapt til fordel for gutteromanen. Men hvordan matche Bergman? Det kanskje mest imponerende i filmen er jo at vi aksepterer magien, helt forbeholdsløst. Jødens skrik over kisten.
Som man kanskje vil huske, legger biskopen (Jan Malmsjö) hånden på skulderen til Alexander i et mareritt på slutten av filmen. Det tilfører en dissonant til den forsonende slutten. Det er antagelig denne dissonansen Kjetil Bang-Hansen vil spore oss inn mot. Men han burde sett dette som et konvensjonelt, kunstnerisk grep som hører til komediegenren, les: Shakespeare, i stedet for å fristes til psykoanalyse.
«Fanny og Alexander» løftes av skuespillerne, men sliter med kitschy regi.
Therese Bjørneboe, oslopuls, 9.11.09
Hele ensemblet. Foto: Trygve IndrelidDa Ingmar Bergman skrev manuset til Fanny og Alexander hadde han til dels andre skuespillere i tankene enn dem vi kjenner fra filmen. Det kan man notere seg, for er det noe oppsetningen på Nationaltheatret lykkes i, er det å vise hvor godt rollemateriale Bergman gir til skuespillerne. Når Fanny og Alexander er Bergmans mest teatrale film, skyldes det også at han skrev «gammeldagse» karakterroller.
Fanny og Alexander er på dette punktet en gavepakke til et ensembleteater, og til publikum som får se «sine» skuespillere gjøre rollene og måle krefter med filmskuespillerne. Her løsner det under julaftenscenene, hvor Ågot Sendstads «sublime» fremføring av en tysk lied er et høydepunkt, tett fulgt av Nils Ole Oftebros vrengte øyne i en elskovsscene i tilnærmet stumfilmstil.
Komisk overskudd.
Oftebro innreflekterer et spill med teatersalongen, men det kler en så ekspansiv personlighet som Gustav Ekdahl, og selve forestillingen. Den fungerer nemlig best i de komiske scenene, som fra Bergmans side har smerte og brodd, og ikke minst menneskelig generøsitet og romslighet.
I små og store roller utfolder skuespillerne på Nationaltheatret et overskudd av komisk talent. Forestillingen byr på et gledelig gjensyn med Kari Simonsen, som er mer robust moderlig enn Gunn Wållgren, men som har en skjør sensualitet i samspillet med Sverre Anker Ousdals Isak Jacobi. I denne rollen stilles Ousdal overfor en utfordring han parerer med glans, med sin instinktivt nakne spillestil. Hadde han også fått lov til å utbryte trollmannens skrik over kisten i bispegården!
Gylne øyeblikk.
Forestillingen byr på en skuespillerparade og hel rekke gylne øyeblikk, som i filmen. Men Fanny og Alexander kan også fort bli en teatersviske, til dels nettopp på grunn av de gammeldagse ønskerollene. Kjetil Bang-Hansen er god som personinstruktør, og en umiskjennelig evne til å sy situasjonene sammen og skape driv. Svakheten ligger i Kjetil Bang-Hansens hang til å utpensle og overforklare.
I humoristiske scener fungerer overdrivelsene, men når Bjørn Skagestads bisp forvandler seg til en seksuell sadist, overtar melodramaet. Det er i de eksistensielle og tragiske partiene man merker fallhøyden fra Bergmans film.
Forteller.
Det mest påfallende grepet i denne teaterversjonen, er at Bang-Hansen innfører en forteller: I dette teatret vokste jeg opp, sier Kåre Conradi, og så siterer han fra Strindbergs Ett drömspel. Problemet med dette fortellergrepet, er at det inviterer til å forklare med ord. Det er noe lektoralt ved Kåre Conradis Alexander, enten han siterer Strindberg eller stiller spørsmål ved hva som er sannhet og løgn. Fantasien til Alexander er blitt middelaldrende.
Den kanskje største utfordringen ved å overføre Fanny og Alexander til scenen ligger i at det vrimler av allusjoner til teatret. I familien Ekdahls navn ligger Ibsen. Før Oscar dør, har de prøver på Hamlet. Alexander ser farens gjenferd. Men fordi Bergman fletter teaterreferansene inn i en langt på vei realistisk film, oppstår det et gjensidig og ironisk spenningsforhold; hva er liv, hva er teater? På scenen risikerer det metateatrale å bli kunstferdig banalt.
Oppgjør.
På Nationaltheatret vades det i Shakespeare-sitater. Kill your darlings! fristes man til å si.
Men så følger Emilies (Kjersti Holmen) oppgjør med skuespilleryrket: Vi lever vårt liv i et fantastisk selvbedrag, har aldri brydd oss om samfunnet. Jeg nøler i min dom, og lurer på om Kjetil Bang-Hansens overdrevne bruk av sitater skyldes at han virkelig vil skru det til, utstille hvordan teaterfolk søker tilflukt i andres ord og sitater, for å gi økt kompleksitet og motivasjon til ekteskapet med bispen?
Men så kommer fortelleren Kåre Conradi og begynner å spørre: Var bispen en Claudius? Eller var han en Gregers Werle som med sin ideale fordring strakte hånden inn i vårt liv? Problemet med Bang-Hansens viderediktning, er at Alexanders replikker lyder som regikommentarer eller som «tolkningsnøkler» til stykket. Og min største innvending mot Kjetil Bang-Hansens oppsetning, er at den rasjonalistiske «flinkheten» stiller seg foran historien. Bergmans film etterlater seg alltid undring. Ikke slik her.
Fanny og Alexander er langt på vei et melodrama, men horroren oppleves realistisk og den storslåtte forsoningsscenen på slutten kjennes som en oppvåkning fra en vond drøm. I Bang-Hansens regi utspiller de magiske scenene mot slutten seg parallelt i henholdsvis bispegården og i jødebutikken.
Dreven hånd.
Bang-Hansen regisserer med dreven hånd, og man følger det hele med spenning, også på grunn av den fantastiske teksten. Arrangementene forklarer likevel jødenes voodookunster i direkte overførsel til bispegården, og velden i det som skjer går tapt til fordel for gutteromanen. Men hvordan matche Bergman? Det kanskje mest imponerende i filmen er jo at vi aksepterer magien, helt forbeholdsløst. Jødens skrik over kisten.
Som man kanskje vil huske, legger biskopen (Jan Malmsjö) hånden på skulderen til Alexander i et mareritt på slutten av filmen. Det tilfører en dissonant til den forsonende slutten. Det er antagelig denne dissonansen Kjetil Bang-Hansen vil spore oss inn mot. Men han burde sett dette som et konvensjonelt, kunstnerisk grep som hører til komediegenren, les: Shakespeare, i stedet for å fristes til psykoanalyse.
Friday, November 6, 2009
Monday, October 19, 2009
"Penger er alt"
"Hjemmekosen til Marve forstyrres av at Modern tar med hjem en fetter fra Lyngdal. Han skal studere i Oslo og trenger et sted å bo. Tross alle sine gode egenskaper har Marve en dårlig side. Han liker ikke slektninger, særlig ikke dem som vil låne penger av ham." -- Wikipedia
Friday, October 16, 2009
Tuesday, October 13, 2009
Internet Movie Cars Database
The Internet Movie Cars Database, for just about everything you ever wanted to know about cars in the movies. And we thought that we had a lot of time on our hands.
Sverre Anker Ousdal with a 1985 Alfa Romeo Spider 2.0 on the left, and a 1985 Volvo 740 [744] (the taxi) on the right.
Sverre Anker Ousdal, next to a 1964 Chrysler Valiant V-100 Herrgårdsvagn [?]. Stellan Skarsgård is driving.
Sverre Anker Ousdal with a 1985 Alfa Romeo Spider 2.0 on the left, and a 1985 Volvo 740 [744] (the taxi) on the right.
Sverre Anker Ousdal, next to a 1964 Chrysler Valiant V-100 Herrgårdsvagn [?]. Stellan Skarsgård is driving.
Malin Ek and Sverre Anker Ousdal, with a 1984 Volvo 240 Ambulans Ringborgs in the background.
Sverre Anker Ousdal (left) and Örjan Ramberg walking past a 1974 Opel Rekord, all in "Falsk som vatten" (1985)
Hans Ola Sørlie, Sverre Anker Ousdal, and Helge Jordal with a Yamaha 125 DTLC motorcycle in the background, from "Orions belte" (1985).
Wednesday, September 30, 2009
Monday, September 21, 2009
"Helge Jordal, Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal ble hedret med Amandakomiteens Ærespris"
Helge Jordal (til venstre), Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal ble hedret med Amandakomiteens Ærespris. Foto Helge Hansen/Den norske filmfestivalen.
Filmweb.no"Brodal og Ousdal æresmedlemmer"
Brodal og Ousdal æresmedlemmer
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble søndag 30. august 2009 utnevnt til æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund. Utnevnelsen fant sted under seminaret "Skuespillerens makt" i Litteraturhuset i Oslo.
Norsk Skuespillerforbund, [30 august 2009?]
Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”.
Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.
Svein Erik Brodal
Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år.
Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975- 1976 og fra 1979 – 1990.
Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.
I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.
Brodal har også regissert to Preusen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad.
Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Sverre Anker Ousdal
Sverre Anker Ousdal er født 18.juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970.
Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth , Richard II , Byggmester Solness og Brand , Dr. Rank i Et Dukkehjem , James Tyrone i Lang dags ferd mot natt , Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten . Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst.
Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal fikk han i år utdelt Amandakomiteens ærespris for sin innsats for norsk film.
(Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble søndag 30. august 2009 utnevnt til æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund. Utnevnelsen fant sted under seminaret "Skuespillerens makt" i Litteraturhuset i Oslo.
Norsk Skuespillerforbund, [30 august 2009?]
Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”.
Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.
Svein Erik Brodal
Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år.
Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975- 1976 og fra 1979 – 1990.
Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.
I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.
Brodal har også regissert to Preusen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad.
Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Sverre Anker Ousdal
Sverre Anker Ousdal er født 18.juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970.
Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth , Richard II , Byggmester Solness og Brand , Dr. Rank i Et Dukkehjem , James Tyrone i Lang dags ferd mot natt , Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten . Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst.
Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal fikk han i år utdelt Amandakomiteens ærespris for sin innsats for norsk film.
(Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Friday, September 18, 2009
Saturday, September 5, 2009
"Stjernegalleri i Studio 24"
Stjernegalleri i Studio 24
Midt under 2. verdenskrig reiser den tyske atomfysikeren Werner Heisenberg til det okkuperte København for å treffe sin venn og kollega Niels Bohr.
NRK, 19.03.2003
Monna Tandberg
Sverre og Svein
Hva er det Heisenberg vil?
Han setter begges liv på spill. Vil han snuse opp informasjon om de alliertes atomvåpenprogram? Eller vil han inngå en avtale om at ingen skal gå med på å utvikle kjernefysiske våpen?
Dette spørsmålet har forskere og historikere tumlet med i 60 år. Den britiske dramatikeren Michael Frayn tar tak i det i sitt skuespill Copenhagen. Det ble spilt med stor suksess i Oslo i fjor, med Monna Tandberg, Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg i hovedrollene. Kjetil Bang-Hansen hadde regien.
Hele landet
Nå kan hele landet får med seg denne sterke og tankevekkende forestillingen. Alle disse er igang med å overføre den til lyddrama. NRK P2 sender Copenhagen i tre deler fra slutten av mai.
Midt under 2. verdenskrig reiser den tyske atomfysikeren Werner Heisenberg til det okkuperte København for å treffe sin venn og kollega Niels Bohr.
NRK, 19.03.2003
Monna Tandberg
Sverre og SveinHva er det Heisenberg vil?
Han setter begges liv på spill. Vil han snuse opp informasjon om de alliertes atomvåpenprogram? Eller vil han inngå en avtale om at ingen skal gå med på å utvikle kjernefysiske våpen?
Dette spørsmålet har forskere og historikere tumlet med i 60 år. Den britiske dramatikeren Michael Frayn tar tak i det i sitt skuespill Copenhagen. Det ble spilt med stor suksess i Oslo i fjor, med Monna Tandberg, Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg i hovedrollene. Kjetil Bang-Hansen hadde regien.
Hele landet
Nå kan hele landet får med seg denne sterke og tankevekkende forestillingen. Alle disse er igang med å overføre den til lyddrama. NRK P2 sender Copenhagen i tre deler fra slutten av mai.
Monday, August 31, 2009
"Brodal og Ousdal æresmedlemmer i NSF"
Brodal og Ousdal æresmedlemmer i NSF
Scenekunst.no mandag, den 31. august 2009
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble i Oslo igår utnevnt som æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund.
Pressemelding fra Norsk Skuespillerforbund:
UTNEVNELSE AV ÆRESEMEDLEMMER 30. august 2009
Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”. Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.
Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år. Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975 - 1976 og fra 1979 – 1990.
Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.
I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.
Brodal har også regissert to Prøysen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad. (Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Sverre Anker Ousdal er født 18. juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970. Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth, Richard II, Byggmester Solness og Brand, Dr. Rank i Et Dukkehjem, James Tyrone i Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten. Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst. Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets ”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal ble han i år tildelt Amandakomitéens ærespris for sin innsats for norsk film. (Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Scenekunst.no mandag, den 31. august 2009
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble i Oslo igår utnevnt som æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund.
Pressemelding fra Norsk Skuespillerforbund:
UTNEVNELSE AV ÆRESEMEDLEMMER 30. august 2009
Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”. Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:
Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.
Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år. Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975 - 1976 og fra 1979 – 1990.
Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.
I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.
Brodal har også regissert to Prøysen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad. (Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Sverre Anker Ousdal er født 18. juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970. Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth, Richard II, Byggmester Solness og Brand, Dr. Rank i Et Dukkehjem, James Tyrone i Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten. Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst. Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets ”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal ble han i år tildelt Amandakomitéens ærespris for sin innsats for norsk film. (Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)
Saturday, August 29, 2009
"Hagefesten ingen sier nei til"
Hagefesten ingen sier nei til
Skandalene kommer når pressen har gått hjem, sier Jo Nesbø om Aschehougs sagnomsuste hagefest.
Catherine Gonsholt Ighanian, VG.nett, 27.08.2009
Flere hundre gjester strømmet til Aschehougs store hagefest i hovedstaden torsdag kveld - hagefesten det i alle år har gått gjetord om, og som nå ble arrangert for 33. gang.
Blant de selvskrevne gjestene var et av forlagets store trekkplastre i høst, Jo Nesbø, som om kort tid lanserer sin nye roman «Panserhjerte».
Nesbø trekkplaster
- Jeg har nok vært på denne festen en fem-seks ganger, sier forfatteren som innrømmer at han kjenner til alle historiene fra år tilbake om forfattere som havnet i slåsskamp, og par som gikk hver til sitt, nettopp etter denne hagefesten. Nesbø vil ikke påstå at skandalenes tid er helt forbi.
- Men det skjer ført når pressen har reist. Jeg kan selvsagt si hvor alle går når festen er over kl. 20, men da må jeg skyte deg etterpå, sier Nesbø til VG TV med glimt i øyet.
- Folk tiltrekkes nok av myten om hagefesten, legger Nesbø til.
En som fant veien til hagefesten for aller første gang, var statsminister Jens Stoltenberg. Sammen med sin far Thorvald Stoltenberg lanserte han tidligere i dag boken «Samtaler».
- Det er faktisk min aller første hagefest, men nå har jeg jo vært med på å gi ut bok, så da har jeg rett til å være her, smiler statsministeren som legger til at han synes det er hyggelig å feire bokslippet på fest sammen med sin far.
Milde taus om sniketriks
Musikkjournalist Tor Milde innfant seg også på hagefesten.
- Jeg tror ikke noen som blir bedt på denne festen, ikke møter opp, sier Milde til VG Nett. - Selv har jeg til og med vært her uten å vere bedt, røper Milde som ikke vil si hvordan man kommer seg inn på den sagnomsuste festen uten invitasjon.
- Nei, det vil jeg ikke si, i tilfelle jeg ikke blir bedt neste år, humrer Milde.
Snek i køen
Ingen hagefest uten forfattervenninnene Anne B. Ragde og Unni Lindell, som opp gjennom årene har sørget for furore på flere enn én hagetilstelning i regi av forlaget. De to ankom festen sammen, og innrømmet for VGTV at de snek i den lange køen med gjester for å komme fort inn.
- Men vi skal oppføre oss pent i dag, sa bokaktuelle Ragde og Lindell og forklarte at det løftet skulle de klare å holde ved å holde seg unna hverandre på festen.
- Det har vært snakket om så mange skandaler på denne festen opp igjennom, sier Vibeke Løkkeberg som ankommer med ektemannen Terje Kristiansen.
- Jeg har i hvert fall aldri vært involvert i dem, sier Løkkeberg, mens ektemannen skyter inn. - Man må til utlandet for å finne skandaler.
Filmpar festet
Å stå på gjestelisten til hagefesten er bar spesielt utvalgte forunt. Samtidig har kanskje flertallet av gjestene aldri skrevet en bok i sitt liv.
- Jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg er her, sier filmstjernen Sverre Anker Ousdal som kommer til hagefesten med skuespillersamboer Kjersti Holmen. For under en uke siden ble begge belønnet med æres-Amanda under filmfestivalen i Haugesund.
- Vi går fra fest til fest om dagen! Vanligvis festern vi med skuespillerkolleger, så dette er en fin forandring, sier Holmen til VGTV.
Tradisjonen tro ble den årlige Aschehougprisen delt ut - denne gangen til forfatter Thure Erik Lund (50).
Blant de andre som festet i forlagets hage under en skygrå himmel, var Abid Raja, Vendela Kirsebom, Herodes Falsk, Lars Lillo Stenberg, Andrine Sæther, Ravi, Paperboys-Vinni, Jonas Gahr Støre, Karita Bekkemellem, Åsne Seierstad, Kåre Willoch og en rekke andre celebriteter.
Skandalene kommer når pressen har gått hjem, sier Jo Nesbø om Aschehougs sagnomsuste hagefest.
FRA FEST TIL FEST: Filmparet Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. Foto: Scanpix
Catherine Gonsholt Ighanian, VG.nett, 27.08.2009
Flere hundre gjester strømmet til Aschehougs store hagefest i hovedstaden torsdag kveld - hagefesten det i alle år har gått gjetord om, og som nå ble arrangert for 33. gang.
Blant de selvskrevne gjestene var et av forlagets store trekkplastre i høst, Jo Nesbø, som om kort tid lanserer sin nye roman «Panserhjerte».
Nesbø trekkplaster
- Jeg har nok vært på denne festen en fem-seks ganger, sier forfatteren som innrømmer at han kjenner til alle historiene fra år tilbake om forfattere som havnet i slåsskamp, og par som gikk hver til sitt, nettopp etter denne hagefesten. Nesbø vil ikke påstå at skandalenes tid er helt forbi.
- Men det skjer ført når pressen har reist. Jeg kan selvsagt si hvor alle går når festen er over kl. 20, men da må jeg skyte deg etterpå, sier Nesbø til VG TV med glimt i øyet.
- Folk tiltrekkes nok av myten om hagefesten, legger Nesbø til.
En som fant veien til hagefesten for aller første gang, var statsminister Jens Stoltenberg. Sammen med sin far Thorvald Stoltenberg lanserte han tidligere i dag boken «Samtaler».
- Det er faktisk min aller første hagefest, men nå har jeg jo vært med på å gi ut bok, så da har jeg rett til å være her, smiler statsministeren som legger til at han synes det er hyggelig å feire bokslippet på fest sammen med sin far.
Milde taus om sniketriks
Musikkjournalist Tor Milde innfant seg også på hagefesten.
- Jeg tror ikke noen som blir bedt på denne festen, ikke møter opp, sier Milde til VG Nett. - Selv har jeg til og med vært her uten å vere bedt, røper Milde som ikke vil si hvordan man kommer seg inn på den sagnomsuste festen uten invitasjon.
- Nei, det vil jeg ikke si, i tilfelle jeg ikke blir bedt neste år, humrer Milde.
Snek i køen
Ingen hagefest uten forfattervenninnene Anne B. Ragde og Unni Lindell, som opp gjennom årene har sørget for furore på flere enn én hagetilstelning i regi av forlaget. De to ankom festen sammen, og innrømmet for VGTV at de snek i den lange køen med gjester for å komme fort inn.
- Men vi skal oppføre oss pent i dag, sa bokaktuelle Ragde og Lindell og forklarte at det løftet skulle de klare å holde ved å holde seg unna hverandre på festen.
- Det har vært snakket om så mange skandaler på denne festen opp igjennom, sier Vibeke Løkkeberg som ankommer med ektemannen Terje Kristiansen.
- Jeg har i hvert fall aldri vært involvert i dem, sier Løkkeberg, mens ektemannen skyter inn. - Man må til utlandet for å finne skandaler.
Filmpar festet
Å stå på gjestelisten til hagefesten er bar spesielt utvalgte forunt. Samtidig har kanskje flertallet av gjestene aldri skrevet en bok i sitt liv.
- Jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg er her, sier filmstjernen Sverre Anker Ousdal som kommer til hagefesten med skuespillersamboer Kjersti Holmen. For under en uke siden ble begge belønnet med æres-Amanda under filmfestivalen i Haugesund.
- Vi går fra fest til fest om dagen! Vanligvis festern vi med skuespillerkolleger, så dette er en fin forandring, sier Holmen til VGTV.
Tradisjonen tro ble den årlige Aschehougprisen delt ut - denne gangen til forfatter Thure Erik Lund (50).
Blant de andre som festet i forlagets hage under en skygrå himmel, var Abid Raja, Vendela Kirsebom, Herodes Falsk, Lars Lillo Stenberg, Andrine Sæther, Ravi, Paperboys-Vinni, Jonas Gahr Støre, Karita Bekkemellem, Åsne Seierstad, Kåre Willoch og en rekke andre celebriteter.
Saturday, August 22, 2009
"Åttitalls-helter hedret med Amandas ærespris"
Åttitalls-helter hedret med Amandas ærespris
I 1985 opplevede gjengen bak «Orions Belte» å bli kveldens store vinnere under den aller første Amanda-utdelingen. 25 år etter fikk de tre skuespillerveteranene fra filmklassikeren nok en gang gleden av å dele hedersrusen sammen.
Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal mottok heder og ære i jubileumsutdelingen i Haugesund.
Anneche Skaar, waschera, 21.08.2009
25 år etter
Nå ble Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Kjersti Holmen hedret med æresprisen for sin markante og langvarige rolle innen film, teater og fjernsyn.
Helge Jordal syntes det var veldig hyggelig med prisen, men overraskende.
– Ka, er eg så gammal? Jeg holder jo på med film fortsatt, sa han til Waschera etter utdelingen.
For 25 år siden gikk den gjeve prisen også til en av hjernene bak «Orions Belte», nemlig redigereren Bjørn Breigutu.
Den gangen mottok filmen også den aller første Amandaprisen for beste film og fikk et aldri så lite prisdryss videre under utdelingen.
Hedret tidligere
De tre scenvandte personene har alle tidligere blitt hedret med den bronsebelagte Amanda-statuetten.
Helge Jordal fikk en Amanda-pris for beste mannlige skuespiller for sin rolle i «Orions Belte» i 1985 .
Sverre Anker Ousdal ble hyllet med Amanda-pris for hovedrollen i Fjernsynsteatrets «Kreditorer» i 1990.
Kjersti Holmen har fått to Amanda-priser tidligere. Den første fikk hun i 1993 for sin prestasjon i «Telegrafisten» og den andre fikk hun i 2000 for innsatsen i «Sofies verden» og «S.O.S».
I 1985 opplevede gjengen bak «Orions Belte» å bli kveldens store vinnere under den aller første Amanda-utdelingen. 25 år etter fikk de tre skuespillerveteranene fra filmklassikeren nok en gang gleden av å dele hedersrusen sammen.
Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal mottok heder og ære i jubileumsutdelingen i Haugesund.Anneche Skaar, waschera, 21.08.2009
25 år etter
Nå ble Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Kjersti Holmen hedret med æresprisen for sin markante og langvarige rolle innen film, teater og fjernsyn.
Helge Jordal syntes det var veldig hyggelig med prisen, men overraskende.
– Ka, er eg så gammal? Jeg holder jo på med film fortsatt, sa han til Waschera etter utdelingen.
For 25 år siden gikk den gjeve prisen også til en av hjernene bak «Orions Belte», nemlig redigereren Bjørn Breigutu.
Den gangen mottok filmen også den aller første Amandaprisen for beste film og fikk et aldri så lite prisdryss videre under utdelingen.
Hedret tidligere
De tre scenvandte personene har alle tidligere blitt hedret med den bronsebelagte Amanda-statuetten.
Helge Jordal fikk en Amanda-pris for beste mannlige skuespiller for sin rolle i «Orions Belte» i 1985 .
Sverre Anker Ousdal ble hyllet med Amanda-pris for hovedrollen i Fjernsynsteatrets «Kreditorer» i 1990.
Kjersti Holmen har fått to Amanda-priser tidligere. Den første fikk hun i 1993 for sin prestasjon i «Telegrafisten» og den andre fikk hun i 2000 for innsatsen i «Sofies verden» og «S.O.S».
"Fikk æres-Amanda"
Fikk æres-Amanda
Helge Jordal fikk Æresamanda for innsatsen i «Orions belte».
Helge Jordal ( til venstre), Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal mottok fredag kveld Amandakomiteens Ærespris i Haugesund. Amanda ble i år delt ut for 25. gang. Foto: [Stian Lysberg Solum] Scanpix
Linn Gjerstad, bergensavisen.no, 21.08.2009
Sammen med medskuespillerne i «Orions belte», Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal, fikk Helge Jordal selveste æresprisen i går.
– Jeg husker da det var premiere på og folk kom ut av kinoen. De kunne liksom ikke si det ordentlig, men sa at «det var jo bra for å være norsk». Det sier ikke folk lenger, og det er bra, sier Jordal.
Prisen ble utdelt av juryformann Åse Kleveland, som berømmet trioen for å ha hatt «en enorm innflytelse på norsk populærkultur».
– De er tre fantastiske skuespillere som har gitt oss veldig mye. De representerte noe ungt og friskt da de snudde opp-ned på filmnorge op 1980-tallet, sier Kleveland.
KJÆRESTESKRYT: Tidligere på kvelden gjorde «Max Manus» storeslem i Haugesund.
– Axel er verdens beste skuespiller, sier Tone Damlie Aaberge om mannen hun omsider vedgår at er kjæresten.
Og amandajuryen er enig med henne. De ga Axel Hennie prisen for «Beste skuespiller».
«Max Manus» – filmen om den bergenske motstandsmannen, der Hennie har hovedrollen, sanket hele seks priser i går – blant annet den gjeveste for «Årets film». Filmen hadde et samlet budsjett på 55 millioner kroner, og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Den hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film.
STORESLEM: Den var nominert til ti Amandapriser i går, og stakk av med seks av dem. Blant annet fikk tidligere DNS-skuespiller Agnes Kittelsen pris for beste kvinnelige birolle for tolkningen av rollen som Tikken Manus.
– Dette var veldig hyggelig. Tusen takk, sier hun.
Spente og stivpyntede møtte filmkjendisene da norsk films aller gjeveste pris skulle deles ut i Haugesund i går.
– Valget av mitt av følge var veldig enkelt. Jeg valgte rett og slett den vakreste jenten, sier en tydelig fornøyd Axel Hennie til NTB.
Sogndalsjenten Tone og Axel har vært et par en tid, men først i går bekreftet de forholdet.
– Ja, vi er kjærester, sier Hennie til dagbladet.no.
– Jeg har ventet på Tone i 33 år, kunngjør den forelskede prisvinneren til TV 2.
Helge Jordal fikk Æresamanda for innsatsen i «Orions belte».
Helge Jordal ( til venstre), Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal mottok fredag kveld Amandakomiteens Ærespris i Haugesund. Amanda ble i år delt ut for 25. gang. Foto: [Stian Lysberg Solum] ScanpixLinn Gjerstad, bergensavisen.no, 21.08.2009
Sammen med medskuespillerne i «Orions belte», Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal, fikk Helge Jordal selveste æresprisen i går.
– Jeg husker da det var premiere på og folk kom ut av kinoen. De kunne liksom ikke si det ordentlig, men sa at «det var jo bra for å være norsk». Det sier ikke folk lenger, og det er bra, sier Jordal.
Prisen ble utdelt av juryformann Åse Kleveland, som berømmet trioen for å ha hatt «en enorm innflytelse på norsk populærkultur».
– De er tre fantastiske skuespillere som har gitt oss veldig mye. De representerte noe ungt og friskt da de snudde opp-ned på filmnorge op 1980-tallet, sier Kleveland.
KJÆRESTESKRYT: Tidligere på kvelden gjorde «Max Manus» storeslem i Haugesund.
– Axel er verdens beste skuespiller, sier Tone Damlie Aaberge om mannen hun omsider vedgår at er kjæresten.
Og amandajuryen er enig med henne. De ga Axel Hennie prisen for «Beste skuespiller».
«Max Manus» – filmen om den bergenske motstandsmannen, der Hennie har hovedrollen, sanket hele seks priser i går – blant annet den gjeveste for «Årets film». Filmen hadde et samlet budsjett på 55 millioner kroner, og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Den hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film.
STORESLEM: Den var nominert til ti Amandapriser i går, og stakk av med seks av dem. Blant annet fikk tidligere DNS-skuespiller Agnes Kittelsen pris for beste kvinnelige birolle for tolkningen av rollen som Tikken Manus.
– Dette var veldig hyggelig. Tusen takk, sier hun.
Spente og stivpyntede møtte filmkjendisene da norsk films aller gjeveste pris skulle deles ut i Haugesund i går.
– Valget av mitt av følge var veldig enkelt. Jeg valgte rett og slett den vakreste jenten, sier en tydelig fornøyd Axel Hennie til NTB.
Sogndalsjenten Tone og Axel har vært et par en tid, men først i går bekreftet de forholdet.
– Ja, vi er kjærester, sier Hennie til dagbladet.no.
– Jeg har ventet på Tone i 33 år, kunngjør den forelskede prisvinneren til TV 2.
Wednesday, August 19, 2009
"Tilbake etter kreftoperasjonen"
Tilbake etter kreftoperasjonen
Sverre Anker Ousdal måtte få ny lever og mistet synet. Nå er han endelig tilbake på scenen for fullt.
Arve Vassbotten, seher.no, 18. aug 2009
Sammen på scenen: - Det er kjempefint, sier Kjersti Holmen om å spille sammen med kjæresten Sverre Anker Ousdal igjen.
Tilbake: Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal på scenen "Hjemkomsten". Nå er Sverre Anker Ousdal snart tilbake for fullt i "Fanny og Alexander".
For halvannet år siden ble Sverre Anker Ousdal (64) sykemeldt på grunn av kreft og måtte trekke seg fra stykket "Hjemkomsten" på Nationaltheatret.
Men nå er Ousdal for første gang siden sykdommen klar for en storoppsetning igjen. Og han gjør comeback med kjæresten Kjersti Holmen, som også er med i stykket.
- Det er kjempefint, sier Holmen til Her og Nå om å få spille med Ousdal igjen.
Etter at kreften ble oppdaget fikk Ousdal en ny lever, men under transplantasjonen fikk han en skade på en synsnerve og fikk redusert synet kraftig. Dette skal nå være på bedringens vei, men til Aftenposten har han tidligere forklart hva som skjedde.
- Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før, sa Ousdal til Aftenposten.
I november står kjæresteparet på scenen i "Fanny og Alexander". Til tross for et kort comeback i mai, blir dette første gang han er tilbake for fullt.
Sverre Anker Ousdal måtte få ny lever og mistet synet. Nå er han endelig tilbake på scenen for fullt.
Arve Vassbotten, seher.no, 18. aug 2009
Sammen på scenen: - Det er kjempefint, sier Kjersti Holmen om å spille sammen med kjæresten Sverre Anker Ousdal igjen.Tilbake: Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal på scenen "Hjemkomsten". Nå er Sverre Anker Ousdal snart tilbake for fullt i "Fanny og Alexander".For halvannet år siden ble Sverre Anker Ousdal (64) sykemeldt på grunn av kreft og måtte trekke seg fra stykket "Hjemkomsten" på Nationaltheatret.
Men nå er Ousdal for første gang siden sykdommen klar for en storoppsetning igjen. Og han gjør comeback med kjæresten Kjersti Holmen, som også er med i stykket.
- Det er kjempefint, sier Holmen til Her og Nå om å få spille med Ousdal igjen.
Etter at kreften ble oppdaget fikk Ousdal en ny lever, men under transplantasjonen fikk han en skade på en synsnerve og fikk redusert synet kraftig. Dette skal nå være på bedringens vei, men til Aftenposten har han tidligere forklart hva som skjedde.
- Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før, sa Ousdal til Aftenposten.
I november står kjæresteparet på scenen i "Fanny og Alexander". Til tross for et kort comeback i mai, blir dette første gang han er tilbake for fullt.
Thursday, August 13, 2009
"Teaterhøsten er her – og den er blågul"
Teaterhøsten er her – og den er blågul
Fire store svensker preger Oslo-teatrenes høstprogram. Kåre Conradi skal måle krefter med en av dem i en av sesongens største roller.
Annette Orre, dagsavisen.no, 11. august 2009
– Det mørke er kanskje enda mer umiddelbart tydelig? Noe av det første jeg tenker på – og nå svarer jeg fra et litt overfladisk ståsted – er de virkelig store skjebnene og de store forfatterne som ønsker å avsløre menneskenes hemmeligheter, sier Kåre Conradi om dramatikken fra vårt naboland, som i høyeste grad vil spille en stor rolle på teatrenes høstrepertoar. Selv er han tilbake på sin gamle arbeidsplass Nationaltheatret i hovedrollen som Alexander i verdenspremieren på teaterversjonen av Ingmar Bergmans «Fanny og Alexander». Bergman blir det også på Oslo Nye, der Lise Fjeldstad og Nina Ellen Ødegård skal gjøre mor-og-datter-rollene som Ingrid Bergman og Liv Ullmann udødeliggjorde i «Høstsonaten». På plakaten til Det Norske Teatret står August Strindbergs «Den Store landevegen» og Lars Noréns «Lys», sistnevnte en urpremiere som regisseres av Eirik Stubø. Den yngste forfatteren i den eksklusive firerbanden er Sara Stridsberg. I 2007 vant hun Nordisk Råds litteraturpris for sin «Drømmefakultetet», nå viser Torshovteatret sceneversjonen av hennes fortelling om Valerie Jean Solanas i Kjersti Horns regi. Men stykket det kanskje er knyttet aller størst forventninger til er altså «Fanny og Alexander», som teatersjef Hanne Tømta etter årelang jobbing og litt flaks klarte å sikre seg verdenspremieren på, til og med før svenskenes Dramaten.
– Det er en fantastisk rolle å få komme tilbake til Nationaltheatret med. Det har vært mye frilansjobbing de siste årene, men det er her jeg føler at jeg hører hjemme, sier Conradi, som har vært fast ansatt på teatret siden 1995.
Ingen barnerolle
– I det siste har vi sett deg på film, i shakespearske lystspill og i «Singin‘ in the Rain», hva tenker du om å gå inn i en langt dystrere setting som man jo må kunne si at Bergmans univers etter hvert utvikler seg til, på tross av alle selskapene og de høystemte teateroppsetningene?
– Det er dette jeg liker aller best, dette landskapet jeg trives aller best i, og som jeg alltid lengter tilbake til. Men det finnes jo ekstremt mye humor i dette stykket også. Selv om det er en stund siden jeg så filmen og TV-serien har den utrolig mange kraftige bilder som setter seg fast i en, fra de ekdahlske juleselskapene til oppkastscenen på loftet.
Da regissør Kjetil Bang-Hansen ringte og tilbød Conradi en jobb i oppsetningen, spurte sistnevnte litt eplekjekt om han var tiltenkt barnerollen som Fanny. Han var nærmere sannheten enn han trodde. For mens søskenparet, som i filmen, vil bli spilt av to barneskuespillere, vil i tillegg den voksne Alexander fungere som en retrospektiv og reflekterende gjennomgangsfigur i fortellingen.
– Dette er materiale som er så rikt at det krever refleksjon, en refleksjon som teatret har mulighet for å vise på en annen måte enn det man gjør på film. Vi ville belyse både skyggene og lyset fra vår egen vinkel. vårt eget brennpunkt. Og brennpunktet i denne oppsetningen er hvordan denne stygge, vakre fortellingen virker inn på dem som opplever den, og særlig på barnet Alexander, sier Bang-Hansen.
For fra å vokse opp i en blant alle de sjarmerende og livsnytende familiemedlemmene i det ekdahlske teaterdynastiet, rives søskenparet brått inn i det mørkeste mørke i den fengselslignende bispegården der de havner når moren gifter seg på nytt. Alexander-skikkelsen er på mange måter det nærmeste Bergman kom et selvportrett. Han hadde selv en far som var prest, og biskop Vergéus var blitt stående igjen som en av de grusomste skikkelsene i skandinavisk filmhistorie.
– Kåre har den intellektuelle tilnærmingen som denne rollen krever, og jeg er utrolig glad for at han sa ja til å gjøre den, sier regissøren.
Teaterkjærlighet
Og det er en gigantoppsetning Conradi skal fronte, sammen med Kjersti Holmen i rollen som hans mor Emilie Ekdahl. 30 av teatrets skuespillere står på scenen, sammen med et titall statister. Bjørn Skagestad og Erik Hivju som biskopen, Kari Simonsen som matriarken Helene Ekdahl og Sverre Anker Ousdal som Isak Jacobi er bare noen av de mange toppnavnene på rollelista.
– Det er galskap, dette, på mange måter. Stykket representerer en enorm jobb for alt fra kostymeavdelingen til scenografene, det er et enormt prosjekt med altfor mye å holde styr på, gliser Bang-Hansen om den for lengst legendariske historien som i filmversjonen anno 1982 ble belønnet med fire Oscar-statuetter.
Han snakker også varmt om teaterbiten av stykket, som han har planer om å betone i sin iscenesettelse.
– Kjærligheten til teatret gjennomsyrer Bergmans tekst, jeg mener at noe av det vakreste som noen gang er sagt og skrevet om teatret sies i dette stykket. Derfor vil jeg driste meg til å si at det passer vel så godt i teatret som på filmlerretet, sier han, men bemerker tørt at han ikke blir overrasket hvis det finnes eksperter, på begge sider av Svinesund, som vil fare opp og mene at det han bedriver er helligbrøde.
Til slutt, sånn for ordens skyld, er det verdt å nevne at svenskedominansen ikke er total. Blant høstens urpremierer finner vi både stykker signert Lars Saabye Christensen i «Chet spiller ikke her» og Johan Harstad i «Screen tests 9», samt «Plastilina» fra den unge og fremadstormende Vassilij Sigarev. Størrelser som Maksim Gorkij og Anton Tsjekhov er også representert. Og Henrik Ibsen, selvfølgelig.
Fire store svensker preger Oslo-teatrenes høstprogram. Kåre Conradi skal måle krefter med en av dem i en av sesongens største roller.
Annette Orre, dagsavisen.no, 11. august 2009
– Det mørke er kanskje enda mer umiddelbart tydelig? Noe av det første jeg tenker på – og nå svarer jeg fra et litt overfladisk ståsted – er de virkelig store skjebnene og de store forfatterne som ønsker å avsløre menneskenes hemmeligheter, sier Kåre Conradi om dramatikken fra vårt naboland, som i høyeste grad vil spille en stor rolle på teatrenes høstrepertoar. Selv er han tilbake på sin gamle arbeidsplass Nationaltheatret i hovedrollen som Alexander i verdenspremieren på teaterversjonen av Ingmar Bergmans «Fanny og Alexander». Bergman blir det også på Oslo Nye, der Lise Fjeldstad og Nina Ellen Ødegård skal gjøre mor-og-datter-rollene som Ingrid Bergman og Liv Ullmann udødeliggjorde i «Høstsonaten». På plakaten til Det Norske Teatret står August Strindbergs «Den Store landevegen» og Lars Noréns «Lys», sistnevnte en urpremiere som regisseres av Eirik Stubø. Den yngste forfatteren i den eksklusive firerbanden er Sara Stridsberg. I 2007 vant hun Nordisk Råds litteraturpris for sin «Drømmefakultetet», nå viser Torshovteatret sceneversjonen av hennes fortelling om Valerie Jean Solanas i Kjersti Horns regi. Men stykket det kanskje er knyttet aller størst forventninger til er altså «Fanny og Alexander», som teatersjef Hanne Tømta etter årelang jobbing og litt flaks klarte å sikre seg verdenspremieren på, til og med før svenskenes Dramaten.
– Det er en fantastisk rolle å få komme tilbake til Nationaltheatret med. Det har vært mye frilansjobbing de siste årene, men det er her jeg føler at jeg hører hjemme, sier Conradi, som har vært fast ansatt på teatret siden 1995.
Ingen barnerolle
– I det siste har vi sett deg på film, i shakespearske lystspill og i «Singin‘ in the Rain», hva tenker du om å gå inn i en langt dystrere setting som man jo må kunne si at Bergmans univers etter hvert utvikler seg til, på tross av alle selskapene og de høystemte teateroppsetningene?
– Det er dette jeg liker aller best, dette landskapet jeg trives aller best i, og som jeg alltid lengter tilbake til. Men det finnes jo ekstremt mye humor i dette stykket også. Selv om det er en stund siden jeg så filmen og TV-serien har den utrolig mange kraftige bilder som setter seg fast i en, fra de ekdahlske juleselskapene til oppkastscenen på loftet.
Da regissør Kjetil Bang-Hansen ringte og tilbød Conradi en jobb i oppsetningen, spurte sistnevnte litt eplekjekt om han var tiltenkt barnerollen som Fanny. Han var nærmere sannheten enn han trodde. For mens søskenparet, som i filmen, vil bli spilt av to barneskuespillere, vil i tillegg den voksne Alexander fungere som en retrospektiv og reflekterende gjennomgangsfigur i fortellingen.
– Dette er materiale som er så rikt at det krever refleksjon, en refleksjon som teatret har mulighet for å vise på en annen måte enn det man gjør på film. Vi ville belyse både skyggene og lyset fra vår egen vinkel. vårt eget brennpunkt. Og brennpunktet i denne oppsetningen er hvordan denne stygge, vakre fortellingen virker inn på dem som opplever den, og særlig på barnet Alexander, sier Bang-Hansen.
For fra å vokse opp i en blant alle de sjarmerende og livsnytende familiemedlemmene i det ekdahlske teaterdynastiet, rives søskenparet brått inn i det mørkeste mørke i den fengselslignende bispegården der de havner når moren gifter seg på nytt. Alexander-skikkelsen er på mange måter det nærmeste Bergman kom et selvportrett. Han hadde selv en far som var prest, og biskop Vergéus var blitt stående igjen som en av de grusomste skikkelsene i skandinavisk filmhistorie.
– Kåre har den intellektuelle tilnærmingen som denne rollen krever, og jeg er utrolig glad for at han sa ja til å gjøre den, sier regissøren.
Teaterkjærlighet
Og det er en gigantoppsetning Conradi skal fronte, sammen med Kjersti Holmen i rollen som hans mor Emilie Ekdahl. 30 av teatrets skuespillere står på scenen, sammen med et titall statister. Bjørn Skagestad og Erik Hivju som biskopen, Kari Simonsen som matriarken Helene Ekdahl og Sverre Anker Ousdal som Isak Jacobi er bare noen av de mange toppnavnene på rollelista.
– Det er galskap, dette, på mange måter. Stykket representerer en enorm jobb for alt fra kostymeavdelingen til scenografene, det er et enormt prosjekt med altfor mye å holde styr på, gliser Bang-Hansen om den for lengst legendariske historien som i filmversjonen anno 1982 ble belønnet med fire Oscar-statuetter.
Han snakker også varmt om teaterbiten av stykket, som han har planer om å betone i sin iscenesettelse.
– Kjærligheten til teatret gjennomsyrer Bergmans tekst, jeg mener at noe av det vakreste som noen gang er sagt og skrevet om teatret sies i dette stykket. Derfor vil jeg driste meg til å si at det passer vel så godt i teatret som på filmlerretet, sier han, men bemerker tørt at han ikke blir overrasket hvis det finnes eksperter, på begge sider av Svinesund, som vil fare opp og mene at det han bedriver er helligbrøde.
Til slutt, sånn for ordens skyld, er det verdt å nevne at svenskedominansen ikke er total. Blant høstens urpremierer finner vi både stykker signert Lars Saabye Christensen i «Chet spiller ikke her» og Johan Harstad i «Screen tests 9», samt «Plastilina» fra den unge og fremadstormende Vassilij Sigarev. Størrelser som Maksim Gorkij og Anton Tsjekhov er også representert. Og Henrik Ibsen, selvfølgelig.
Friday, July 24, 2009
"Stjernelag bekler rollene når «Maskeblomstfamilien» blir film"
Stjernelag bekler rollene når «Maskeblomstfamilien» blir film
Maria Bonnevie, Sverre Anker Ousdal, Sven Nordin og Kjersti Holmen leder an.
Gjermund Jappee, dagbladet.no, 09.07.2009
— Dette er et drømmelag av skuespillere. Vi var veldig innstilt på å velge de aller beste til rollene, og det har vi klart, sier regissør Petter Næss til Dagbladet.
Det skorter ikke på erfaring når han går i gang med innspillingen av «Maskeblomstfamilien» i slutten av august. Til den mørke historien om en kjønnslig misdannet gutt som vokser opp i Oslo på 60-tallet har han hentet Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold som guttens foreldre.
Rollen som guttens tante fylles av Kjersti Holmen — som særlig gleder seg til å etterlikne en død hest.
— Det er i hvert fall det hun likner på ifølge et av stikkordene i manuset. Dette er en gammel jomfru, som ikke har det så bra med seg selv. En veldig spennende rolle, sier Holmen.
For tida sitter hun og venter på at Lars Saabye Christensens roman skal komme i posten.
— Det er ikke akkurat vanskelig å takke ja når så dyktige kollegaer er involvert, både foran og bak kamera. Dette oser av soliditet.
Hentet fra «Himmelblå»
Tidligere i vår regisserte Petter Næss de to første episodene i den kommende sesongen av «Himmelblå». Fra Ylvingen tok han med seg en av øyboerne til den viktige rollen som den misdannede guttens engasjerte lærer.
— Dette er en fyr som er litt sånn som Robin Williams var i «Dagen er din», om du har sett den. En litt sånn grip-dagen-fyr. Dette er læreren mange av oss har vært så heldige å ha fått møtt i det virkelige liv. Én som ser elevene og som har respekt for dem, sier Hallvard Holmen.
Holmen, som har slått igjennom for alvor som joviale Roy i NRKs populære øydrama, er spesielt begeistret for Saabye Christensens manus.
— Dette er et av de beste jeg har lest noen gang. Det er knakende godt skrevet, river tak i deg, kaster deg rundt og får deg til å le og gråte.
Tilbake etter sykdom
I filmens skolepersonale inngår også Sverre Anker Ousdal, som spiller den unge guttens rektor. Anker Ousdal gjør sin første filmrolle siden 2005.
For halvannet år siden ble han rammet av kreft. Deretter måtte han gjennom en levertransplantasjon. Nå er han erklært frisk og tilbake som skuespiller, selv om synet hans er svekket etter at han fikk en svært sjelden skade på synsnerven under operasjonen.
— Vi tok opp «Hjemkomsten» på Nationaltheatret tidligere i år, og det gikk bra. Jeg har ikke filmet på en stund, så da denne sjansen bød seg, føltes det riktig, sier han.
Til rektorrollen henter han erfaring fra sin egen skolegang.
— Det er gøy å tenke tilbake på min egen ungdom og se hva jeg kan bruke til rollen.
Karakteren min er en mann som både har strenge og milde sider. Jeg hadde både strenge og milde lærere selv, men ingen som var begge deler. Det gjør denne rollen interessant.
Melankolsk Nordin
Petter Næss og Sven Nordin har tidligere gjort stor suksess sammen i «Elling». Denne gang har Næss funnet plass til lysluggen som melankolsk politibetjent.
— Egentlig så jeg for meg en annen rolle til Sven, men da han var opptatt med andre prosjekter, fant vi denne, litt mindre rollen. Han er en politimann som er trett av elendighet og håper alle er uskyldige, forteller Næss.
Hovedrollen som den unge, manipulerende gutten er foreløpig ikke fylt, men regissøren skal snart velge blant et par aktuelle kandidater. Filmen beskriver han som en psykologisk thriller uten det tradisjonelle hevnmotivet.
— Samtidig er det en klassisk tragedie om en karakter som styrer mot undergangen.
En gutt som opplever at han er uønsket, men som nekter å være et offer og tar kontroll over omgivelsene i stedet for å la seg styre av dem, sier han.
Maria Bonnevie, Sverre Anker Ousdal, Sven Nordin og Kjersti Holmen leder an.
Filmpar: Sverre Anker Ousdal gjør sin første filmrollen siden 2005, mens Kjersti Holmen spiller en gammel jomfru, som ikke har det så bra med seg selv. Foto: Jørn H. Moen.
Gjermund Jappee, dagbladet.no, 09.07.2009
— Dette er et drømmelag av skuespillere. Vi var veldig innstilt på å velge de aller beste til rollene, og det har vi klart, sier regissør Petter Næss til Dagbladet.
Det skorter ikke på erfaring når han går i gang med innspillingen av «Maskeblomstfamilien» i slutten av august. Til den mørke historien om en kjønnslig misdannet gutt som vokser opp i Oslo på 60-tallet har han hentet Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold som guttens foreldre.
Rollen som guttens tante fylles av Kjersti Holmen — som særlig gleder seg til å etterlikne en død hest.
— Det er i hvert fall det hun likner på ifølge et av stikkordene i manuset. Dette er en gammel jomfru, som ikke har det så bra med seg selv. En veldig spennende rolle, sier Holmen.
For tida sitter hun og venter på at Lars Saabye Christensens roman skal komme i posten.
— Det er ikke akkurat vanskelig å takke ja når så dyktige kollegaer er involvert, både foran og bak kamera. Dette oser av soliditet.
Hentet fra «Himmelblå»
Tidligere i vår regisserte Petter Næss de to første episodene i den kommende sesongen av «Himmelblå». Fra Ylvingen tok han med seg en av øyboerne til den viktige rollen som den misdannede guttens engasjerte lærer.
— Dette er en fyr som er litt sånn som Robin Williams var i «Dagen er din», om du har sett den. En litt sånn grip-dagen-fyr. Dette er læreren mange av oss har vært så heldige å ha fått møtt i det virkelige liv. Én som ser elevene og som har respekt for dem, sier Hallvard Holmen.
Holmen, som har slått igjennom for alvor som joviale Roy i NRKs populære øydrama, er spesielt begeistret for Saabye Christensens manus.
— Dette er et av de beste jeg har lest noen gang. Det er knakende godt skrevet, river tak i deg, kaster deg rundt og får deg til å le og gråte.
Tilbake etter sykdom
I filmens skolepersonale inngår også Sverre Anker Ousdal, som spiller den unge guttens rektor. Anker Ousdal gjør sin første filmrolle siden 2005.
For halvannet år siden ble han rammet av kreft. Deretter måtte han gjennom en levertransplantasjon. Nå er han erklært frisk og tilbake som skuespiller, selv om synet hans er svekket etter at han fikk en svært sjelden skade på synsnerven under operasjonen.
— Vi tok opp «Hjemkomsten» på Nationaltheatret tidligere i år, og det gikk bra. Jeg har ikke filmet på en stund, så da denne sjansen bød seg, føltes det riktig, sier han.
Til rektorrollen henter han erfaring fra sin egen skolegang.
— Det er gøy å tenke tilbake på min egen ungdom og se hva jeg kan bruke til rollen.
Karakteren min er en mann som både har strenge og milde sider. Jeg hadde både strenge og milde lærere selv, men ingen som var begge deler. Det gjør denne rollen interessant.
Melankolsk Nordin
Petter Næss og Sven Nordin har tidligere gjort stor suksess sammen i «Elling». Denne gang har Næss funnet plass til lysluggen som melankolsk politibetjent.
— Egentlig så jeg for meg en annen rolle til Sven, men da han var opptatt med andre prosjekter, fant vi denne, litt mindre rollen. Han er en politimann som er trett av elendighet og håper alle er uskyldige, forteller Næss.
Hovedrollen som den unge, manipulerende gutten er foreløpig ikke fylt, men regissøren skal snart velge blant et par aktuelle kandidater. Filmen beskriver han som en psykologisk thriller uten det tradisjonelle hevnmotivet.
— Samtidig er det en klassisk tragedie om en karakter som styrer mot undergangen.
En gutt som opplever at han er uønsket, men som nekter å være et offer og tar kontroll over omgivelsene i stedet for å la seg styre av dem, sier han.
Wednesday, July 22, 2009
"Spot the Commodore"
Richard Lagendijk plays "Spot the Commodore".
"A Commodore Amiga 4000 keyboard and monitor [and, of course, Sverre Anker Ousdal and Maria Bonnevie] in the movie Insomnia."
"A Commodore Amiga 4000 keyboard and monitor [and, of course, Sverre Anker Ousdal and Maria Bonnevie] in the movie Insomnia."
Monday, July 6, 2009
"Etter ... Rubicon"
Skuespillerene Torolf Maurstad [sic] og Sverre Anker Ousdal mellom slagene . . .
Torolf Maurstad [sic] og Sverre Anker Ousdal
Ellen Horn og Sverre Anker OusdalPhotos by Alf Oxem. Images from nyksund.org
Sunday, July 5, 2009
"Påskemord i Kaliber"
Påskemord i Kaliber
En herlig krim utspiller seg i Kaliber denne påska. Lettere inspirert av Se og Hørs kjendiskrim stiller ditt favorittprogram med Rune Nilson, Viggo Valle og enda fler.
NRK.no Kaliber, 26.03.2002
Det blir skummelt på Kaliber i påsken. Et mysterium skal løses og her blir det blod.
Vart du skræmt no???
Litt engelsk
Påskekrimmen er erketypisk engelsk litt slik miss Marple bare at det er father McKenzie som bruker de små grå. Han skriver ned sine memorarer og forteller om mordet i prestegjeldet.
Father McKenzie blir forstyrret av klokkeren mitt under Langfredagsmessen. Det er den onde bestyrer Gatsbury på pensjonatet som er funnet drept, stukket med kniv og av alle ting har han en nattpotte på hodet. Det er flere som hadde både motiv og anledning til å myrde og særlig merkelig er det at søsteren til bestyreren plutselig har kommet tilbake til landsbyen etter å ha vært vekke i 30 år.
Kjendiser
På rollelista er det fullt av store navn. Kjendisene har stilt opp og lånt ut sine stemmer til krimmen. Her kan du høre blant andre Sverre Anker Ousdal, Gry Beate Molvær,Kari Sørbø, Andreas Lunnan og påskens mest kjente stemme Viggo Valle som hyggelig politimester. I tillegg dukker Odin Jensenius opp, Margrethe Holt og vår egen X-Kaliber mann Rune Nilson er med i en liten rolle.
Påskekrimmen på Kaliber er i tre deler. Hør de her da!
Tilrettelagt for nett av Amund Simensen, Upunkt
En herlig krim utspiller seg i Kaliber denne påska. Lettere inspirert av Se og Hørs kjendiskrim stiller ditt favorittprogram med Rune Nilson, Viggo Valle og enda fler.
NRK.no Kaliber, 26.03.2002
Det blir skummelt på Kaliber i påsken. Et mysterium skal løses og her blir det blod.
Vart du skræmt no???
Litt engelsk
Påskekrimmen er erketypisk engelsk litt slik miss Marple bare at det er father McKenzie som bruker de små grå. Han skriver ned sine memorarer og forteller om mordet i prestegjeldet.
Father McKenzie blir forstyrret av klokkeren mitt under Langfredagsmessen. Det er den onde bestyrer Gatsbury på pensjonatet som er funnet drept, stukket med kniv og av alle ting har han en nattpotte på hodet. Det er flere som hadde både motiv og anledning til å myrde og særlig merkelig er det at søsteren til bestyreren plutselig har kommet tilbake til landsbyen etter å ha vært vekke i 30 år.
Kjendiser
På rollelista er det fullt av store navn. Kjendisene har stilt opp og lånt ut sine stemmer til krimmen. Her kan du høre blant andre Sverre Anker Ousdal, Gry Beate Molvær,Kari Sørbø, Andreas Lunnan og påskens mest kjente stemme Viggo Valle som hyggelig politimester. I tillegg dukker Odin Jensenius opp, Margrethe Holt og vår egen X-Kaliber mann Rune Nilson er med i en liten rolle.
Påskekrimmen på Kaliber er i tre deler. Hør de her da!
Tilrettelagt for nett av Amund Simensen, Upunkt
"Kampen om bomben"
Kampen om bomben
Vi kjenner sabotasjen mot tungtvann-transporten fra Rjukan i februar 1944. Vi vet at tungtvannet skulle til Tyskland, og at det hadde noe med atomvåpen-produksjon å gjøre. Men hvem ventet på tungtvannet i Tyskland?
NRK, 22.05.2003
Svein Tindberg, Monna Tandberg og Sverre Anker Ousdal i Copenhagen. Foto: Tom Hansen
Atomfysikeren Werner Heisenberg. Du møter ham nå tre søndager på rad i P2, når Radioteatret sender suksessforestillingen "Copenhagen" av Michael Frayn. Stykket gjorde sterkt inntrykk og gikk for fulle hus da det ble satt opp i Oslo i fjor. I disse dager gjester oppsetningen Festspillene i Bergen.
Bohr og Heisenberg
Du kan få den med deg ganske enkelt ved å skru på P2. Sverre Anker Ousdal, Monna Tandberg og Svein Tindberg har vært i hørespillstudio 24 sammen med regissøren Kjetil Bang-Hansen. "Copenhagen" handler om det gåtefulle møtet i København i 1941, da Heisenberg oppsøkte sin læremester Niels Bohr – og dermed satte begges liv i fare. Hva var det Werner Heisenberg egentlig ville?
Hjelp eller advarsel?
Dansken Niels Bohr er en av verdens mest berømte fysikere. Han fikk Nobelprisen i 1922 og samlet dyktige unge vitenskapsmenn fra hele verden på sitt institutt i København. Tyskeren Werner Heisenberg var en av dem. De utarbeidet de vitenskapelige teorier som skulle til for å utvikle kjernevåpen. Kom Heisenberg til Bohr i 1941 for å få hjelp i sitt arbeid med en tysk atombombe? Kom han for å advare? Kom han for å få til en avtale om at ingen av dem skulle bidra til utviklingen av et masseødeleggelsesvåpen? Ingen vet. I "Copenhagen" møtes Bohr, hans hustru Margrethe og Heisenberg igjen etter døden i et forsøk på å avklare hva som egentlig skjedde. I disse møtene oppstår en rekke gripende etiske og menneskelige dilemmaer og tankevekkende perspektiv på vår nære historie.
Bohr bærer ansvar
Det paradoksale er at Werner Heisenberg aldri utviklet atombomben, men Niels Bohr, som var jøde, flyktet fra Danmark i 1943 og ble rådgiver for de alliertes kjernevåpenprogram. Han bærer altså ansvar for bombene over Hiroshima og Nagasaki.
Moderne fysikk
"Copenhagen" er på mange måter uhyggelig aktuelt og gir mye mat til både følelser og tanker. Er du interessert i fysikk og de vitenskapelig perspektivene i forestillingen, anbefaler vi nettstedet nedenunder.
Vel møtt til tre intense søndager i København med tre store skuespillere. Premiere på P2 25 mai kl. 15.03
Vi kjenner sabotasjen mot tungtvann-transporten fra Rjukan i februar 1944. Vi vet at tungtvannet skulle til Tyskland, og at det hadde noe med atomvåpen-produksjon å gjøre. Men hvem ventet på tungtvannet i Tyskland?
NRK, 22.05.2003
Svein Tindberg, Monna Tandberg og Sverre Anker Ousdal i Copenhagen. Foto: Tom HansenAtomfysikeren Werner Heisenberg. Du møter ham nå tre søndager på rad i P2, når Radioteatret sender suksessforestillingen "Copenhagen" av Michael Frayn. Stykket gjorde sterkt inntrykk og gikk for fulle hus da det ble satt opp i Oslo i fjor. I disse dager gjester oppsetningen Festspillene i Bergen.
Bohr og Heisenberg
Du kan få den med deg ganske enkelt ved å skru på P2. Sverre Anker Ousdal, Monna Tandberg og Svein Tindberg har vært i hørespillstudio 24 sammen med regissøren Kjetil Bang-Hansen. "Copenhagen" handler om det gåtefulle møtet i København i 1941, da Heisenberg oppsøkte sin læremester Niels Bohr – og dermed satte begges liv i fare. Hva var det Werner Heisenberg egentlig ville?
Hjelp eller advarsel?
Dansken Niels Bohr er en av verdens mest berømte fysikere. Han fikk Nobelprisen i 1922 og samlet dyktige unge vitenskapsmenn fra hele verden på sitt institutt i København. Tyskeren Werner Heisenberg var en av dem. De utarbeidet de vitenskapelige teorier som skulle til for å utvikle kjernevåpen. Kom Heisenberg til Bohr i 1941 for å få hjelp i sitt arbeid med en tysk atombombe? Kom han for å advare? Kom han for å få til en avtale om at ingen av dem skulle bidra til utviklingen av et masseødeleggelsesvåpen? Ingen vet. I "Copenhagen" møtes Bohr, hans hustru Margrethe og Heisenberg igjen etter døden i et forsøk på å avklare hva som egentlig skjedde. I disse møtene oppstår en rekke gripende etiske og menneskelige dilemmaer og tankevekkende perspektiv på vår nære historie.
Bohr bærer ansvar
Det paradoksale er at Werner Heisenberg aldri utviklet atombomben, men Niels Bohr, som var jøde, flyktet fra Danmark i 1943 og ble rådgiver for de alliertes kjernevåpenprogram. Han bærer altså ansvar for bombene over Hiroshima og Nagasaki.
Moderne fysikk
"Copenhagen" er på mange måter uhyggelig aktuelt og gir mye mat til både følelser og tanker. Er du interessert i fysikk og de vitenskapelig perspektivene i forestillingen, anbefaler vi nettstedet nedenunder.
Vel møtt til tre intense søndager i København med tre store skuespillere. Premiere på P2 25 mai kl. 15.03
"Wenche Foss inntar Royal Albert Hall"
Wenche Foss inntar Royal Albert Hall
Wenche Foss debuterer torsdag kveld i Royal Albert Hall i London som mor Åse i Peer Gynt-konsert. Teksten skal framføres på norsk, Göteborg-symfonikerne skal spille og konserten skal overføres av BBC.
Øystein Heggen, London, Kulturnytt, NRK P2, 9. august 2001
Edvard Griegs musikk står i sentrum og store deler av forestillingen skal foregå på norsk i kveld foran fire tusen tilskuere i en utsolgt Royal Albert Hall.
83 år gamle Wenche Foss skal denne gangen resitere sin rolle som mor Åse til musikk, for det er et symfonisk drama, denne krevende og komplette konsertversjonen av Peer Gynt til Edvard Griegs musikk.
Stort løft
Til et slikt løft kreves både skuespillere, operasangere, koret BBC Singers og selvfølgelig Göteborg-symfonikerne med sin kjente sjefdirigent Neeme Järvi.
Göteborg-symfonikerne samarbeidet med Wenche Foss også i 1986, da de ga ut en plate med den komplette Grieg-musikken til Peer Gynt, der Toralv Maurstad spilte Peer.
Sverre Anker Ousdal
Wenche Foss som mor Åse får følge av flere norske krefter. Sverre Anker Ousdal skal resitere knappestøperen og bøygen, i tillegg skal han være fortelleren. Ousdal har heller aldri opptrådt i Royal Albert Hall tidligere.
Det er den danske operasangeren Bo Skovhus som skal synge Peer, Barbara Bonney er Solveig, og norske Inger Kosmo er Anitra.
Overføres direkte
Dette er en av de kjente Proms-konsertene som blir overført direkte på BBC-radio, og på NRKs radiokanal Alltid Klassisk torsdag kveld. Et fjernsynsopptak av konserten er solgt til flere kringkastingsstasjoner verden over og blir sendt senere også på NRK2.
Etter forestillingen i Royal Albert Hall drar Wenche Foss og Sverre Anker Ousdal videre til Salzburg-festivalen. Også der for å fremføre konsertversjonen av Peer Gynt på søndag.
Og konserten overføres direkte i kveld på NRKs radiokanal Alltid Klassisk kl. 20.30
Wenche Foss debuterer torsdag kveld i Royal Albert Hall i London som mor Åse i Peer Gynt-konsert. Teksten skal framføres på norsk, Göteborg-symfonikerne skal spille og konserten skal overføres av BBC.
Øystein Heggen, London, Kulturnytt, NRK P2, 9. august 2001
Edvard Griegs musikk står i sentrum og store deler av forestillingen skal foregå på norsk i kveld foran fire tusen tilskuere i en utsolgt Royal Albert Hall.
83 år gamle Wenche Foss skal denne gangen resitere sin rolle som mor Åse til musikk, for det er et symfonisk drama, denne krevende og komplette konsertversjonen av Peer Gynt til Edvard Griegs musikk.
Stort løft
Til et slikt løft kreves både skuespillere, operasangere, koret BBC Singers og selvfølgelig Göteborg-symfonikerne med sin kjente sjefdirigent Neeme Järvi.
Göteborg-symfonikerne samarbeidet med Wenche Foss også i 1986, da de ga ut en plate med den komplette Grieg-musikken til Peer Gynt, der Toralv Maurstad spilte Peer.
Sverre Anker Ousdal
Wenche Foss som mor Åse får følge av flere norske krefter. Sverre Anker Ousdal skal resitere knappestøperen og bøygen, i tillegg skal han være fortelleren. Ousdal har heller aldri opptrådt i Royal Albert Hall tidligere.
Det er den danske operasangeren Bo Skovhus som skal synge Peer, Barbara Bonney er Solveig, og norske Inger Kosmo er Anitra.
Overføres direkte
Dette er en av de kjente Proms-konsertene som blir overført direkte på BBC-radio, og på NRKs radiokanal Alltid Klassisk torsdag kveld. Et fjernsynsopptak av konserten er solgt til flere kringkastingsstasjoner verden over og blir sendt senere også på NRK2.
Etter forestillingen i Royal Albert Hall drar Wenche Foss og Sverre Anker Ousdal videre til Salzburg-festivalen. Også der for å fremføre konsertversjonen av Peer Gynt på søndag.
Og konserten overføres direkte i kveld på NRKs radiokanal Alltid Klassisk kl. 20.30
Thursday, May 14, 2009
Friday, May 1, 2009
"Ousdal vil på scenen igjen"
Ousdal vil på scenen igjen
- Jeg tenker at jeg skal klare det. Men skummelt er det, sier Sverre Anker Ousdal (64). Etter halvannet års kreftsykdom er skuespilleren tilbake på Nationaltheatret.
Kaja Korsvold, Aftenposten.no, 01.05.09
–Jeg er sterkt svaksynt. Jeg ser at fotografen legger seg ned, men kan ikke se om han har skjeggstubber.
Skuespilleren som gjennom en årrekke har vært en av Norges mest brukte, sitter på takterrassen på Frogner. Han ler litt av Aftenpostens fotograf, som ligger på gulvet i håp om å få et godt portrett fra uvant vinkel. Terrassen er en perle, med utsikt til syv kirkesogn. Ousdals problem er at han kan ikke se alle kirkespirene mer. 64-åringen er blitt svaksynt. For et halvt år siden våknet han opp etter den langvarige operasjonen; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade.
–Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.
Nytt handicap.
Vel halvannet år er gått siden Ousdal måtte kaste inn håndkleet. Mens det ennå gjensto flere forestillinger av suksessforestillingen Hjemkomsten på Nationaltheatret, måtte teatret avlyse. Ousdals kreftsykdom måtte behandles. I dag har han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handicap.
–Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen: Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten og du kan komme til å spille igjen.
–Tenkte du selv at karrièren var forbi – at du aldri kom til å stå på en scene igjen?
–Nei, etter hvert som dagene gikk, syntes jeg selv at jeg så bedre og bedre. Jeg tenkte; gudskjelov at jeg ikke er bussjåfør. På teatret prøver vi på et arrangement i seks uker. Du vet hvor du skal sette deg, hvor du skal stå. Jeg tenkte at jeg er heldig som har dette yrket. Det eneste jeg må passe meg for, er orkestergraven, jeg er litt redd for å falle ned.
Sterkt sollys flommer ned over takene på Frogner. Ousdal drikker kaffe og snakker nøkternt. Samboeren Kjersti Holmen, som har laget kaffen og servert oss muffins, har vært en stor støtte, forteller han. De har stått last og brast sammen.
–Jeg er motstander av «stå frem»-intervjuer. Men det er viktig å fortelle om situasjonen før jeg skal på scenen igjen, sier han.
22. mai er han tilbake i rollen som faren Max i Harold Pinters Hjemkomsten. «Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue troner som en konge i lenestolen» skrev Aftenpostens anmelder i april for to år siden, da Hjemkomsten hadde première. Ousdal kan ikke få fullrost teatret nok for at de har beholdt dekorasjonen til Hjemkomsten, som gikk for fulle hus da han ble syk.
–Det er fantastisk for meg at jeg kan gå inn i et stykke jeg har spilt før. Både teksten og arrangementet sitter. Jeg spiller en gammel far med stokk som sitter i en lenestol og skjeller ut sønnene.
–Hva er mest skummelt med å stå på scenen igjen?
–Overgangen mellom sterkt scenelys og total blackout når vi skal ut og inn blir verst. Men da er det tross alt mange på scenen som kan hjelpe meg. Som jeg ser det nå, skal jeg klare det. Men skummelt er det. Vi får se hvordan det går. Hvis det går bra, kan jeg være med i andre stykker.
–Du har vel hatt stunder der du har vært langt nede?
–Jo, selvfølgelig. Men så tenker jeg på hvor mye jeg vet om rommet og geografien på en scene. Jeg må prøve det å være skuespiller igjen. I min alder blir det ikke roller der jeg løper ut og inn av scenen allikevel. Jeg tror jeg skal klare det, men er veldig spent.
Sønnen Mads støtter.
Sverre Anker Ousdal har fått følge av et av sine tre barn på scenen. Mads Ousdal, etter hvert nesten like fetert som faren, er også med i Hjemkomsten, nettopp som en av farens sønner.
–Mads har vært til stor hjelp. Det er veldig bra at vi er i samme stykke. Han har lest inn hele teksten på et opptak, både mine replikker og motreplikker, som jeg kan jobbe med. Det blir fint å ha Mads der på scenen, en ekstra dimensjon. Samtidig er jeg jo så fæl i rollen. Jeg skjeller ham ut på annenhver side i manus.
Ousdal vil gjerne legge inn et ord for Harold Pinters stykke. Han synes nobelprisvinneren har en nesten uhyggelig aktualitet.
–Folk forlater teatret med en uhyggestemning etter å ha sett stykket. Finanskrisen har skapt noe av den samme stemningen i hele verden. Jeg syns det er fint at vi kan spille et stykke der dette er et kunstnerisk uttrykk.
–Tror du at du kommer til å være med i oppsetninger etter dette?
–Ja. Da må jeg være med i stykker der synshemmingen ikke har betydning. Hvis ikke jeg føler det blir veldig nifst å være på scenen. Men jeg tror ikke det. Jeg hadde et uhell for et par uker siden, tok feil av dodøren og døren til baktrappen om natten i halvsøvne. Jeg tråkket ut og datt helt ned til bunnen, brakk håndleddet og havnet på Ullevål. Nå trener jeg meg opp ved å gå tur. Gipsen skal av før forestillingen. Man kan ikke gi opp.
–Ville det være fælt å gi seg som skuespiller?
–Nei. Jeg hadde ikke tenkt på å gi meg før dette skjedde. Men jeg er tross alt fornøyd med karrièren. Jeg har fått gjort så mye, jeg har filmet i mange land. Spilt store roller på teatret. Men skulle jeg få roller som den i Hjemkomsten, som ikke krever stor fysisk aktivitet, så er det jo fristende.
Glad i å snekre.
Skuespilleren har fulgt oss ned trappen fra takterrassen. Han viser oss rundt i loftsleiligheten. Har ingen problemer her hjemme i sin egen geografi. Han kan gå i butikken, han kan ta bussen. Men lese, se på TV og kjøre bil kan han ikke.
–Det bordet snekret jeg selv. Det siste jeg gjorde, sier han og peker på det smekre spisebordet.
–Hobbyen min er finsnekring. Jeg har etter hvert fått meg et fint verksted i huset mitt på Lista. Nå blir det vel ikke snekring. Men har planer om å mure litt, sier Ousdal. Røttene hans ligger i de traktene der han har kjøpt sommerhus. Der har han en far som er over 90 og som er fin å snakke med.
–Har legene på Rikshospitalet beklaget det som skjedde?
–Ja, de synes det er forferdelig. De har aldri opplevd dette før. Ingen kan lastes. I dag vet jeg bare at jeg ikke ser så godt som jeg gjorde. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres, var jeg på Sørlandet. Jeg kjørte inn til sykehuset og parkerte. Den bilen måtte noen andre hente.
–Har du vært heldig eller uheldig?
–Jeg har vært kjempeheldig. Med ny lever fikk jeg en ny sjanse. Jeg skal stå på scenen igjen, teatret legger alt til rette. Og jeg skal til og med spille i det stykket jeg liker aller best, nemlig Hjemkomsten, sier Sverre Anker Ousdal.
- Jeg tenker at jeg skal klare det. Men skummelt er det, sier Sverre Anker Ousdal (64). Etter halvannet års kreftsykdom er skuespilleren tilbake på Nationaltheatret.
For et halvt år siden våknet Sverre Anker Ousdal (64) opp etter en langvarig operasjon; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade. Foto: Tor G. Stenersen
Kaja Korsvold, Aftenposten.no, 01.05.09
–Jeg er sterkt svaksynt. Jeg ser at fotografen legger seg ned, men kan ikke se om han har skjeggstubber.
Skuespilleren som gjennom en årrekke har vært en av Norges mest brukte, sitter på takterrassen på Frogner. Han ler litt av Aftenpostens fotograf, som ligger på gulvet i håp om å få et godt portrett fra uvant vinkel. Terrassen er en perle, med utsikt til syv kirkesogn. Ousdals problem er at han kan ikke se alle kirkespirene mer. 64-åringen er blitt svaksynt. For et halvt år siden våknet han opp etter den langvarige operasjonen; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade.
–Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.
Nytt handicap.
Vel halvannet år er gått siden Ousdal måtte kaste inn håndkleet. Mens det ennå gjensto flere forestillinger av suksessforestillingen Hjemkomsten på Nationaltheatret, måtte teatret avlyse. Ousdals kreftsykdom måtte behandles. I dag har han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handicap.
–Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen: Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten og du kan komme til å spille igjen.
–Tenkte du selv at karrièren var forbi – at du aldri kom til å stå på en scene igjen?
–Nei, etter hvert som dagene gikk, syntes jeg selv at jeg så bedre og bedre. Jeg tenkte; gudskjelov at jeg ikke er bussjåfør. På teatret prøver vi på et arrangement i seks uker. Du vet hvor du skal sette deg, hvor du skal stå. Jeg tenkte at jeg er heldig som har dette yrket. Det eneste jeg må passe meg for, er orkestergraven, jeg er litt redd for å falle ned.
Sterkt sollys flommer ned over takene på Frogner. Ousdal drikker kaffe og snakker nøkternt. Samboeren Kjersti Holmen, som har laget kaffen og servert oss muffins, har vært en stor støtte, forteller han. De har stått last og brast sammen.
–Jeg er motstander av «stå frem»-intervjuer. Men det er viktig å fortelle om situasjonen før jeg skal på scenen igjen, sier han.
22. mai er han tilbake i rollen som faren Max i Harold Pinters Hjemkomsten. «Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue troner som en konge i lenestolen» skrev Aftenpostens anmelder i april for to år siden, da Hjemkomsten hadde première. Ousdal kan ikke få fullrost teatret nok for at de har beholdt dekorasjonen til Hjemkomsten, som gikk for fulle hus da han ble syk.
–Det er fantastisk for meg at jeg kan gå inn i et stykke jeg har spilt før. Både teksten og arrangementet sitter. Jeg spiller en gammel far med stokk som sitter i en lenestol og skjeller ut sønnene.
–Hva er mest skummelt med å stå på scenen igjen?
–Overgangen mellom sterkt scenelys og total blackout når vi skal ut og inn blir verst. Men da er det tross alt mange på scenen som kan hjelpe meg. Som jeg ser det nå, skal jeg klare det. Men skummelt er det. Vi får se hvordan det går. Hvis det går bra, kan jeg være med i andre stykker.
–Du har vel hatt stunder der du har vært langt nede?
–Jo, selvfølgelig. Men så tenker jeg på hvor mye jeg vet om rommet og geografien på en scene. Jeg må prøve det å være skuespiller igjen. I min alder blir det ikke roller der jeg løper ut og inn av scenen allikevel. Jeg tror jeg skal klare det, men er veldig spent.
Sønnen Mads støtter.
Sverre Anker Ousdal har fått følge av et av sine tre barn på scenen. Mads Ousdal, etter hvert nesten like fetert som faren, er også med i Hjemkomsten, nettopp som en av farens sønner.
–Mads har vært til stor hjelp. Det er veldig bra at vi er i samme stykke. Han har lest inn hele teksten på et opptak, både mine replikker og motreplikker, som jeg kan jobbe med. Det blir fint å ha Mads der på scenen, en ekstra dimensjon. Samtidig er jeg jo så fæl i rollen. Jeg skjeller ham ut på annenhver side i manus.
Ousdal vil gjerne legge inn et ord for Harold Pinters stykke. Han synes nobelprisvinneren har en nesten uhyggelig aktualitet.
–Folk forlater teatret med en uhyggestemning etter å ha sett stykket. Finanskrisen har skapt noe av den samme stemningen i hele verden. Jeg syns det er fint at vi kan spille et stykke der dette er et kunstnerisk uttrykk.
–Tror du at du kommer til å være med i oppsetninger etter dette?
–Ja. Da må jeg være med i stykker der synshemmingen ikke har betydning. Hvis ikke jeg føler det blir veldig nifst å være på scenen. Men jeg tror ikke det. Jeg hadde et uhell for et par uker siden, tok feil av dodøren og døren til baktrappen om natten i halvsøvne. Jeg tråkket ut og datt helt ned til bunnen, brakk håndleddet og havnet på Ullevål. Nå trener jeg meg opp ved å gå tur. Gipsen skal av før forestillingen. Man kan ikke gi opp.
–Ville det være fælt å gi seg som skuespiller?
–Nei. Jeg hadde ikke tenkt på å gi meg før dette skjedde. Men jeg er tross alt fornøyd med karrièren. Jeg har fått gjort så mye, jeg har filmet i mange land. Spilt store roller på teatret. Men skulle jeg få roller som den i Hjemkomsten, som ikke krever stor fysisk aktivitet, så er det jo fristende.
Glad i å snekre.
Skuespilleren har fulgt oss ned trappen fra takterrassen. Han viser oss rundt i loftsleiligheten. Har ingen problemer her hjemme i sin egen geografi. Han kan gå i butikken, han kan ta bussen. Men lese, se på TV og kjøre bil kan han ikke.
–Det bordet snekret jeg selv. Det siste jeg gjorde, sier han og peker på det smekre spisebordet.
–Hobbyen min er finsnekring. Jeg har etter hvert fått meg et fint verksted i huset mitt på Lista. Nå blir det vel ikke snekring. Men har planer om å mure litt, sier Ousdal. Røttene hans ligger i de traktene der han har kjøpt sommerhus. Der har han en far som er over 90 og som er fin å snakke med.
–Har legene på Rikshospitalet beklaget det som skjedde?
–Ja, de synes det er forferdelig. De har aldri opplevd dette før. Ingen kan lastes. I dag vet jeg bare at jeg ikke ser så godt som jeg gjorde. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres, var jeg på Sørlandet. Jeg kjørte inn til sykehuset og parkerte. Den bilen måtte noen andre hente.
–Har du vært heldig eller uheldig?
–Jeg har vært kjempeheldig. Med ny lever fikk jeg en ny sjanse. Jeg skal stå på scenen igjen, teatret legger alt til rette. Og jeg skal til og med spille i det stykket jeg liker aller best, nemlig Hjemkomsten, sier Sverre Anker Ousdal.
Monday, March 30, 2009
"Sverre Anker Ousdal"
Sverre Anker Ousdal
Forfatter: Svend Erik Løken Larsen, Store Norske Leksikon
Sverre Anker Ousdal, født 18. juli 1944, fødested Flekkefjord, norsk skuespiller. Debuterte 1965 som Finch i musikalen Tips om å nå til topps på Den Nationale Scene; ansatt her i to sesonger, ved Oslo Nye Teater 1967–70, fra 1970 ved Nationaltheatret, hvor han først markerte seg som komiker. I realistiske oppgaver er han sikker både som miljø- og menneskeskildrer, bl.a. som Mackie i Tolvskillingsoperaen, Macbeth og Richard 2 hos Shakespeare, hovedrollen i Er det ikke mitt liv, kanskje? av Brian Clark, Molina i Edderkoppkvinnens kyss av Manuel Puig, Orgon i Molières Tartuffe, James Tyrone i O'Neills Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen av Thomas Vinterberg og tittelrollen i Speer av David Egan ved siden av en rekke roller i Ibsen-dramaer, bl.a. pastor Manders i Gengangere og tittelrollene i Brand og Bygmester Solness; også Rittmesteren i Strindbergs Faderen og Kapteinen i Dødsdansen. I musikkteateret har han bl.a. spilt grev Danilo i Lehars Den glade enke og kaptein von Trapp i The Sound of Music av Rodgers og Hammerstein.
Ousdal har med årene utviklet seg til en av landets mest rutinerte film- og fjernsynsskuespillere, og er ikke minst kjent for samarbeidet med Øivind Blunck som Klabb og Babb og stemmen i TV-serien om «Postmann Pat». Filmdebut i Det største spillet (1965), blant hans mange senere filmer kan nevnes Karjolsteinen (1977), Ingenjör Andrées luftfärd (1982), Orions Belte (1985), Falsk som vatten (1985), Etter Rubicon (1987), Mio, min Mio (1987), Kristin Lavransdatter (1995) og den spanske La vida secreta de las palabras (2005).
I fjernsynsserier har han bl.a. gjort seg bemerket i Grenseland (1980, etter Sigurd Evensmos romaner), som Roald Amundsen i den britiske serien The Last Place on Earth (1985), i Kreditoren (1990, Amanda-prisen; regi Pål Løkkeberg) og i Blodsbånd (1998, Amanda-prisen).
Forfatter: Svend Erik Løken Larsen, Store Norske Leksikon
Sverre Anker Ousdal i Martin Asphaugs film Andreaskorset (2004). Dinamo Story AS
Sverre Anker Ousdal, født 18. juli 1944, fødested Flekkefjord, norsk skuespiller. Debuterte 1965 som Finch i musikalen Tips om å nå til topps på Den Nationale Scene; ansatt her i to sesonger, ved Oslo Nye Teater 1967–70, fra 1970 ved Nationaltheatret, hvor han først markerte seg som komiker. I realistiske oppgaver er han sikker både som miljø- og menneskeskildrer, bl.a. som Mackie i Tolvskillingsoperaen, Macbeth og Richard 2 hos Shakespeare, hovedrollen i Er det ikke mitt liv, kanskje? av Brian Clark, Molina i Edderkoppkvinnens kyss av Manuel Puig, Orgon i Molières Tartuffe, James Tyrone i O'Neills Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen av Thomas Vinterberg og tittelrollen i Speer av David Egan ved siden av en rekke roller i Ibsen-dramaer, bl.a. pastor Manders i Gengangere og tittelrollene i Brand og Bygmester Solness; også Rittmesteren i Strindbergs Faderen og Kapteinen i Dødsdansen. I musikkteateret har han bl.a. spilt grev Danilo i Lehars Den glade enke og kaptein von Trapp i The Sound of Music av Rodgers og Hammerstein.
Ousdal har med årene utviklet seg til en av landets mest rutinerte film- og fjernsynsskuespillere, og er ikke minst kjent for samarbeidet med Øivind Blunck som Klabb og Babb og stemmen i TV-serien om «Postmann Pat». Filmdebut i Det største spillet (1965), blant hans mange senere filmer kan nevnes Karjolsteinen (1977), Ingenjör Andrées luftfärd (1982), Orions Belte (1985), Falsk som vatten (1985), Etter Rubicon (1987), Mio, min Mio (1987), Kristin Lavransdatter (1995) og den spanske La vida secreta de las palabras (2005).
I fjernsynsserier har han bl.a. gjort seg bemerket i Grenseland (1980, etter Sigurd Evensmos romaner), som Roald Amundsen i den britiske serien The Last Place on Earth (1985), i Kreditoren (1990, Amanda-prisen; regi Pål Løkkeberg) og i Blodsbånd (1998, Amanda-prisen).
Subscribe to:
Posts (Atom)
