"Sverre Anker Ousdal tildeles Aase Byes legat, 17. november 2010 etter kveldens forestilling av Galileo. © Hans Voigt." From Nationaltheatret on Flickr.
Tuesday, November 30, 2010
Sverre Anker Ousdal receives the Aase Bye Endowment, 17 November 2010
"Sverre Anker Ousdal tildeles Aase Byes legat, 17. november 2010 etter kveldens forestilling av Galileo. © Hans Voigt." From Nationaltheatret on Flickr.
Thursday, November 18, 2010
Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat
Sverre Anker Ousdal hyllet med Aase Byes legat
Skuespilleren Sverre Anker Ousdal ble onsdag kveld hedret med Aase Byes legat. Prisen er på 100.000 kroner.
Rampelys, vg.no, 17 november 2010
Skuespillerveteran: Sverre Anker Ousdal (66) - her på et bilde fra Aschehougs hagefest i fjor. Foto: Scanpix
Legatet ble delt ut av juryformann Lars Roar Langslet etter kveldens «Galileo»-forestilling på Nationaltheatret der Ousdal spiller den kritikerroste rollen som Kardinalinkvisitoren.
- Jeg vil fremheve at han har spilt suverent over en stor bredde av roller, hos klassikerne og i moderne dramatikk, i filmer og på TV, og har en sterk innlevelsesevne og utstråling som kunstner, sa Langslet i forbindelse med utdelingen.
Aase Byes legat ble første gang delt ut i 1993. Prisen gikk da til Stein Grieg Halvorsen. I fjor var det Kari Simonsen som fikk prisen.
Skuespilleren Sverre Anker Ousdal ble onsdag kveld hedret med Aase Byes legat. Prisen er på 100.000 kroner.
Rampelys, vg.no, 17 november 2010
Skuespillerveteran: Sverre Anker Ousdal (66) - her på et bilde fra Aschehougs hagefest i fjor. Foto: ScanpixLegatet ble delt ut av juryformann Lars Roar Langslet etter kveldens «Galileo»-forestilling på Nationaltheatret der Ousdal spiller den kritikerroste rollen som Kardinalinkvisitoren.
- Jeg vil fremheve at han har spilt suverent over en stor bredde av roller, hos klassikerne og i moderne dramatikk, i filmer og på TV, og har en sterk innlevelsesevne og utstråling som kunstner, sa Langslet i forbindelse med utdelingen.
Aase Byes legat ble første gang delt ut i 1993. Prisen gikk da til Stein Grieg Halvorsen. I fjor var det Kari Simonsen som fikk prisen.
Tuesday, November 16, 2010
"Fra Galilei til vår tid"
Fra Galilei til vår tid
Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk
Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10
Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.
Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.
Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.
For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.
Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.
Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.
I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.
Nationaltheatrets oppsetning av «Galileo» overbeviser ikke om at stykket hører til Brechts mesterverk
Idalou Larsen, idalou.no., 16.11.10
Med Galileo Galilei (1546.1642) begynte det moderne prosjekt. I «Galileo» følger Brecht den italienske fysikeren og astronomen gjennom de siste 30 årene av hans liv. Etter at han i 1609 hadde videreutviklet teleskopet, opprinnelig en hollandsk oppfinnelse, fikk Galilei bekreftet sin tro på at Copernicus hadde rett, og at solen, ikke jorden, var universets sentrum. Kirken nedla forbud mot dette verdensbildet i 1616, men den katolske verden var delt i sitt syn på vitenskapens oppdagelser, og pave Urban VIII, en nær venn av Galilei fra den gangen han var kardinal Barberini, delte hans oppfatninger. Men første halvdel av 1700-tallet var en urolig tid: Reformasjonen hadde splittet kirken, og katolikkene førte en innbitt kamp mot protestantismen samtidig som Tredveårskrigen herjet, og den svenske kongen Gustav Adolf vant den ene seier etter den andre. Sterkt presset av inkvisisjonen og jesuittene innkalte paven Galilei til Roma der han stadig ble utsatt for nye forhør, og til og med truet med tortur, til han til slutt avsverget sin tro på det kopernikanske systemet. Han ble dømt til fengsel på ubestemt tid, men paven omgjorde dommen til livsvarig husarrest.
Brecht har valgt å bruke en kjent historisk person til å illustrere problemstillinger som stadig er like aktuelle: på den ene siden konflikten mellom forskningens nyvinninger og etablerte sannheter, og på den andre makthaveres brutale undertrykkelse av meninger som mishager dem. Men denne Galileo er ikke et idealisert offer for en uvitende og brutal samtid. Brecht tegner et krast bilde av en genialt begavet forsker, men samtidig en selvopptatt og ganske usympatisk mann som overhodet ikke tar hensyn til sine medmennesker, ikke engang til sin egen datter.
Da Stein Winge satte opp «Galileo» i 1984 på Det Norske Teatret varte forestillingen i over tre timer. På Amfiscenen er stykket «strippet ned» til to, for å sitere Winge selv i programmet, og han legger til at «han er glad i mange og store ord, Brecht, så det har han ikke vondt av». Mulig Winge har rett, men han kjenner stykket ut og inn, og jeg kan tenke meg at denne «kortversjonen» gjør det vanskeligere å forstå Brechts tekst for den som ikke på forhånd har godt kjennskap til Galilei og hans tid.
For det er ikke enkelt å følge den kompliserte handlingen. En forklaring er at oppsetningen mangler et konsistent fokus. Som i sine Shakespeare-tolkninger på Det Norske Teatret, har Winge her valgt en langstrakt sceneløsning som rommer så vel Galileis arbeidsværelse, som Collegium Romanum i Roma og Pavens private gemakker. Men når vi ikke befinner oss i Galileos arbeidsværelse, er det ingen sceneanvisninger som forklarer hvor handlingen utspiller seg, og det gjør det vanskelig å følge utviklingen.
Kanskje for å underbygge stykkets aktualitet er Galilei og medlemmene av hans husstand - datteren Virginia (Stine Mari Fyrileiv), husholdersken – og elskerinnen? – fru Sarti (Tone Danielsen) og hennes sønn Andrea (Mattis Herman Nyquist) - alle iført tidløse, men moderne klær, mens de øvrige personene er kledd i stiliserte renessanse-kostymer.
Bjørn Skagestad er en uflidd og stort sett lite sjarmerende Galileo, etter hvert mer og mer ufyselig, en tolkning som klart underbygger Brechts skepsis til forskningen, en skepsis som visstnok ble sterkere etter Hiroshima og Nagasaki. Bjørn Skagestads prestasjon er imponerende, men fordi regien i det store og hele blir for kaotisk, blir den dessverre litt for voldsom og ikke konsekvent nok. Som vanlig utmerket ensemblespill, og en fornøyelse å oppleve Nils Ole Oftebros Sagredo og Sverre Anker Ousdal som Inkvisitoren. Men Winges personinstruksjon fører til et voldsomt, til tider masete ekspressivt spill som på den ene siden overtydeliggjør hans hensikter, men på den andre siden gjør at viktige replikker drukner.
I programmet skriver Hanne Tømta at «Galileo av flere regnes som Brechts definitive mesterverk». Nationaltheatrets oppsetning gjør det ikke helt lett å skjønne hvorfor.
Monday, November 15, 2010
"Galileo"
Premiere Nationaltheatret 13.11.2010
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge
av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010
Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.
For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!
Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.
Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?
Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.
Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!
Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.
Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.
Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.
Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!
Brecht: Galileo
Bjørn Skagestad, Mattis Herman Nyquist, Tone Danielsen, Nicolai Cleve Broch, Per Jansen, Nils Ole Oftebro, Stine Mari Fyrileiv, Endre Hellestveit, Sverre Anker Ousdal, Erik Hivju, Finn Schau, Rolf Arly Lund, Trond Brænne, Jan Hårstad, Regi: Stein Winge
av Kjell Moe, Kulturspeilet, 14.11.2010
Brechts drama om Galileos liv (1564 - 1642) regnes som et hovedverk i hans rike produksjon. Han skrev det dels før, dels under og dels etter den andre verdenskrig og i formen er det et ide-drama. Essensen er vitenskap mot tro, når autoritetene mener noe annet enn hva forskning og vitenskapelig oppdagelse har kommet fram til.
For den katolske kirken den gangen var Galileos påpekning av himmel-legemenes eksistens og at sola står stille mens jorda kretser rundt et angrep på selve troen: Hvor var himmelen? Hvor var Gud? Var det slik at vitenskapsmannen fornektet Guds eksistens gjennom sine oppdagelser? Kopernicus ble truet med å bli brent på bålet etter å ha påpekt det samme noen år tidligere (det helio-sentriske solsystem). Og Galileo måtte tåle fengsel og husarrest under pavelig daglig inspeksjon siste halvdel av sitt liv for dette og han ble torturert og tvunget til å trekke tilbake sine teorier. Men han ga seg likevel aldri!
Denne oppsetningen tar problemstillingen fram til vår tid og 2008 der Finn Schau leser opp en beklagelse fra paven og den katolske kirke om at de nok tok 'litt feil' i sin fordømmelse av Galileo for fire hundre år siden, og at de hermed opphevde sin fordømmelse av Galileos lære, men så veldig mye feil, tok de likevel ikke, mente de selv.
Her står vi ved kjernen for selv om det har skjedd mye på 400 år, martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett. Har vi ikke fornemme øvrighetspersoner som gjør til levevei av at det går an å snakke med engler, fornekter ikke ledende norske politikere miljøforurensingen fordi det er ubehagelig og har vi ikke en betent Treholt-sak i vår midte hvor tankegangen kan ha vært at når han først var forræder gjelder det å fabrikere bevis for at han virkelig var det? Eller ta det høyre-republikanske USA hvor man i visse kretser forbyr skolene å undervise i Darwins lære om at vi stammer fra apene?
Mye av sitringen for oss publikummere oppstår nettopp de to gangene Finn Schau står på scenen og leser fra dokumenter fra vår tid. Dette gjør at Brechts tekst blir farlig og nærværende. Men ellers er dette en svært tung oppsetning. Brechts tekst blir for mye preget av lange monologer og Stein Winge makter ikke helt å frigjøre den. Vi savnet ofte hans burleske og viltre innfall.
Mye av det som i dag framstår som svakheter i Brechts tekster anskueliggjøres her. Hans form for belæring, lærestykke-mentaliteten, blir rett og slett for påtrengende. Den føles unødvendig. Men uansett er hans sting mot dogmatisme og innbitt tro på 'det sanne' noe vi absolutt trenger å bli minnet om i dag!
Bjørn Skagestad gjør uansett en stor prestasjon i tittelrollen. Han bærer stykket gjennom to timer. Vi følger ham som vitenskapsmannen som først med autoritet skal 'slå fast' sannheten overfor sin læregutt, siden hans bruk av teleskopet og alt det han oppdaget på stjernehimmelen gjennom det. De siste scenene er viet hans absolutte aldrings stund med dårlig syn og gebrekkelighet på alle vis. Dette er også forestillingens sterkeste scene hvor vitenskapsmannen inntil det aller siste viser seg å stå fast på sin mening.
Men alle de lange disputtene med pavens kardinaler må vi være ærlige nok til å si at føltes noe overflødig. Og selv om Sverre Anker Ousdal gjorde en flott figur som storinkvisitor med krykker, særlig når han sendte uhyggens grøss nedover oss med å ta i bruk sin Flekkefjord-dialekt, som blir svært nærværene norsk svarte-syn tenking, vil vi likevel si at denne rollen kunne oppleves som kanskje noe overflødig.
Det var få steder det virkelig oppsto liv på scenen. En av de få gangene var karnevals-scenen og ikke minst alle de scenene hvor stjernehimmelen opptrer på scenen i form av en lys-sjablong som beveger seg som stjernene. Dette visualiserte Galileos tanker på genialt og virkningsfullt vis og sa mer enn noe annet i oppsetningen om hvor geniale og nyskapende hans oppdagelser var.
Stein Winge gjorde bruk av mange av de samme skuespillerne han hadde til rådighet da han styrte Torshov-teatret 'i protest' rundt 1980. Det var kanskje gjort til ære for 70-åringen som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin vitalitet på tross av årene. Men mer burleskhet og gale påfunn kunne vi alltids tåle!
Thursday, November 11, 2010
Thursday, October 28, 2010
"Grenseland"
"Grenseland"
1979-1980
Television miniseries
Genre: Drama
Language: Norwegian
Running time: (6 episodes)
Directed by Terje Mærli. Based on the 1947 novel by Sigurd Evensmo.
Cast includes:
Sverre Anker Ousdal as Karl Martin
Ellen Horn as Mai Martin
Image: Scanpix
1979-1980
Television miniseries
Genre: Drama
Language: Norwegian
Running time: (6 episodes)
Directed by Terje Mærli. Based on the 1947 novel by Sigurd Evensmo.
Cast includes:
Sverre Anker Ousdal as Karl Martin
Ellen Horn as Mai Martin
Image: ScanpixWednesday, October 6, 2010
"Den Norske Kremen: Norges 25 Beste Skuespillere Noensinne!"
We could have hoped for a description more original than "a Norwegian Stellan Skarsgård", but since one of the things that we most admire about Mr Ousdal is the range of his talents -- from the sweetly stupid Babb to the single-mindedly intense Roald Amundsen to the truly frightening Quisling -- we shan't quibble with the reasoning behind his inclusion on this list.
Den Norske Kremen: Norges 25 Beste Skuespillere Noensinne!
Tekst: Baard Marius Barstein, Christian Teisnes, Martin Bergesen, Tore Løchstøer Hauge og Victor Josefsen, Spirit.no, 6 Oktober 2010
25. Sverre Anker Ousdal
En norsk Stellan Skarsgård, en mann for de store anledningene og mannen som spilte Fleksnes sin fetter. Respekt.
24. Henny Moan
Den nordnorske spiriten hennes har strålet med full power ut fra scene og TV helt fra 50-tallet, og i fjor fikk hun Amandas ærespris.
23. Trond Fausa Aurvåg
Han er regissør også – hans kortfilm Alene Menn Sammen klinket også til seg en Amanda i 2006 – men vi foretrekker han foran kamera.
22. Leif Juster
Når en mann blir fengslet av nazistene under krigen for å nekte å spille inn propaganda sier det sitt.
21. Jack Fjeldstad
Minneverdige opptredener: På film har han blant annet en frekk rolle som kelner i Den forsvundne pølsemaker fra 1941 (”Norges største lattersuksess”), og på teater som tittelrolleinnehaver i Vaktmesteren. En rolle han vant kritikerprisen for.
20. Jorunn Kjellsby
Spesielt det tette samarbeidet med Wam og Vennerød hvor Kjellsby medvirket i hele 15 spillefilmer, deriblant legendariske Lasse og Geir har resultert i en rekke minneverdige øyeblikk.
19. Anne Marit Jacobsen
Er dette Norges mest likendes bestemor? Anne Marit Jacobsens fysiske persona er en kombinasjon som spenner fra godslig og lun, fra varm til from, men også alltid en anelse streng.
18. Aud Schønemann
Muligens den mest folkekjære skuespillerinnen i det 20. århundre.
17. Toralv Maurstad
Et nasjonalikon og institusjon i norsk teater og film: Teatersjef, skuespiller, sanger og instruktør.
16. Anders Baasmo Christiansen
Unorsk i skuespillerstilen og var fullt fortjent Norges bidrag som årets «Shooting Star» under filmfestivalen i Berlin 2010.
15. Sven Nordin
Hans kraft kommer nok best frem på teaterscenen, men som den elskverdige Kjell-Bjarne i Elling-filmene var han uslåelig.
14. Fridtjov Såheim
Det er muligens hans rolle i den undervurderte og oversette Sammen (2009) som tydeligst viser hans enorme bredde som skuespiller.
13. Kjersti Holmen
Ikke bare er hun en av landes dyktigste skuespillerinner, hun er også opphavet til mangt et knust tenåringshjerte. Vis oss den gutten som ikke har vært forelsket i Kjersti Holmen.
12. Aksel Hennie
Er Aksel Hennie norsk films aller sikreste kort? Det kan virke som alt han tar i blir til gull.
11. Ane Dahl Torp
Torps popularitet økte med hennes unike evne til å fylle sine karakterer med en uforklarlig gåtefullhet.
10. Wenche Foss
Norsk film og scenelivs store diva. Fullt fortjent sådan.
9. Rolv Wesenlund
Rolv Wesenlund er Fleksnes og Fleksnes er Rolv Wesenlund. Uten tvil det morsomste som har blitt vist av norsk komedie noensinne.
8. Maria Bonnevie
Kjendisforhold og latterlige good looks eller ei – de største overskriftene er det allikevel hennes rolletolkninger i filmer som Jerusalem (1996), Insomnia (1997) og Den 13. Krigeren (1999) som har fått.
7. Henki Kolstad
En nasjonalhelligdom, noe de sinte reaksjonene på Åpen Post-parodien for en del år siden viste til gangs. Man kødder ikke med kongen!
6. Helge Jordal
Helge entret podiet, rufsete og ujålete, i Orions Belte (1985), og dermed hadde Norge laget en spennende actionfilm!
5. Espen Skjønberg
Norsk film har gått gjennom mange epoker og stilskifter og Espen Skjønberg har overlevd dem alle, med både Æres-Amandaen, St.Olavs Orden, Norsk kulturråds ærespris og Oslo bys kunstnerpris i boks. En av Norsk films grand ol` men.
4. Kristoffer Joner
Kristoffer Joner er allerede en legende. Han er en levende underdoghistorie, og alle elsker en god underdog. Alle elsker Kristoffer Joner, og for hans Storebrandparodi alene fortjener han sitt navn i marmor.
3. Bjørn Floberg
Det er lett å glemme at vi har eminente karakterskuespillere her i Norge, som Bjørn Floberg. En skummel jævel på teater, tv og ikke minst på det hvite lerretet.
2. Liv Ullmann
I fare for å opprøre alle dere som elsker kjære Wenche Foss – Liv Ullmann er Norges mest legendariske kvinnelige skuespillerinne noensinne, Norges eneste fullblods internasjonale filmstjerne.
1. Bjørn Sundquist
Han har forsvart de store rollene sine med glans, og ofte stjålet showet med smårollene sine. Det er nesten blitt en regel: Om så filmen du har laga generelt er et stykke ræv, kan du i det minste trøste deg med at folk vil sitte og glede seg til den ene scenen hvor Bjørn er med.
Den Norske Kremen: Norges 25 Beste Skuespillere Noensinne!
Tekst: Baard Marius Barstein, Christian Teisnes, Martin Bergesen, Tore Løchstøer Hauge og Victor Josefsen, Spirit.no, 6 Oktober 2010
25. Sverre Anker Ousdal
En norsk Stellan Skarsgård, en mann for de store anledningene og mannen som spilte Fleksnes sin fetter. Respekt.
24. Henny Moan
Den nordnorske spiriten hennes har strålet med full power ut fra scene og TV helt fra 50-tallet, og i fjor fikk hun Amandas ærespris.
23. Trond Fausa Aurvåg
Han er regissør også – hans kortfilm Alene Menn Sammen klinket også til seg en Amanda i 2006 – men vi foretrekker han foran kamera.
22. Leif Juster
Når en mann blir fengslet av nazistene under krigen for å nekte å spille inn propaganda sier det sitt.
21. Jack Fjeldstad
Minneverdige opptredener: På film har han blant annet en frekk rolle som kelner i Den forsvundne pølsemaker fra 1941 (”Norges største lattersuksess”), og på teater som tittelrolleinnehaver i Vaktmesteren. En rolle han vant kritikerprisen for.
20. Jorunn Kjellsby
Spesielt det tette samarbeidet med Wam og Vennerød hvor Kjellsby medvirket i hele 15 spillefilmer, deriblant legendariske Lasse og Geir har resultert i en rekke minneverdige øyeblikk.
19. Anne Marit Jacobsen
Er dette Norges mest likendes bestemor? Anne Marit Jacobsens fysiske persona er en kombinasjon som spenner fra godslig og lun, fra varm til from, men også alltid en anelse streng.
18. Aud Schønemann
Muligens den mest folkekjære skuespillerinnen i det 20. århundre.
17. Toralv Maurstad
Et nasjonalikon og institusjon i norsk teater og film: Teatersjef, skuespiller, sanger og instruktør.
16. Anders Baasmo Christiansen
Unorsk i skuespillerstilen og var fullt fortjent Norges bidrag som årets «Shooting Star» under filmfestivalen i Berlin 2010.
15. Sven Nordin
Hans kraft kommer nok best frem på teaterscenen, men som den elskverdige Kjell-Bjarne i Elling-filmene var han uslåelig.
14. Fridtjov Såheim
Det er muligens hans rolle i den undervurderte og oversette Sammen (2009) som tydeligst viser hans enorme bredde som skuespiller.
13. Kjersti Holmen
Ikke bare er hun en av landes dyktigste skuespillerinner, hun er også opphavet til mangt et knust tenåringshjerte. Vis oss den gutten som ikke har vært forelsket i Kjersti Holmen.
12. Aksel Hennie
Er Aksel Hennie norsk films aller sikreste kort? Det kan virke som alt han tar i blir til gull.
11. Ane Dahl Torp
Torps popularitet økte med hennes unike evne til å fylle sine karakterer med en uforklarlig gåtefullhet.
10. Wenche Foss
Norsk film og scenelivs store diva. Fullt fortjent sådan.
9. Rolv Wesenlund
Rolv Wesenlund er Fleksnes og Fleksnes er Rolv Wesenlund. Uten tvil det morsomste som har blitt vist av norsk komedie noensinne.
8. Maria Bonnevie
Kjendisforhold og latterlige good looks eller ei – de største overskriftene er det allikevel hennes rolletolkninger i filmer som Jerusalem (1996), Insomnia (1997) og Den 13. Krigeren (1999) som har fått.
7. Henki Kolstad
En nasjonalhelligdom, noe de sinte reaksjonene på Åpen Post-parodien for en del år siden viste til gangs. Man kødder ikke med kongen!
6. Helge Jordal
Helge entret podiet, rufsete og ujålete, i Orions Belte (1985), og dermed hadde Norge laget en spennende actionfilm!
5. Espen Skjønberg
Norsk film har gått gjennom mange epoker og stilskifter og Espen Skjønberg har overlevd dem alle, med både Æres-Amandaen, St.Olavs Orden, Norsk kulturråds ærespris og Oslo bys kunstnerpris i boks. En av Norsk films grand ol` men.
4. Kristoffer Joner
Kristoffer Joner er allerede en legende. Han er en levende underdoghistorie, og alle elsker en god underdog. Alle elsker Kristoffer Joner, og for hans Storebrandparodi alene fortjener han sitt navn i marmor.
3. Bjørn Floberg
Det er lett å glemme at vi har eminente karakterskuespillere her i Norge, som Bjørn Floberg. En skummel jævel på teater, tv og ikke minst på det hvite lerretet.
2. Liv Ullmann
I fare for å opprøre alle dere som elsker kjære Wenche Foss – Liv Ullmann er Norges mest legendariske kvinnelige skuespillerinne noensinne, Norges eneste fullblods internasjonale filmstjerne.
1. Bjørn Sundquist
Han har forsvart de store rollene sine med glans, og ofte stjålet showet med smårollene sine. Det er nesten blitt en regel: Om så filmen du har laga generelt er et stykke ræv, kan du i det minste trøste deg med at folk vil sitte og glede seg til den ene scenen hvor Bjørn er med.
Sunday, August 22, 2010
"Lang dags ferd for Wide Blue Yonder"
Lang dags ferd for Wide Blue Yonder
I dag har skandaleomsuste «Wide Blue Yonder» verdenspremiere under Filmfestivalen. Haugesunds- og Sveio-opptakene er endelig klare for hjemlige øyne.
Trine Styve Varlo, Haugesunds Avis: Puls, torsdag 19. august 2010
2006
15. august meldte Haugesunds Avis at Hege Schøyen og Dennis Storhøi skulle ha de ledende rollene i den norsk-britiske filmen «Wide Blue Yonder», og at Robert B. Young skulle ha regien.
21. august 2006 ble pressen vist en av location-mulighetene smuglerhulen til filmens Arne i Ola Sandvolds hus på Risøy. Filmen skulle handle om sjø- ulken Wally som fikk begravelsesproblemer under strenge bestyrer Reimarks (Hege Schøyens) regime.
2007
3. april kom nyheten om at Lauren Bacall hadde sagt ja til å spille en større rolle i filmen.
5. mai var det James Fox som hadde takket ja til rollen som George, en av de andre beboerne på frøken Reimarks hvilehjem.
21. juni ble Styrk Fjærtoft gamle lensmannsgård i Førde i Sveio omdøpt til Førde herregård, og gjort klar for opptak. Filmfotograf Svein Krøvel var på plass og nordmenn, svensker, engelskmenn, polakker og litauere hadde engelsk som felles arbeidsspråk.
23. juni ble det klart at Holly-wood-stjerne Brian Cox skulle spille hovedrollen som Wally.
10. juli snakket avisen med statisten Eva Øritsland som var en av 250 statister på settet. Det var også dagen noen spesielle hårruller måtte framskaffes til stjernen Lauren Bacall.
8. august dukket de første meldingene om at produksjonen hadde pengeproblemer opp. Den engelske produsenten hevdet at alle regninger så langt var betalt. Men de innrømmet at det manglet 2 millioner kroner til etter- produksjonen.
Utålmodige kreditorer ga lyd fra seg.
På dette tidspunktet hadde «Wide Blue Yonder» et budsjett på 48 millioner kroner.
31. august meldte Haugesunds Avis at eksponert film og rålyd til filmen var båndlagt av kreditorer. Verken filmcrewet, skuespillerne eller leverandører til settet hadde fått lønn, honorar eller betaling som avtalt.
Splittelsen var synbar og hørerbar. Hovedtillitsvalgt Runar J. Wiik var ikke fornøyd.
8. september var kravet fra kreditorene at produsentene skulle skaffe 20 millioner utestående kroner.
Christian Berrums enmanns-firma hadde 800.000 kroner utestående og han var fortvilet. Sverre Pedersen i Norsk film-forbund gikk inn med all sin tyngde på vegne av sine medlemmer.
14. september sto tittelen «D-dag for Wide Blue Yonder». Bjørg Veland i Euromax ville ha med seg regissør Robert Young og få et nytt styre på plass i Euromax.
15. september Euromax’ nye styreleder Bjarne Hareide satser på å gjøre kreditorer til investorer. Gapet som måtte fylles før fullfinansiering var da på rundt 30 millioner kroner.
2008
16. april haster Euromax’ styreleder Bjarne Hareide inn i skifteretten med bærbar PC under armen. Han skal forsøke å berge Euromax fra konkurs.
Kemneren i Karmøy står bak konkurs-begjæringen, men gir henstand. Der og da i retten.
1. august Kommer « Wide Blue Yonder» til Filmfestivalen eller kommer den ikke?
Bjarne Hareie tror i alle fall 99,999 prosent sikkert at finansieringen er i boks. Men lyden er ikke klar for den har vært båndlagt.
20. desember melder avisen at investorer venter på å gå inn med penger i filmen. Mot en garanti om at den blir ferdig og kan selges for kino og privatmarkedet. Filmtillitsmannen krever at produsent John Cairns må ut av produksjonen.
2009
27. mars Produsent John Cairns har lagt 5 millioner kroner på bordet til ferdigstilling av «Wide Blue Yonder».
Styreleder Hareide i Euromax er glad. Og tror på verdens- premierer under Filmfestivalen i august.
30. juli «Wide Blue Yonder» blir ikke klar til filmfestivalen, men noen får invitasjon til lukket visning. Filmen er nå reklippet av Anders Refn.
3. november WBY-kreditorene er fortsatt er avventende. Mange lokale har fortsatt ikke fått penger, men er glade for å få noe penger utbetalt.
2010
26. januar «Wide Blue Yonder» skal få premiere 5. mars, melder Haugesunds Avis.
8. februar «Wide Blue Yonder»-premiere utsatt til Filmfesti- valen. Og der er vi nesten nå.... Med Brian Cox og de norske stjernene på plass for å lose Wally trygt i havn – eller?
I dag har skandaleomsuste «Wide Blue Yonder» verdenspremiere under Filmfestivalen. Haugesunds- og Sveio-opptakene er endelig klare for hjemlige øyne.
Trine Styve Varlo, Haugesunds Avis: Puls, torsdag 19. august 2010
2006
15. august meldte Haugesunds Avis at Hege Schøyen og Dennis Storhøi skulle ha de ledende rollene i den norsk-britiske filmen «Wide Blue Yonder», og at Robert B. Young skulle ha regien.
21. august 2006 ble pressen vist en av location-mulighetene smuglerhulen til filmens Arne i Ola Sandvolds hus på Risøy. Filmen skulle handle om sjø- ulken Wally som fikk begravelsesproblemer under strenge bestyrer Reimarks (Hege Schøyens) regime.
2007
3. april kom nyheten om at Lauren Bacall hadde sagt ja til å spille en større rolle i filmen.
5. mai var det James Fox som hadde takket ja til rollen som George, en av de andre beboerne på frøken Reimarks hvilehjem.
21. juni ble Styrk Fjærtoft gamle lensmannsgård i Førde i Sveio omdøpt til Førde herregård, og gjort klar for opptak. Filmfotograf Svein Krøvel var på plass og nordmenn, svensker, engelskmenn, polakker og litauere hadde engelsk som felles arbeidsspråk.
23. juni ble det klart at Holly-wood-stjerne Brian Cox skulle spille hovedrollen som Wally.
10. juli snakket avisen med statisten Eva Øritsland som var en av 250 statister på settet. Det var også dagen noen spesielle hårruller måtte framskaffes til stjernen Lauren Bacall.
8. august dukket de første meldingene om at produksjonen hadde pengeproblemer opp. Den engelske produsenten hevdet at alle regninger så langt var betalt. Men de innrømmet at det manglet 2 millioner kroner til etter- produksjonen.
Utålmodige kreditorer ga lyd fra seg.
På dette tidspunktet hadde «Wide Blue Yonder» et budsjett på 48 millioner kroner.
31. august meldte Haugesunds Avis at eksponert film og rålyd til filmen var båndlagt av kreditorer. Verken filmcrewet, skuespillerne eller leverandører til settet hadde fått lønn, honorar eller betaling som avtalt.
Splittelsen var synbar og hørerbar. Hovedtillitsvalgt Runar J. Wiik var ikke fornøyd.
8. september var kravet fra kreditorene at produsentene skulle skaffe 20 millioner utestående kroner.
Christian Berrums enmanns-firma hadde 800.000 kroner utestående og han var fortvilet. Sverre Pedersen i Norsk film-forbund gikk inn med all sin tyngde på vegne av sine medlemmer.
14. september sto tittelen «D-dag for Wide Blue Yonder». Bjørg Veland i Euromax ville ha med seg regissør Robert Young og få et nytt styre på plass i Euromax.
15. september Euromax’ nye styreleder Bjarne Hareide satser på å gjøre kreditorer til investorer. Gapet som måtte fylles før fullfinansiering var da på rundt 30 millioner kroner.
2008
16. april haster Euromax’ styreleder Bjarne Hareide inn i skifteretten med bærbar PC under armen. Han skal forsøke å berge Euromax fra konkurs.
Kemneren i Karmøy står bak konkurs-begjæringen, men gir henstand. Der og da i retten.
1. august Kommer « Wide Blue Yonder» til Filmfestivalen eller kommer den ikke?
Bjarne Hareie tror i alle fall 99,999 prosent sikkert at finansieringen er i boks. Men lyden er ikke klar for den har vært båndlagt.
20. desember melder avisen at investorer venter på å gå inn med penger i filmen. Mot en garanti om at den blir ferdig og kan selges for kino og privatmarkedet. Filmtillitsmannen krever at produsent John Cairns må ut av produksjonen.
2009
27. mars Produsent John Cairns har lagt 5 millioner kroner på bordet til ferdigstilling av «Wide Blue Yonder».
Styreleder Hareide i Euromax er glad. Og tror på verdens- premierer under Filmfestivalen i august.
30. juli «Wide Blue Yonder» blir ikke klar til filmfestivalen, men noen får invitasjon til lukket visning. Filmen er nå reklippet av Anders Refn.
3. november WBY-kreditorene er fortsatt er avventende. Mange lokale har fortsatt ikke fått penger, men er glade for å få noe penger utbetalt.
2010
26. januar «Wide Blue Yonder» skal få premiere 5. mars, melder Haugesunds Avis.
8. februar «Wide Blue Yonder»-premiere utsatt til Filmfesti- valen. Og der er vi nesten nå.... Med Brian Cox og de norske stjernene på plass for å lose Wally trygt i havn – eller?
"Varm og løfterik"
Varm og løfterik
Det trenger ikke bli en dårlig film selv om den tok tre år å få ut på kino.
side2.no, 22.08.10
Wide Blue Yonder – Norge/Storbritannia 2010. Regi: Robert Young. Med Brian Cox, Hege Schøyen, James Fox, Lauren Bacall, Kåre Conradi, Ingrid Bolsø Berdal
Økonomisk rot og en påfølgende stor innsats for å finne penger gjorde at den store norsk-britiske coproduksjonen stanset helt opp i tre år.
Det har derfor vært spekulert i om filmen rett og slett ville bli et stort mageplask. Det er imidlertid ikke en sammenheng mellom produsentkaos og regissør, manus og skuespillere. Og ”Wide Blue Yonder” er blitt en varm og tidvis løfterik film, som dessverre kunne trengt enda et ekstra løft.
Filmen handler om Wally (Brian Cox), en gammel sjøulk som nå bor på privat hvilehjem. På ”fritiden” og den har han mye av hjelper han Haugesunds lokale smuglerkonge Arne (Sverre Anker Ousdal) å få i land smuglersprit.
Men problemer møter han først når bestyreren (Hege Schøyen) nekter å etterkomme Wallys ønske om å begrave hans gode venn Skip på havet.
Sammen med smuglerkonges niese Nina (Ingrid Bolsø Berdal), sin kjæreste på hjemmet, Lauren Bacall, og den nyankomne, korrekte generalen George (James Fox) pønsker han derfor ut en plan for å få dette til. Men de trenger Ben (Kåre Conradi), og problemet er at han er bror av havnepolitivakten.
Historien i ”Wide Blue Yonder” bygger på et irsk teaterstykke, men er flyttet til Haugesund. At alle snakker engelsk, nordmenn som briter, fungerer egentlig greit nok. Det er stedsangivelsen som noen ganger blir litt pussig for den virker ikke å ha noen hensikt. Dette er en engelsk-skotsk komedie som like gjerne kunne vært laget i hjemlandet.
Filmens svakeste side er imidlertid at den forsøker å fortelle for mye på en gang.
Etter å ha sett ”Wide Blue Yonder” så sitter jeg igjen med følelsen av at jeg gjerne skulle sett mindre av noe og mer av noe annet. Smuglerhistorien på begynnelsen er egentlig helt unødvendig. Hvorfor bestemmer den elegante generalen George seg for å bo på et norsk hvilehjem?
Og Kåre Conradis figur. Er han politimann? Han opptrer med Havnevesenet i åpningsscenen, men ser ikke å ha nevneverdig med lov og orden å gjøre.
Brian Cox som sjøulken Wally er filmens sentrum, og hvilket kraftsentrum han er i all sin kroppslige frodighet! Dette er en rollefigur langt unna ”Troy” eller Jason Bournes sjef Abbot. Han får godt følge av hollywoodlegenden Lauren Bacall og James Fox som kan skape humor ved "less is more".
Hege Schøyen gjør en gjennomført rolle som den kyniske og maktglade bestyrer, men mest varme skaper Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdals rollefigurer. De skaper en lun stund i en ellers dempet farsekomedie.
”Wide Blue Yonder” er en liten og varm historie. Den vil garantert fornøye mange. Men den kunne trengt et løft og en ytterligere innstramming. Perifere rollefigurer burde vært kuttet ut, sidehistorier droppet til fordel for mer utbrodering av de sentrale karakterer. På det viset ville vi følt enda mer for Wallys korstog enn vi makter å opparbeide her.
Verdenspremiere i Haugesund torsdag 19. august. Ordinær premiere i resten av landet 1. oktober.
Det trenger ikke bli en dårlig film selv om den tok tre år å få ut på kino.
side2.no, 22.08.10
Wide Blue Yonder – Norge/Storbritannia 2010. Regi: Robert Young. Med Brian Cox, Hege Schøyen, James Fox, Lauren Bacall, Kåre Conradi, Ingrid Bolsø BerdalØkonomisk rot og en påfølgende stor innsats for å finne penger gjorde at den store norsk-britiske coproduksjonen stanset helt opp i tre år.
Det har derfor vært spekulert i om filmen rett og slett ville bli et stort mageplask. Det er imidlertid ikke en sammenheng mellom produsentkaos og regissør, manus og skuespillere. Og ”Wide Blue Yonder” er blitt en varm og tidvis løfterik film, som dessverre kunne trengt enda et ekstra løft.
Filmen handler om Wally (Brian Cox), en gammel sjøulk som nå bor på privat hvilehjem. På ”fritiden” og den har han mye av hjelper han Haugesunds lokale smuglerkonge Arne (Sverre Anker Ousdal) å få i land smuglersprit.
Men problemer møter han først når bestyreren (Hege Schøyen) nekter å etterkomme Wallys ønske om å begrave hans gode venn Skip på havet.
Sammen med smuglerkonges niese Nina (Ingrid Bolsø Berdal), sin kjæreste på hjemmet, Lauren Bacall, og den nyankomne, korrekte generalen George (James Fox) pønsker han derfor ut en plan for å få dette til. Men de trenger Ben (Kåre Conradi), og problemet er at han er bror av havnepolitivakten.
Historien i ”Wide Blue Yonder” bygger på et irsk teaterstykke, men er flyttet til Haugesund. At alle snakker engelsk, nordmenn som briter, fungerer egentlig greit nok. Det er stedsangivelsen som noen ganger blir litt pussig for den virker ikke å ha noen hensikt. Dette er en engelsk-skotsk komedie som like gjerne kunne vært laget i hjemlandet.
Filmens svakeste side er imidlertid at den forsøker å fortelle for mye på en gang.
Etter å ha sett ”Wide Blue Yonder” så sitter jeg igjen med følelsen av at jeg gjerne skulle sett mindre av noe og mer av noe annet. Smuglerhistorien på begynnelsen er egentlig helt unødvendig. Hvorfor bestemmer den elegante generalen George seg for å bo på et norsk hvilehjem?
Og Kåre Conradis figur. Er han politimann? Han opptrer med Havnevesenet i åpningsscenen, men ser ikke å ha nevneverdig med lov og orden å gjøre.
Brian Cox som sjøulken Wally er filmens sentrum, og hvilket kraftsentrum han er i all sin kroppslige frodighet! Dette er en rollefigur langt unna ”Troy” eller Jason Bournes sjef Abbot. Han får godt følge av hollywoodlegenden Lauren Bacall og James Fox som kan skape humor ved "less is more".
Hege Schøyen gjør en gjennomført rolle som den kyniske og maktglade bestyrer, men mest varme skaper Kåre Conradi og Ingrid Bolsø Berdals rollefigurer. De skaper en lun stund i en ellers dempet farsekomedie.
”Wide Blue Yonder” er en liten og varm historie. Den vil garantert fornøye mange. Men den kunne trengt et løft og en ytterligere innstramming. Perifere rollefigurer burde vært kuttet ut, sidehistorier droppet til fordel for mer utbrodering av de sentrale karakterer. På det viset ville vi følt enda mer for Wallys korstog enn vi makter å opparbeide her.
Verdenspremiere i Haugesund torsdag 19. august. Ordinær premiere i resten av landet 1. oktober.
Friday, August 20, 2010
Subscribe to:
Posts (Atom)
