"Håland : den siste fastbuande kom frå Sirdal"

NB. We have in place a moratorium of sorts on details of Mr Ousdal’s family life, but find that we cannot resist the following piece. Besides, we love tractors.

Håland – den siste fastbuande kom frå Sirdal

Oddvar Tjomlid, Sirdølen avis, 26 March 2002

I følge sogeboka for Fjotland blei den avsidesliggjande garden Håland tidlegare kalla Ubordsheidi eller Heidi. Garden ligg på austsida av Kvina mellom Netlandsnes og Risnes. Ein 4 kilometer lang grusveg fører deg fram til garden. Det er ikkje noko vegskilt som det står Håland på. Og i dag er heller ikkje vegen open for allmenn ferdsel. Den tidlegare kommunevegen blei overlaten til grunneigarane for eit par år sidan. Difor er han no stengt med bom.

“Der ligg ei bygd i fjellheim grå, for framandkaren arm å sjå med myr og moar brune. Men dei som fekk si vogge her dei kjenner meir enn det dei ser, dei finn so god ein une”. Dikt av Severein Spillebrok. Foto: Oddvar Tjomlid

Ein vakker novemberdag set me kursen mot Håland, som i følge sagnet er oppkalla etter uburen som vart forvist hertil. “Her kan du vera, din uburen, sa dei til karen. Vil du arbeida kan du leva. Vil du ikkje det, kan du liggja daude”. Det er tydeleg at han velde det siste. 450 meter over havet, i det som dengong var ein svært avsidesliggjande stad, klarte han å livberga seg.

Den siste fastbuande var Arne Ousdal. Men etter at han døydde i 1986, har dei to husa stått ubebudde. Utanom bustadhusa er det eit fjøs og nokre mindre reidskapsbuer. Det som likevel slår ein, er dei store nydyrka markene.

-Då Arne budde her frå 1970 til 1985 dyrka han opp store område, fortel Tonny Ousdal. Ho er søster av Arne og har vore her fleire gonger tidlegare. Ikkje så rart kanskje, sidan mor hennar, Ingeborg, kjem frå Håland. Med på turen vår denne novemberdagen er også Jan Ousdal. Han bur i Flekkefjord, men leiger saman med sonen Erling jakt på bruket. Beitet er utleigd til nokre sauebønder frå Kvinesdal.

Det er to bruk på Håland. Grunneigar til det innerste bruket er Ingeborg Lien Strandhus, som bur i Asker. Garden arva ho etter Arne, onkelen sin, som døydde av kreft for 15 år sidan, berre 53 år gamal. Det andre bruket eig Ivar Risnes. Han bur også i Oslo-området. For tida føregår utskipning. Det vil medføre klare eigedomsgrenser mellom bruka etter at arbeidet er avslutta - truleg i løpet av komande år.

Det første huset du kjem til på Håland, blir i dag eigd av Ivar Risnes. Huset er svært stort. Det vart i tidlegare tider nytta til pensjonat. Foto: Oddvar Tjomlid

Søskenbarn på far si side

-Jan og eg er søskenbarn på farssida, fortel Tonny. På farssida er det difor også eit anna felles slektsband. Mannen som starta med molybdenutvinninga i Knabeheia, Per Ivarsson Ousdal, var bestefaren deira. Det er eit ganske omfattande slektsnett mellom øvre delar av Fjotland og nedre delar av Sirdal.

Jan fortel at han har jakta mykje i Hålandsheia, både då Per og Tor Håland levde, og seinare var han ofte hjå Arne.

Nokre jaktar på ryper, medan andre har heilt andre fuglar i sikte. Som til dømes italienarane som for nokre veker sidan oppheldt seg på naboeigedomen.

-Dei jakta på starar, seier Jan.

-Dei set ut kassettspelarar med opptak av lyder for å lokke fuglane til seg. Jakta er best når starane flokkar seg om hausten.

Kvinesdals eldste traktor står på garden. Det er ein russisk eller polskbygd traktor som kom til Fjotland under krigen. Det er synd at eit slikt klenodium skal bli ståande og ruste bort. Her har Jan teke plass på setet. Foto: Oddvar Tjomlid

Kvinesdals eldste traktor

Bak låven står ein gamal traktor. Tidas tann har gjort store innhogg på den gamle jernhesten. I følge Jan Ousdal, forøvrig far til den kjende skodespelaren Sverre Anker, kom traktoren til gards under krigen. Lanz Bulldog står det i fronten.

-Eg trur han er russisk eller polsk, seier Jan, og tek plass på stålsetet. Fjæringa virkar, men komforten må nok ha vore så som så når traktoren humpa rundt på fjellgarden og overtok hestens tyngste oppgåver. Dei breide stålhjula som vart laga for å kunne ta seg fram på dei blaute jordene, står lenger borte i vegen. Det krevs eit omfattande restaureringsarbeid for å få denne doningen på svev att.

Jan Ousdal leiger som tidlegare nemnd jaktterreng her saman med sonen Erling. Det er ikkje tilfeldig at han likar å traske i heia på desse kantane. For i ei årrekkje budde han på Knaben. Jan var og på gruva under begge bombeangrepa. Han budde då saman med Kåre Forfang. Sjølv om han ikkje blei skada, mista familien det meste av eigedelane sine under angrepa.

I aust blenkjer haustsola på toppane av Grunnevassknuten og Reinsfjell. Nysnøen gjer at rypa nok har tilhaldsstad der no. I den kvite fjærdrakta søkjer ho vern der snøen har lagt seg. Frå stovevindauga ser ein rett inn i hjarta av fjellheimen. Nokre kilometer mot nord ligg Knaben Gruver. Litt lenger mot nord-vest Knaben Gård. Mange fotfarande passerte her før køyrevegane kom. Mellom anna Gesine Josdal (frå Knabenes) då ho skulle “lese for presten” i Fjotland kyrkje. Terrenget er nok og godt kjend for Erik Scheflo. I august hadde me ein reportasje om han - Lillestrømmannen som hadde feriert 51 år i Sirdal. I ein tjuveårsperiode leigde han saman med vener jakt her på Hålandsheia.

Jan Ousdal leiger i dag jakta på bruket som Ingeborg Lien Strandhus eig. Ingeborg er niese til Tonny Ousdal. Her er Jan og Tonny, som forøvrig er søskenbarn, avbileta framføre bustadhuset på Håland. Foto: Oddvar Tjomlid

Rysen og Gyre

På toppen av Heidefjeddet, som det heiter på dialekt, er det reist vardar. Dei blir kalla Rysen og Gyre. Vardane er lett synlege frå garden. Når gardsfolket høyrde rysen rista seg i Heidefjeddet, blei det uver i følge sagnet.

Nedafor husa ligg Hålandsvatnet. Vassdraget startar ved Øyervatnet, på høgdedraga sør for Knaben Gruvor. Vasskilje går ved Smissvatnet, og vatnet blir derefrå leia sørover gjennom Langevatnet og ut i Kvina ved Solli. Eit mindre vassdrag frå desse traktene møter Kvina nord for Netlandsnes. På austsida av fjella går eit anna vassdrag gjennom Litlådalen og ned om Eftestøl.

Det første huset du kjem til, som i dag altså blir eigd av Ivar Risnes, er svært stort. I tidlegare tider var det pensjonat her. Jan hugsar at eigarane, Per og Tore, var svært gjestmilde.

-Når folk gjekk forbi på veg til gruva, var det mange som blei bede inn på kaffi. Då pensjonatet blei drive i den mest aktive perioden, hadde dei eigne kokker der. Kyrkjevegen gjekk dessutan forbi her.

Tragiske ulukker var ein del av kvardagen når folk ferdast på slike vegar. Tonny sin bestefar drukna då han skulle følgja dottera si til Fjotland for å lese for presten.

-Det var på våren og dei gjekk over isen om morgonen. Men då bestefar skulle heim att seinare på dagen, hadde isen blitt så dårleg at han gjekk gjennom og drukna. Bestemor blei då enke med 6 barn. Den eldste, Karen Tonette, var då konfirmant, og mor mi var eitt år.

Då Arne flytta opp til Håland i byrjinga av 70-åra, hadde han tilsyn med Karen Tonette Bergsli. Men etter at ho døydde, budde han mutters aleine. Den delen som det ikkje var odel på, kjøpte Arne og hadde store planar om å dyrke opp ny mark. Han rakk berre delvis å gjennomføra planane sine før sjukdomen kom.

Sverre Anker Ousdal

Well, quod erat demonstrandum, we think.

Sverre Anker Ousdal, January 1971. Photo: Erik Thorberg, Scanpix.

"Tungvektar til Bremanger-kortfilm"

Note: It was announced on 10 November that due to illness, Ousdal would be replaced in this film by Roger Hilleren.

Tungvektar til Bremanger-kortfilm

Oppfølgjaren til kortfilmen «Operasjon kvit snø» kjem til våren. No er første skodespelar henta inn. Og det er ingen smågut.

Dag Nesbø Frøyen, Firdaposten.no 16.10.2008

Fekk stornamn: Sverre Anker Ousdal har takka ja til hovudrolla i den neste kortfilmen til Firework Film som skal spelast inn i Bremanger i romjula. Foto ANB

Det er Sverre Anker Ousdal som skal spele hovudrolla. Engasjementet og dugnadsånda i Bremanger har interessert 64-åringen frå Flekkefjord nok til å hoppe om bord.

Anker Ousdal er ein av dei mest kjende skodespelarane vi har i Norge. Spesielt på film har han eit tungtvegande namn og er flittig brukt i både norske og svenske spelefilmar.

Budsjettet denne gongen er tidobla frå dei 5000 Fireworks Film hadde tilgjengeleg på «Operasjon kvit snø». Likevel er det oppsiktsvekkande at dei klarer å hente ein kapasitet som Sverre Anker Ousdal til Bremanger for å spele i ein kortfilm i romjula.

– Det er snakk om småpengar vi må ut med for ein skodespelar av dette kaliberet, seier produsent og primus motor Svein Arild Vatsø.

– Eg snakka til han om suksessen med «Operasjon kvit snø» og forklarte kor viktig dette prosjektet er for oss og miljøet vi held på å bygge opp. Han var veldig interessert, seier Vatsø.

"'Kilden' av Gabriel Scott"

«Kilden» av Gabriel Scott

Glem alle nymotens bøker om “simple living". Hør i stedet lydbokversjonen av Gabriel Scotts roman «Kilden» fra 1918, lest av Sverre Anker Ousdal. For i motsetning til livsstilsbøkene, kommer «Kilden» aldri til å gå av moten.

Jorid Mathiassen, Bok & Samfunn, bokogsamfunn.no 06.08.2007

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

«Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?»

Slik innleder Gabriel Scott sin roman om fiskeren Markus, og vakrere visdom om livet enn det sørlandsdikteren formidler i denne vesle romanen tror jeg knapt finnes.

«Uhyre enfoldig», det er merkelappen naboene setter på Markus. Saken er at denne tilsynelatende enkle mannen har mer å fare med enn både Kristen og Truls, de som er for storkarer å regne. Mens de andre er opptatt av å karre til seg mest mulig og gjøre det bekvemt for seg, er Markus fornøyd og gjør det beste ut av det vesle han har. Visst har han ting å bale med, Markus også, men han har en egen evne til å glede seg over det lille han har og til å se det store i det lille. Den barnlige undringen har aldri forlatt Markus. For ham handler det om å leve i og med naturen, på dens premisser. Man kan bli naturromantiker av mindre.

Dette er ikke en roman full av handling og folkeliv, det er en fortelling om den nøysomme fiskeren Markus og hans liv i det vesle huset i havnen, om hans forhold til livet og døden, til menneskene og naturen. Det er en stille bok, og Sverre Anker Ousdals dype stemme og sørlandske dialekt tar vare på det sårbare i historien. Man kroer seg der man sitter og lytter. Og så gråter man en skvett når det hele er over. Når Markus’ tid på jorden er omme, når han har lagt støvet av seg og vendt tilbake til det eviges favn.

Boken gir meg et øyeblikks ro i sjelen. Den gjør meg tankefull, og kanskje hjelper den meg til å sette ting i perspektiv. Jeg blir nesten flau fordi min egen kravstorhet plutselig blir så iøynefallende, og min egen oppfatning av det gode liv blir satt på en nødvendig prøve.

Det er en vemodig og vakker historie, formidlet i en prosa som forvandler seg til poesi. Han kunne kunsten å leve, Markus. Og han kunne kunsten å skrive, Gabriel Scott.

Lydbokversjonen av «Kilden» er utgitt av Lydbokforlaget (2007). Den som leter etter en trykt versjon av romanen i bokhandelen, vil måtte lese forgjeves. Romanen er ikke lenger i salg, kun utdrag av den er tilgjengelig i «Fortellinger i utvalg» (Aschehoug).

"'...Alltid tidlig ute, på sin ...' osv. -- en drøy time med Sverre Anker Ousdal"

"...ALLTID TIDLIG UTE, PÅ SIN..." osv. - en drøy time med Sverre Anker Ousdal

Og Espen Svenningsen Rambøl

Mens de fleste aktører finner en trygg nisje å plassere talentet sitt i, har denne fyren surfet over de fleste sjangre. You name it, han har gjort det; klassisk teater, barne-tv, komedier, action, drama, dukkefilm, musikaler, i det hele tatt. Han er en av de få hjemlandske aktørene som har blitt eksportvare, og bor du i Norge har du garantert et forhold til Sverre Anker Ousdal, enten du vil eller ikke. Spirit traff Norges allsidige svar på Harrison Ford på Cafe Engebret i forbindelse med promoteringen av thrillersuksessen Insomnia. Et kvarter (som var den avsatte tiden for intervjuet) blir lett til en time og et kvarter - i det vi deler en Farris, og snakker om alt fra skuespillerfaget, norsk film, og talent til Ibsen og frykten for å drite seg ut. I motsetning til de fleste aktører undertegnede har møtt er Sverre Anker Ousdal forbausende balansert og lavmælt. Seriøs uten å være pompøs. Så langt fra hyper og oppmerksomhets-søkende man kan komme, og virker befriende lite selvopptatt. Faktisk. Noe så sjeldent som en skuespiller som ikke er redd for å være seg selv - nok en rolle han takler med glans. Ousdal har gjort det meste av det beste, og er en av de få skuespillerne i gamlelandet som ennå makter å overaske - også seg selv. Han er akkurat ferdig med suksessen Kunst på Nationaltheatret, innehar hovedrollen i Leidulv Risans Blodsbånd, som kommer på NRK til høsten - og spiller en tidsriktig kultleder i den kommende danske storfilmen Nattsvermere. Men mest av alt gleder han seg til høsten, for da skal han spille i Strindbergs Dødsdansen på Hovedscenen. Dette er i kondensert form en drøy time i selskap med Postmannen Pat himself - minus en lengre samtale om teater- tradisjoner, og sporadiske forsøk på avbrytelse av den vakre pressekontakten Stine...

Spirit: Siden dette intervjuet er til ære for Insomnia, kan du jo begynne med å fortelle om rollefiguren din i filmen.

Sverre Anker Ousdal: Utgangspunktet var at det ikke skulle være noe spesielt med fyren, annet at jeg var fremtredende helt til jeg på et tidlig tidspunkt forsvinner ut av filmen. At jeg skulle forfølge Stellans Skarsgårds karakter videre, og på en måte jager ham i hans bevissthet. Rollen er ikke spesielt komplisert.

S: Du spiller en politimann i filmen - gjorde du en "method acting"-variant, og tuslet rundt med politiet?

SAO: Nei, ikke akkurat for dette her - men jeg kjenner jo miljøet, da. Jeg bare tenker meg som så, at de beste etterforskerne er veldig alminnelige mennesker som har evnen til å vinne fortroligheten til folk. Tenk bare på han som etterforsket drapet på Karmøy, som jeg tror nettopp har brukt en sånn metode. At han vant fortrolighet hos den mistenkte, og derfor fikk en forklaring ut av ham.

S: Det som slår meg når man ser tilbake på alt det du har gjort, er forskjellen på rollene. Er det noe du fremdeles føler du ikke har fått sjansen til å gjøre?

SAO: Nei, jeg synes jeg har fått sjansen til å gjøre en masse, jeg! Fra Postmannen Pat til Strindberg, liksom. Det er et ganske stort sprang. Jeg har ikke noen drømmerolle, men det fascinerer meg å gå innover i menneskesinnet - sånn at du sitter igjen med det som foregår inne i hodet. Det er det som i bunn og grunn er interessant. Da kan det være så mange eksplosjoner og helikopertulykker og biler som krasjer og sånt. Det holder ikke hvis ikke historien går innover i menneskene som er involvert. Det synes i alle fall ikke jeg.

S: Du var ikke litt misunnelig på Stellan Skarsgård, som fikk muligheten til å behørig utforske dette indre territoriet i Insomnia?

SAO: Nehei! Nei, jeg var ikke det. Han passer utmerket til rollen, så jeg mente det ikke sånn. Det å spille en som egentlig ikke synes, det er også en utfordring. Å ikke gjøre noe spesielt, men allikevel være tilstede i filmen. Jeg føler at jeg har gjort en liten rolle i en stor sammenheng, men interessant nok det, også. Jøssda! Manuset syntes jeg også var spennende, det beveger seg ett skritt videre fra actionen, som var `80-tallets store greie i norsk film.

S: Når du ser tilbake på det du har gjort, er det noe du gremmes over? Noe du skulle ønsket du ikke hadde vært med på i det hele tatt?

SAO: Ja, det er det! Men det vil jeg ikke snakke om her (ler). Det er klart det. Det er en masse ting som en tenker "Nei, Gud fader - dette ble dårlig! Dette burde jeg ikke ha gjort." Men så tenker jeg, "burde ha gjort?" Det er faktisk mange ting som har blitt kjempebra, også! Hadde jeg hatt et så selektivt utvalg i utgangspunktet, ville jeg sikkert gått glipp av mye som var fantastisk flott å være med på. Det gjelder å være litt åpen, og ta noen sjanser - herregud, av og til går du på ræva, men det er jo film, eller teater, det er jo ikke verdenskrigen som bryter ut! Du må jo se alt i perspektiv.

S: Men det er forskjell på å være misfornøyd med det du gjør på teateret, framfor film eller tv. Når det først er fanget på film følger det deg for evig og alltid - det fester seg i den offentlige bevisstheten på en helt annen måte.

SAO: Tjaa, det vet jeg ikke. Tro meg, folk husker feilskjær fra teateret, også. Så jeg vet ikke. Det synes jo mye bedre når du driter deg ut i 40 X 10 meter, på et lerret...

S: Føler du virkelig at du har dritet deg ut på film?

SAO: Jeg mistenker mange ganger at jeg ikke var bra nok. Er ikke så veldig selvkritisk, egentlig. Jeg har fått meg noen på nesa, selvfølgelig - men har også opplevd mye som jeg ikke hadde forventet. Man skal ikke safe hele tiden. Jeg har kolleger som er veldig redde for å gjøre noe utover imaget de har fått, og som er misfornøyde med karrieren fordi de bare sagt ja til det de trodde de kunne beherske. Har de fått roller de ikke har følt seg helt hjemme i, har de for sikkerhets skyld sagt nei. Det har ikke jeg gjort. Jeg har tatt sangroller uten å kunne synge, har prøvd veldig mye forskjellig - og det synes jeg at jeg har fått uttelling for.

S: Har du tatt roller som du har vært skikkelig redd for å gå inn i?

SAO: Ja, jeg har det... Når vi skulle sette opp Byggmester Solnes på Hovedscenen, var jeg veldig redd at jeg ikke skulle klare å rettferdiggjøre at vi spilte Ibsen. Vi gjorde stykket annerledes, men noen kvelder synes jeg det var sjansen verdt. Absolutt. Ikke hver kveld, men av og til følte jeg at "her er vi inne på noe som er spennende!"

S: Hvor ofte får du den følelsen?

SAO: Ikke så ofte - men den gangen du føler det, er verdt alle de hundre gangene du ikke føler det. Å vite at "muligens får jeg det til i kveld". Det er ikke ofte, men det er en sånn tilfredstillelse i å være i ett med salen og scenen - det er helt utrolig, altså!

S: Men kan man oppnå den samme følelsen på film og teater, med tanke på hvor forskjellig måten er å arbeide på?

SAO: Det er ikke så veldig forskjellig, egentlig. Det er jo på teateret jeg har vært mesteparten av årene mine, og har i de senere år begynt å utprøve følelsmessige ting, som jeg av og til har fått til. Jeg har kommet over en barriere der jeg ikke er redd for å drite meg ut. På film har jeg ennå mye ugjort - føler at jeg ikke har fått gått den veien helt ut ennå.

S: Det snakkes fortsatt om manus-tørke i filmbransjen...

SAO: Vi har vært svake på manussiden, men jeg tror det begynner å forbedre seg nå. Det er ikke dermed sagt at regissørene, skuespillerne, eller det tekniske er dårlig. Jeg har jobbet litt i utlandet, og vi ligger ikke etter andre land - bortsett fra på manussiden! Det er klart de har større resurser i utlandet, men det lages jo årlig 180 filmer i Amerika, og kun 30 av de beste kommer til Norge. Så hvis vi har en bra film hvert fjerde år - og det har vi jo - ligger vi statistisk sett bra an, vi. Søndagsengler får plutselig en Oscarnominasjon - bang! Hvem hadde trodd det?! Så alt er mulig i film, altså.

S: Det snakkes mye om standarden på norsk film, men veldig lite om standarden på norsk teater. Hvor sterk teatertradisjonen har vi i Norge, i forhold til andre land?

SAO: Jeg tror vi har en høy teaterstandard. Når vi har utenlandske instruktører er de veldig... tja, de er kanskje bare høflige, men de er veldig begeistret for norske skuespillere. Vi gjestet jo Dramaten i Stockholm, og fikk kjempekritikker. Føler liksom ikke at vi er noe underutviklet teaterland. Tvert imot.

S: Hvor føler du at erfaringene dine har ført deg som skuespiller?

SAO: Jeg føler at det ikke er noe å holde tilbake. Du må våge. "Talent er mot", det ordspråket har jeg tenkt mye på de senere årene. At du tør å vise noe til publikum. Jeg sier ja til utfordringer, og kan plutselig oppdage at "jøss, går det an å gjøre dette også!?" Du må gi av deg sjøl, og det føler jeg at jeg av og til hatt fått muligheten til. Det merker jeg gir gevinst.

S: Du hadde mer hemninger som skuespiller tidligere?

SAO: Absolutt! Hadde masse hemninger på grunn av min kulturelle bakgrunn, jeg var overhode ikke oppvokst i noe teatermiljø. Følte liksom det var mye jeg ikke kunne gjøre, så det var mye som holdt meg tilbake...

S: Hvordan startet du egentlig opp som skuespiller?

SAO: Helt tilfeldig, egentlig. Jeg var 17 år, og strøk i matte - da måtte du ta et år på gymnaset om igjen, og det orket jeg bare ikke. Så søkte jeg teaterskolen, helt uten å ha peiling på hva det var - og kom inn! For å komme inn på teaterskolen behøver man ikke ha artium, "men" sto det; "ingen blir kunstner uten talent". Så tenkte jeg "kanskje jeg har talent?". Jeg er fra Flekkefjord, og ville bare komme meg ut av hjembyen. Det hele var veldig tilfeldig, jeg har ikke hatt noen bakgrunn fra teatermiljøet - og det er i grunnen veldig fint, altså! Har ikke hatt noen illusjoner å leve opp til, har tvert i mot synes alt har vært spennende. Jeg har sett mange eksempler på folk med store illusjoner om teateryrket, og som har blitt veldig skuffet. De har mistet illusjonene, fordi de har hatt så store forventninger...

S: Opplevde du konkurranse blant skuespillerne når du startet opp?

SAO: Det var generasjonsmotsetninger, det var det. Det synes sikker de som er unge i dag, også "herregud så treige de er", liksom. Det tror jeg helt sikkert! Det må vi jo tro, ellers kommer vi ikke videre. Skal de bare si "tenk å være så god, å få gjøre akkurat det de gamle gjør" - da hadde vi jo ikke fått noen utvikling.

S: Er det noen forskjell mellom film, tv og teaterskuespillere?

SAO: For å si det rett ut; det er ofte de som gjør de største rollene på teateret som gjør de beste rollene på film, også. Mange av de skuespillerne vi ser på amerikansk film har også spilt teater; Brando, Pacino, Woods, Malkovich. Jeg tror de som er gode på teateret også er gode på film, og omvendt. Det finnes selvfølgelig unntak - noen skuespillere er bedre enn andre.

S: Hva kommer det av at vi så ofte tar inn skuespillere utenfra til filmene våre?

SAO: Det går begge veier. Jeg har akkurat spilt en svær hovedrolle Danmark, i en film ved navn Nattsvermere - og da hentet de meg fra Norge! Så det er en utveksling. Det er en merkelig film! Jeg spiller en karismatisk sektleder som drar unge mennesker til meg på mitt slott utenfor København, og der skjer det ting på både det mentale og seksuelle plan - uten at jeg kan gå i detaljer! Det var en veldig fin rolle å gjøre. Hvordan filmen blir aner jeg ikke, men det er et spennende prosjekt - helt annerledes fra alt annet jeg har gjort.

S: Det var dette jeg skulle spørre deg om, nemlig, for du er jo en av de få norske skuespillerne som har blitt en eksportvare; hva kommer det av at det er så få norske aktører som brukes internasjonalt?

SAO: I engelskspråklig film kommer det nok mye av språket. Den engelsken vi skandinaver har setter begrensninger, med mindre vi snakker om Greta Garbo, eller Ingrid Bergman. Men jeg tror ikke vi spiller noe dårligere. Språket setter oss til syvende og sist i en bås. I utlandet hører de med en gang "hva er det med han her, siden han snakker så gebrokkent?!" Jeg kan ikke spille gategutt i New York, liksom. Selv Max Von Sydow spiller jo stort sett skurker og Gestapooffiserer...

S: Det er et stort skurkemarked der ute for europeiske aksenter.

SAO: Ja, veldig! Men det er ikke alltid den største utfordringen for en skuespiller. Når man har muligheten til å spille Strindberg og Ibsen på teateret her hjemme i Norge, så går man ikke akkurat ut i verden og spiller skurkeroller - hvis man kan velge, da. Men bevares, det er klart det er gøyalt å komme ut i verden! Jeg har gjort det, jeg også.

S: Vi snakket litt om de rollene du skammet deg over, men hva er det du er stolt av?

SAO: De siste årene på scenen med Ibsen, synes jeg at jeg har funnet noe. Jeg hadde veldig respekt for tekstene hans. Med min ulitterære bakgrunn er jeg er litt stolt av at jeg klarte å spille Ibsen, og ser at det kan fungere - og ikke minst Strindberg, da. Det er så mange myter omspunnet med klassikerne - men plutselig har jeg funnet ut at det er meg det, også! At det er muligheter for meg å spille seriøs dramatikk. Det er ganske stilig å stå på Nationaltheatret, å føle at publikum puster sammen med deg - at du klarer å formidle dette hundreår-gamle stoffet, at det treffer den dag i dag, også! Det er ganske flott! --

"Ti dager med Ibsen"

Ti dager med Ibsen

Ibsen-festivalen, som nå inntar teater-Oslo for sjette gang, har Grand Opening torsdag kveld med premieren på "Brand".

Erik Bjørnskau, Aftenposten.no, 27. august 1998

Kjersti Holmen (bak), Sverre Anker Ousdal og Kjersti Elvik har hovedrollene i "Brand". Stykket ble Ibsens gjennombrudd. Foto: Leif Gabrielsen

Nationaltheatret har satt sine mest feterte krefter til åpningsforestilingen med Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen i hovedrollene. Stein Winge har regi-ansvaret for denne utgaven av Ibsens tunge og eksistensielle drama.

Samtidig på åpningsdagen av den ti dager lange festivalen kan Ibsen-museet på Drammensveien by på et lysbilde-foredrag av fagkonsulent Erik Henning Edvardsen over temaet "Terje Vigen som fiksjon og virkelighet". Etterpå vises svenske Victor Sjøstrøms stumfilm fra 1916 om "Terje Vigen".

Nationaltheatret bruker som vanlig alle tilgjengelige scener til sine i alt 13 teater-evenementer. I tillegg til foredragsserien på Ibsen-museet blir det Ibsen-opptog, symposium om samtidsdramatikk og et symposium om Ibsen på lerretet, i både Universitetsbiblioteket og i Filmens Hus.

På teaterets eget program blir Hovedscenen også tatt i bruk til svenske "Dramatens" oppsetning av en folkefiende, også den i Stein Winges regi (premiere mandag) og til det litauiske ensemblet fra Lihuanian International Theatre Festival, og deres versjon av Shakespeares "Hamlet".

På Amfiscenen blir det først anledning til å se "Rosmersholm", premiere i morgen,. fredag, med Bjørn Skagestad og Laila Goody i hovedrollene. Også teaterets "grande dame" Wenche Foss er med i rollen som madame Helseth. Onsdag 2. september er turen kommet til en amerikansk utgave av Peer Gynt, kalt "Gint", der scenen er flyttet til det amerikanske kontinent og Appalachia-fjellene. Fredag den 4. skal det bli Ibsen på gresk med forestillingen "Ibsenland", et moderne stykke som tar utgangspunkt i noen skuespillere som nettopp har stått på scenen med stykket "Gjengangere". I Malersalen blir det lørdag premiere på Cecilie Løveids nye stykke "Østerrike" med blant andre Gøril Mauseth, og i dette lokalet skal det også bli Ibsen-opplesninger torsdag og fredag neste uke.

Også på Bakscenen i teateret blir det to forestillinger, den 2. og 3. september. Det dreier seg om en danseforestilling som i Black Box Teater og Riksteateret sammen står bak, under tittelen "Peer pressure". I selve publikumsfoajeen blir det også fremført teater, torsdag 3. september. Her dreier det seg om forestillingen "Super Per" av det norske ensemblet Bak-truppen.

Torshovteatret er også med på festivalen, og neste torsdag setter ensemblet i Vogts gate opp forestillingen "Lille Eyolf & Co.", en formidling av Ibsens stykke gjennom en serie tekster som Øivind Berg har forfattet. Stykket vises tre kvelder.

"Åpen dag på ny E39"

Åpen dag på ny E39

Lørdag 19. august inviterer Allfarveg til Åpen dag på Fedafjorden bru. I samarbeid med kommunene i Lister-regionen har Allfarveg arrangert en aktivitets- og underholdningsdag hvor naboer, trafikanter og andre interesserte får mulighet til å se den nye E39 mellom Svindland og Handeland tolv dager før den offisielle åpningen. Programmet ser du her.


Publisert av Ruth Kelley. Sist endret 17.08.2006 Flekkefjord kommune

Programmet finner du på plakaten her.

Det blir sang, kormusikk, konkurranser og underholdning for hele familien fra klokken 12:00 til 16:00 på Fedafjorden Bru. Dagens konferansier skal være den norske skuespilleren som er kjent fra både film, fjernsyn og teater, nemlig Sverre Anker Ousdal. Det blir også konsert med Idol stjernene Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes. For å lese programmet for "Åpen dag", trykk på bildet slik at det blir større.

Åpent veganlegg

Veganlegget mellom Svindland og Opofte vil lørdagen den 19. august være åpent for publikum mellom kl. 12:00 og 16:00. Dette blir en unik anledning for gående og syklende til å være på den nye hengebrua over Fedafjorden. Mer informasjon om E39 Lyngdal - FLekkefjord kan du finne på www.allfarveg.no, eller du kan gå inn på lenken nedenfor.

Gratistransport

Det settes opp gratistransport med shuttle-busser fra Svindland til Opofte og fra Handeland til Opofte. Bussene vil gå kontinuerlig mellom kl. 12:00 og 16:00.

"Alle gode ting er 3"

Alle gode ting er 3

Privatteateret Thalia tar opp kampen mot institusjonsteatrene med denne trioen på tre forskjellige scener i landet.

Verdensgang VG.net, 4 september 2002

Den herlige tre-enighet: Nils Vogt, Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin har alle premiere i september. For ett og samme teater: Thalia Teater - oppkalt etter teatergudinnen. Foto: Espen Braata

- Forestillingen jeg setter opp i Bergen er et stort kvantesprang fra..., begynner Nils Vogt, som debuterer som instruktør med Ray Cooney-farsen «Fanget på nettet».

- Et kvantesprang er ikke det vi tror det er, avbryter Sverre Anker Ousdal - aktuell som atomfysikeren Nils Bohr i teaterstykket «Copenhagen» på Filmteatret i Oslo.

Han korrigerer kollega Vogt:

- Et kvantesprang er slett ikke noe stort sprang. Det er faktisk veldig lite. Et kvantesprang inntreffer når et elektron hopper fra en bane til en annen i sin ferd rundt atomet.

Kler av seg

Sven Nordin lytter til atomfysiker Ousdals foredrag - vel vitende om at han med musikalforestillingen «I blanke messingen» - basert på filmsuksessen med samme tittel - befinner seg et eller annet sted midt imellom de to elektronbanene.

Han er mindre opptatt av at han mot slutten av forestillingen skal opptre på scenen - ja, nettopp - i blanke messingen.

- Det er noe pressen fokuserer på. Men jeg tror ikke publikum kommer bare for å se meg strippe helt på tampen av forestillingen. Dette er først og fremst en varm, seriøs og humoristisk historie om noen arbeidsløse kamerater fra Sheffield, som gjenvinner selvrespekten ved å sette opp sitt eget show. Musikalen handler om deres kamp.

Vogt først ute

For tre år siden sto skuespillertroikaen sammen på scenen i «Sugar» på Chateau Neuf. Nå har Thalia Teater hyret trioen inn igjen - men på hver sin scene.

- Det er ikke hverdagskost at et privat teater har tre premièrer i en og samme måned. Det har vel ikke skjedd på femti år, påpeker produsent Bjørn Heiseldal.

Han legger ikke skjul på at han ser på «I blanke messingen» som den av de tre forestillingene som i utgangspunktet har størst kommersiell appell.

Dramaet «Copenhagen», med Sverre Anker Ousdal, Mona Tandberg og Svein Tindberg i rollene, er det største økonomiske vågestykket av de tre oppsettningene.

- Vi ønsker å vise at et privat teater kan ta opp kampen mot institusjonsteatrene. Vi vil vise at vi er et ordentlig teater, og at seriøst teater også kan gjøres kommersielt.

Nils Vogt, med «Fanget på nettet», er først ute, med premieðre på Ole Bull Teateret i Bergen 5. september. Selv om han spiller en liten rolle i farsen, er dette først og fremst Vogts instruktørdebut.

- Det betyr at jeg må instruere meg selv. Det blir mye kjeft . . .

For Vogt betyr Bergen-oppholdet at han skal pendle mellom Oslo og Vestlandet i tiden fremover. Og at han må lære seg strilemål. Når annenmann ut, Sverre Anker Ousdal med premieðre 12. september, spør om han også instruerer på strilemål, er svaret kontant nei.

Skremmende

«Copenhagen» er det første dramatiske verket Thalia Teater - først og fremst kjent for musikaler, farser og komedier - produserer.

- Utgangspunktet for stykket er et møte i København mellom atomfysikerne Werner Heisenberg og Niels Bohr under siste verdenskrig, forklarer Ousdal.

- Bakteppet for stykket er skremmende. Hva hadde skjedd om Hitler hadde skaffet seg atombomben? Da hadde vi neppe stått her i dag . . . Stykket handler derfor ikke minst om hvor stor betydning selv de mest ørsmå avgjørelser kan få.

Sven Nordin og «I blanke messingen» har première på Chateau Neuf 19. september. Foruten Nordin står Tommy Steine, Grethe Kausland, Guri Schanke, Håvard Bakke og Dag Vågsås på scenen.