"Gard 100 år"

"Gard 100 år ... Forprosessen resulterte i ikke mindre enn 10 arrangementer med til sammen en publikums og gjesteoppslutning på 15-17000 mennesker. Fra en stor Jubileumsforestilling med medvirkende som Sverre Anker Ousdal, Sissel Kyrkjebø samt lokale kor og dansere til utendørskonserter.... Dato August 2007"

"Postmann Pat"

Sverre Anker Ousdal narrates the Norwegian-language version of the British children's television series "Postman Pat". The clip is the title song.

"Postmann Pat"
UK title: "Postman Pat"
1981-?
Genre: Children's animated
Language: Norwegian

Directed by Chris Taylor

Cast:

Sverre Anker Ousdal, narrator


"Postmann Pat, Postmann Pat,
Med sin svarte og hvite katt.
Alltid tidlig ute
På sin postmanns rute,
Har han all posten med seg i sin bil.

Postmann Pat, Postmann Pat,
Med sin svarte og hvite katt.
Pat skal kjøre bil, han,
Og det er med et smil han,
Drar avsted i sin bil med dagens post.

Alle mennsker kjenner bilen hans,
Små og store smiler når han vinker til dem,
Noen lyder kjenner de godt
Så som bank, ring da har han brev til deg.

Postmann Pat, Postmann Pat,
Med sin svarte og hvite katt.
Alltid tidlig ute
På sin postmanns rute,
Har han all posten med seg i sin bil."

"Copenhagen - endelig i Oslo!"

Copenhagen - endelig i Oslo!

Det ble tatt av plakaten rett før premieren for to år siden. Nå har du sjansen: Michael Frayns suksess-stykke Copenhagen, om det myteomspunne møtet mellom Niels Bohr og Werner Heisenberg høsten 1941, vises på Filmteateret i Oslo fra og med i kveld.

Erik Tunstad, forskning.no, Torsdag 12. september 2002

Det ligger en eim av trenchcoat og tåke over ett av vitenskapshistoriens mest fascinerende øyeblikk: Høsten 1941, København er okkupert, og så en mørk natt møtes to gamle og nære venner, to av verdens aller fremste fysikere - alene - og diskuterer atombomben. Den ene halvt jødisk, den andre sjefen for nazistenes atomprosjekt?

Det mest spennende, er kanskje at vi aldri helt har fått vite hva som skjedde den natten. Vennskapet mellom de to ble aldri helt det samme igjen, og etter krigen serverte de nokså ulikt lydende versjoner av hva som egentlig skjedde.

På Filmteateret treffes Sverre Anker Ousdal som Niels Bohr, Monna Tandberg som Margrethe Bohr og Svein Tindberg som Werner Heisenberg. Kjetil Bang-Hansen gir instruksjoner i forgrunnen. Versjonene er så forskjellige at vi ikke engang vet om samtalen foregikk under en spasertur på Langelinie, under en spasertur i bryggeriområdet rundt Carlsberg eller i Bohrs hjem like ved. Det eneste vi vet nokså sikkert, er at det var natt og at de var alene.

I Frayns versjon på Filmteateret er de ikke alene: Bohrs kone, Margrethe, tillegges en sentral rolle. Og scenen er satt til hans hjem. Utover dette, synes Frayn å være blant dem som heller til en relativ positiv tolkning av Heisenbergs rolle - et trekk artikkelforfatteren finner sjarmerende, men likevel dristig. Det store spenningsmomentet har nemlig alltid vært: Hva var Heisenbergs motiv?

Vidunderbarn

Werner Heisenberg ble født i Würzburg i 1901, sønn av en professor i gresk, oppvakt liten kar som raskt la ut på en karriere som vidunderbarn.

Niels Bohr ble født i København i 1885, også han inn i en godt utrustet familie, både økonomisk og intellektuelt. Faren, Christian Bohr ble foreslått for Nobelprisen i medisin både i 1907 og 1908, broren, Harald Bohr var en av verdens fremste matematikere (og av familien ansett som gløggere enn Niels), sønnen Aage Bohr fikk Nobelprisen i fysikk i 1975, mens det var moren, Ellen, som virkelig inspirerte den unge Niels i retning av vitenskap - ifølge ham selv. Niels Bohr selv fikk Nobelprisen i fysikk i 1922 - samme år som Einstein (hvis pris var utsatt fra 1921).

Niels Bohr var kvantefysiker, helt i fronten av den nye vitenskapen. Han er blant annet kjent for sin atommodell fra 1913, der han betraktet atomet som et solsystem i miniatyr og elektronene som bundet til gitte orbitaler (baner) rundt kjernen. Dette forhindret atomet i å kollapse og forklarte samtidig hvorfor elementene utskiller lys ved ulike, men karakteristiske bølgelengder.

Bohr fikk en enorm status både internasjonalt og i Danmark, og fikk etter hvert sitt eget institutt i København. Dit valfartet unge, lovende forskere fra hele verden (Instituttets besøksprotokoller ser til forveksling ut som et fysikkens "Hvem er hvem?") - noe som passet utmerket for Bohrs arbeidsform - samtalen. Han utviklet sine ideer i time- og milelange samtaler, dag eller natt, med sine besøkende som sparringspartnere.

Kvantemekanikk

En av de mest skarpskodde partnerne var den 16 år yngre Werner Heisenberg. De to møttes første gang i 1922, under de såkalte Bohr Festspiele i Gøttingen. I 1924 og 1925 jobbet Heisenberg ved Bohrs institutt, og bare få måneder etter at han returnerte til Tyskland (og etter noen sjelevrengende døgn på Helgoland), publiserte han sin første artikkel om kvantemekanikk.

Selv om både Planck, Einstein, Bohr og en rekke andre kan stille som kandidater til tittelen "Kvantefysikkens far", var det Heisenbergs kvantemekanikk som virkelig fikk den nye fysikken til å sparke. Før ham var kvantefysikken belemret med et tradisjonelt newtonisk verdensbilde: Elektronene beveget seg etter klassisk mekaniske lover. Nettopp av denne grunn fikk Bohr sine atommodeller til å stemme rimelig godt når han arbeidet med enkle systemer, som hydrogen, men gjorde han det hele mer komplisert, raste korthuset mellom fingrene hans.

Men 24-åringen fra Würzburg forsto hva som skulle til: Bort med elektronenes baner. Vi må forholde oss til det vi ser, vi kan ikke se orbitaler, men vi kan se hvor partikkelen befinner seg! Elektroner er ikke biljardkuler i miniatyr - de oppfører seg i det hele tatt slett ikke som noe vi kjenner til fra før. De følger derimot statistiske regler, og vi kan si noe om hvor sannsynlig det er at en partikkel er der eller der - ikke noe mer.

Dette var ett av de største sprangene - kanskje det største - i utviklingen av det tjuende århundres fysikk.

Bølge eller partikkel?

Bohr og Heisenberg utviklet et nært vennskap, og i 1926 dro Heisenberg tilbake til København for et nytt langt opphold. Etter noen måneder synes det imidlertid som om de to geniene holdt på å gå hverandre på nervene i en debatt om lysets bølge/partikkel-dualisme.

Bohr var alltid betatt av paradokser ("Den som ikke blir sjokkert av kvantefysikken", sa han en gang, "Har ikke forstått den".). Han mente, helt korrekt, at selv om de to sidene ved lysets natur er uforenlige, er de begge nødvendige for at vi skal kunne gi en komplett beskrivelse. Heisenberg var uenig.

Debatten tok aldri slutt: "Stemningen på instituttet er anspent, utmattende og litt aggressiv", skrev Heisenberg i et brev til en venn utpå nyåret 1927. Løsningen ble ferie. Niels Bohr reiste til Gudbrandsdalen for å gå på ski, Heisenberg hvilte ut i København.

Og så, i løpet av seks vinteruker: To av det tjuende århundres viktigste vitenskapelige nyvinninger. Heisenberg i København: Usikkerhetsrelasjonen! Bohr i Gudbrandsdalen: Komplementaritetsprinsippet!

Vi visste dermed, at vi ikke kan bestemme nøyaktig både en partikkels moment og posisjon samtidig. Vi visste dermed også, for eksempel at energien i et felt, eller i det tomme rom, ikke er konstant, men kan variere villere og villere, jo mindre tidsrom vi betrakter det i. (Mange forskere tror i dag at slike kvantefluktuasjoner er grunnen til at galaksene oppsto etter Det store smellet ut av "ingenting".) Og, vi forsto at det ikke er noen vits i å spørre seg om lyset er partikler eller bølger, ettersom begge egenskaper, som vi sa over, ikke bare er gjensidig motstridende men også nødvendige. Fysikkhistoriens nest viktigste skitur!

Heisenberg fikk Nobelprisen i fysikk for 1932, utdelt i 1933.

Fysikkhistoriens viktigste skitur

Lise Meitner var en eminent fysiker, i tillegg var hun tysk og jøde. Hun ble tvunget i eksil i 1938, oppsøkte Bohr og ble sendt videre til Sverige.

Før den tid arbeidet hun sammen med Otto Hahn i Kaiser Wilhelm Institut (Nå Max Planck inst.) i Berlin, der de bombarderte radiumatomer med elektroner - og fikk merkelige og uforståelige resultater (Det dukket opp barium, som jo er mye lettere enn radium. Hvor i all verden kom det fra?).

Men så havnet Meitner altså i Stockholm, i en beskjeden assistentstilling ved Manne Siegbahms Nobel-institutt for eksperimentell fysikk. Hun kjedet seg, og juleferien gjorde det ikke bedre. Uten slektninger og uten julefeiring, var hun glad for at hun og fysikernevøen Otto Frisch ble invitert til noen venner i Kungälv, nord for Göteborg.

Mens de kristne feiret, gikk Meitner og Frisch tur på isen, hun til bens, han på ski. Det var først nå hun forsto hva som hadde skjedd i Berlin: Det de hadde observert - og ikke forstått, var at de hadde splittet radiumatomene!

Det teoretiske og matematiske grunnlaget som gjorde aha-opplevelsen til noe mer enn bare en aha-opplevelse, fikk Meitner gjennom Bohrs nye væskedråpe-modell for atomkjernen. Nyheten gikk til Bohr i løpet av få dager, og fra ham til England, USA og etter hvert resten av den vitenskapelige verden - og kappløpet mot atombomben kunne starte (og Hitler hadde nettopp sparket løsningen ut bakdøren).

Tilbake i Berlin satt Meitners tidligere samarbeidspartner - og antagelig kjæreste, Otto Hahn og forsto lite av det hele. Meitner sendte ham opplysninger. Dette var før krigen og vitenskapelig åpenhet var en naturlig ting. (Sju år senere var det tid for priser. Otto Hahn satt nå i britisk fangenskap sammen med blant andre Werner Heisenberg. Nobelprisen gikk til Hahn - og bare til ham.)

Møtet i København

To år senere, er vi kommet til selve clouet. Ikke-nazisten Heisenberg er nå sjef for nazi-Tysklands forsøk på å utvikle en atombombe. Halvjøden Bohr forstår mye som det årelatte tyske fysikermiljøet ikke helt har fersket (Selv om de beholdt toppfolk som Heisenberg, Hahn og von Weizsäcker, presterte Hitler å kvitte seg med mange kompetente vitenskapsfolk. En Einstein her og en Schrödinger der, noen tusen i alt!). Men kanskje viktigst: Bohr har nære kontakter med fysikerne i England og USA.

Så; Hva skjedde egentlig denne natten? Og hvorfor? Heisenberg var offisielt i København som deltaker på et astrofysikkmøte ved det tyske kulturinstituttet i byen - men reiste han dit egentlig som spion for Hitler? For å lokke opplysninger ut av Bohr? Eller dro han dit - egentlig - for å finne en måte å hindre Hitler i å få bomben? Var han der for å advare Bohr - og gjennom ham de allierte?

Uansett: Dette var muligens en av det tjuende århundres viktigste privatsamtaler - og den sporet helt av. Bohr var irritert på Heisenberg, som på tysk patriotisk vis, var seiersikker på vegne av den nystartede offensiven mot Sovjet og andre land "som ikke kan styre seg selv".

Heisenberg forsøkte å skifte tema, og viste nok en gang sitt manglende talent for psykologi (han var derimot en meget begavet pianist, og en racer i bordtennis - dog ikke så god som Bohr!): Han begynte å snakke om Bohrs utsatte stilling i det okkuperte Danmark, men nevnte at han nok kunne ordne beskyttelse for ham gjennom bekjente på ambassaden. Bohr fant dette svært forulempende. Var dette et forslag om forræderi?

Dermed dreide samtalen i retning av atomet.

I sin selvbiografi skriver Heisenberg: "Ettersom jeg hadde grunn til å tro at Bohr var overvåket av de tyske myndigheter, måtte jeg tale svært varsomt? Jeg forsøkte å antyde at det i prinsippet er mulig å utvikle atomvåpen, selv om det vil kreve enorme investeringer, både av innsats og penger, og at vi vitenskapsmenn burde spørre oss selv om dette var noe vi ville være med på." Heisenberg forsøkte, ifølge seg selv, å få Bohr til å forstå at fysikere kunne påvirke politikere til å innse at det ville være risikabelt å forsøke å utvikle atomvåpen: Det ville koste for mye, og sjansene for å mislykkes var store. Og dermed ville de gi opp å forsøke. Heisenberg ville altså danne en hemmelig overenskomst mellom fysikere på begge sider - amerikanere, engelskmenn og tyskere - om å stanse det nye våpenet!

Bohr oppfattet samtalen helt annerledes. Var Heisenberg en utsending fra Hitler? I følge Bohr la han uansett aldri fram noe forslag om noen overenskomst - en overenskomst som vel uansett hadde vært temmelig fåfengt.

"I krigstid er det uunngåelig at alle fysikere arbeider for sine respektive regjeringer", slo Bohr fast. Heisenberg takket for seg, og dro bedrøvet tilbake til hotellet. Da han kom tilbake til Tyskland, noterte hans kone at hun aldri hadde sett ham så deprimert.

Tyskerne ga opp?

Ett år senere, høsten 1942, skriver Hitlers rustningsminister Albert Speer (i sine erindringer fra 1970): "droppet vi forsøket på å utvikle en atombombe, etter anbefaling fra våre kjernefysikere... det ville vært umulig, økonomien tatt i betraktning, å skaffe til veie alt det som trengtes av materialer, arbeidere og fasiliteter".

Bohr ble smuglet ut av Danmark i 1943, var innom i Los Alamos, men spilte ingen avgjørende rolle i utviklingen av den allierte bomben.

En siste vending i denne saken fant sted vinteren 2002, da Niels Bohr-arkivet friga 11 hemmeligstemplede brev som Bohr skrev til Heisenberg rett etter krigen. (Bohrs brev til Heisenberg frigitt) Brevene kan leses i sin helhet på Bohr-arkivets nettsider.

Les også fysikerne Finn Aaserud og Gaute Einevolds interessante kronikker i henholdsvis bladet Forskningspolitikk og på Thalia Teaters nettsider.

"Wide Blue Yonder"

"Wide Blue Yonder"
2008, 2010
Genre: Comedy
Language: English
Running time:

Directed by Robert Young
Written by Hugh Janes

Cast includes:

Brian Cox as Wally
Lauren Bacall as May
James Fox as George
Hege Schøyen as Reimark
Ingrid Bolsø Berdal as Nina
Kåre Conradi as Ben
Sverre Anker Ousdal as Arne

"Håland : den siste fastbuande kom frå Sirdal"

NB. We have in place a moratorium of sorts on details of Mr Ousdal’s family life, but find that we cannot resist the following piece. Besides, we love tractors.

Håland – den siste fastbuande kom frå Sirdal

Oddvar Tjomlid, Sirdølen avis, 26 March 2002

I følge sogeboka for Fjotland blei den avsidesliggjande garden Håland tidlegare kalla Ubordsheidi eller Heidi. Garden ligg på austsida av Kvina mellom Netlandsnes og Risnes. Ein 4 kilometer lang grusveg fører deg fram til garden. Det er ikkje noko vegskilt som det står Håland på. Og i dag er heller ikkje vegen open for allmenn ferdsel. Den tidlegare kommunevegen blei overlaten til grunneigarane for eit par år sidan. Difor er han no stengt med bom.

“Der ligg ei bygd i fjellheim grå, for framandkaren arm å sjå med myr og moar brune. Men dei som fekk si vogge her dei kjenner meir enn det dei ser, dei finn so god ein une”. Dikt av Severein Spillebrok. Foto: Oddvar Tjomlid

Ein vakker novemberdag set me kursen mot Håland, som i følge sagnet er oppkalla etter uburen som vart forvist hertil. “Her kan du vera, din uburen, sa dei til karen. Vil du arbeida kan du leva. Vil du ikkje det, kan du liggja daude”. Det er tydeleg at han velde det siste. 450 meter over havet, i det som dengong var ein svært avsidesliggjande stad, klarte han å livberga seg.

Den siste fastbuande var Arne Ousdal. Men etter at han døydde i 1986, har dei to husa stått ubebudde. Utanom bustadhusa er det eit fjøs og nokre mindre reidskapsbuer. Det som likevel slår ein, er dei store nydyrka markene.

-Då Arne budde her frå 1970 til 1985 dyrka han opp store område, fortel Tonny Ousdal. Ho er søster av Arne og har vore her fleire gonger tidlegare. Ikkje så rart kanskje, sidan mor hennar, Ingeborg, kjem frå Håland. Med på turen vår denne novemberdagen er også Jan Ousdal. Han bur i Flekkefjord, men leiger saman med sonen Erling jakt på bruket. Beitet er utleigd til nokre sauebønder frå Kvinesdal.

Det er to bruk på Håland. Grunneigar til det innerste bruket er Ingeborg Lien Strandhus, som bur i Asker. Garden arva ho etter Arne, onkelen sin, som døydde av kreft for 15 år sidan, berre 53 år gamal. Det andre bruket eig Ivar Risnes. Han bur også i Oslo-området. For tida føregår utskipning. Det vil medføre klare eigedomsgrenser mellom bruka etter at arbeidet er avslutta - truleg i løpet av komande år.

Det første huset du kjem til på Håland, blir i dag eigd av Ivar Risnes. Huset er svært stort. Det vart i tidlegare tider nytta til pensjonat. Foto: Oddvar Tjomlid

Søskenbarn på far si side

-Jan og eg er søskenbarn på farssida, fortel Tonny. På farssida er det difor også eit anna felles slektsband. Mannen som starta med molybdenutvinninga i Knabeheia, Per Ivarsson Ousdal, var bestefaren deira. Det er eit ganske omfattande slektsnett mellom øvre delar av Fjotland og nedre delar av Sirdal.

Jan fortel at han har jakta mykje i Hålandsheia, både då Per og Tor Håland levde, og seinare var han ofte hjå Arne.

Nokre jaktar på ryper, medan andre har heilt andre fuglar i sikte. Som til dømes italienarane som for nokre veker sidan oppheldt seg på naboeigedomen.

-Dei jakta på starar, seier Jan.

-Dei set ut kassettspelarar med opptak av lyder for å lokke fuglane til seg. Jakta er best når starane flokkar seg om hausten.

Kvinesdals eldste traktor står på garden. Det er ein russisk eller polskbygd traktor som kom til Fjotland under krigen. Det er synd at eit slikt klenodium skal bli ståande og ruste bort. Her har Jan teke plass på setet. Foto: Oddvar Tjomlid

Kvinesdals eldste traktor

Bak låven står ein gamal traktor. Tidas tann har gjort store innhogg på den gamle jernhesten. I følge Jan Ousdal, forøvrig far til den kjende skodespelaren Sverre Anker, kom traktoren til gards under krigen. Lanz Bulldog står det i fronten.

-Eg trur han er russisk eller polsk, seier Jan, og tek plass på stålsetet. Fjæringa virkar, men komforten må nok ha vore så som så når traktoren humpa rundt på fjellgarden og overtok hestens tyngste oppgåver. Dei breide stålhjula som vart laga for å kunne ta seg fram på dei blaute jordene, står lenger borte i vegen. Det krevs eit omfattande restaureringsarbeid for å få denne doningen på svev att.

Jan Ousdal leiger som tidlegare nemnd jaktterreng her saman med sonen Erling. Det er ikkje tilfeldig at han likar å traske i heia på desse kantane. For i ei årrekkje budde han på Knaben. Jan var og på gruva under begge bombeangrepa. Han budde då saman med Kåre Forfang. Sjølv om han ikkje blei skada, mista familien det meste av eigedelane sine under angrepa.

I aust blenkjer haustsola på toppane av Grunnevassknuten og Reinsfjell. Nysnøen gjer at rypa nok har tilhaldsstad der no. I den kvite fjærdrakta søkjer ho vern der snøen har lagt seg. Frå stovevindauga ser ein rett inn i hjarta av fjellheimen. Nokre kilometer mot nord ligg Knaben Gruver. Litt lenger mot nord-vest Knaben Gård. Mange fotfarande passerte her før køyrevegane kom. Mellom anna Gesine Josdal (frå Knabenes) då ho skulle “lese for presten” i Fjotland kyrkje. Terrenget er nok og godt kjend for Erik Scheflo. I august hadde me ein reportasje om han - Lillestrømmannen som hadde feriert 51 år i Sirdal. I ein tjuveårsperiode leigde han saman med vener jakt her på Hålandsheia.

Jan Ousdal leiger i dag jakta på bruket som Ingeborg Lien Strandhus eig. Ingeborg er niese til Tonny Ousdal. Her er Jan og Tonny, som forøvrig er søskenbarn, avbileta framføre bustadhuset på Håland. Foto: Oddvar Tjomlid

Rysen og Gyre

På toppen av Heidefjeddet, som det heiter på dialekt, er det reist vardar. Dei blir kalla Rysen og Gyre. Vardane er lett synlege frå garden. Når gardsfolket høyrde rysen rista seg i Heidefjeddet, blei det uver i følge sagnet.

Nedafor husa ligg Hålandsvatnet. Vassdraget startar ved Øyervatnet, på høgdedraga sør for Knaben Gruvor. Vasskilje går ved Smissvatnet, og vatnet blir derefrå leia sørover gjennom Langevatnet og ut i Kvina ved Solli. Eit mindre vassdrag frå desse traktene møter Kvina nord for Netlandsnes. På austsida av fjella går eit anna vassdrag gjennom Litlådalen og ned om Eftestøl.

Det første huset du kjem til, som i dag altså blir eigd av Ivar Risnes, er svært stort. I tidlegare tider var det pensjonat her. Jan hugsar at eigarane, Per og Tore, var svært gjestmilde.

-Når folk gjekk forbi på veg til gruva, var det mange som blei bede inn på kaffi. Då pensjonatet blei drive i den mest aktive perioden, hadde dei eigne kokker der. Kyrkjevegen gjekk dessutan forbi her.

Tragiske ulukker var ein del av kvardagen når folk ferdast på slike vegar. Tonny sin bestefar drukna då han skulle følgja dottera si til Fjotland for å lese for presten.

-Det var på våren og dei gjekk over isen om morgonen. Men då bestefar skulle heim att seinare på dagen, hadde isen blitt så dårleg at han gjekk gjennom og drukna. Bestemor blei då enke med 6 barn. Den eldste, Karen Tonette, var då konfirmant, og mor mi var eitt år.

Då Arne flytta opp til Håland i byrjinga av 70-åra, hadde han tilsyn med Karen Tonette Bergsli. Men etter at ho døydde, budde han mutters aleine. Den delen som det ikkje var odel på, kjøpte Arne og hadde store planar om å dyrke opp ny mark. Han rakk berre delvis å gjennomføra planane sine før sjukdomen kom.

Sverre Anker Ousdal

Well, quod erat demonstrandum, we think.

Sverre Anker Ousdal, January 1971. Photo: Erik Thorberg, Scanpix.

"Tungvektar til Bremanger-kortfilm"

Note: It was announced on 10 November that due to illness, Ousdal would be replaced in this film by Roger Hilleren.

Tungvektar til Bremanger-kortfilm

Oppfølgjaren til kortfilmen «Operasjon kvit snø» kjem til våren. No er første skodespelar henta inn. Og det er ingen smågut.

Dag Nesbø Frøyen, Firdaposten.no 16.10.2008

Fekk stornamn: Sverre Anker Ousdal har takka ja til hovudrolla i den neste kortfilmen til Firework Film som skal spelast inn i Bremanger i romjula. Foto ANB

Det er Sverre Anker Ousdal som skal spele hovudrolla. Engasjementet og dugnadsånda i Bremanger har interessert 64-åringen frå Flekkefjord nok til å hoppe om bord.

Anker Ousdal er ein av dei mest kjende skodespelarane vi har i Norge. Spesielt på film har han eit tungtvegande namn og er flittig brukt i både norske og svenske spelefilmar.

Budsjettet denne gongen er tidobla frå dei 5000 Fireworks Film hadde tilgjengeleg på «Operasjon kvit snø». Likevel er det oppsiktsvekkande at dei klarer å hente ein kapasitet som Sverre Anker Ousdal til Bremanger for å spele i ein kortfilm i romjula.

– Det er snakk om småpengar vi må ut med for ein skodespelar av dette kaliberet, seier produsent og primus motor Svein Arild Vatsø.

– Eg snakka til han om suksessen med «Operasjon kvit snø» og forklarte kor viktig dette prosjektet er for oss og miljøet vi held på å bygge opp. Han var veldig interessert, seier Vatsø.

"'Kilden' av Gabriel Scott"

«Kilden» av Gabriel Scott

Glem alle nymotens bøker om “simple living". Hør i stedet lydbokversjonen av Gabriel Scotts roman «Kilden» fra 1918, lest av Sverre Anker Ousdal. For i motsetning til livsstilsbøkene, kommer «Kilden» aldri til å gå av moten.

Jorid Mathiassen, Bok & Samfunn, bokogsamfunn.no 06.08.2007

Foto: Håkon Mosvold Larsen/Scanpix

«Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hva for en Markus var det?»

Slik innleder Gabriel Scott sin roman om fiskeren Markus, og vakrere visdom om livet enn det sørlandsdikteren formidler i denne vesle romanen tror jeg knapt finnes.

«Uhyre enfoldig», det er merkelappen naboene setter på Markus. Saken er at denne tilsynelatende enkle mannen har mer å fare med enn både Kristen og Truls, de som er for storkarer å regne. Mens de andre er opptatt av å karre til seg mest mulig og gjøre det bekvemt for seg, er Markus fornøyd og gjør det beste ut av det vesle han har. Visst har han ting å bale med, Markus også, men han har en egen evne til å glede seg over det lille han har og til å se det store i det lille. Den barnlige undringen har aldri forlatt Markus. For ham handler det om å leve i og med naturen, på dens premisser. Man kan bli naturromantiker av mindre.

Dette er ikke en roman full av handling og folkeliv, det er en fortelling om den nøysomme fiskeren Markus og hans liv i det vesle huset i havnen, om hans forhold til livet og døden, til menneskene og naturen. Det er en stille bok, og Sverre Anker Ousdals dype stemme og sørlandske dialekt tar vare på det sårbare i historien. Man kroer seg der man sitter og lytter. Og så gråter man en skvett når det hele er over. Når Markus’ tid på jorden er omme, når han har lagt støvet av seg og vendt tilbake til det eviges favn.

Boken gir meg et øyeblikks ro i sjelen. Den gjør meg tankefull, og kanskje hjelper den meg til å sette ting i perspektiv. Jeg blir nesten flau fordi min egen kravstorhet plutselig blir så iøynefallende, og min egen oppfatning av det gode liv blir satt på en nødvendig prøve.

Det er en vemodig og vakker historie, formidlet i en prosa som forvandler seg til poesi. Han kunne kunsten å leve, Markus. Og han kunne kunsten å skrive, Gabriel Scott.

Lydbokversjonen av «Kilden» er utgitt av Lydbokforlaget (2007). Den som leter etter en trykt versjon av romanen i bokhandelen, vil måtte lese forgjeves. Romanen er ikke lenger i salg, kun utdrag av den er tilgjengelig i «Fortellinger i utvalg» (Aschehoug).

"'...Alltid tidlig ute, på sin ...' osv. -- en drøy time med Sverre Anker Ousdal"

"...ALLTID TIDLIG UTE, PÅ SIN..." osv. - en drøy time med Sverre Anker Ousdal

Og Espen Svenningsen Rambøl

Mens de fleste aktører finner en trygg nisje å plassere talentet sitt i, har denne fyren surfet over de fleste sjangre. You name it, han har gjort det; klassisk teater, barne-tv, komedier, action, drama, dukkefilm, musikaler, i det hele tatt. Han er en av de få hjemlandske aktørene som har blitt eksportvare, og bor du i Norge har du garantert et forhold til Sverre Anker Ousdal, enten du vil eller ikke. Spirit traff Norges allsidige svar på Harrison Ford på Cafe Engebret i forbindelse med promoteringen av thrillersuksessen Insomnia. Et kvarter (som var den avsatte tiden for intervjuet) blir lett til en time og et kvarter - i det vi deler en Farris, og snakker om alt fra skuespillerfaget, norsk film, og talent til Ibsen og frykten for å drite seg ut. I motsetning til de fleste aktører undertegnede har møtt er Sverre Anker Ousdal forbausende balansert og lavmælt. Seriøs uten å være pompøs. Så langt fra hyper og oppmerksomhets-søkende man kan komme, og virker befriende lite selvopptatt. Faktisk. Noe så sjeldent som en skuespiller som ikke er redd for å være seg selv - nok en rolle han takler med glans. Ousdal har gjort det meste av det beste, og er en av de få skuespillerne i gamlelandet som ennå makter å overaske - også seg selv. Han er akkurat ferdig med suksessen Kunst på Nationaltheatret, innehar hovedrollen i Leidulv Risans Blodsbånd, som kommer på NRK til høsten - og spiller en tidsriktig kultleder i den kommende danske storfilmen Nattsvermere. Men mest av alt gleder han seg til høsten, for da skal han spille i Strindbergs Dødsdansen på Hovedscenen. Dette er i kondensert form en drøy time i selskap med Postmannen Pat himself - minus en lengre samtale om teater- tradisjoner, og sporadiske forsøk på avbrytelse av den vakre pressekontakten Stine...

Spirit: Siden dette intervjuet er til ære for Insomnia, kan du jo begynne med å fortelle om rollefiguren din i filmen.

Sverre Anker Ousdal: Utgangspunktet var at det ikke skulle være noe spesielt med fyren, annet at jeg var fremtredende helt til jeg på et tidlig tidspunkt forsvinner ut av filmen. At jeg skulle forfølge Stellans Skarsgårds karakter videre, og på en måte jager ham i hans bevissthet. Rollen er ikke spesielt komplisert.

S: Du spiller en politimann i filmen - gjorde du en "method acting"-variant, og tuslet rundt med politiet?

SAO: Nei, ikke akkurat for dette her - men jeg kjenner jo miljøet, da. Jeg bare tenker meg som så, at de beste etterforskerne er veldig alminnelige mennesker som har evnen til å vinne fortroligheten til folk. Tenk bare på han som etterforsket drapet på Karmøy, som jeg tror nettopp har brukt en sånn metode. At han vant fortrolighet hos den mistenkte, og derfor fikk en forklaring ut av ham.

S: Det som slår meg når man ser tilbake på alt det du har gjort, er forskjellen på rollene. Er det noe du fremdeles føler du ikke har fått sjansen til å gjøre?

SAO: Nei, jeg synes jeg har fått sjansen til å gjøre en masse, jeg! Fra Postmannen Pat til Strindberg, liksom. Det er et ganske stort sprang. Jeg har ikke noen drømmerolle, men det fascinerer meg å gå innover i menneskesinnet - sånn at du sitter igjen med det som foregår inne i hodet. Det er det som i bunn og grunn er interessant. Da kan det være så mange eksplosjoner og helikopertulykker og biler som krasjer og sånt. Det holder ikke hvis ikke historien går innover i menneskene som er involvert. Det synes i alle fall ikke jeg.

S: Du var ikke litt misunnelig på Stellan Skarsgård, som fikk muligheten til å behørig utforske dette indre territoriet i Insomnia?

SAO: Nehei! Nei, jeg var ikke det. Han passer utmerket til rollen, så jeg mente det ikke sånn. Det å spille en som egentlig ikke synes, det er også en utfordring. Å ikke gjøre noe spesielt, men allikevel være tilstede i filmen. Jeg føler at jeg har gjort en liten rolle i en stor sammenheng, men interessant nok det, også. Jøssda! Manuset syntes jeg også var spennende, det beveger seg ett skritt videre fra actionen, som var `80-tallets store greie i norsk film.

S: Når du ser tilbake på det du har gjort, er det noe du gremmes over? Noe du skulle ønsket du ikke hadde vært med på i det hele tatt?

SAO: Ja, det er det! Men det vil jeg ikke snakke om her (ler). Det er klart det. Det er en masse ting som en tenker "Nei, Gud fader - dette ble dårlig! Dette burde jeg ikke ha gjort." Men så tenker jeg, "burde ha gjort?" Det er faktisk mange ting som har blitt kjempebra, også! Hadde jeg hatt et så selektivt utvalg i utgangspunktet, ville jeg sikkert gått glipp av mye som var fantastisk flott å være med på. Det gjelder å være litt åpen, og ta noen sjanser - herregud, av og til går du på ræva, men det er jo film, eller teater, det er jo ikke verdenskrigen som bryter ut! Du må jo se alt i perspektiv.

S: Men det er forskjell på å være misfornøyd med det du gjør på teateret, framfor film eller tv. Når det først er fanget på film følger det deg for evig og alltid - det fester seg i den offentlige bevisstheten på en helt annen måte.

SAO: Tjaa, det vet jeg ikke. Tro meg, folk husker feilskjær fra teateret, også. Så jeg vet ikke. Det synes jo mye bedre når du driter deg ut i 40 X 10 meter, på et lerret...

S: Føler du virkelig at du har dritet deg ut på film?

SAO: Jeg mistenker mange ganger at jeg ikke var bra nok. Er ikke så veldig selvkritisk, egentlig. Jeg har fått meg noen på nesa, selvfølgelig - men har også opplevd mye som jeg ikke hadde forventet. Man skal ikke safe hele tiden. Jeg har kolleger som er veldig redde for å gjøre noe utover imaget de har fått, og som er misfornøyde med karrieren fordi de bare sagt ja til det de trodde de kunne beherske. Har de fått roller de ikke har følt seg helt hjemme i, har de for sikkerhets skyld sagt nei. Det har ikke jeg gjort. Jeg har tatt sangroller uten å kunne synge, har prøvd veldig mye forskjellig - og det synes jeg at jeg har fått uttelling for.

S: Har du tatt roller som du har vært skikkelig redd for å gå inn i?

SAO: Ja, jeg har det... Når vi skulle sette opp Byggmester Solnes på Hovedscenen, var jeg veldig redd at jeg ikke skulle klare å rettferdiggjøre at vi spilte Ibsen. Vi gjorde stykket annerledes, men noen kvelder synes jeg det var sjansen verdt. Absolutt. Ikke hver kveld, men av og til følte jeg at "her er vi inne på noe som er spennende!"

S: Hvor ofte får du den følelsen?

SAO: Ikke så ofte - men den gangen du føler det, er verdt alle de hundre gangene du ikke føler det. Å vite at "muligens får jeg det til i kveld". Det er ikke ofte, men det er en sånn tilfredstillelse i å være i ett med salen og scenen - det er helt utrolig, altså!

S: Men kan man oppnå den samme følelsen på film og teater, med tanke på hvor forskjellig måten er å arbeide på?

SAO: Det er ikke så veldig forskjellig, egentlig. Det er jo på teateret jeg har vært mesteparten av årene mine, og har i de senere år begynt å utprøve følelsmessige ting, som jeg av og til har fått til. Jeg har kommet over en barriere der jeg ikke er redd for å drite meg ut. På film har jeg ennå mye ugjort - føler at jeg ikke har fått gått den veien helt ut ennå.

S: Det snakkes fortsatt om manus-tørke i filmbransjen...

SAO: Vi har vært svake på manussiden, men jeg tror det begynner å forbedre seg nå. Det er ikke dermed sagt at regissørene, skuespillerne, eller det tekniske er dårlig. Jeg har jobbet litt i utlandet, og vi ligger ikke etter andre land - bortsett fra på manussiden! Det er klart de har større resurser i utlandet, men det lages jo årlig 180 filmer i Amerika, og kun 30 av de beste kommer til Norge. Så hvis vi har en bra film hvert fjerde år - og det har vi jo - ligger vi statistisk sett bra an, vi. Søndagsengler får plutselig en Oscarnominasjon - bang! Hvem hadde trodd det?! Så alt er mulig i film, altså.

S: Det snakkes mye om standarden på norsk film, men veldig lite om standarden på norsk teater. Hvor sterk teatertradisjonen har vi i Norge, i forhold til andre land?

SAO: Jeg tror vi har en høy teaterstandard. Når vi har utenlandske instruktører er de veldig... tja, de er kanskje bare høflige, men de er veldig begeistret for norske skuespillere. Vi gjestet jo Dramaten i Stockholm, og fikk kjempekritikker. Føler liksom ikke at vi er noe underutviklet teaterland. Tvert imot.

S: Hvor føler du at erfaringene dine har ført deg som skuespiller?

SAO: Jeg føler at det ikke er noe å holde tilbake. Du må våge. "Talent er mot", det ordspråket har jeg tenkt mye på de senere årene. At du tør å vise noe til publikum. Jeg sier ja til utfordringer, og kan plutselig oppdage at "jøss, går det an å gjøre dette også!?" Du må gi av deg sjøl, og det føler jeg at jeg av og til hatt fått muligheten til. Det merker jeg gir gevinst.

S: Du hadde mer hemninger som skuespiller tidligere?

SAO: Absolutt! Hadde masse hemninger på grunn av min kulturelle bakgrunn, jeg var overhode ikke oppvokst i noe teatermiljø. Følte liksom det var mye jeg ikke kunne gjøre, så det var mye som holdt meg tilbake...

S: Hvordan startet du egentlig opp som skuespiller?

SAO: Helt tilfeldig, egentlig. Jeg var 17 år, og strøk i matte - da måtte du ta et år på gymnaset om igjen, og det orket jeg bare ikke. Så søkte jeg teaterskolen, helt uten å ha peiling på hva det var - og kom inn! For å komme inn på teaterskolen behøver man ikke ha artium, "men" sto det; "ingen blir kunstner uten talent". Så tenkte jeg "kanskje jeg har talent?". Jeg er fra Flekkefjord, og ville bare komme meg ut av hjembyen. Det hele var veldig tilfeldig, jeg har ikke hatt noen bakgrunn fra teatermiljøet - og det er i grunnen veldig fint, altså! Har ikke hatt noen illusjoner å leve opp til, har tvert i mot synes alt har vært spennende. Jeg har sett mange eksempler på folk med store illusjoner om teateryrket, og som har blitt veldig skuffet. De har mistet illusjonene, fordi de har hatt så store forventninger...

S: Opplevde du konkurranse blant skuespillerne når du startet opp?

SAO: Det var generasjonsmotsetninger, det var det. Det synes sikker de som er unge i dag, også "herregud så treige de er", liksom. Det tror jeg helt sikkert! Det må vi jo tro, ellers kommer vi ikke videre. Skal de bare si "tenk å være så god, å få gjøre akkurat det de gamle gjør" - da hadde vi jo ikke fått noen utvikling.

S: Er det noen forskjell mellom film, tv og teaterskuespillere?

SAO: For å si det rett ut; det er ofte de som gjør de største rollene på teateret som gjør de beste rollene på film, også. Mange av de skuespillerne vi ser på amerikansk film har også spilt teater; Brando, Pacino, Woods, Malkovich. Jeg tror de som er gode på teateret også er gode på film, og omvendt. Det finnes selvfølgelig unntak - noen skuespillere er bedre enn andre.

S: Hva kommer det av at vi så ofte tar inn skuespillere utenfra til filmene våre?

SAO: Det går begge veier. Jeg har akkurat spilt en svær hovedrolle Danmark, i en film ved navn Nattsvermere - og da hentet de meg fra Norge! Så det er en utveksling. Det er en merkelig film! Jeg spiller en karismatisk sektleder som drar unge mennesker til meg på mitt slott utenfor København, og der skjer det ting på både det mentale og seksuelle plan - uten at jeg kan gå i detaljer! Det var en veldig fin rolle å gjøre. Hvordan filmen blir aner jeg ikke, men det er et spennende prosjekt - helt annerledes fra alt annet jeg har gjort.

S: Det var dette jeg skulle spørre deg om, nemlig, for du er jo en av de få norske skuespillerne som har blitt en eksportvare; hva kommer det av at det er så få norske aktører som brukes internasjonalt?

SAO: I engelskspråklig film kommer det nok mye av språket. Den engelsken vi skandinaver har setter begrensninger, med mindre vi snakker om Greta Garbo, eller Ingrid Bergman. Men jeg tror ikke vi spiller noe dårligere. Språket setter oss til syvende og sist i en bås. I utlandet hører de med en gang "hva er det med han her, siden han snakker så gebrokkent?!" Jeg kan ikke spille gategutt i New York, liksom. Selv Max Von Sydow spiller jo stort sett skurker og Gestapooffiserer...

S: Det er et stort skurkemarked der ute for europeiske aksenter.

SAO: Ja, veldig! Men det er ikke alltid den største utfordringen for en skuespiller. Når man har muligheten til å spille Strindberg og Ibsen på teateret her hjemme i Norge, så går man ikke akkurat ut i verden og spiller skurkeroller - hvis man kan velge, da. Men bevares, det er klart det er gøyalt å komme ut i verden! Jeg har gjort det, jeg også.

S: Vi snakket litt om de rollene du skammet deg over, men hva er det du er stolt av?

SAO: De siste årene på scenen med Ibsen, synes jeg at jeg har funnet noe. Jeg hadde veldig respekt for tekstene hans. Med min ulitterære bakgrunn er jeg er litt stolt av at jeg klarte å spille Ibsen, og ser at det kan fungere - og ikke minst Strindberg, da. Det er så mange myter omspunnet med klassikerne - men plutselig har jeg funnet ut at det er meg det, også! At det er muligheter for meg å spille seriøs dramatikk. Det er ganske stilig å stå på Nationaltheatret, å føle at publikum puster sammen med deg - at du klarer å formidle dette hundreår-gamle stoffet, at det treffer den dag i dag, også! Det er ganske flott! --

"Ti dager med Ibsen"

Ti dager med Ibsen

Ibsen-festivalen, som nå inntar teater-Oslo for sjette gang, har Grand Opening torsdag kveld med premieren på "Brand".

Erik Bjørnskau, Aftenposten.no, 27. august 1998

Kjersti Holmen (bak), Sverre Anker Ousdal og Kjersti Elvik har hovedrollene i "Brand". Stykket ble Ibsens gjennombrudd. Foto: Leif Gabrielsen

Nationaltheatret har satt sine mest feterte krefter til åpningsforestilingen med Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen i hovedrollene. Stein Winge har regi-ansvaret for denne utgaven av Ibsens tunge og eksistensielle drama.

Samtidig på åpningsdagen av den ti dager lange festivalen kan Ibsen-museet på Drammensveien by på et lysbilde-foredrag av fagkonsulent Erik Henning Edvardsen over temaet "Terje Vigen som fiksjon og virkelighet". Etterpå vises svenske Victor Sjøstrøms stumfilm fra 1916 om "Terje Vigen".

Nationaltheatret bruker som vanlig alle tilgjengelige scener til sine i alt 13 teater-evenementer. I tillegg til foredragsserien på Ibsen-museet blir det Ibsen-opptog, symposium om samtidsdramatikk og et symposium om Ibsen på lerretet, i både Universitetsbiblioteket og i Filmens Hus.

På teaterets eget program blir Hovedscenen også tatt i bruk til svenske "Dramatens" oppsetning av en folkefiende, også den i Stein Winges regi (premiere mandag) og til det litauiske ensemblet fra Lihuanian International Theatre Festival, og deres versjon av Shakespeares "Hamlet".

På Amfiscenen blir det først anledning til å se "Rosmersholm", premiere i morgen,. fredag, med Bjørn Skagestad og Laila Goody i hovedrollene. Også teaterets "grande dame" Wenche Foss er med i rollen som madame Helseth. Onsdag 2. september er turen kommet til en amerikansk utgave av Peer Gynt, kalt "Gint", der scenen er flyttet til det amerikanske kontinent og Appalachia-fjellene. Fredag den 4. skal det bli Ibsen på gresk med forestillingen "Ibsenland", et moderne stykke som tar utgangspunkt i noen skuespillere som nettopp har stått på scenen med stykket "Gjengangere". I Malersalen blir det lørdag premiere på Cecilie Løveids nye stykke "Østerrike" med blant andre Gøril Mauseth, og i dette lokalet skal det også bli Ibsen-opplesninger torsdag og fredag neste uke.

Også på Bakscenen i teateret blir det to forestillinger, den 2. og 3. september. Det dreier seg om en danseforestilling som i Black Box Teater og Riksteateret sammen står bak, under tittelen "Peer pressure". I selve publikumsfoajeen blir det også fremført teater, torsdag 3. september. Her dreier det seg om forestillingen "Super Per" av det norske ensemblet Bak-truppen.

Torshovteatret er også med på festivalen, og neste torsdag setter ensemblet i Vogts gate opp forestillingen "Lille Eyolf & Co.", en formidling av Ibsens stykke gjennom en serie tekster som Øivind Berg har forfattet. Stykket vises tre kvelder.

"Åpen dag på ny E39"

Åpen dag på ny E39

Lørdag 19. august inviterer Allfarveg til Åpen dag på Fedafjorden bru. I samarbeid med kommunene i Lister-regionen har Allfarveg arrangert en aktivitets- og underholdningsdag hvor naboer, trafikanter og andre interesserte får mulighet til å se den nye E39 mellom Svindland og Handeland tolv dager før den offisielle åpningen. Programmet ser du her.


Publisert av Ruth Kelley. Sist endret 17.08.2006 Flekkefjord kommune

Programmet finner du på plakaten her.

Det blir sang, kormusikk, konkurranser og underholdning for hele familien fra klokken 12:00 til 16:00 på Fedafjorden Bru. Dagens konferansier skal være den norske skuespilleren som er kjent fra både film, fjernsyn og teater, nemlig Sverre Anker Ousdal. Det blir også konsert med Idol stjernene Kurt Nilsen og Alejandro Fuentes. For å lese programmet for "Åpen dag", trykk på bildet slik at det blir større.

Åpent veganlegg

Veganlegget mellom Svindland og Opofte vil lørdagen den 19. august være åpent for publikum mellom kl. 12:00 og 16:00. Dette blir en unik anledning for gående og syklende til å være på den nye hengebrua over Fedafjorden. Mer informasjon om E39 Lyngdal - FLekkefjord kan du finne på www.allfarveg.no, eller du kan gå inn på lenken nedenfor.

Gratistransport

Det settes opp gratistransport med shuttle-busser fra Svindland til Opofte og fra Handeland til Opofte. Bussene vil gå kontinuerlig mellom kl. 12:00 og 16:00.

"Alle gode ting er 3"

Alle gode ting er 3

Privatteateret Thalia tar opp kampen mot institusjonsteatrene med denne trioen på tre forskjellige scener i landet.

Verdensgang VG.net, 4 september 2002

Den herlige tre-enighet: Nils Vogt, Sverre Anker Ousdal og Sven Nordin har alle premiere i september. For ett og samme teater: Thalia Teater - oppkalt etter teatergudinnen. Foto: Espen Braata

- Forestillingen jeg setter opp i Bergen er et stort kvantesprang fra..., begynner Nils Vogt, som debuterer som instruktør med Ray Cooney-farsen «Fanget på nettet».

- Et kvantesprang er ikke det vi tror det er, avbryter Sverre Anker Ousdal - aktuell som atomfysikeren Nils Bohr i teaterstykket «Copenhagen» på Filmteatret i Oslo.

Han korrigerer kollega Vogt:

- Et kvantesprang er slett ikke noe stort sprang. Det er faktisk veldig lite. Et kvantesprang inntreffer når et elektron hopper fra en bane til en annen i sin ferd rundt atomet.

Kler av seg

Sven Nordin lytter til atomfysiker Ousdals foredrag - vel vitende om at han med musikalforestillingen «I blanke messingen» - basert på filmsuksessen med samme tittel - befinner seg et eller annet sted midt imellom de to elektronbanene.

Han er mindre opptatt av at han mot slutten av forestillingen skal opptre på scenen - ja, nettopp - i blanke messingen.

- Det er noe pressen fokuserer på. Men jeg tror ikke publikum kommer bare for å se meg strippe helt på tampen av forestillingen. Dette er først og fremst en varm, seriøs og humoristisk historie om noen arbeidsløse kamerater fra Sheffield, som gjenvinner selvrespekten ved å sette opp sitt eget show. Musikalen handler om deres kamp.

Vogt først ute

For tre år siden sto skuespillertroikaen sammen på scenen i «Sugar» på Chateau Neuf. Nå har Thalia Teater hyret trioen inn igjen - men på hver sin scene.

- Det er ikke hverdagskost at et privat teater har tre premièrer i en og samme måned. Det har vel ikke skjedd på femti år, påpeker produsent Bjørn Heiseldal.

Han legger ikke skjul på at han ser på «I blanke messingen» som den av de tre forestillingene som i utgangspunktet har størst kommersiell appell.

Dramaet «Copenhagen», med Sverre Anker Ousdal, Mona Tandberg og Svein Tindberg i rollene, er det største økonomiske vågestykket av de tre oppsettningene.

- Vi ønsker å vise at et privat teater kan ta opp kampen mot institusjonsteatrene. Vi vil vise at vi er et ordentlig teater, og at seriøst teater også kan gjøres kommersielt.

Nils Vogt, med «Fanget på nettet», er først ute, med premieðre på Ole Bull Teateret i Bergen 5. september. Selv om han spiller en liten rolle i farsen, er dette først og fremst Vogts instruktørdebut.

- Det betyr at jeg må instruere meg selv. Det blir mye kjeft . . .

For Vogt betyr Bergen-oppholdet at han skal pendle mellom Oslo og Vestlandet i tiden fremover. Og at han må lære seg strilemål. Når annenmann ut, Sverre Anker Ousdal med premieðre 12. september, spør om han også instruerer på strilemål, er svaret kontant nei.

Skremmende

«Copenhagen» er det første dramatiske verket Thalia Teater - først og fremst kjent for musikaler, farser og komedier - produserer.

- Utgangspunktet for stykket er et møte i København mellom atomfysikerne Werner Heisenberg og Niels Bohr under siste verdenskrig, forklarer Ousdal.

- Bakteppet for stykket er skremmende. Hva hadde skjedd om Hitler hadde skaffet seg atombomben? Da hadde vi neppe stått her i dag . . . Stykket handler derfor ikke minst om hvor stor betydning selv de mest ørsmå avgjørelser kan få.

Sven Nordin og «I blanke messingen» har première på Chateau Neuf 19. september. Foruten Nordin står Tommy Steine, Grethe Kausland, Guri Schanke, Håvard Bakke og Dag Vågsås på scenen.

"Klabb og Babb"

Too short! alas!

"Vakkert og mektig"

Vakkert og mektig

Sissel Kyrkjebø, Kristiansund kammerkor, og et sammensatt band og orkester lyktes ifølge vår anmelder med urpremieren på verket "Missa Trypticon" i Molde domkirke lørdag.

Suverent: Sissel Kyrkjebø og Sverre Anker Ousdal (sittende t.v.) sang og framførte dikt svært overbevisende innimellom messeledd med Kristiansund Kammerkor, sammensatt orkester og band. Foto: Erik Birkeland

Marit Heiene, rbnett.no, mandag 22. september 2008

Det er en kulturell begivenhet når et stort kor- og orkesterverk framføres for første gang. Det var tilfellet i helga, da det kirkemusikalske verket "Missa Triptychon" var på urpremiere-turné i Ålesund fredag, Molde lørdag, og Kristiansund i går.

Det var festivalsjef Peder Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival som bestilte verket til årets program, fra musiker, komponist og arrangør Kjetil Bjerkestrand fra Frei.

Siden festivalstart falt sammen med helga for Møre bispedømmes 25-årsjubileum og vigsling av Ingeborg Midttømme til ny biskop i Møre, tok kirka kontakt med Rensvik om et samarbeid. Dermed har den nyskrevne messen også markert jubileum og bispevigsling i hele fylket.

Lørdag kveld, noen minutter over kl. 18: En enslig, dempet basstone fra Kjetil Bjerkestrands keyboard brer seg utover en ganske fullsatt Molde domkirke. I kordøra har Kristiansund Kammerkor stilt opp, og på oppbygd platting foran dem sitter Festivalens Kammerorkester, sammen med et band av perkusjon, elgitar, bass og keyboard.

Med ett høres klare, lyse, sakte soprantoner ett eller annet sted fra, i bølgende vokalise. Og der kommer Sissel Kyrkjebø sakte ned midtgangen bakfra, bærende på en nydelig ordløs melodi.

Brått setter strykerne inn, med en hissig rytmisk figur som gjentas og gjentas, mens Sissels klare stemme fortsatt bølger over det hele.
Slik låt innledningen på preludiet som danner første sats i verket som – slik navnet tilsier – er bygd rundt den kirkelige messens faste ledd: Kyrie – Herren misunne deg; Gloria – Ære være Gud i det høyeste; Credo – Trosbekjennelsen; Sanctus – Hellig, hellig, hellig; og Agnus Dei – Du Guds lam, som bar all verdens synder.

Dette er imidlertid ingen messe i betydningen gudstjeneste. Messen er her brukt som en kompositorisk form, og har i dette tilfellet – i tillegg til messeleddene – innlemmet to andre hovedelement: Et knippe solosanger som Kyrkjebø framfører, med tekst av Erik Hillestad, og en håndfull sufidikt, framført på norsk av Sverre Anker Ousdal.

Denne tredelingen i innhold er årsaka til verktittelen Missa Triptychon: Triptychon er en tredelt altertavle, formet som et stilisert skap der dørene er brettet ut til siden.
Tilbake til sufidiktene. Disse er poetiske frukter av sufisme, som er en mysterie- og visdomstradisjon innenfor islam. Det er i seg selv svært spesielt å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform. Det kommer jeg tilbake til.

Men – hvordan klinger så det hele? Kjetil Bjerkestrand er en allsidig musiker og komponist som skriver i mange sjangre. I "Missa Triptychon" er det i hovedsak to: den klassiske kirkemusikalske på messeleddene med kor og orkester, sunget på latin; og et populærmusikalsk uttrykk i de mellomliggende sangene, med band og orkester.

Det som imidlertid er gjennomgående uansett sjanger, er komponistens sterke sans for vakre melodilinjer. Det være seg i messeledd eller Sissels sangsoli – de melodiske temaene, som gjerne gjentas med små variasjoner, er svært iørefallende og lette å like. Det samme kan sies om harmoniseringene.
Spørsmålet er om det gjør musikken mindre slitesterk når den er så lett tilgjengelig med en gang.

Men det er vel tvilsomt om så mange får mulighet til å høre verket særlig mange ganger. Slike musikalske løft som dette, burde dokumenteres med opptak med mulighet for cd-utgivelse. Men det blir sjelden gjort, dessverre.

Hva gjelder instrumenteringen, er den nennsom, med forsiktig, men effektfull bruk av klanger både i orkester og i band, for å gi de enkelte sangene eller messeleddene særpreg.

Det som for eksempel ofte skjer når band-perkusjonsinstrument er med, som her, er at trommene brukes det meste av tida, og med sitt dominerende uttrykk setter sterkt, monotont preg på alt. Her er trommesett bevisst utelatt, i tråd med komponistens og perkusjonistens musikalske vurdering.

Perkusjonsinstrumentene blir hele vegen brukt dempet, med et rikholdig utvalg klanger som fletter seg effektfullt inn i helheten med respekt for den øvrige musikken.

Dette fikk sitt høgdepunkt med Helge Norbakkens perkusjonssolo mot slutten. Det ble en musikalsk reise i et rike av spennende og annerledes klanger. Her fikk vi dessuten for første gang høre cymbalene, som skapte fest og glans i kraft nettopp av kresent bruk.

Til tross for messens mange bestanddeler, ga verket et helhetlig inntrykk. Her har musikere og sangere øvd godt for å få alle overganger til å gli fint, og for å skape en helhetlig stemning.

Framførelsen for øvrig var det lite å utsette på. Sissel Kyrkjebøs stemme og sceneutstråling var som vi kjenner den fra før: Stemmen er klar, sterk og glansfull, og hun synger med smil, glimt i øyet og en lekenhet som bare trygghet og overskudd kan gi.

Sverre Anker Ousdal leste sufidiktene på egen sørlandsdialekt, og – som den suverene skuespiller han er – på en måte som gjør at vi tror på ordene.
Kristiansund Kammerkor framsto sikre på messeleddene, og fra mitt sittested midt på sideskipet, hørtes det også homogent og stort sett reint ut. Av og til hørtes de ut til å ligge litt lavt.

Skulle jeg etterlyse noe, måtte det være at koret i enkelte partier kunne stolt på sitt solide fundament og sluppet seg enda mer løs.
Det sammensatte orkesteret var stødig og hadde fin klang, med overbevisende prestasjoner både gruppevis og i soliene. Også bandet var tydelig håndplukket og av høy kvalitet, med Bjerkestrand sjøl på keyboard.

Det hele ble trygt loset fram av den erfarne og dyktige dirigenten Peder Rensvik. Han skal med sin bestilling også ha æren for at verket i det hele tatt ble til.
Viktige her er også Kristiansund og Surnadal kommuner, og støtte fra Norsk Kulturråd.

Så en liten refleksjon rundt bruken av muslimske sufidikt i en kristen messe. Det kan sees på to måter:
På den ene siden: Det er fint å bygge bruer mellom ulike religioner i en tid når motsetningene og konfliktene ofte blir dyrket. For det er ingen tvil om at mange religioner har mye felles. Islam, kristendom og også jødedom har dessuten felles opphav, med Abraham som den første troende i alle tre religioner.

I tekstene Ousdal framførte, hørte jeg da heller ikke noe som sto i motsetning til kristne dogmer. (I den grad man får med alt ved én gangs lytting.) Formuleringer av typen "Verdsett øyeblikket, for du kan aldri gjenvinne tapt liv", er mer generell livsvisdom i mange kulturer, enn trosdefinerende.

Men likevel – på den annen side: Selv om det i konfliktenes tid klart er positivt å trekke fram det som er felles for mennesker, også i våre respektive religioner, spørs det om måten å gjøre det på er å innlemme muslimske tekster i en kristen messeform, om enn i konsertversjon – og så framføre det hele i en kirke.

Jeg er i tvil om dette, om man vil ta tro og religion på alvor. Nettopp respekt for den enkelte religion gjør at jeg ikke syns man skal blande flere sammen i en sammenheng som dette – altså i messens form, og det hellige kirkerommet som arena. Da kan vegen være kort til en New Age-filosofi der mange slags trosretninger og filosofier røres sammen til en diffus åndelighet.

Når det er sagt: Konklusjonen er at bestillingsverket "Missa Triptychon" uten tvil er en stor opplevelse av skjønnhet og mektig musikalsk utfoldelse på høgt nivå.
Det visste da også publikum å gi uttrykk for, med stående da capo-applaus i åpenbar begeistring.

"En messe av søt musikk"

Sissel Kykjebø, Kristiansund kammerkor, Festivalens kammerorkester, Sverre Anker Ousdal og et firemanns band skapte vakker musikk i domkirken lørdag kveld.

Sverre Anker Ousdal leste tekster fra oversatte sufidikt.

En messe av søt musikk

Til tider isnende vakker. Til tider betagende vakkert. Til tider sensuelt og vakkert. Vakrere enn dette blir det ikke.

Jan Øivind Jensen, tk.no (Tidens Krav), 20.09.2008

Kjetil Bjerkestrand "Missa Triptychon" høstet sterk applaus i en fullsatt Molde domkirke lørdag kveld. Til tider så vakkert at det var til å grine av, skreddersydd til Sissel Kyrkjebø. For denne messen var ikek for sopran, kor og orkester, men for Sissel, kor og orkester.

Bjerkestrand har laget noen vakre melodier til Sissels soli, og enten sammen med band eller med fullt orkester, så svingte det til tider grusomt. I positiv betydning. Og når gitarist Geir Sundstøl tok fram steelgitaren og sklei innunder Sissels lyse, klokkeklare sang, var det isnende vakkert.

Hymnen "Brent av ildens glød" kunne seilt rett til topps på Norsktoppen, og "Bønn", en Kyrie-tekst med Sissel, kunne vært kveldens siste på dansegulvet. For dette var nært og tett på. Noen ganger svinger det blues-blått i orkesteret, andre ganger orientalsk.

Sissel Kyrkjebø gynger med, smiler henført, innbydende og tidvis leken. Dette er musikk som skapt for henne.

Vi kunne tidvis ønske oss litt mer dynamikk, litt mer spenning, litt mer fortissimo. Det ble rett og slett mest vakkert. Så vi skal være forsiktig med å klage. Når KKKK-festivalen åpner i Kirkelandet kirke søndag kveld, kan du være sikker på at du får valuta for pengene. Og at du blir stolt av hva som kan skapes av musikk på våre kanter.

For både kor og orkester leverer som de skal, rent, pent og distinkt. Sverre Anker Ousdal leser innimellom teksten, selv om hans latin ikke måler seg mot korets. Dog skal det sies at det meste er på feilfritt sørlandsk.

Men først og fremst er dette Kjetils musikalske hyllest til Sissel. En messe med søt musikk.

"Stille... Klar... Opptak!"

Stille... Klar... Opptak!

Av Ángel M. Álmagro, Det Norske Magasinet, desember 2005

Det meste gjelder reklameproduksjon, men titt og ofte kommer det større produksjoner, som fra vår eget NRK, eller den neste filmsatsingen til Antonio Banderas. DNM var flue på veggen under innspillingen av Emmy-satsingen ”Kodenavn Hunter”, og kan fortelle litt av hvert fra kanskje den mest arbeidsomme bransjen i verden.

Et av de første, konkrete prosjektene som ble sertifisert i Emmy 2007, var Kodenavn Hunter. Det er Jarl Emsell Larsen, kjent fra Offshore og Svarte penger, hvite løgner som står bak, både som manusforfatter og regissør. Denne gangen handler den seks episoder lange serien om grenseoverskridende kriminalitet, hvor forbryterne ikke skyr noen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele driver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Regissøren og produsent Anne Birte Brunvold Tørstad har samlet et stjernelag rundt seg. Ane Dahl Torp skal nok en gang ha hovedrollen, men denne gangen vil karakteren være noe annet enn det vi kjenner fra "Svarte penger - hvite løgner". Politikvinnen Gisela er langt fra en desperat alenemor. Kristoffer Joner spiller seriens "bad guy", mens Mads Ousdal spiller politietterforsker. I tillegg til spenningen, får man personenes historier, som er noen intrikate menneskeskjebner.

En dag på settet

Sola skinner –eller ikke. En praktisk sak å rette seg etter for oss vanlig dødelige, som kanskje utsetter golfen til dagen etter om det regner, noe som godt kan skje på kysten i november. Det er en litt annen sak om den største TV-produksjonen gjennom tidene i Norge går i stå på grunn av værgudene. Det er utrolig kostbart å holde et fulltallig produksjonsteam i gang, man kan ikke bare komme ned igjen og forsøke på nytt. Men søknaden om sol og blå himmel ble delvis innvilget, og tross noe regn, klarte TV-teamet å gjennomføre innspillingene etter planen.

¡Silencio! - Cámara - ¡ACCIÓN!

Med disse spanske gloser, innlært for anledningen, startet opptakene i Málaga etter innspillingslederen Arne Okkenhaugs anrop. Det var imponerende å se en nokså stor menneskesamling, som noen øyeblikk tidligere hadde fløyet høyt og lavt, stå musestille, nesten mediterende, og vente til ”Grasias” eller ”takk”, for så å bli vekket til live og forberede neste opptak. Regissørens falkeblikk vurderte hva som kunne mangle for å gjøre det bedre, mens to viktige personer arbeidet i det skjulte: bak i en varebil dekket med forheng, var kamerasjefen og scriptansvarlig, og kontrollerte at bildene var tilfredsstillende, og alle replikkene ble fulgt etter manus.

Det er vanskelig å gi et fullstendig bilde av alle som er med i innspillingen, og som ser også ut til å være totalt uunnværlige hvis det skal bli et godtbra resultat. Lysfolk, sminkører, kostymefolk, kameraoperatører, lastebilkjørere, rekvisitører, lydmenn, og ikke minst, de som assisterer produsenten og tar seg av ”trivialiteter”. For eksempelsørge for at teamet skal få seg mat, enten de er på stranden eller ved en villa i Mijas, sørge for at 15 biler kommer frem dit de skal, og tusen andre praktiske saker. Plutselig kommer en ansvarlig på at terrassen der en fest skal filmes om natta, må kunne overdekkes på grunn av det ustabile været. Vær så god, skaff en 250 kvadratmeters presenning! I Andalucía er forresten presenninger noe man bare finner i norsk-spansk ordbok, og markisestoff må lages på bestilling. Det blir selvfølgelig løst med erfaring og riktige samarbeidspartnere, folk som kan språkene og har de rette antennene. NRKs kontakt i Spania ble Anna-Maria Törn, til daglig ansatt hos Kaas og Kirkemann, hun fikk brukt sine organisatoriske evner til det fulle for å ordne alt mellom himmel og jord som oppsto før og under opptakene.

Statistene er også viktige i arbeidet, og valget av dem er ofte avgjørende for å få riktig atmosfære i en scene. Regissøren uttrykker sine ønsker, men det er statistansvarligs jobb å finne og instruere dem. Noen spesialister er også med i serien, som gjør stuntene i de farlige scenene spilt inn i Norge, og noen andre ”spesielle statister”, som Berni Páez. Han hadde en heftig motorsykkel, som fikk absolutt godkjent av rekvisittansvarlig, og kunne passe som stand-in for Christopher Joner ikledd hjelm og motorsykkelklær. DNM fant ut hvordan han synes det er å jobbe for norske filmfolk?:

FOTO BERNI

”Vel, det var første gang for meg, jeg har en dansk venn som hadde en rolle i siste Torrente-film, og det var innmari spennende. Det hele virker veldig interessant, og jeg har pratet med flere på settet. Hovedrollen [Christopher] er en helt vanlig person, og han er jo ikke kjent her, så jeg snakker med ham som med hvem som helst. For meg var det ikke så veldig tungt, jeg liker jo å kjøre motorsykkel, og det gjorde ikke noe at vi måtte ta scener om igjen. De var veldig høflige, veldig korrekte og proffe. De svarte også til min forestilling om skandinavene fra før. Statistjobben har vekket lysten i meg, og jeg tror jeg skal melde meg i noen statistbyråer eller lignende. Jeg vil kanskje takke NRK for en fremtidig suksess innen filmbransjen!”

Puslespill og maratonløp

Anne-Birte Brunvold Tørstad følger vanligvis ikke innspillingen hele tiden, men det var så spesielt å spille så langt fra Marienlyst, at hun reiste sammen med line producer Elisabeth Tangen for å løse en ukes arbeid under uvante omstendigheter. Anne Birte er en gammel traver i NRK, og har blant annet vært produsent for Sofies Verden, den dyreste filmen som har blitt laget i Norge. Under en pause fortalte hun litt om serien og hennes oppgave som produsent:

”Å lage en miniserie er et krevende format å jobbe med. Man må ha en sammenhengende handling i 6 deler, og hver av delene må være så uavhengige som mulig, men uten å miste tråden. Å være produsent er å ha det overordnede ansvaret, ikke så langt unna spillefilmprodusentenes rolle, som velger regissør, samarbeidspartnere, osv. Nå kom regissøren med historien, så det var naturlig at han regisserte, og jeg slipper å gå rundt og samle investorer, siden alt kommer fra dramasjefen i NRK. Jeg lager regnestykker/budsjetter, og passer på at de ikke sprenges.

Kodenavn Hunter tar godt over to år å bli ferdig. Etter at arbeidet med manus er ferdig, noe som har tatt rundt ett år for Emsell Larsen og to medforfattere, Petter Rosenlund og Leidulv Risan, kommer innspillingen, som startet 5. september og vil pågå i bortimot seks måneder. Når materialet er samlet, vil det ta seksten uker å etterarbeide hver del, åtte for klipp og åtte for lyd.

En stor produksjon begynner som et puslespill med fornuftige løsninger: man bestemmer team og skuespillere, og planlegger innspillingene etter de mest åpenbare behovene: utescener når det er sommer, og så videre. Med skuespillerne starter kabalen: la oss si man har 10 skuespillere, hver og en med sine egne, faste engasjementer i teater, osv., så da gjelder det å samle dem i de scene de må være med, uten at det krasjer med agendaen til resten av dem. Når det til slutt er løst, er et bare å finne en alternativ løsning hvis en av dem er syk en dag. Til slutt ender man med ufornuftige løsninger, som for eksempel dette med å komme til Málaga i november, fordi da vil kabalen gå opp. Det har gått utrolig bra hittil. Vi har et flott team, hvor det gode humøret kommer godt med. Det er upopulære arbeidstider og hektiske perioder, men det vil komme en fortjent ferie etter jobben!

På Costa del Sol har vi vært flere ganger under forberedelsene. En viktig del av produksjonen er å befare stedene og bestemme seg for hvor man vil filme. Jeg ble overrasket over at alt er blitt så dyrt, og at det er strengt over alt når det gjelder å få tillatelser til å filme.”

Brutale kriminelle herjer Skandinavia. Forbryterne skyr ingen midler, og politiet må skjerpe sine metoder. Midt oppe i det hele bedriver en ung politikvinne et farlig dobbeltspill. Snart kommer en ny, spennende serie fra teamet bak "Svarte penger - hvite løgner" (NRKs hjemmeside)

Jobbe for spanjoler

Hvis det har vært en rekke spanske som jobbet for NRK, er det også noen eksempler motsatt vei. Den siste, som DNMs lesere kan benytte anledningen til å se på spanske kinoer, er Sverre Anker Ousdal i filmen ”La vida secreta de las palabras” eller Ordenes hemmelige liv. Han spiller Dimitri, en ensom russer med en litt merkelig sans for humor i den andre filmen til katalanske Isabel Coixet, en ung kvinne som allerede har rukket å bli kjent for sine lavmælte og uttrykksfulle filmer. Handlingen er lagt til en oljeplattform i Nordsjøen, hvor en mann (Tim Robbins) blir utsatt for en ulykke. Til denne isolerte plassen med bare menn, kommer en kvinne (Sarah Polley) for å pleie ham, som er midlertidig blind Mellom dem vokser en merkelig nærhet, med smerte og humor, hvor flukten fra fortiden blandes med kjærlighetens kraft. Filmen har fått veldig gode anmeldelser og tilbakemeldinger fra publikum.

Sverre Anker Ousdal, som for tiden benytter sjansen til å lade batteriene, svarte vennlig på DNMs henvendelse om hvordan det var å jobbe i en spansk film: ”For meg var det første gang jeg hadde hatt noe med en spansk produksjon, og det som kanskje slo meg først var at alt var så fantastisk velordnet. Det var et perfekt produksjonsopplegg, man tenker på stedet, som var en oljeplattform på den irske sjøen, og alt var tenkt på til minste detalj for at alt kunne gli fremover, og gi rom for å oppnå et høyt kunstnerisk nivå. Isabel er en flott regissør, jeg ville kalle henne en skuespillerregissør, som det var en fryd å jobbe for. Det var aldri snakk om å haste for å bli ferdig, og vi hadde tiden vi behøvde for å ta scener om igjen, og slik får man dybde i opptreden.”

En blant mange

For nordmenn er det mest stas at NRK er her nede og filmer, men hvert år kommer det faktisk mange store og små filmskapere, og det er det rikelig med produksjonsselskaper på kysten. Triana Van Den Eeden, produksjonsassistent ved Málaga film Commission, kontoret som bistår filmprosjekter i formelle spørsmål, opplyser at i Málaga-kommune var det 167 produksjoner i 2004. Vel over halvparten var reklameproduksjoner fra hele Europa, og resten var fordelt på musikkvideoer, kino- og TV-filmer.

Det blir litt lenge å vente til neste høst for Hunter-premieren. Foreløpig er det fortsatt kun de heldige med raske internett-linjer som kan se NRKs nett-TV. Vi håper Rikskringkastingen finner en måte å tilby den etter hvert betydelige norske skaren i Spania et fullverdig TV-tilbud. Men er du interessert i å vite mer om filmproduksjon på Costa del Sol, gå ikke glipp av neste måneds artikkel om en region som går hånd i hånd med store, europeiske filmsentre.

Image from Tobis Film via UncutMovies.com

"Spiller unge og gamle Speer"

Spiller unge og gamle Speer

I morgen står Thorbjørn Harr på Nationaltheatrets scene i «Kongsemnerne». I går begynte han prøvene på rollen som den unge Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister.

Harriet Eide, Dagbladet.no, 4. januar 2005


Det blir en knallhard januar for den unge skuespilleren. Han måtte overta rollen som Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i desember, da Kåre Conradi ble syk.

I morgen innleder «Kongsemnerne» en måneds opphold på Nationaltheatret etter å ha vært oppført ved Dramaten i Stockholm og ved Det Kongelige Teater i København.

Nypremiere

- For meg blir det som en nypremiere, sier Harr, som «hoppet inn» i rollen ved Dramaten i desember. I går satt han sammen med blant andre instruktør Terje Mærli og Sverre Anker Ousdal i restauranten på Nationaltheatret: Første leseprøve på «Albert Speers kamp med sannheten». På bordet foran en imponerende stab: Et mektig manus, opprinnelig kortet ned fra en 720 siders biografi om Albert Speer.

Stykket er skrevet av David Edgar og blant annet oppført i London. Han har basert sin teaterversjon på Gitta Serenys prisbelønte biografi om Albert Speer. Kari og Kjell Risvik har oversatt det til norsk. Stykket får premiere på hovedscenen i mars.

Skygge

Harr skal spille den unge Speer, Sverre Anker Ousdal den eldre. De skal begge være på scenen under hele forestillingen. Gamle Speer følger den unge som en skygge. Det er den gamle som husker tilbake.

Albert Speer var bare 26 år gammel da han meldte seg inn i NS, to år før Hitler ble kansler. Han unnslapp dødsstraff, men satt 20 år i Spandau. Han hevdet at han aldri visste noe om jødeforfølgelsen, kanskje derfor unnslapp han dødsstraff. - Onde tunger sier han unngikk dødsstraff fordi han kom fra overklassen, uttaler instruktør Terje Mærli.

Kamp med sannheten

- Klart han visste. Han var kanskje den som sto Hitler nærmest. Han må virkelig ha kjempet med sannheten, sier Sverre Anker Ousdal, som leste Albert Speers biografi for mange år siden.

Thorbjørn Harr (30) begynte å lese om ham i jula. - Kjente du til ham på forhånd?

- Jeg visste hvem det var, men ikke så mye mer. - Skal vi aldri bli ferdig med den annen verdenskrig?

- Det er rart med min generasjon. Våre foreldre var ikke engang født under krigen. Kanskje kan min generasjon derfor representere et nytt syn, sier Harr.

- Kan hende vi blir ferdig med selve krigen, det finnes så mange kriger i verden, sier Ousdal.

- Men at Tyskland med all sin musikk og kultur fikk et helt folk med seg, kan aldri glemmes: Det eksistensielle spørsmål om hvordan slikt kunne skje med et høykulturelt folk. Om noen tiår snakker vi kanskje ikke lenger om fascisme eller nazisme. Men noe tilsvarende kan oppstå igjen under andre farger og navn. For det handler også om forakt for de svake, sier Sverre Anker Ousdal.

Gåtefull person

- Ville Speer ha overlevd hvis han hadde innrømmet skyld? - Speer var en av forrige århundres mest omdiskuterte og gåtefulle personer i den tysk-europeiske politiske historie. Gjennom stykket vil vi prøve å forstå hvordan et menneske kan drives til en slik virksomhet som Albert Speer sto for. Han var kanskje den største begavelse man har hatt innen krigsindustrien, sier Terje Mærli.

Dagblad-journalist Jon-Hjalmar Smith intervjuet ham i Tyskland i 1975:

- Hitler la en verden for mine føtter. Jeg ble rettferdig dømt i Nürnberg, sa Speer.

"Mektig messe i Ålesund kirke'

Ålesund kirke var arena for Missa Triptychon i kveld.

Mektig messe i Ålesund kirke

I morgen står Molde for tur, mens messen åpner KKKKfestivalen i Kristiansund søndag.

Elisabeth Solvang, smp.no, 19. september 2008

Sverre Anker Ousdal, trommeslager Helge Norbakken og Sissel Kyrkjebø.

Messen er et bestillingsverk laget av Kjetil Bjerkestrand. Musikeren og komponisten, opprinnelig fra Frei, fikk forespørsel om å lage messen fra festivalsjef Peder A. Rensvik i Kristiansund Kirke Kunst Kulturfestival.

Møre bispedømme hørte om bestillingsverket og mente det kunne være et ledd i markeringen av 25-årsjubileumet til bispedømmet.

- Jeg ønsket å få fram kontrastene mellom de tradisjonelle latinske messene, blandet inn med det mer rytmiske, samt referanser til den islamske tradisjonen. Det er typisk meg å blande ulike stilarter, forklarer Bjerkestrand.

Og blandet ble det. Publikum i Ålesund kirke fikk i kveld høre sakrale kor og orkesterpartier som minnet om musikk knyttet til vår tradisjonelle kirketradisjon. De ble splittet opp og supplert av rytmiske solistpartier av Sissel Kyrkjebø, mens Sverre Anker Ousdal roet messen ned i partier med lesingen av sufidikt.

Sverre Anker Ousdal leste sufidikt. Alle foto: Nils Harald Ånstad.

"Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM"

Sverre Anker Ousdal i VENEZIA-FILM

Jon Selås, VG papirutgave, 27. august 2005

Sverre Anker Ousdal (61) spiller en viktig rolle i filmen «The Secret Life of Words», som har verdenspremière under Venezia-festivalen, som starter neste uke.

Filmen er regissert av Isabelle Croixet («Mitt liv uten meg») og produsert av det spanske ikonet Pedro Almodovar.

Blant Ousdals medspillere er Sarah Polley, Tim Robbins og Julie Christie.

- Det er et drama, som utspiller seg om bord på en oljerigg; det lukkede og avgrensede rom er av avgjørende betydning. Jeg spiller Dimitri, sjefen om bord; en mystisk mann med en mystisk fortid som forblir mystisk. Så klart jeg er spent på hvordan dette blir. Rollen er viktig nok. Men ikke overvettes stor. Og jeg skal ikke til Venezia selv, sier Sverre Anker Ousdal.

- Hvordan fikk du jobben?

- Det kom en telefon fra en engelsk castingagent. Stort mer vet jeg ikke. Men det var i vinter / vår jeg var med på opptakene, som ble gjort på en Fred. Olsen-eiet rigg, som lå i havn i Belfast. En fantastisk tid, med fantastiske medskuespillere og -produksjonsstab.

- Både svenske og danske skuespillere ses langt oftere enn norske som «litt-nede-på-listene»-skuespillere i internasjonale produksjoner - som du nå har gjort. Hvorfor er det slik?

- Vel, både svenskene og danskene har vel laget flere og bedre filmer som de bedre får vist i utlandet. For det er OK sånn det foregår: En filmskaper ser en rolle, en karakter som kan brukes. Og så blir man spurt, da, sier Sverre Anker Ousdal, som for tiden befinner seg i Rissa i Sør-Trøndelag, der han gjør sin regidebut i spillet «Den siste viking», bygget på Johan Bojers kjente roman.

"Festen"

Festen

«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...

(Foto: Morten Holm / SCANPIX)

Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003

Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.

På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.

Endelig skal skuespillerne få ekte vare.

1. AKT:

FEST OG TEATER

(Forretten kommer)

Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!

Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.

Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...

- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?

Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.

Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.

Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.

Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!

Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.

Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.

Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.

Lise: De gutta var stjerner.

Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.

Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.

Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.

Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.

Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.

Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.

Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.

Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.

- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?

Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.

Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.

Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!

Lise: Ja. Skål da!

2. AKT:

VOND FEST

(Hovedretten kommer)

Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!

Servitøren: Med tranebærsky.

Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.

- Hva er det verste med «Festen»?

Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.

Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».

Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»

Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»

(Alle ler, Gisken ler mest.)

- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?

Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.

Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.

Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.

Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.

Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.

- Hvordan er det å spille en som alle hater?

Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.

Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.

3. AKT:

FRA FILM TIL TEATER

(Desserten kommer)

Gisken: Får vi kake også?!

Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.

(Fotografen tar bilder av bordet.)

Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.

Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.

Finn: Jeg er Sponheim.

Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.

- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?

Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.

Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)

Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.

Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)

Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.

"Missa Triptychon"

Jubileumskonsert
Møre bispedømme 25 år/ Festivalåpning
Urfremføring
Kjetil Bjerkestrand - "Missa Triptychon"
Messe for kor, kammerorkester, band og solister

Sissel Kyrkjebø, sang
Sverre Anker Ousdal
Kjetil Bjerkestrand, piano, orgel, syntheseizer
Geir Sundstøl, gitar,
Sondre Meisfjord, bass
Helge Norbakken, perkusjon
Kristiansund Kammerkor og Festivalens kammerorkester

Konserten arrangeres i samarbeid med Møre bispedømmeråd.
De faste messeleddene (Kyrie – Gloria – Credo – Sanctus/Benedictus – Agnus Dei) blir utført av Kristiansund Kammerkor og Festivalens Kammerorkester
Satsene mellom de faste leddene framføres av band, solist og skuespiller. Sangtekstene til disse leddene blir skrevet av Erik Hillestad og sunget av Sissel Kyrkjebø.
Fredag 19. september kl. 19:30 Ålesund Kirke
Lørdag 20. september kl. 18:00 Molde Domkirke
Søndag 21. september kl. 18:00 Kirkelandet Kirke


Kjetil Bjerkestrand er født og oppvokst på Frei. Han utdannet seg til organist ved Norges Musikkhøgskole, men noen kantorstilling har han aldri hatt. Han ble nemlig tidlig en av vår tids mest benyttede norske musikere, komponister, arrangører og produsenter.

Han er ikke den som setter seg selv fremst og soler seg i glansen av vellykkede prosjekter, men han er like fullt en av de viktigste bakmennene til mange av de virkelig store artistene. Blant annet har han hatt et langvarig samarbeid med den amerikanske jazzartisten Dee Dee Bridgewater, og han har spilt en sentral rolle i utviklingen av de to norske suksessbandene A-ha og Dance With A Stranger.

Som komponist har han skrevet musikken til flere kjente filmer, blant andre ”Veiviseren,” ”Solan, Ludvig og Gurin med reverompa,” ”Karlson på taket” og ”37 og et halvt.” Han har også komponert og arrangert musikk til et stort antall konserter og CD-innspillinger, og under fjorårets KKKKFestival møtte vi han både som komponist og arrangør under konsertene ”Med rett til å være helt alvorlig” og ”Northern Lights”.


Sistnevnte konsert var i samarbeid med Sissel Kyrkjebø, en artist han de siste årene har jobbet svært mye sammen med. Hun vil også spille en sentral rolle i bestillingsverket ”Missa Tryptichon.” Der blir hun solisten som fremfører tekster skrevet av Erik Hillestad.


Sverre Anker Ousdal (foto: Marius E. Hauge) fremfører Iranske Sufi-dikt oversatt av Erik Hillestad.

Erik Hillestad er plateprodusent og tekstforfatter. I 1974 etablerte han plateselskapet Kirkelig Kulturversted, der han selv har vært produsent for brorparten av alle utgivelsene. Til bestillingsverket ”Missa Tryptichon” har han skrevet nye tekster til alle de frie leddene.

Geir Sundstøl trakterer en rekke strengeinstrumenter, deriblant akustisk og elektrisk gitar, mandolin, pedal steelgitar, bouzouki og banjo. Han er en mye brukt studiomusiker og har blant annet bidratt på innspillinger og konserter med Odd Norstoga, deLillos, Di Derre og Vestlandsfanden. Sundstøl er gift med Lynni Treekrem og de to ga i 2004 ut albumet ”Sweethearts.”

Bassisten Sondre Meisfjord er oppvokst på Frei og har sin utdannelse fra jazzlinja ved NTNU i Trondheim. Han har spilt i en rekke ulike band, deriblant jazzgruppa Come Shine og folkemusikktrioen Flukt.

Helge Norbakken er blant Norges fremste perkusjonister, og han spiller med en rekke kjente artister, som for eksempel Kari Bremnes og Sissel Kyrkjebø.