"Ti dager med Ibsen"

Ti dager med Ibsen

Ibsen-festivalen, som nå inntar teater-Oslo for sjette gang, har Grand Opening torsdag kveld med premieren på "Brand".

Erik Bjørnskau, Aftenposten.no, 27. august 1998

Kjersti Holmen (bak), Sverre Anker Ousdal og Kjersti Elvik har hovedrollene i "Brand". Stykket ble Ibsens gjennombrudd. Foto: Leif Gabrielsen

Nationaltheatret har satt sine mest feterte krefter til åpningsforestilingen med Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen i hovedrollene. Stein Winge har regi-ansvaret for denne utgaven av Ibsens tunge og eksistensielle drama.

Samtidig på åpningsdagen av den ti dager lange festivalen kan Ibsen-museet på Drammensveien by på et lysbilde-foredrag av fagkonsulent Erik Henning Edvardsen over temaet "Terje Vigen som fiksjon og virkelighet". Etterpå vises svenske Victor Sjøstrøms stumfilm fra 1916 om "Terje Vigen".

Nationaltheatret bruker som vanlig alle tilgjengelige scener til sine i alt 13 teater-evenementer. I tillegg til foredragsserien på Ibsen-museet blir det Ibsen-opptog, symposium om samtidsdramatikk og et symposium om Ibsen på lerretet, i både Universitetsbiblioteket og i Filmens Hus.

På teaterets eget program blir Hovedscenen også tatt i bruk til svenske "Dramatens" oppsetning av en folkefiende, også den i Stein Winges regi (premiere mandag) og til det litauiske ensemblet fra Lihuanian International Theatre Festival, og deres versjon av Shakespeares "Hamlet".

På Amfiscenen blir det først anledning til å se "Rosmersholm", premiere i morgen,. fredag, med Bjørn Skagestad og Laila Goody i hovedrollene. Også teaterets "grande dame" Wenche Foss er med i rollen som madame Helseth. Onsdag 2. september er turen kommet til en amerikansk utgave av Peer Gynt, kalt "Gint", der scenen er flyttet til det amerikanske kontinent og Appalachia-fjellene. Fredag den 4. skal det bli Ibsen på gresk med forestillingen "Ibsenland", et moderne stykke som tar utgangspunkt i noen skuespillere som nettopp har stått på scenen med stykket "Gjengangere". I Malersalen blir det lørdag premiere på Cecilie Løveids nye stykke "Østerrike" med blant andre Gøril Mauseth, og i dette lokalet skal det også bli Ibsen-opplesninger torsdag og fredag neste uke.

Også på Bakscenen i teateret blir det to forestillinger, den 2. og 3. september. Det dreier seg om en danseforestilling som i Black Box Teater og Riksteateret sammen står bak, under tittelen "Peer pressure". I selve publikumsfoajeen blir det også fremført teater, torsdag 3. september. Her dreier det seg om forestillingen "Super Per" av det norske ensemblet Bak-truppen.

Torshovteatret er også med på festivalen, og neste torsdag setter ensemblet i Vogts gate opp forestillingen "Lille Eyolf & Co.", en formidling av Ibsens stykke gjennom en serie tekster som Øivind Berg har forfattet. Stykket vises tre kvelder.

"- Vi er ingen kulturnasjon"

- Vi er ingen kulturnasjon

- Nordmenn fatter ikke Ibsens storhet, sier Ibsenfestivalens far, Stein Winge.

Sissel Fantoft, Anders Grønneberg, Dagbladet.no, 19 August 1998

Ibsen-generalen: Instruktør Stein Winge startet ibsenfestivalen. I år er han aktuell som instruktør. Foto: Eivor Eriksen

Landets fremste internasjonale instruktør er ikke nådig i sin omtale av vår manglende respekt for salige Henrik Ibsen. Derfor trår han like godt til med sin versjon av «Brand» - den største Ibsen-satsingen noensinne i Nationaltheatrets historie.

Kultursjenanse

Den sjette Ibsenfestivalen siden den ble stiftet i 1990, er den minste i rekken. Stein Winge frykter at «barnet hans», som ble unnfanget og født i den perioden han var teatersjef ved teatret, skal dø.

- Jeg tør ikke engang tenke tanken på at Ibsenfestivalen kan forsvinne. Ibsen er ikke mindre enn Shakespeare, men han blir behandlet på langt nær så respektfullt av sine landsmenn som Shakespeare.

- En opera er for mye. En Ibsenfestival er for mye. Nordmenn lider av kultursjenanse. Norge er ingen kulturnasjon.

Tvunget til «Brand»

Sammenliknet med andre norske kulturmønstringer, er Ibsenfestivalen liten. Er så nordmenns kulturignoranse i ferd med å kvele Ibsen?

- Mine kolleger ved teatrene i Europa fatter ikke at vi gir kulturen så små kår i Norge. Vi har så mange sterke krefter, men de gis ikke tilstrekkelige muligheter på hjemmebane, er oppfatningen i utlandet.

Stein Winge forteller at han ble tvunget av teatersjef Ellen Horn å sette opp «Brand», som regnes som det mest utilgjengelige Ibsen-stykket:

Kjente skuespillere

- Det er et lesestykke laget som et teaterstykke på over tre timer. Med 50 statister som «kulisser» og skuespillerne som Sverre Anker Ousdal, Kim Haugen, Kjersti Holmen og Kjersti Elvik tror jeg vi klarer å få fram stykkets intrikate, kompliserte tekst.

"Visuell vakker Brand"

Visuell vakker Brand

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no

Visuell vakker forestilling, foto: Leif Gabrielsen

Sverre Anker Ousdal og Kjersti Holmen, foto: Leif Gabrielsen

foto: Leif Gabrielsen

Kan man tenke seg noe mer fundamentalistisk enn den forsamlingen som benket seg ned for å bivåne premieren på Nationaltheatrets nye oppsetning av Brand?

Et stykke tekst som bare med beste vilje kan kalles teater. Som har vers på rim lange som et vondt uvær. Med uendelige monologer hvor intet skjer. Noe som gjør at det er suverent det av Ibsens 'modne' stykker som markerer sitt fravær på verdens scener.

Bare ikke blant fundamentalistene.

For premierepublikummet på Nationaltheatret skal selvfølgelig ha sin Brand. Det er jo åpning på årets Ibsens-festival, bevares! Og da kveler man den begynnende høstharken og hosten og sitter musestille i fire stive timer for å se hva Stein Winge har fått ut av Ibsens så å si uspillelige tekst.

En instruktør som røper at han måtte mer enn overtales til å sette opp dette tekst-dramaet. Han ville rett og slett ikke - og vi forstår ham så gjerne.

Lang og kjedelig åpning

For undertegnende var de tre første timene nok en understreking av hvorfor det bare er Nationaltheatret - av teaterscener - som våger å sette opp dette stykket. For kjedelig var det, gudsjammerlig langt og kjedelig.

Men så begynner det å løsne. Stein Winge henter fram regikloen og plutselig er det liv, humør og fart på scenen. Han sparer seg for de absurde innfall, men det er kraften i massescenene - med et uvanlig høyt innslag av statisteri - koblet med en frekk og nærværende tilstedeværelse av de medvirkende på scenen, som gjør at dette etterhvert blir høyst oppegående teater.

Bare den lille detaljen at han lar geistlighet og øvrighetspersoner surre av gårde på en tilnærmet bondeviksk dialekt, gjør at kristelighetens og våre dagers politikeres dobbelthet og falske moral blir levende i det ibsenske landskap.

Eminente Ibsen-skuespillere

Her er det Nationaltheatrets mange eminente Ibsen-tolkere som bærer forestillingen. Mange skulle vært nevnt, men framheves må særlig Kai Remlov, Henrik Scheele, Per Egil Aske og Kim Haugen, skuespillere som har erfaring og evne til å omskape Ibsens tekst til levende teater.

Kjersti Holmen gjør en ydmyk, ikke-prangende tolkning som Agnes. Rut Tellefsen freser inn på scenen som Brands mor og skaper liv i den lange sekvensen hun medvirker i.

Nationaltheatrets fremragende lag av skuespillere viser oss hvordan Ibsen skal spilles. De makter å skape teater ut av teksten. For det lar seg ikke nekte at Ibsens rim også enkelte steder kan ha behov for en oppdatering og fornyelse.

Sverre Anker Ousdal

Til tross for et nesten fire timers ensomt maraton-løp og den kraftprestasjonen forestillingen er, er det likevel Sverre Anker Ousdal som etter undertegnedes mening er forestillingens store svakhet.

Han skulle aldri hatt denne rollen. Det må være i en slags misforstått takknemlighet for alle de ypperligere prestasjonene han tidligere har gjort med Stein Winge - særlig i Strindberg-oppsetningene de siste sesongene - at teatret må ha trodd at kombinasjonen Winge-Ousdal ville være uslåelig krutt nok en gang.

Det er det nemlig ikke.

Hovedpersonen er der stykket tar til en ung, entusiastisk mann som brenner for sine ideer. I stedet møter vi en trett, sliten person som bærer sin overbevisning mer i kraft av stahet enn entusiasme. Det blir noe ynkelig gammel-manns forslitt over fundamentalisten Brand som dermed dessverre også blir ufarliggjort og ikke makter å anskueliggjøre hvordan uhyggens mørke kan ødelegge liv og kjærlighet når saken - overbevisningen - blir eneste rettesnor.

Vi synes nesten synd på Sverre Anker Ousdal som sliter og sliter med Ibsens tekst. Ibsens rim gjør at han i lange sekvenser ikke makter annet enn nærmest å resitere. Når han i tillegg drar med seg sin til tider hakkende måte å stykke opp teksten, ser vi også altfor tydelig kontrasten til de øvrige skuespillerne på scenen - som greier å formidle Ibsen, selv på rim.

Visuell sterk

Forestillingen er et praktsyn å skue. Scenograf Kari Gravklev og særlig lysdesigner Hasse Sjöquist har boltret seg i et nærmest dekorasjonsløst scenerom. I lange perioder er det helt nakent på scenen. Den svarte inndekningen og det store rommet gjør at Sjöquist får fritt rom til å boltre seg i spektakulære motlyseffekter.

Det blir praktfullt, og det er nesten som om vi vil anbefale å se forestillingen bare for den mesterlige lyssettingens skyld.

Men det er også mer: Ketil Hvoslef har laget scenemusikk som er ledsagende. Den føyer seg organisk fint inn i oppsetningen uten å være prangende eller framstå som noe i seg selv. Sånn sett bør dette være et forbilde for hvordan komponister skal møte teateret, for den saks skyld også filmen.

Koreografi

Stein Winge har hatt en god hånd om forestillingens visuelle sider. Masseopptrinnene er godt organisert, de framstår som en nesten vakker koreografisk reise.

Det er disse elementene som gjør dette til en vakker forestilling. Stein Winge og det sterke teamet bak ham kan notere seg for en ubetinget suksess med denne oppsetningen.

At det svikter på et punkt, skal ikke lastes dem - og teaterets skuespillere. Selv med hovedrolleinnehaverens store svakheter, blir dette likevel en Ibsen-oppsetning med mange kvaliteter.

Som bør ha appell langt utover (Ibsen-)fundamentalistenes rekker.

"Brand"

"Brand"
by Henrik Ibsen
Premiere 27 August 1998
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Stein Winge

Cast includes:

Sverre Anker Ousdal as Brand
Rut Tellefsen as Brands mor
Kim Haugen as Einar
Kjersti Holmen as Agnes

"Brand"

Clip from "Brand" (1998) located here.

Act 5

BRAND. Jeg har ej ret
at dyrke guder i min æt.
AGNES. Brand, du er hård!
BRAND. Mod dig?
AGNES. O, nej!
BRAND. Jeg spåde dig en trængsels-vej.
AGNES (smiler). Det slog ej ind; du har ej holdt
dit ord.
BRAND. Jo, her er hvast og koldt;
her bleges skæret på din kind;
det isner i dit veke sind.
Vort hus er ingen trivsel ved;
det ligger midt i urd og skred.
AGNES. Her ligger det desmere trygt....
BRAND. Og sol, som aldrig rækker hid.
AGNES. Den danser jo så varm og blid
på bergets skulder bent imod.
BRAND. Tre uger, ja, – ved sommertid, –
men vinder aldrig til dets fod.
AGNES (ser visst på ham, rejser sig og siger):
Brand, der er ét, som gør dig ræd!
BRAND. Nej, dig!
AGNES. Nej, dig!
BRAND. Du bær en gru,
en løndomsfuld.
AGNES. Brand, også du!
BRAND. Du svimler, som ved stupets bredd!
Tal ud! Nævn alt!
AGNES. Jeg stundom skalv – –
(standser.)
BRAND. Du skalv! Hvem skalv du for?
AGNES. For Alf.
BRAND. For Alf?
AGNES. Du også!