No, there are only six here. And they are not very long. Sånn er livet.
Showing posts with label 1996. Show all posts
Showing posts with label 1996. Show all posts
Saturday, May 1, 2010
Friday, August 29, 2008
Gengangere og nykommere
Gengangere og nykommere
En TV-kritiker får av og til brev fra leserne/seerne med spørsmål som: Kan ikke du skrive i avisen slik at vi får se Nationaltheatrets «Gengangere» på TV, og kan ikke du skrive sånn at TV-serien «Riget» sendes tidligere på kvelden?
Hans Rossiné, dagbladet.no, 26. februar 1996
Nå har muligens TV-kritikere en promille påvirkningskraft, men noen særlig makt til å påvirke TV-selskapenes sendeskjemaer har vi nok ikke. Skjønt akkurat i tilfellet ypperlige teateroppsetninger, skulle jeg gjerne hatt makten til å få NRK til å overføre flere av dem.
Ypperlig
To slike ypperlige teateroppsetninger blir å se på Nationaltheatret utover våren, Ibsens «Gengangere» og Strindbergs «Faderen». På NRK P2 i går kunne du høre Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal snakke om arbeidet bak rollefigurene sine i disse to stykkene.
Det ble en både munter og interessant halvtime i studio hos Olav Vesaas. Sverre Anker Ousdal snakket om viktigheten av å benytte barndommens dialekt som pastor Manders, og om hvordan han nå brukte tida på seriøse teaterroller framfor å delta i «lissom-lassom» såpedramaer og mediedebatter. Lise Fjeldstad fortalte om kraftinnsatsen bak fru Alving, og om at hun i spilleperioder ikke er tilsnakkendes etter halv tre om ettermiddagen. Olav Vesaas var forsiktig til stede med spørsmål som fikk de to store scenekunstnerne til å åpne seg. Fikk du ikke med deg denne forstandige samtalen, kan jeg nok ikke hjelpe deg, om enn jeg gjerne ville.
For den som vil ha radio- og fjernsynsprogrammene hjemme i stua si akkurat når det passer ham eller henne, bør nok heller sette sin lit til nykommere innen IT-teknologien enn til gengangerne blant TV-kritikerne.
Arbeidet med denne teknologien er allerede godt i gang, ja skal vi tro ekspertene er dette virkeligheten om kort tid. NRK er allerede på Internettet der du selv med noen klikk kan hente de programmene du vil ha. NRK 2 starter interaktivt TV fra Tromsø i september.
Egne valg
Og i et stort essay i den danske «Weekendavisen» skriver generaldirektør Christian S. Nissen i Danmarks Radio, at i år 2000 vil digitaliseringen av mediene ha ført til at TV-seeren er frigjort fra kollektivet og selv kan se TV etter egne ønsker og valg. Han spår 300 nye digitale TV-kanaler i Europa. For at du ikke skal zappe deg i hjel, kommer de såkalte «set top boxes» og TV-er med computere hvor du selv koder inn TV-preferansene dine. Når du slår på, serveres din meny, og du kan få «Norge Rundt» på et tidspunkt som passer deg, akkurat som ved lån av bok på bibliotek.
Du bestemmer selv når du vil lese den.
Det vil nok bli lite post til oss TV-kritikere i åra framover.
En TV-kritiker får av og til brev fra leserne/seerne med spørsmål som: Kan ikke du skrive i avisen slik at vi får se Nationaltheatrets «Gengangere» på TV, og kan ikke du skrive sånn at TV-serien «Riget» sendes tidligere på kvelden?
Hans Rossiné, dagbladet.no, 26. februar 1996
Nå har muligens TV-kritikere en promille påvirkningskraft, men noen særlig makt til å påvirke TV-selskapenes sendeskjemaer har vi nok ikke. Skjønt akkurat i tilfellet ypperlige teateroppsetninger, skulle jeg gjerne hatt makten til å få NRK til å overføre flere av dem.
Ypperlig
To slike ypperlige teateroppsetninger blir å se på Nationaltheatret utover våren, Ibsens «Gengangere» og Strindbergs «Faderen». På NRK P2 i går kunne du høre Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal snakke om arbeidet bak rollefigurene sine i disse to stykkene.
Det ble en både munter og interessant halvtime i studio hos Olav Vesaas. Sverre Anker Ousdal snakket om viktigheten av å benytte barndommens dialekt som pastor Manders, og om hvordan han nå brukte tida på seriøse teaterroller framfor å delta i «lissom-lassom» såpedramaer og mediedebatter. Lise Fjeldstad fortalte om kraftinnsatsen bak fru Alving, og om at hun i spilleperioder ikke er tilsnakkendes etter halv tre om ettermiddagen. Olav Vesaas var forsiktig til stede med spørsmål som fikk de to store scenekunstnerne til å åpne seg. Fikk du ikke med deg denne forstandige samtalen, kan jeg nok ikke hjelpe deg, om enn jeg gjerne ville.
For den som vil ha radio- og fjernsynsprogrammene hjemme i stua si akkurat når det passer ham eller henne, bør nok heller sette sin lit til nykommere innen IT-teknologien enn til gengangerne blant TV-kritikerne.
Arbeidet med denne teknologien er allerede godt i gang, ja skal vi tro ekspertene er dette virkeligheten om kort tid. NRK er allerede på Internettet der du selv med noen klikk kan hente de programmene du vil ha. NRK 2 starter interaktivt TV fra Tromsø i september.
Egne valg
Og i et stort essay i den danske «Weekendavisen» skriver generaldirektør Christian S. Nissen i Danmarks Radio, at i år 2000 vil digitaliseringen av mediene ha ført til at TV-seeren er frigjort fra kollektivet og selv kan se TV etter egne ønsker og valg. Han spår 300 nye digitale TV-kanaler i Europa. For at du ikke skal zappe deg i hjel, kommer de såkalte «set top boxes» og TV-er med computere hvor du selv koder inn TV-preferansene dine. Når du slår på, serveres din meny, og du kan få «Norge Rundt» på et tidspunkt som passer deg, akkurat som ved lån av bok på bibliotek.
Du bestemmer selv når du vil lese den.
Det vil nok bli lite post til oss TV-kritikere i åra framover.
Friday, August 1, 2008
"Overtydelige kvaler"
Overtydelige kvaler
Gengangere uten mystikk på Nationaltheatret.
Pater Serck, Morgenbladet, 8 februar 1996 og oslo.net
Det begynner dårlig: til lyden av regn - en ubehagelig, forstyrrende susing - spiller Andrine Sæther Regine med forsert energi. Riktignok forstår vi at hun er hardt presset, men hennes kulde overfor den påståtte faren (ifølge kirkeboken!) snekker Engstrand, som hun sågar går fysisk til angrep på (i skrittet), virker ikke helt overbevisende; hun blir for endimensjonal, flat. Allerede her begynner denne oppsetning å bli dryg. Og det er noe utvendig parodisk ved samspillet mellom Regine og pastor Manders. Sæther overtydeliggjør det brå kastet fra farsforakt til pastorrespekt - og dertil hørende koketteri.
Men så kommer fru Alving inn - og vi fornemmer noe av årsaken til at denne særskilte oppsetning har vært sendt til Kina. Og at den er blitt tatt opp igjen på Nationalteatret. For tidvis har Lise Fjeldstad et godt grep om fremstillingen av fru Alving: bitterheten hennes, ikke minst. Og stoltheten. Men jeg synes hun og pastor Manders i litt for stor grad forespeiler oss den kommende katastrofen ved asylet: brannen - uten forsikring. Noe ved spillet legger seg som ironi av bevisst pekende art - utenpå de umiddelbare øyeblikksrelaterte reaksjoner.
Noe halter. Når den fortapte sønn kommer inn, er det for lite rom for ham: Eindride Eidsvold er en bra skuespiller, men han overkjøres. Vel er det noe av stykkets poeng. Men blir ikke Lise Fjeldstad litt for mannhaftig sterk? (i så måte en slags ufrivillig parallell til Andrine Sæther.)
Er det regien som har mistet grepet? Osvald er fysisk respektløs overfor Manders: løfter ham opp, klasker til ham… vennlig, naturligvis, men likevel. Riktignok er han dødssyk og egentlig desperat, men: det skjer for mange utladninger på det manifeste plan. Det gjelder faktisk alle. Sverre Anker Ousdal driver sin pastorfigur ut i det parodiske slik som han fremhever karakterens dobbeltmoral, hans flaue og snikende skurkaktighet, rett og slett. Det blir kjedelig - for det bekrefter våre verste forestillinger, som i dag er så solid plantet i oss, vedrørende presteskapets bigotteri og falskhet, etc. Vi kjeder oss, det blir drygt, slik Ibsen-problematikk må regisseres og spilles på et annet, mer mystisk, mindre åpenbart nivå. Det finnes nok av gåter i stykket. Dem kan man spinne på.
Det eksplisitte er noe av denne oppsetningens problem - for det tapper stykket for uttrykkskraft. Lise Fjeldstad lar fru Alving klage på en for langdryg måte, akkurat som regnsuset varer og varer, og når hun bryter, med stemmeskift opp eller ned, blir det kunstig dypt og mørkt - eller skrikende lyst, begge deler for hardt presset, så det mister den fortvilede virkning det skal ha. Hennes hat til konvensjonell lov og orden, den livskuende pliktetikken er forståelig nok - utfra et eksistensialistisk perspektiv som dagens mennesker er rimelig fortrolig med. Det samme gjelder hatet hun retter mot den patriarkalske autoritet, i dette stykket om detronisering av selve det forgylte, falske fars-bildet.
Det er også merkelig - men interessant - hvordan Ousdal her gjør Manders til grov koleriker: han farer plutselig opp, han skriker til Engstrand. Men så ubehagelig som han kan virke - er det da sannsynlig at fru Alving ville ha ham til sin betrodde - de er da sågar en slags venner? Så usympatiske som flere av disse skikkelsene er, fremstår faktisk snekker Engstrand som det rene lys, forhutlet og forhånet som han riktignok er, krypende: et overbevisende portrett. Joachim Calmeyer med klumpfoten og den lute ryggen. Og hatten som han står der og fikler med. Bra! Og giftig kan han også være. En egen slu, livsnødtørftig giftighet - som presser seg frem, varsomt, prøvende. Mens fru Alving til tider ter seg så kaldt, ja lyser av slik en kulde i denne oppsetningen at det nesten er vanskelig å føle hvordan sønnen kan kjenne seg så knyttet til henne som han vil ha det til.
Glimtvis er det allikevel fint spill mellom mor og sønn. Derfor er det en stor skuffelse at Osvalds endelige avsløring av at han er syk, dødssyk, faktisk, ikke kommer som et større sjokk. Det blir tamt. Fedrenes synder går over på barna. Visst. Men han forblir litt vel blek, anonym, til at tragedien hans griper. Han kommer også som skuespiller i skyggen av fru Alving - som i det desperate spillet kaster seg hit og dit som i en kunstnerisk panikk, ikke bare en eksistensiell.
Hva er vanskeligheten? Noe av problemet ligger formodentlig i at dette stykket er en form for super-realisme, «naturalistisk». Det skaper en patos som det er vanskelig for dagens skuespillere å bære. Det blir det mye påståelighet av. Man har altså satset på å «ta det ut», som det heter. Det blir likevel ikke friskt. Og det er kanskje noe av det fine, tross alt, ved denne oppsetningen: den er lummer. Grotesk - og lummer. Det er et grotesk og lummert stykke - her finnes flere incest-hentydninger, og når moren i denne oppsetning så å si tiltvinger seg et kyss fra sønnen mot slutten, og han etterpå står der og betrakter henne med vemmelse, synes jeg det i og for seg er et interessant grep, som også i og for seg er i tråd med den åpenbare vilje til å manifestere på eksplisitt vis alle stykkets pinlige ansatser.
Sønnen skal bli spebarn igjen: han vil måtte mates. Denne infantilisering av den livskraftige mannen - er som hos Strindberg, i Faderen. Men foreløpig, i stykkets nåtid, er faktisk Osvald ennå en ung mann med følelser, lidenskap, og lyst: derfor er det trist å se hvor lite det vibrerer mellom ham og Regine. Hun - Sæther - er mest sint. Stiv, og strunk. Ja, det er som om stivheten har spredd seg overalt i denne oppsetningen - så helten og den eneste med en viss mykhet, tross klumpfoten, er snekkeren, han som skal få drive et gledeshus for sjøfolk! Det er komisk, og i sin tid må det ha virket uhyre provoserende. Hurra for snekker Engstrand!
Gengangere uten mystikk på Nationaltheatret.
Pater Serck, Morgenbladet, 8 februar 1996 og oslo.net
Det begynner dårlig: til lyden av regn - en ubehagelig, forstyrrende susing - spiller Andrine Sæther Regine med forsert energi. Riktignok forstår vi at hun er hardt presset, men hennes kulde overfor den påståtte faren (ifølge kirkeboken!) snekker Engstrand, som hun sågar går fysisk til angrep på (i skrittet), virker ikke helt overbevisende; hun blir for endimensjonal, flat. Allerede her begynner denne oppsetning å bli dryg. Og det er noe utvendig parodisk ved samspillet mellom Regine og pastor Manders. Sæther overtydeliggjør det brå kastet fra farsforakt til pastorrespekt - og dertil hørende koketteri.
Men så kommer fru Alving inn - og vi fornemmer noe av årsaken til at denne særskilte oppsetning har vært sendt til Kina. Og at den er blitt tatt opp igjen på Nationalteatret. For tidvis har Lise Fjeldstad et godt grep om fremstillingen av fru Alving: bitterheten hennes, ikke minst. Og stoltheten. Men jeg synes hun og pastor Manders i litt for stor grad forespeiler oss den kommende katastrofen ved asylet: brannen - uten forsikring. Noe ved spillet legger seg som ironi av bevisst pekende art - utenpå de umiddelbare øyeblikksrelaterte reaksjoner.
Noe halter. Når den fortapte sønn kommer inn, er det for lite rom for ham: Eindride Eidsvold er en bra skuespiller, men han overkjøres. Vel er det noe av stykkets poeng. Men blir ikke Lise Fjeldstad litt for mannhaftig sterk? (i så måte en slags ufrivillig parallell til Andrine Sæther.)
Er det regien som har mistet grepet? Osvald er fysisk respektløs overfor Manders: løfter ham opp, klasker til ham… vennlig, naturligvis, men likevel. Riktignok er han dødssyk og egentlig desperat, men: det skjer for mange utladninger på det manifeste plan. Det gjelder faktisk alle. Sverre Anker Ousdal driver sin pastorfigur ut i det parodiske slik som han fremhever karakterens dobbeltmoral, hans flaue og snikende skurkaktighet, rett og slett. Det blir kjedelig - for det bekrefter våre verste forestillinger, som i dag er så solid plantet i oss, vedrørende presteskapets bigotteri og falskhet, etc. Vi kjeder oss, det blir drygt, slik Ibsen-problematikk må regisseres og spilles på et annet, mer mystisk, mindre åpenbart nivå. Det finnes nok av gåter i stykket. Dem kan man spinne på.
Det eksplisitte er noe av denne oppsetningens problem - for det tapper stykket for uttrykkskraft. Lise Fjeldstad lar fru Alving klage på en for langdryg måte, akkurat som regnsuset varer og varer, og når hun bryter, med stemmeskift opp eller ned, blir det kunstig dypt og mørkt - eller skrikende lyst, begge deler for hardt presset, så det mister den fortvilede virkning det skal ha. Hennes hat til konvensjonell lov og orden, den livskuende pliktetikken er forståelig nok - utfra et eksistensialistisk perspektiv som dagens mennesker er rimelig fortrolig med. Det samme gjelder hatet hun retter mot den patriarkalske autoritet, i dette stykket om detronisering av selve det forgylte, falske fars-bildet.
Det er også merkelig - men interessant - hvordan Ousdal her gjør Manders til grov koleriker: han farer plutselig opp, han skriker til Engstrand. Men så ubehagelig som han kan virke - er det da sannsynlig at fru Alving ville ha ham til sin betrodde - de er da sågar en slags venner? Så usympatiske som flere av disse skikkelsene er, fremstår faktisk snekker Engstrand som det rene lys, forhutlet og forhånet som han riktignok er, krypende: et overbevisende portrett. Joachim Calmeyer med klumpfoten og den lute ryggen. Og hatten som han står der og fikler med. Bra! Og giftig kan han også være. En egen slu, livsnødtørftig giftighet - som presser seg frem, varsomt, prøvende. Mens fru Alving til tider ter seg så kaldt, ja lyser av slik en kulde i denne oppsetningen at det nesten er vanskelig å føle hvordan sønnen kan kjenne seg så knyttet til henne som han vil ha det til.
Glimtvis er det allikevel fint spill mellom mor og sønn. Derfor er det en stor skuffelse at Osvalds endelige avsløring av at han er syk, dødssyk, faktisk, ikke kommer som et større sjokk. Det blir tamt. Fedrenes synder går over på barna. Visst. Men han forblir litt vel blek, anonym, til at tragedien hans griper. Han kommer også som skuespiller i skyggen av fru Alving - som i det desperate spillet kaster seg hit og dit som i en kunstnerisk panikk, ikke bare en eksistensiell.
Hva er vanskeligheten? Noe av problemet ligger formodentlig i at dette stykket er en form for super-realisme, «naturalistisk». Det skaper en patos som det er vanskelig for dagens skuespillere å bære. Det blir det mye påståelighet av. Man har altså satset på å «ta det ut», som det heter. Det blir likevel ikke friskt. Og det er kanskje noe av det fine, tross alt, ved denne oppsetningen: den er lummer. Grotesk - og lummer. Det er et grotesk og lummert stykke - her finnes flere incest-hentydninger, og når moren i denne oppsetning så å si tiltvinger seg et kyss fra sønnen mot slutten, og han etterpå står der og betrakter henne med vemmelse, synes jeg det i og for seg er et interessant grep, som også i og for seg er i tråd med den åpenbare vilje til å manifestere på eksplisitt vis alle stykkets pinlige ansatser.
Sønnen skal bli spebarn igjen: han vil måtte mates. Denne infantilisering av den livskraftige mannen - er som hos Strindberg, i Faderen. Men foreløpig, i stykkets nåtid, er faktisk Osvald ennå en ung mann med følelser, lidenskap, og lyst: derfor er det trist å se hvor lite det vibrerer mellom ham og Regine. Hun - Sæther - er mest sint. Stiv, og strunk. Ja, det er som om stivheten har spredd seg overalt i denne oppsetningen - så helten og den eneste med en viss mykhet, tross klumpfoten, er snekkeren, han som skal få drive et gledeshus for sjøfolk! Det er komisk, og i sin tid må det ha virket uhyre provoserende. Hurra for snekker Engstrand!
"Kongsemnerne"
"Kongsemnerne"
by Henrik Ibsen
Premiere 30 August 1996
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terry Hands
Cast includes:
Christian Skolmen as Håkon Håkonssøn
Merete Moen as Inga fra Varteig
...
Sverre Anker Ousdal as Jarl Skule
Ibsen.net: "Additional information: Part of The 1996 Ibsen Stage Festival."
by Henrik Ibsen
Premiere 30 August 1996
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terry Hands
Cast includes:
Christian Skolmen as Håkon Håkonssøn
Merete Moen as Inga fra Varteig
...
Sverre Anker Ousdal as Jarl Skule
Ibsen.net: "Additional information: Part of The 1996 Ibsen Stage Festival."
"Alpeglød"
"Alpeglød"
by Peter Turrini; translated by Carl Morten Amundsen, from "Alpengühen"
Premiere 20 January 1996
Nationaltheatret Amfiscenen
Directed by Jos Groenier
Cast:
Ole-Jørgen Nilsen as Den Blinde
Mari Maurstad as Jasmine
Mathias Calmeyer as Gutten
with Sverre Anker Ousdal as Tyrolsk Fjellfører, på bånd
by Peter Turrini; translated by Carl Morten Amundsen, from "Alpengühen"
Premiere 20 January 1996
Nationaltheatret Amfiscenen
Directed by Jos Groenier
Cast:
Ole-Jørgen Nilsen as Den Blinde
Mari Maurstad as Jasmine
Mathias Calmeyer as Gutten
with Sverre Anker Ousdal as Tyrolsk Fjellfører, på bånd
"Gengangere"
"Gengangere"
by Henrik Ibsen
Premiere 8 January 1993
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terje Mærli
Cast:
Lise Fjeldstad as Fru Helene Alving
Eindrike Eidsvold as Osvald Alving
Sverre Anker Ousdal as Pastor Manders
Joachim Calmeyer as Snekker Engstrand
Kristin Kajander as Regine Ekstrand
Ibsen.net: "29 February 1996.... Guest performance/tour: - Den Nationale Scene (Festspillene i Bergen), Bergen, Norway, from 1 June 1993 (2 performances).- Kungliga Dramatiska Teatern (Dramaten) 5 - 6 March 1994 (2 performances). Arranged by Kulturfestivalen i Norden- Capital Theatre in Beijing and at Meiqi Theatre in Shanghai, China, in October and November 1995.- Det Kongelige Teater, Copenhagen 28 and 29 February 1996.... Additional information: Transferred to Hovedscenen on 8 September 1993. Liv Bernhoft Osa took over the part as Regine in Autumn 1993. Andrine Sæther played the part as Regine at the guest performances in China."
by Henrik Ibsen
Premiere 8 January 1993
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Tragedy
Directed by Terje Mærli
Cast:
Lise Fjeldstad as Fru Helene Alving
Eindrike Eidsvold as Osvald Alving
Sverre Anker Ousdal as Pastor Manders
Joachim Calmeyer as Snekker Engstrand
Kristin Kajander as Regine Ekstrand
Ibsen.net: "29 February 1996.... Guest performance/tour: - Den Nationale Scene (Festspillene i Bergen), Bergen, Norway, from 1 June 1993 (2 performances).- Kungliga Dramatiska Teatern (Dramaten) 5 - 6 March 1994 (2 performances). Arranged by Kulturfestivalen i Norden- Capital Theatre in Beijing and at Meiqi Theatre in Shanghai, China, in October and November 1995.- Det Kongelige Teater, Copenhagen 28 and 29 February 1996.... Additional information: Transferred to Hovedscenen on 8 September 1993. Liv Bernhoft Osa took over the part as Regine in Autumn 1993. Andrine Sæther played the part as Regine at the guest performances in China."
Thursday, July 31, 2008
"På tomgang"
På tomgang
«Sånn er livet»
Regi: Colin Nutley.
Med Helena Bergström, Sverre Anker Ousdal, Lena Nyman, Philip Zandén, Rolf Lassgård.
Svensk.
Komedie.
Jon Selås, vg.nett, 24.12.96
Det skjer lite i denne filmen. Underlig, derfor, å konstatere: Den svinger enormt, fra det genuint lattersprengende til likegyldig pjatt.
Helena Bergström er - som vanlig - leading lady for sin regissørmann, Colin Nutley, engelskmannen med svensk lynnegransker-furore i «Änglagård».
Svensk lynnegransking er det denne gangen, også. Samt søking etter meningen med livet. Gjennom barsangeren Bergström, hvis omkringliggende, klirrende drink-akkompagnement henleder oppmerksomheten mot ettertenksomhetens 30-årsdag. Ekteskap? Barn? Et annet liv?
Tja!
Når så Sverre Anker Ousdal skrider modent og oljerikt inn i flygelkretsen, finnes en tone av respekt og humor som kanskje kan lede videre.
Som sagt: Det genuint morsomme finnes, ikke minst når keitete nordmenn skrider frem i svensk hovedstad. Men innimellom går klisjemølla på tomgang.
«Sånn er livet»
Regi: Colin Nutley.
Med Helena Bergström, Sverre Anker Ousdal, Lena Nyman, Philip Zandén, Rolf Lassgård.
Svensk.
Komedie.
Stills and trailer at colinnutley.com
Jon Selås, vg.nett, 24.12.96
Det skjer lite i denne filmen. Underlig, derfor, å konstatere: Den svinger enormt, fra det genuint lattersprengende til likegyldig pjatt.
Helena Bergström er - som vanlig - leading lady for sin regissørmann, Colin Nutley, engelskmannen med svensk lynnegransker-furore i «Änglagård».
Svensk lynnegransking er det denne gangen, også. Samt søking etter meningen med livet. Gjennom barsangeren Bergström, hvis omkringliggende, klirrende drink-akkompagnement henleder oppmerksomheten mot ettertenksomhetens 30-årsdag. Ekteskap? Barn? Et annet liv?
Tja!
Når så Sverre Anker Ousdal skrider modent og oljerikt inn i flygelkretsen, finnes en tone av respekt og humor som kanskje kan lede videre.
Som sagt: Det genuint morsomme finnes, ikke minst når keitete nordmenn skrider frem i svensk hovedstad. Men innimellom går klisjemølla på tomgang.
"Filminnspelingar i Luster"
Filminnspelingar i Luster
Fylkesleksikon, 17 November 2003
Fylkesleksikon, 17 November 2003
Klapparen på "Sånt är livet" frå 1996. (Foto: NRK)
Nokre av dei mest kjende utandørsscenene til filmen om stortjuven "Gjest Baardsen" i 1936 vart tekne opp i Luster. Alfred Maurstad spela hovudrolla. Dei kjende bileta der Maurstad syng "Fjellsangen" (- Å kom, vil I høre en vise om Gjest...) vart tekne opp på Sognefjellet nokre kilometer ovanfor Turtagrø. Film-scenene frå "lensmannsgarden" med arresten vart tekne opp på den gamle lensmannsgarden Fuhr i Luster.
...
Frå innspelinga av "Sånt är livet" på Lustrafjorden. (Foto: NRK)
Sånt är livet
Regissør Colin Nutley (som laga suksessen "Änglagård") og m.a. skodespelarane Sverre Anker Ousdal, Helena Bergström, Rolf Lassgård, Sven-Bertil Taube og Jakob Eklund spela inn scener til filmen "Sånt är livet" i Solvorn i 1996.
Image from newsreel about the filming.
"Sånt är livet"
"Sånt är livet"
Alternate title: "Such is Life"
1996
Genre: Comedy/Drama
Language: Swedish, Norwegian
Running time: 126 minutes
Written and directed by Colin Nutley
Cast includes:
Helena Bergström as Tin-Tin Matsson
Lena Nyman as Siv Matsson
Sverre Anker Ousdal as Harald Knoop
Overview: "With only two weeks to go before she turns the dreaded 30, Tin-Tin (Bergström), a Swedish piano player hastily tries to achieve her two highest goals: to perform in the lounge of the Grand Hotel in Stockholm and to find a husband. Tin-Tin's endeavors provide the basis of this black Swedish comedy. She has a live-in lover, but Paul, who hosts the popular radio call-in show "Such Is Life," shows little interest in serious commitment, even though the subject of his series is how to make relationships work. Tin-Tin is also the object of her manager Stef's hottest fantasies. Olle, the owner of a large hotel has similar designs, though he is married. All of them are floored when she suddenly announces that she is marrying a Norwegian industrial tycoon in a tiny, picturesque northern town. That wedding is where the bulk of the film's most darkly humorous moments occurs. (Sandra Brennan, All Movie Guide)"
Stills and trailer at colinnutley.com
Stills from TVSpielfilm.de
"Hamsun"
"Hamsun"
1996
Genre: History/Biographical
Language: Norwegian
Running time: 159 minutes
Directed by Jan Troell
Written by Per Olov Enquist
Cast includes:
Max von Sydow as Knut Hamsun
Ghita Nørby as Marie Hamsun
...
Sverre Anker Ousdal as Vidkun Quisling
Overview: "This powerful Scandinavian biopic chronicles the fall of one of Norway's most respected authors, Knut Hamsun (played by Max von Sydow in one of his most acclaimed performances) who up until WW II was considered one of the greatest Norwegians of the 20th century. At the dawn of the war, the Nobel Prize winning author shocked his countrymen by publicly siding with the Nazis. His wife Marie took it a step further and went to Germany to give lectures. Following the war, both were convicted and branded as traitors. 'Hamsun' attempts to answer the questions surrounding the author and his wife's treachery. By the time the war erupted, Hamsun was an elderly curmudgeon who could barely hear. A profoundly lonely man with hatred of British Imperialism, he was an easy target for Nazi propaganda. His wife Marie, who in Norway is still more vilified than her husband, also had her reasons to support the German party, but while though-provoking, they don't invite much sympathy. (Sandra Brennan, All Movie Guide)"
"Cluedo - en mordgåta"
"Cluedo - en mordgåta"
TV series
1996
Genre: Mystery
Language: Swedish
Running time: 12 episodes (2 seasons)
Directed by Daniel Alfredson, Anders Lennberg
Written by Hans Alfredson, Rikard Bergqvist
Cast includes:
Martin Timell as himself
...
Rolf Skoglund as Criminal Inspector Berg
...
Sverre Anker Ousdal as Oddvar B. Hansen, in episode 6, "Skriket" (season 1)
Based on the British quiz show, itself based on the popular game. From an episode guide to the Swedish series:
... "The murders are commited at "Döinge hus" (dead house)
There are 6 rooms - 2 of them on the ground (UK) / first (rest of the world) floor (Dining Room and Kitchen) and 4 on the first (UK) / second (rest of the world) floor (Billiard Room, Study, Lounge and Libary)
The weapons change from episode to episode, but there are always 6 of them
The location shots are filmed at "Sturehov Slott", 19 km from Stockholm
The Swedish series is very similar to the Australian one.
Hans Alfredson and Rickard Bergquist wrote the storylines to the Swedish series.
Every episode begins with the host (Martin Timell) presenting the 6 characters, the 6 rooms and the 6 possible weapons (the weapons change from episode to episode).
There are 5 film clips - the first is introductive, and the last clip shows how the murder was committed (whodunit, with what and where). The other three clips show Criminal Inspector Bert wondering around the house to find clues.
The first film clip is about 20-25 minutes long and it always ends with 1 of the 6 characters discovering the murdered guest and informing the others.
Between the film clips, the audience can ask questions to the characters. The only one alowed to lie is the murderer.
The host also gives clues by asking people in the audience about their votes and telling them how many of they’re votes are correct.
One person in the audience can win a trip for two to England.
There were 12 episodes in total; 6 where shown between January and March 1996 and 6 between November and December 1996."
TV series
1996
Genre: Mystery
Language: Swedish
Running time: 12 episodes (2 seasons)
Directed by Daniel Alfredson, Anders Lennberg
Written by Hans Alfredson, Rikard Bergqvist
Cast includes:
Martin Timell as himself
...
Rolf Skoglund as Criminal Inspector Berg
...
Sverre Anker Ousdal as Oddvar B. Hansen, in episode 6, "Skriket" (season 1)
Based on the British quiz show, itself based on the popular game. From an episode guide to the Swedish series:
... "The murders are commited at "Döinge hus" (dead house)
There are 6 rooms - 2 of them on the ground (UK) / first (rest of the world) floor (Dining Room and Kitchen) and 4 on the first (UK) / second (rest of the world) floor (Billiard Room, Study, Lounge and Libary)
The weapons change from episode to episode, but there are always 6 of them
The location shots are filmed at "Sturehov Slott", 19 km from Stockholm
The Swedish series is very similar to the Australian one.
Hans Alfredson and Rickard Bergquist wrote the storylines to the Swedish series.
Every episode begins with the host (Martin Timell) presenting the 6 characters, the 6 rooms and the 6 possible weapons (the weapons change from episode to episode).
There are 5 film clips - the first is introductive, and the last clip shows how the murder was committed (whodunit, with what and where). The other three clips show Criminal Inspector Bert wondering around the house to find clues.
The first film clip is about 20-25 minutes long and it always ends with 1 of the 6 characters discovering the murdered guest and informing the others.
Between the film clips, the audience can ask questions to the characters. The only one alowed to lie is the murderer.
The host also gives clues by asking people in the audience about their votes and telling them how many of they’re votes are correct.
One person in the audience can win a trip for two to England.
There were 12 episodes in total; 6 where shown between January and March 1996 and 6 between November and December 1996."
"North Star"
"North Star"
Alternate title: "Tashunga"
1996
Genre: Adventure
Language: English
Running time: ca. 90 minutes
Directed by Nils Gaup
Written by Gilles Béhat and Philippe Schwartz et al., based on the novel "The North Star" by Will Henry
Cast includes:
James Caan as Sean McLennon
Christopher Lambert as Hudson Saanteek
Catherine McCormack as Sarah
...
Sverre Anker Ousdal as Lindberg
Overview: "The lust for gold provides the motivation in this outdoor adventure. Set in turn-of-the-century Nome, Alaska, it centers on the struggle between an Inuit who comes to the area to claim a gold-rich but sacred land tract and a greedy local businessman who wants it for himself. Desperate enough for murder, the businessman sends henchmen to attack the Native American hero, but they fail and he is forced to flee, but not before abducting his enemy's girlfriend and dragging her into the frozen wilderness. As the Indian and his captive forge more deeply into the tundra, a bond begins to form. (Sandra Brennan, All Movie Guide)"
Alternate title: "Tashunga"
1996
Genre: Adventure
Language: English
Running time: ca. 90 minutes
Directed by Nils Gaup
Written by Gilles Béhat and Philippe Schwartz et al., based on the novel "The North Star" by Will Henry
Cast includes:
James Caan as Sean McLennon
Christopher Lambert as Hudson Saanteek
Catherine McCormack as Sarah
...
Sverre Anker Ousdal as Lindberg
Overview: "The lust for gold provides the motivation in this outdoor adventure. Set in turn-of-the-century Nome, Alaska, it centers on the struggle between an Inuit who comes to the area to claim a gold-rich but sacred land tract and a greedy local businessman who wants it for himself. Desperate enough for murder, the businessman sends henchmen to attack the Native American hero, but they fail and he is forced to flee, but not before abducting his enemy's girlfriend and dragging her into the frozen wilderness. As the Indian and his captive forge more deeply into the tundra, a bond begins to form. (Sandra Brennan, All Movie Guide)"
Sunday, July 27, 2008
"- Per Aabel er mitt store idol"
The Per Aabel award (Per Aabels ærespris) is given out annually to a talented Norwegian actor; it includes a prize of 15 thousand NKr. Per Aabel (1902-1999) was a beloved actor of Norwegian stage and screen.
- Per Aabel er mitt store idol
Fikk ærespris fra legendens hånd
- Jeg er lykkelig. Tenk å få denne prisen fra legendens hånd. Dette er det største som kunne skje meg, utbrøt Sverre Anker Ousdal etter at han seint i går kveld ble tildelt Per Aabels ærespris. Samtidig utpekte han Aabel som sitt store idol.
Håkon Moslet, Dagbladet, 26 November 1996
- Per Aabel er et sant forbilde både for meg og for alle andre norske skuespillere. Hans omsorg og kjærlighet til teatret er helt genuin, strålte Anker Ousdal. Egentlig skulle han fått prisen på Aabels 94-årsdag den 25. april i år, men den gangen lå Aabel selv på Diakonhjemmet med beinbrudd og dertilhørende komplikasjoner
Fra første rad
Men i går var Aabel rede til å innta Nationaltheatret atter en gang. Riktignok bare som publikummer, men fra første rad kunne han finstudere Anker Ousdals voldsomme fysiske utskeielser i rollen som den gale ritmesteren i August Strindbergs «Faderen».
- Sverre Anker Ousdal utfolder seg på liv og død. Jeg blir fylt av glede over å se en slik stor scenekunstner opptre, understreket Aabel før han overrakte æresprisen til den utkjørte Anker Ousdal.
Hjemme igjen
Men selv om Anker Ousdal var prisvinner og hovedrolleinnehaver, var det naturlig nok den 94 år gamle skuespillerlegenden som ble midtpunktet på National i går aften. Aabel sa seg lykkelig over å være tilbake i aktivitet igjen etter vårens sykeopphold.
- Ja, det er riktig så hyggelig. Jeg har heldigvis fått komme hjem til huset mitt på Slemdal i Oslo. Det betyr mye for meg, sa Aabel, som ikke lenger beveger seg uten hjelpemidler.
Rullestol
- Jeg er helt avhengig av rullestol og krykker, sukket han. Men selv om Aabel har skral helse og ikke opptrer lenger, er det ikke noe i veien med den mentale helsa og det sosiale livet.
- For kort tid siden så jeg «Kongsemnerne». Også har jeg vært på «Den ideelle ektemann». Og i går aften var jeg på fest for Toralv Maurstad. Joda, jeg hygger meg, jeg, forklarte han Dagbladet.
Beinbrudd
Aabel hadde lårbeinsbrudd vinteren for tre år siden. Det kom han over med glans. Da var det langt verre med beinbruddet han pådro seg tidligere i år. Den dannede scenekunstneren måtte sitte i rullestol da han i august mottok Oslo kommunes St. Halvard-medalje. Og da han ti dager seinere ble tildelt Holberg-medaljen maktet ikke den skrøpelige kroppen å ta seg til utdelingen i Bergen. På dagen ett år etter at Aabels gode venn og kollega Leif Juster sovnet inn, tok imidlertid den hengivne teaterkunstneren seg til sitt kjære Nationaltheater gjennom snø og kulde. Det satte åpenbart en ung jypling som Sverre Anker Ousdal pris på.
- Per har fulgt meg hele tida. Helt fra jeg begynte her ved teatret som 22-23-åring har han vært her. Hvis jeg kan bety like mye for dagens unge skuespillere som han har gjort for min generasjon, vil jeg ha utrettet noe stort, konkluderte Anker Ousdal.
- Per Aabel er mitt store idol
Fikk ærespris fra legendens hånd
- Jeg er lykkelig. Tenk å få denne prisen fra legendens hånd. Dette er det største som kunne skje meg, utbrøt Sverre Anker Ousdal etter at han seint i går kveld ble tildelt Per Aabels ærespris. Samtidig utpekte han Aabel som sitt store idol.
Håkon Moslet, Dagbladet, 26 November 1996
tildelt Per Aabels ærespris.
Foto: Tore Berksaker.
- Per Aabel er et sant forbilde både for meg og for alle andre norske skuespillere. Hans omsorg og kjærlighet til teatret er helt genuin, strålte Anker Ousdal. Egentlig skulle han fått prisen på Aabels 94-årsdag den 25. april i år, men den gangen lå Aabel selv på Diakonhjemmet med beinbrudd og dertilhørende komplikasjoner
Fra første rad
Men i går var Aabel rede til å innta Nationaltheatret atter en gang. Riktignok bare som publikummer, men fra første rad kunne han finstudere Anker Ousdals voldsomme fysiske utskeielser i rollen som den gale ritmesteren i August Strindbergs «Faderen».
- Sverre Anker Ousdal utfolder seg på liv og død. Jeg blir fylt av glede over å se en slik stor scenekunstner opptre, understreket Aabel før han overrakte æresprisen til den utkjørte Anker Ousdal.
Hjemme igjen
Men selv om Anker Ousdal var prisvinner og hovedrolleinnehaver, var det naturlig nok den 94 år gamle skuespillerlegenden som ble midtpunktet på National i går aften. Aabel sa seg lykkelig over å være tilbake i aktivitet igjen etter vårens sykeopphold.
- Ja, det er riktig så hyggelig. Jeg har heldigvis fått komme hjem til huset mitt på Slemdal i Oslo. Det betyr mye for meg, sa Aabel, som ikke lenger beveger seg uten hjelpemidler.
Rullestol
- Jeg er helt avhengig av rullestol og krykker, sukket han. Men selv om Aabel har skral helse og ikke opptrer lenger, er det ikke noe i veien med den mentale helsa og det sosiale livet.
- For kort tid siden så jeg «Kongsemnerne». Også har jeg vært på «Den ideelle ektemann». Og i går aften var jeg på fest for Toralv Maurstad. Joda, jeg hygger meg, jeg, forklarte han Dagbladet.
Beinbrudd
Aabel hadde lårbeinsbrudd vinteren for tre år siden. Det kom han over med glans. Da var det langt verre med beinbruddet han pådro seg tidligere i år. Den dannede scenekunstneren måtte sitte i rullestol da han i august mottok Oslo kommunes St. Halvard-medalje. Og da han ti dager seinere ble tildelt Holberg-medaljen maktet ikke den skrøpelige kroppen å ta seg til utdelingen i Bergen. På dagen ett år etter at Aabels gode venn og kollega Leif Juster sovnet inn, tok imidlertid den hengivne teaterkunstneren seg til sitt kjære Nationaltheater gjennom snø og kulde. Det satte åpenbart en ung jypling som Sverre Anker Ousdal pris på.
- Per har fulgt meg hele tida. Helt fra jeg begynte her ved teatret som 22-23-åring har han vært her. Hvis jeg kan bety like mye for dagens unge skuespillere som han har gjort for min generasjon, vil jeg ha utrettet noe stort, konkluderte Anker Ousdal.
Subscribe to:
Posts (Atom)
