"Fanny och Alexander : Samtal med regissör och skådespelare"

"Fanny och Alexander" : Samtal med regissör och skådespelare

Ingmar Bergman Face to Face

Fotoer: Jon Asp © Stiftelsen Ingmar Bergman

Dagen före premiären, just efter avslutade repetitioner, fick Face to Face en längre pratstund med två av föreställningens namnkunniga huvudpersoner, Nationaltheatrets trogne regissör Kjetil Bang-Hansen, och Sverigebekante skådespelaren Sverre Anker Ousdal som i rollen som Isak Jacobi gjorde comeback efter några års bortavaro från rampljuset.

Nattvardsgästerna hade premiär i på Nationaltheatret tidigare i år, Höstsonaten har spelats för utsålda hus på Oslo Nye och nu har alltså Fanny och Alexander urpremiär i Oslo. Är detta tecken på en norsk Bergmanvåg?

Kjetil Bang-Hansen: Egentligen inte. Jag ser det mer som en tillfällighet.

Sverre Anker Ousdal: Även Scener ur ett äktenskap har spelats här tidigare och kommer att sättas upp snart igen. Kanske är det början till en Bergmanvåg vi ser.

Hur ser Norges förhållande till Bergmans verk ut?

Kjetil: Bergmans relation till Norge har varit och är betydande, inte bara genom att filmerna visats här utan också genom hans giftermål med Liv Ullmann och att han faktiskt regisserade en uppsättning av Pirandellos Sex roller söker en författare här på Nationaltheatret. Hans vistelse är mytomspunnen, särskilt med kraven på disciplin och tystnad. Hur han försökte sätta stopp för spårvagnen som passerar utanför teatern. Det var uppenbart en maestro på besök.

Sverre: Och folk gillade det.



Som svensk kan man få ett intryck av att Norge är bättre än Sverige på att värna sina konstnärer, från Ibsen till Jon Fosse. Stämmer det?

Kjetil: Inte alls, Fosse är betydligt mer accepterad i Sverige och där har Berit Gullberg och hennes teaterförlag gjort ett fantastiskt arbete.

Hur är förväntningarna inför premiären?

Kjetil: Nu kommer de svenska experterna för att krossa norrbaggarna som stulit nationalverket. Vi trodde alla att Dramaten skulle vara först med att iscensätta Fanny och Alexander. Samtidigt är det kanske lättare för oss. Vi har mindre föreställningar runt verket, kan förhålla oss friare än svenskarna. Det är uppenbarligen en enorm potential i stoffet och det unika i en världspremiär vilket märks inte minst på biljettförsäljningen och responsen i media.

Sverre: Det är något i namnet Fanny och Alexander som sätter sig. Ett eget varumärke som alla kan förhålla sig till. De som inte själva sett den och blivit betagna, har hört om den genom andra.

Kjetil: Den visas också på tv i juletid. Samtidigt är det snart 30 år sedan premiären och jag tror inte att den säljer särskilt bra på DVD. Det är en ny generation som ska komma till teatern och vi gör den i ett nytt medium.

Har ni vågat se om filmen inför arbetet med föreställningen?

Kjetil: Nej, vi har framför allt utgått från boken som ser delvis annorlunda ut än filmen. Initiativet togs av teaterns nytillträdda chef, Hanne Tømta och när hon frågade mig om jag vill göra den tog jag med mig boken till Oxford och satte mig att skriva en bearbetning. Teatern har en annan dynamik och styrka än filmen. Ordet, dialogen är friare i relation till realismen, kalla det teatral magi. Det är vemodigt att tänka att Bergman inte fick bli den förste att själv iscensätta Fanny och Alexander. Vi utgår från tre tidsaspekter, 1900-talets början då den utspelas, den vuxne Alexander som ser tillbaka på sin barndom, samt vår egen tid dagens upplevelse av pjäsen blir central.

Kjetil: Det finns en fara i att skådespelarna spelar alltför bergmanskt, kanske inte minst på Dramaten, att de imiterar hans stil. Teatern är dock ett annat medium och därför har jag strukit och stramat till dialogen.

Kjetil: Vi kommer förmodligen att kritiseras för att uppsättningen inte är tillräckligt svensk, men vi kan inte heller göra den svensk. Skillnaden är alltför stor. Vi får göra den med ett norskt öga.
Norrmän är annorlunda mot svenskar. Vi har inte alls samma erfarenhet av klassamhället som ni svenskar har. Den högborgerliga miljö som finns i Fanny och Alexander finns inte här. Postulaten är mindre formella, och kanske vinner vi en friskhet i detta. Även relationen till teatern är annorlunda.

Sverre: Det är som när man sätter upp Ett dockhem i Sverige, det norska ersätts av något annat.

Vad har varit det svåraste i att överföra till scen?

Kjetil: Det här är Bergmans fetaste verk, det sväller över på alla håll, där en film som Persona i sin magerhet och stringens är dess totala motsats. Frågan är var utmaningen ligger att göra en film som Höstsonaten på scen. Den är redan teater och en scenversion kan ändå inte konkurrera med filmen. Det här handlar om en annan typ av upplevelse. Vi kommer förmodligen kritiseras för att det är för banalt. Men vi lever i en annan teaterepok, i dag präglad av minimalism. Många kommer nog att fråga sig vad det är för en såpopera vi sätter upp egentligen.

Sverre: Men höga publiksiffror vinner över kritiken.



Ni ger uttryck för ett pragmatiskt förhållningssätt, är en stor publik verkligen gott nog?

Kjetil: Det går inte att komma ifrån att det folkliga har en stor kraft. Flera andra städer ligger i startgroparna att sätta upp Fanny och Alexander på scen. Det är något oerhört attraktivt i denna fabel om illusion och verklighet.

Sverre: Det är något särskilt med alla dessa miljöer. Den karaktär jag spelar, juden Isak Jacobi, representerar något tredje, något okänt och mystiskt som vi inte kan förstå. Det är egentligen vad som utspelas i Alexanders fantasi. Det passar perfekt på teatern, som i sig är större än livet självt. Fanny och Alexander är en önskeföreställning, ett idealprojekt som förenar folklighet och konstnärlighet.

(Redaktionen för Face to Face, 10 november 2009)

Komiprisen 2009

Kjersti Holmen and Sverre Anker Ousdal. Foto: Stella Pictures.

Komiprisen, August 2009.

Holmen won the award for best female performance in a revue or comedy for her turn as Edna in "Boeing, Boeing" at the Dizzie Theatre in Oslo.

Æresprisen

Amandakomiteens Ærespris gikk skuespillerne Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal. Foto: Scanpix

"Stedet der alt kan skje"

Stedet der alt kan skje

Nationaltheatrets versjon av storslåtte Fanny og Alexander er på sett og vis et søsterprosjekt til den noe smalere Høstsonaten ved det Norske teatret høsten 2009. De to norske teatrene har tatt på alvor filmlegenden fra vårt naboland, og de to oppsetningene har fått fram viktige sider av Bergmans enorme register. Men som Høstsonaten står også Fanny og Alexander solid på egne ben som teaterprosjekt.

Stein W. Kippersund, teaternett.no, 3. januar 2010

Kari Simonsen og Sverre Anker Ousdal

Det er i seg selv magisk å få et nytt år åpnet i Bergmans ånd med en prolog som presenterer selve teatret, som sådan, som et sted der alt kan skje. I programmet til forestillingen er det ikke måte på hvor ydmyk, respektfull og bortimot redd regissør Kjetil Bang-Hansen har vært for å gi seg i kast med dette ikonet. Det er forståelig, men også en ganske smart tilnærming: For å møte et publikum med argusøyne, som både i Norge og Sverige er klar til å slå ned på tukling med slike klenodier. Og for den svenske nasjonalscenen, Dramaten, ble enden på visa at de kastet kortene.

Vågestykke

Både Nationaltheatret og Bang-Hansen har lykkes, med sitt vågestykke, i å gjøre denne sceneversjonen for aller første gang, med det som framstår som et entusiastisk og helhjertet teamarbeid. Dette er et helstøpt prosjekt, som til tross for julesøtt rampelys og alle kilometere med kostymestoff med sikkert kompass har unngått pompøsitetens felle.

Forestillingen er nær, lekende, morsom og samtidig reflektert. Utvalgsproblemet i et så stort materiale som dette må ha fortonet seg som overveldende. Men regissøren har skrellet seg gjennom løken, og med styrke og tydelighet tatt tak i de sentrale menneskelige forholdene og bildene. Grepet med Alexander Ekdahls (Kåre Conradi) tilbakeskuende fortellerperspektiv fungerer så det suser, enkelt, direkte og troverdig. Griper tak! Kampen for å gjøre sin fortelling viktig og gyldig, uavhengig av hva alskens storheter har gjort tidligere er smertelig. Alexanders kamp for sin fiksjon, for å få lyve (faktisk!) og dikte, etableres med styrke og dybde. Den voksne Alexander glir smidig inn i de påfølgende handlingene, og setter dem i perspektiv, også der nærværet er rent visuelt.

Livsutfoldelse og livskontroll

I programmet står både kostymedesigner, lysdesigner og scenograf fram med noen tanker bak sine bidrag. Og Bang-Hansen har ikke gjort denne forestillingen alene. Scenografien fanger effektivt, stilsterkt og kraftfullt opp hovedmotsetningen som for meg blir hovedtråden i hele stykket: Spennet mellom livsutfoldelse og livskontroll. Dette er et stykke som helt klart er "for folk flest" med stor fascinasjonskraft og underholdningsverdi, og som forhåpentligvis også vil komme tilbake om ikke altfor mange år, på jule- eller nyttårsmenyen.

Men Fanny og Alexander stiller også opp livet og teateret til drøfting. Alle teksthenvisningene til Shakespeare og andre klassikere understreker dette til gagns. Elementer som "karneval" og "faste" kan jo ikke settes på plass, en gang for alle. De fører en evig kamp, i og mellom menneskene. Skal vi skeie ut, eller skal vi forsake, for målets og hensiktens skyld? For hverandre? Det er vel ikke ett svar på det, til enhver tid. Men sympatien i stykket faller uvilkårlig ned på Ekdahl-ene, med deres større eller mindre laster, løgner, småsynder og ufullkommenheter. Farligst blir det om biskopens rene og totalitære idealisme får ture fritt. Det er mulig å håpe at også historien har lært oss i alle fall litt, om prisen for opplegg med bare en løsning.

Forestillingen spiller på hele registeret fra tøylesløs komedie til nattsvart tragedie. Nietzsches kategorier om det "apollinske" og "dionysiske" utfolder seg, og river og sliter i hovedpersonen Alexander. Enkelthøydepunkter er det ellers flere av: Veteranskuespiller Nils Ole Oftebro er et komikkens fyrverkeri, og jeg falt også pladask for Sverre Anker Ousdals nydelige og fast skulpturerte Isak Jacobi. Mye flott også av andre, bevares! Kjersti Holmen tar tak i og får ut sider ved den tragiske Emilie som viser at hun har mer å spille på enn det komiske. For den som måtte være i tvil om det. Scenen der tapet av Oscar slår inn hos Emilie, viser hva Holmen kan hente ut. Gripende.

Nakent og direkte

Hendelsene som er sett med barnas blikk treffer også nakent og direkte der de skal. Bra gjort å få den krevende biten med barneskuespillerne så troverdig, det vitner igjen om solid teamarbeid. I film er ikke dette så sårbart som på en scene, der forløpene skal gjennomføres, "som nye", kveld etter kveld.

John-Kristian Alsakers scenografi er en fryd. Det formelig kiler i magen bare av selve åpningstablået med julespillet, rett og slett tindrende stemningsfullt og nydelig. Og for et stjerneskudd av en etablering da: Vi er i Ekdahls teater, der og da, med en eneste gang! I første akt fungerer trappene og de ulike nivåene storartet som simultanscener, for lurvelevenet i Ekdahl-familiens julefesthus. Sterkest scenografisk blir likevel andreakten etter min mening, med sin velmotiverte strenge form- og fargebruk, der den autoritære trappestrukturen bringer tankene tilbake til en operadekor for en Macbeth-oppsetning på 80-tallet en gang. Og som det i ethvert diktatur finnes smutthull og åpninger, ligger den overdådige sjappa til jøden Isak kamuflert under det hele.

I en større historisk sammenheng har det skjedd mye med et teater som klarer å få plass både til Fanny og Alexander og Verdiløse menn innenfor sin tradisjonelle gullramme på ett og samme år. Da kan virkelig alt skje på denne scenen. Mens de frie gruppene og eksperimentscenene gjennom noen tiår har åpnet opp for samspillet med utprøvende musikk, multimedia, installasjons- og bildekunst bekrefter Nationaltheatrets forestilling institusjonsteatrenes åpning mot andre medieformer. Fanny og Alexander er en kraftig bekreftelse på adaptasjontrenden mellom litteratur, film og teater. Ingen "stener for brød" her - takk for teaterfesten!

"Fanny og Alexander"

"Fanny og Alexander"
by Ingmar Bergman; adapted for the stage by Kjetil Bang-Hansen
Premiere 7 November 2009
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama

Directed by Kjetil Bang-Hansen

Cast includes:

Kåre Conradi as Alexander Ekdahl [as an adult]
Kari Simonsen as Fru Helene Ekdahl
Kim Haugen as Oscar Ekdahl, theatre manager
Kjersti Holmen as Emilie Ekdahl, his wife
...
Sverre Anker Ousdal as Isak Jacobi
...
Bjørn Skagestad as Bishop Edvard Vergérus
Erik Hivju as Bishop Edvard Vergérus

"Storslåtte skuespillere"

Storslåtte skuespillere

«Fanny og Alexander» løftes av skuespillerne, men sliter med kitschy regi.

Therese Bjørneboe, oslopuls, 9.11.09

Hele ensemblet. Foto: Trygve Indrelid

Da Ingmar Bergman skrev manuset til Fanny og Alexander hadde han til dels andre skuespillere i tankene enn dem vi kjenner fra filmen. Det kan man notere seg, for er det noe oppsetningen på Nationaltheatret lykkes i, er det å vise hvor godt rollemateriale Bergman gir til skuespillerne. Når Fanny og Alexander er Bergmans mest teatrale film, skyldes det også at han skrev «gammeldagse» karakterroller.

Fanny og Alexander er på dette punktet en gavepakke til et ensembleteater, og til publikum som får se «sine» skuespillere gjøre rollene og måle krefter med filmskuespillerne. Her løsner det under julaftenscenene, hvor Ågot Sendstads «sublime» fremføring av en tysk lied er et høydepunkt, tett fulgt av Nils Ole Oftebros vrengte øyne i en elskovsscene i tilnærmet stumfilmstil.
Komisk overskudd.

Oftebro innreflekterer et spill med teatersalongen, men det kler en så ekspansiv personlighet som Gustav Ekdahl, og selve forestillingen. Den fungerer nemlig best i de komiske scenene, som fra Bergmans side har smerte og brodd, og ikke minst menneskelig generøsitet og romslighet.

I små og store roller utfolder skuespillerne på Nationaltheatret et overskudd av komisk talent. Forestillingen byr på et gledelig gjensyn med Kari Simonsen, som er mer robust moderlig enn Gunn Wållgren, men som har en skjør sensualitet i samspillet med Sverre Anker Ousdals Isak Jacobi. I denne rollen stilles Ousdal overfor en utfordring han parerer med glans, med sin instinktivt nakne spillestil. Hadde han også fått lov til å utbryte trollmannens skrik over kisten i bispegården!

Gylne øyeblikk.

Forestillingen byr på en skuespillerparade og hel rekke gylne øyeblikk, som i filmen. Men Fanny og Alexander kan også fort bli en teatersviske, til dels nettopp på grunn av de gammeldagse ønskerollene. Kjetil Bang-Hansen er god som personinstruktør, og en umiskjennelig evne til å sy situasjonene sammen og skape driv. Svakheten ligger i Kjetil Bang-Hansens hang til å utpensle og overforklare.

I humoristiske scener fungerer overdrivelsene, men når Bjørn Skagestads bisp forvandler seg til en seksuell sadist, overtar melodramaet. Det er i de eksistensielle og tragiske partiene man merker fallhøyden fra Bergmans film.
Forteller.

Det mest påfallende grepet i denne teaterversjonen, er at Bang-Hansen innfører en forteller: I dette teatret vokste jeg opp, sier Kåre Conradi, og så siterer han fra Strindbergs Ett drömspel. Problemet med dette fortellergrepet, er at det inviterer til å forklare med ord. Det er noe lektoralt ved Kåre Conradis Alexander, enten han siterer Strindberg eller stiller spørsmål ved hva som er sannhet og løgn. Fantasien til Alexander er blitt middelaldrende.

Den kanskje største utfordringen ved å overføre Fanny og Alexander til scenen ligger i at det vrimler av allusjoner til teatret. I familien Ekdahls navn ligger Ibsen. Før Oscar dør, har de prøver på Hamlet. Alexander ser farens gjenferd. Men fordi Bergman fletter teaterreferansene inn i en langt på vei realistisk film, oppstår det et gjensidig og ironisk spenningsforhold; hva er liv, hva er teater? På scenen risikerer det metateatrale å bli kunstferdig banalt.

Oppgjør.

På Nationaltheatret vades det i Shakespeare-sitater. Kill your darlings! fristes man til å si.

Men så følger Emilies (Kjersti Holmen) oppgjør med skuespilleryrket: Vi lever vårt liv i et fantastisk selvbedrag, har aldri brydd oss om samfunnet. Jeg nøler i min dom, og lurer på om Kjetil Bang-Hansens overdrevne bruk av sitater skyldes at han virkelig vil skru det til, utstille hvordan teaterfolk søker tilflukt i andres ord og sitater, for å gi økt kompleksitet og motivasjon til ekteskapet med bispen?

Men så kommer fortelleren Kåre Conradi og begynner å spørre: Var bispen en Claudius? Eller var han en Gregers Werle som med sin ideale fordring strakte hånden inn i vårt liv? Problemet med Bang-Hansens viderediktning, er at Alexanders replikker lyder som regikommentarer eller som «tolkningsnøkler» til stykket. Og min største innvending mot Kjetil Bang-Hansens oppsetning, er at den rasjonalistiske «flinkheten» stiller seg foran historien. Bergmans film etterlater seg alltid undring. Ikke slik her.

Fanny og Alexander er langt på vei et melodrama, men horroren oppleves realistisk og den storslåtte forsoningsscenen på slutten kjennes som en oppvåkning fra en vond drøm. I Bang-Hansens regi utspiller de magiske scenene mot slutten seg parallelt i henholdsvis bispegården og i jødebutikken.

Dreven hånd.

Bang-Hansen regisserer med dreven hånd, og man følger det hele med spenning, også på grunn av den fantastiske teksten. Arrangementene forklarer likevel jødenes voodookunster i direkte overførsel til bispegården, og velden i det som skjer går tapt til fordel for gutteromanen. Men hvordan matche Bergman? Det kanskje mest imponerende i filmen er jo at vi aksepterer magien, helt forbeholdsløst. Jødens skrik over kisten.

Som man kanskje vil huske, legger biskopen (Jan Malmsjö) hånden på skulderen til Alexander i et mareritt på slutten av filmen. Det tilfører en dissonant til den forsonende slutten. Det er antagelig denne dissonansen Kjetil Bang-Hansen vil spore oss inn mot. Men han burde sett dette som et konvensjonelt, kunstnerisk grep som hører til komediegenren, les: Shakespeare, i stedet for å fristes til psykoanalyse.

"Fanny og Alexander"

Sverre Anker Ousdal as Isak Jacobi, and Kari Simonsen as Helena Ekdahl.

Bilder: Nationaltheatret.

Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal

Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal. Foto: Audestad Paal. Kilder: Oslopuls, 13.05.09

"Helge Jordal, Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal ble hedret med Amandakomiteens Ærespris"

Helge Jordal (til venstre), Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal ble hedret med Amandakomiteens Ærespris. Foto Helge Hansen/Den norske filmfestivalen.

Filmweb.no

"Brodal og Ousdal æresmedlemmer"

Brodal og Ousdal æresmedlemmer

Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble søndag 30. august 2009 utnevnt til æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund. Utnevnelsen fant sted under seminaret "Skuespillerens makt" i Litteraturhuset i Oslo.

Norsk Skuespillerforbund, [30 august 2009?]

Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”.

Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:

Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.


Svein Erik Brodal

Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år.
Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975- 1976 og fra 1979 – 1990.

Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.
I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.

Brodal har også regissert to Preusen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad.

Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)


Sverre Anker Ousdal

Sverre Anker Ousdal er født 18.juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970.

Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth , Richard II , Byggmester Solness og Brand , Dr. Rank i Et Dukkehjem , James Tyrone i Lang dags ferd mot natt , Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten . Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst.

Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal fikk han i år utdelt Amandakomiteens ærespris for sin innsats for norsk film.

(Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)

"Brodal og Ousdal æresmedlemmer i NSF"

Brodal og Ousdal æresmedlemmer i NSF

Scenekunst.no mandag, den 31. august 2009

Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal ble i Oslo igår utnevnt som æresmedlemmer av Norsk Skuespillerforbund.

Pressemelding fra Norsk Skuespillerforbund:

UTNEVNELSE AV ÆRESEMEDLEMMER 30. august 2009

Æresmedlemskap i Norsk Skuespillerforbund er en utmerkelse som henger høyt. I forbundets lover heter det at: ”Æresmedlemskap tildeles personer som har hatt spesiell betydning for forbundet, scenekunsten eller skuespilldiktningen”. Forbundets første æresmedlem ble utnevnt den 29. mai 1900 – og het Bjørn Bjørnson. Norsk Skuespillerforbund har 21 nålevende æresmedlemmer. I dag kan listen tilføyes to nye navn:

Svein Erik Brodal og Sverre Anker Ousdal.

[Bild: Det Norske Teatret]

Svein Erik Brodal er født 21.02.1939. Han ble elev ved Statens Teaterskole i 1958 og debuterte i 1960 ved Det Norske Teatret. Her ble han ble fast ansatt i 1962, og her virket han fram til han gikk av med pensjon i år. Brodals kjærlighet til skuespillerkunsten – og teatret spesielt – framheves av hans kolleger. ”Han er en mann som ikke først tenker på seg selv, men hva som er best for teatret”, sier én. Dette ble nok satt spesielt pris på i de elleve årene han var teatersjef ved Det Norske Teater: Fra 1975 - 1976 og fra 1979 – 1990.

Blant Brodals roller kan nevnes tittelrollene i Hamlet og Brand, Paulus Hove i Læraren, Tesman i Hedda Gabler og feltpresten i Mor Courage. I 1999 mottok han Aksel Waldemars minnepris for særlig innsats for nynorsk som scenespråk.

I 1985 mottok han Totenmarkens Bragdstatuett, blant annet for sin innsats som sentral drivkraft bak prosjektteatret Toten Teater. Her skrev og regisserte han monologen Ælle menneska mine for Inger Lise Rypdal i 1989, og framførte senere sitt eget kirkespill Jeg og Gud – sammen med sin kone Gudrun Waadeland.

Brodal har også regissert to Prøysen-novellefilmer for NRK: Den blå koppen og Blommer på bar mark. Han har dessuten gitt ut to diktsamlinger, en roman, kortprosa og sakprosa. I 1979 gav han ut fagboken Syn på teater og i 1981 en biografi om Tordis Maurstad. (Kilder: Det norske teatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)

[Bild: Ibsen.net]

Sverre Anker Ousdal er født 18. juli 1944. Han debuterte på Den Nationale Scene i Bergen i 1965 i musikalen Tips om å nå til topps. Etter tre år ved Oslo Nye Teater ble han ansatt ved sin nåværende arbeidsplass, Nationaltheatret, i 1970. Ousdal har gjennom sin lange karriere vist stor allsidighet – i alt fra komedier og musikaler til klassikere, moderne dramatikk og realistisk drama. Av viktige roller kan nevnes tittelrollene i Macbeth, Richard II, Byggmester Solness og Brand, Dr. Rank i Et Dukkehjem, James Tyrone i Lang dags ferd mot natt, Helge i Festen og nylig Max i Pinters Hjemkomsten. Ousdal har tidligere mottatt Per Aabels ærespris og er slått til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk scenekunst. Han har spilt i flere tv-produksjoner og mottok i 1990 Amandaprisen for sin rolle i Strindbergs Kreditorer i Fjernsynsteatret. Ousdal har ikke minst gjort seg bemerket i flere filmsuksesser, som ”Orions belte”, ”Etter.. Rubicon”, ”Kristin Lavransdatter” og Isabel Coixets ”Språkets hemmelige liv”. Sammen med Kjersti Holmen og Helge Jordal ble han i år tildelt Amandakomitéens ærespris for sin innsats for norsk film. (Kilder: Nationaltheatret.no, Norsk Teater- og filmleksikon.)

"Hagefesten ingen sier nei til"

Hagefesten ingen sier nei til

Skandalene kommer når pressen har gått hjem, sier Jo Nesbø om Aschehougs sagnomsuste hagefest.

FRA FEST TIL FEST: Filmparet Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal. Foto: Scanpix

Catherine Gonsholt Ighanian, VG.nett, 27.08.2009

Flere hundre gjester strømmet til Aschehougs store hagefest i hovedstaden torsdag kveld - hagefesten det i alle år har gått gjetord om, og som nå ble arrangert for 33. gang.

Blant de selvskrevne gjestene var et av forlagets store trekkplastre i høst, Jo Nesbø, som om kort tid lanserer sin nye roman «Panserhjerte».

Nesbø trekkplaster

- Jeg har nok vært på denne festen en fem-seks ganger, sier forfatteren som innrømmer at han kjenner til alle historiene fra år tilbake om forfattere som havnet i slåsskamp, og par som gikk hver til sitt, nettopp etter denne hagefesten. Nesbø vil ikke påstå at skandalenes tid er helt forbi.

- Men det skjer ført når pressen har reist. Jeg kan selvsagt si hvor alle går når festen er over kl. 20, men da må jeg skyte deg etterpå, sier Nesbø til VG TV med glimt i øyet.

- Folk tiltrekkes nok av myten om hagefesten, legger Nesbø til.

En som fant veien til hagefesten for aller første gang, var statsminister Jens Stoltenberg. Sammen med sin far Thorvald Stoltenberg lanserte han tidligere i dag boken «Samtaler».

- Det er faktisk min aller første hagefest, men nå har jeg jo vært med på å gi ut bok, så da har jeg rett til å være her, smiler statsministeren som legger til at han synes det er hyggelig å feire bokslippet på fest sammen med sin far.

Milde taus om sniketriks

Musikkjournalist Tor Milde innfant seg også på hagefesten.

- Jeg tror ikke noen som blir bedt på denne festen, ikke møter opp, sier Milde til VG Nett. - Selv har jeg til og med vært her uten å vere bedt, røper Milde som ikke vil si hvordan man kommer seg inn på den sagnomsuste festen uten invitasjon.

- Nei, det vil jeg ikke si, i tilfelle jeg ikke blir bedt neste år, humrer Milde.

Snek i køen

Ingen hagefest uten forfattervenninnene Anne B. Ragde og Unni Lindell, som opp gjennom årene har sørget for furore på flere enn én hagetilstelning i regi av forlaget. De to ankom festen sammen, og innrømmet for VGTV at de snek i den lange køen med gjester for å komme fort inn.

- Men vi skal oppføre oss pent i dag, sa bokaktuelle Ragde og Lindell og forklarte at det løftet skulle de klare å holde ved å holde seg unna hverandre på festen.

- Det har vært snakket om så mange skandaler på denne festen opp igjennom, sier Vibeke Løkkeberg som ankommer med ektemannen Terje Kristiansen.

- Jeg har i hvert fall aldri vært involvert i dem, sier Løkkeberg, mens ektemannen skyter inn. - Man må til utlandet for å finne skandaler.

Filmpar festet

Å stå på gjestelisten til hagefesten er bar spesielt utvalgte forunt. Samtidig har kanskje flertallet av gjestene aldri skrevet en bok i sitt liv.

- Jeg vet rett og slett ikke hvorfor jeg er her, sier filmstjernen Sverre Anker Ousdal som kommer til hagefesten med skuespillersamboer Kjersti Holmen. For under en uke siden ble begge belønnet med æres-Amanda under filmfestivalen i Haugesund.

- Vi går fra fest til fest om dagen! Vanligvis festern vi med skuespillerkolleger, så dette er en fin forandring, sier Holmen til VGTV.

Tradisjonen tro ble den årlige Aschehougprisen delt ut - denne gangen til forfatter Thure Erik Lund (50).

Blant de andre som festet i forlagets hage under en skygrå himmel, var Abid Raja, Vendela Kirsebom, Herodes Falsk, Lars Lillo Stenberg, Andrine Sæther, Ravi, Paperboys-Vinni, Jonas Gahr Støre, Karita Bekkemellem, Åsne Seierstad, Kåre Willoch og en rekke andre celebriteter.

"Åttitalls-helter hedret med Amandas ærespris"

Åttitalls-helter hedret med Amandas ærespris

I 1985 opplevede gjengen bak «Orions Belte» å bli kveldens store vinnere under den aller første Amanda-utdelingen. 25 år etter fikk de tre skuespillerveteranene fra filmklassikeren nok en gang gleden av å dele hedersrusen sammen.

Kjersti Holmen, Sverre Anker Ousdal og Helge Jordal mottok heder og ære i jubileumsutdelingen i Haugesund.

Anneche Skaar, waschera, 21.08.2009

25 år etter

Nå ble Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Kjersti Holmen hedret med æresprisen for sin markante og langvarige rolle innen film, teater og fjernsyn.

Helge Jordal syntes det var veldig hyggelig med prisen, men overraskende.

– Ka, er eg så gammal? Jeg holder jo på med film fortsatt, sa han til Waschera etter utdelingen.

For 25 år siden gikk den gjeve prisen også til en av hjernene bak «Orions Belte», nemlig redigereren Bjørn Breigutu.

Den gangen mottok filmen også den aller første Amandaprisen for beste film og fikk et aldri så lite prisdryss videre under utdelingen.

Hedret tidligere

De tre scenvandte personene har alle tidligere blitt hedret med den bronsebelagte Amanda-statuetten.

Helge Jordal fikk en Amanda-pris for beste mannlige skuespiller for sin rolle i «Orions Belte» i 1985 .

Sverre Anker Ousdal ble hyllet med Amanda-pris for hovedrollen i Fjernsynsteatrets «Kreditorer» i 1990.

Kjersti Holmen har fått to Amanda-priser tidligere. Den første fikk hun i 1993 for sin prestasjon i «Telegrafisten» og den andre fikk hun i 2000 for innsatsen i «Sofies verden» og «S.O.S».

"Fikk æres-Amanda"

Fikk æres-Amanda

Helge Jordal fikk Æresamanda for innsatsen i «Orions belte».

Helge Jordal ( til venstre), Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal mottok fredag kveld Amandakomiteens Ærespris i Haugesund. Amanda ble i år delt ut for 25. gang. Foto: [Stian Lysberg Solum] Scanpix

Linn Gjerstad, bergensavisen.no, 21.08.2009

Sammen med medskuespillerne i «Orions belte», Kjersti Holmen og Sverre Anker Ousdal, fikk Helge Jordal selveste æresprisen i går.

– Jeg husker da det var premiere på og folk kom ut av kinoen. De kunne liksom ikke si det ordentlig, men sa at «det var jo bra for å være norsk». Det sier ikke folk lenger, og det er bra, sier Jordal.

Prisen ble utdelt av juryformann Åse Kleveland, som berømmet trioen for å ha hatt «en enorm innflytelse på norsk populærkultur».

– De er tre fantastiske skuespillere som har gitt oss veldig mye. De representerte noe ungt og friskt da de snudde opp-ned på filmnorge op 1980-tallet, sier Kleveland.

KJÆRESTESKRYT: Tidligere på kvelden gjorde «Max Manus» storeslem i Haugesund.

– Axel er verdens beste skuespiller, sier Tone Damlie Aaberge om mannen hun omsider vedgår at er kjæresten.

Og amandajuryen er enig med henne. De ga Axel Hennie prisen for «Beste skuespiller».

«Max Manus» – filmen om den bergenske motstandsmannen, der Hennie har hovedrollen, sanket hele seks priser i går – blant annet den gjeveste for «Årets film». Filmen hadde et samlet budsjett på 55 millioner kroner, og er dermed et av Norges hittil dyreste filmprosjekter. Den hadde norsk premiere 19. desember 2008, og hadde over 140 000 besøkende den første helgen. Dette er tidenes beste åpningshelg for en norsk film.

STORESLEM: Den var nominert til ti Amandapriser i går, og stakk av med seks av dem. Blant annet fikk tidligere DNS-skuespiller Agnes Kittelsen pris for beste kvinnelige birolle for tolkningen av rollen som Tikken Manus.

– Dette var veldig hyggelig. Tusen takk, sier hun.

Spente og stivpyntede møtte filmkjendisene da norsk films aller gjeveste pris skulle deles ut i Haugesund i går.

– Valget av mitt av følge var veldig enkelt. Jeg valgte rett og slett den vakreste jenten, sier en tydelig fornøyd Axel Hennie til NTB.

Sogndalsjenten Tone og Axel har vært et par en tid, men først i går bekreftet de forholdet.

– Ja, vi er kjærester, sier Hennie til dagbladet.no.

– Jeg har ventet på Tone i 33 år, kunngjør den forelskede prisvinneren til TV 2.

"Tilbake etter kreftoperasjonen"

Tilbake etter kreftoperasjonen

Sverre Anker Ousdal måtte få ny lever og mistet synet. Nå er han endelig tilbake på scenen for fullt.

Arve Vassbotten, seher.no, 18. aug 2009

Sammen på scenen: - Det er kjempefint, sier Kjersti Holmen om å spille sammen med kjæresten Sverre Anker Ousdal igjen.

Tilbake: Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal på scenen "Hjemkomsten". Nå er Sverre Anker Ousdal snart tilbake for fullt i "Fanny og Alexander".

For halvannet år siden ble Sverre Anker Ousdal (64) sykemeldt på grunn av kreft og måtte trekke seg fra stykket "Hjemkomsten" på Nationaltheatret.

Men nå er Ousdal for første gang siden sykdommen klar for en storoppsetning igjen. Og han gjør comeback med kjæresten Kjersti Holmen, som også er med i stykket.

- Det er kjempefint, sier Holmen til Her og Nå om å få spille med Ousdal igjen.

Etter at kreften ble oppdaget fikk Ousdal en ny lever, men under transplantasjonen fikk han en skade på en synsnerve og fikk redusert synet kraftig. Dette skal nå være på bedringens vei, men til Aftenposten har han tidligere forklart hva som skjedde.

- Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før, sa Ousdal til Aftenposten.

I november står kjæresteparet på scenen i "Fanny og Alexander". Til tross for et kort comeback i mai, blir dette første gang han er tilbake for fullt.

"Teaterhøsten er her – og den er blågul"

Teaterhøsten er her – og den er blågul

Fire store svensker preger Oslo-teatrenes høstprogram. Kåre Conradi skal måle krefter med en av dem i en av sesongens største roller.

Annette Orre, dagsavisen.no, 11. august 2009

Bild: Oslopuls

– Det mørke er kanskje enda mer umiddelbart tydelig? Noe av det første jeg tenker på – og nå svarer jeg fra et litt overfladisk ståsted – er de virkelig store skjebnene og de store forfatterne som ønsker å avsløre menneskenes hemmeligheter, sier Kåre Conradi om dramatikken fra vårt naboland, som i høyeste grad vil spille en stor rolle på teatrenes høstrepertoar. Selv er han tilbake på sin gamle arbeidsplass Nationaltheatret i hovedrollen som Alexander i verdenspremieren på teaterversjonen av Ingmar Bergmans «Fanny og Alexander». Bergman blir det også på Oslo Nye, der Lise Fjeldstad og Nina Ellen Ødegård skal gjøre mor-og-datter-rollene som Ingrid Bergman og Liv Ullmann udødeliggjorde i «Høstsonaten». På plakaten til Det Norske Teatret står August Strindbergs «Den Store landevegen» og Lars Noréns «Lys», sistnevnte en urpremiere som regisseres av Eirik Stubø. Den yngste forfatteren i den eksklusive firerbanden er Sara Stridsberg. I 2007 vant hun Nordisk Råds litteraturpris for sin «Drømmefakultetet», nå viser Torshovteatret sceneversjonen av hennes fortelling om Valerie Jean Solanas i Kjersti Horns regi. Men stykket det kanskje er knyttet aller størst forventninger til er altså «Fanny og Alexander», som teatersjef Hanne Tømta etter årelang jobbing og litt flaks klarte å sikre seg verdenspremieren på, til og med før svenskenes Dramaten.

– Det er en fantastisk rolle å få komme tilbake til Nationaltheatret med. Det har vært mye frilansjobbing de siste årene, men det er her jeg føler at jeg hører hjemme, sier Conradi, som har vært fast ansatt på teatret siden 1995.

Ingen barnerolle

– I det siste har vi sett deg på film, i shakespearske lystspill og i «Singin‘ in the Rain», hva tenker du om å gå inn i en langt dystrere setting som man jo må kunne si at Bergmans univers etter hvert utvikler seg til, på tross av alle selskapene og de høystemte teateroppsetningene?

– Det er dette jeg liker aller best, dette landskapet jeg trives aller best i, og som jeg alltid lengter tilbake til. Men det finnes jo ekstremt mye humor i dette stykket også. Selv om det er en stund siden jeg så filmen og TV-serien har den utrolig mange kraftige bilder som setter seg fast i en, fra de ekdahlske juleselskapene til oppkastscenen på loftet.

Da regissør Kjetil Bang-Hansen ringte og tilbød Conradi en jobb i oppsetningen, spurte sistnevnte litt eplekjekt om han var tiltenkt barnerollen som Fanny. Han var nærmere sannheten enn han trodde. For mens søskenparet, som i filmen, vil bli spilt av to barneskuespillere, vil i tillegg den voksne Alexander fungere som en retrospektiv og reflekterende gjennomgangsfigur i fortellingen.

– Dette er materiale som er så rikt at det krever refleksjon, en refleksjon som teatret har mulighet for å vise på en annen måte enn det man gjør på film. Vi ville belyse både skyggene og lyset fra vår egen vinkel. vårt eget brennpunkt. Og brennpunktet i denne oppsetningen er hvordan denne stygge, vakre fortellingen virker inn på dem som opplever den, og særlig på barnet Alexander, sier Bang-Hansen.

For fra å vokse opp i en blant alle de sjarmerende og livsnytende familiemedlemmene i det ekdahlske teaterdynastiet, rives søskenparet brått inn i det mørkeste mørke i den fengselslignende bispegården der de havner når moren gifter seg på nytt. Alexander-skikkelsen er på mange måter det nærmeste Bergman kom et selvportrett. Han hadde selv en far som var prest, og biskop Vergéus var blitt stående igjen som en av de grusomste skikkelsene i skandinavisk filmhistorie.

– Kåre har den intellektuelle tilnærmingen som denne rollen krever, og jeg er utrolig glad for at han sa ja til å gjøre den, sier regissøren.

Teaterkjærlighet

Og det er en gigantoppsetning Conradi skal fronte, sammen med Kjersti Holmen i rollen som hans mor Emilie Ekdahl. 30 av teatrets skuespillere står på scenen, sammen med et titall statister. Bjørn Skagestad og Erik Hivju som biskopen, Kari Simonsen som matriarken Helene Ekdahl og Sverre Anker Ousdal som Isak Jacobi er bare noen av de mange toppnavnene på rollelista.

– Det er galskap, dette, på mange måter. Stykket representerer en enorm jobb for alt fra kostymeavdelingen til scenografene, det er et enormt prosjekt med altfor mye å holde styr på, gliser Bang-Hansen om den for lengst legendariske historien som i filmversjonen anno 1982 ble belønnet med fire Oscar-statuetter.

Han snakker også varmt om teaterbiten av stykket, som han har planer om å betone i sin iscenesettelse.

– Kjærligheten til teatret gjennomsyrer Bergmans tekst, jeg mener at noe av det vakreste som noen gang er sagt og skrevet om teatret sies i dette stykket. Derfor vil jeg driste meg til å si at det passer vel så godt i teatret som på filmlerretet, sier han, men bemerker tørt at han ikke blir overrasket hvis det finnes eksperter, på begge sider av Svinesund, som vil fare opp og mene at det han bedriver er helligbrøde.

Til slutt, sånn for ordens skyld, er det verdt å nevne at svenskedominansen ikke er total. Blant høstens urpremierer finner vi både stykker signert Lars Saabye Christensen i «Chet spiller ikke her» og Johan Harstad i «Screen tests 9», samt «Plastilina» fra den unge og fremadstormende Vassilij Sigarev. Størrelser som Maksim Gorkij og Anton Tsjekhov er også representert. Og Henrik Ibsen, selvfølgelig.

"Stjernelag bekler rollene når «Maskeblomstfamilien» blir film"

Stjernelag bekler rollene når «Maskeblomstfamilien» blir film

Maria Bonnevie, Sverre Anker Ousdal, Sven Nordin og Kjersti Holmen leder an.

Filmpar: Sverre Anker Ousdal gjør sin første filmrollen siden 2005, mens Kjersti Holmen spiller en gammel jomfru, som ikke har det så bra med seg selv. Foto: Jørn H. Moen.

Gjermund Jappee, dagbladet.no, 09.07.2009

— Dette er et drømmelag av skuespillere. Vi var veldig innstilt på å velge de aller beste til rollene, og det har vi klart, sier regissør Petter Næss til Dagbladet.

Det skorter ikke på erfaring når han går i gang med innspillingen av «Maskeblomstfamilien» i slutten av august. Til den mørke historien om en kjønnslig misdannet gutt som vokser opp i Oslo på 60-tallet har han hentet Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold som guttens foreldre.

Rollen som guttens tante fylles av Kjersti Holmen — som særlig gleder seg til å etterlikne en død hest.

— Det er i hvert fall det hun likner på ifølge et av stikkordene i manuset. Dette er en gammel jomfru, som ikke har det så bra med seg selv. En veldig spennende rolle, sier Holmen.

For tida sitter hun og venter på at Lars Saabye Christensens roman skal komme i posten.

— Det er ikke akkurat vanskelig å takke ja når så dyktige kollegaer er involvert, både foran og bak kamera. Dette oser av soliditet.

Hentet fra «Himmelblå»

Tidligere i vår regisserte Petter Næss de to første episodene i den kommende sesongen av «Himmelblå». Fra Ylvingen tok han med seg en av øyboerne til den viktige rollen som den misdannede guttens engasjerte lærer.

— Dette er en fyr som er litt sånn som Robin Williams var i «Dagen er din», om du har sett den. En litt sånn grip-dagen-fyr. Dette er læreren mange av oss har vært så heldige å ha fått møtt i det virkelige liv. Én som ser elevene og som har respekt for dem, sier Hallvard Holmen.

Holmen, som har slått igjennom for alvor som joviale Roy i NRKs populære øydrama, er spesielt begeistret for Saabye Christensens manus.

— Dette er et av de beste jeg har lest noen gang. Det er knakende godt skrevet, river tak i deg, kaster deg rundt og får deg til å le og gråte.

Tilbake etter sykdom

I filmens skolepersonale inngår også Sverre Anker Ousdal, som spiller den unge guttens rektor. Anker Ousdal gjør sin første filmrolle siden 2005.

For halvannet år siden ble han rammet av kreft. Deretter måtte han gjennom en levertransplantasjon. Nå er han erklært frisk og tilbake som skuespiller, selv om synet hans er svekket etter at han fikk en svært sjelden skade på synsnerven under operasjonen.

— Vi tok opp «Hjemkomsten» på Nationaltheatret tidligere i år, og det gikk bra. Jeg har ikke filmet på en stund, så da denne sjansen bød seg, føltes det riktig, sier han.

Til rektorrollen henter han erfaring fra sin egen skolegang.

— Det er gøy å tenke tilbake på min egen ungdom og se hva jeg kan bruke til rollen.

Karakteren min er en mann som både har strenge og milde sider. Jeg hadde både strenge og milde lærere selv, men ingen som var begge deler. Det gjør denne rollen interessant.

Melankolsk Nordin

Petter Næss og Sven Nordin har tidligere gjort stor suksess sammen i «Elling». Denne gang har Næss funnet plass til lysluggen som melankolsk politibetjent.

— Egentlig så jeg for meg en annen rolle til Sven, men da han var opptatt med andre prosjekter, fant vi denne, litt mindre rollen. Han er en politimann som er trett av elendighet og håper alle er uskyldige, forteller Næss.

Hovedrollen som den unge, manipulerende gutten er foreløpig ikke fylt, men regissøren skal snart velge blant et par aktuelle kandidater. Filmen beskriver han som en psykologisk thriller uten det tradisjonelle hevnmotivet.

— Samtidig er det en klassisk tragedie om en karakter som styrer mot undergangen.

En gutt som opplever at han er uønsket, men som nekter å være et offer og tar kontroll over omgivelsene i stedet for å la seg styre av dem, sier han.

"Ousdal vil på scenen igjen"

Ousdal vil på scenen igjen

- Jeg tenker at jeg skal klare det. Men skummelt er det, sier Sverre Anker Ousdal (64). Etter halvannet års kreftsykdom er skuespilleren tilbake på Nationaltheatret.

For et halvt år siden våknet Sverre Anker Ousdal (64) opp etter en langvarig operasjon; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade. Foto: Tor G. Stenersen

Kaja Korsvold, Aftenposten.no, 01.05.09

–Jeg er sterkt svaksynt. Jeg ser at fotografen legger seg ned, men kan ikke se om han har skjeggstubber.

Skuespilleren som gjennom en årrekke har vært en av Norges mest brukte, sitter på takterrassen på Frogner. Han ler litt av Aftenpostens fotograf, som ligger på gulvet i håp om å få et godt portrett fra uvant vinkel. Terrassen er en perle, med utsikt til syv kirkesogn. Ousdals problem er at han kan ikke se alle kirkespirene mer. 64-åringen er blitt svaksynt. For et halvt år siden våknet han opp etter den langvarige operasjonen; han hadde fått ny lever. En vellykket operasjon. Men med en helt uventet skade.

–Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at du ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven. Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare én av 250000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.

Nytt handicap.

Vel halvannet år er gått siden Ousdal måtte kaste inn håndkleet. Mens det ennå gjensto flere forestillinger av suksessforestillingen Hjemkomsten på Nationaltheatret, måtte teatret avlyse. Ousdals kreftsykdom måtte behandles. I dag har han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handicap.

–Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen: Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten og du kan komme til å spille igjen.

–Tenkte du selv at karrièren var forbi – at du aldri kom til å stå på en scene igjen?

–Nei, etter hvert som dagene gikk, syntes jeg selv at jeg så bedre og bedre. Jeg tenkte; gudskjelov at jeg ikke er bussjåfør. På teatret prøver vi på et arrangement i seks uker. Du vet hvor du skal sette deg, hvor du skal stå. Jeg tenkte at jeg er heldig som har dette yrket. Det eneste jeg må passe meg for, er orkestergraven, jeg er litt redd for å falle ned.

Sterkt sollys flommer ned over takene på Frogner. Ousdal drikker kaffe og snakker nøkternt. Samboeren Kjersti Holmen, som har laget kaffen og servert oss muffins, har vært en stor støtte, forteller han. De har stått last og brast sammen.

–Jeg er motstander av «stå frem»-intervjuer. Men det er viktig å fortelle om situasjonen før jeg skal på scenen igjen, sier han.

22. mai er han tilbake i rollen som faren Max i Harold Pinters Hjemkomsten. «Sverre Anker Ousdal har aldri vært styggere og mer innful på en scene. Hans ustelte Max i helsetrøye, tøfler og strikkelue troner som en konge i lenestolen» skrev Aftenpostens anmelder i april for to år siden, da Hjemkomsten hadde première. Ousdal kan ikke få fullrost teatret nok for at de har beholdt dekorasjonen til Hjemkomsten, som gikk for fulle hus da han ble syk.

–Det er fantastisk for meg at jeg kan gå inn i et stykke jeg har spilt før. Både teksten og arrangementet sitter. Jeg spiller en gammel far med stokk som sitter i en lenestol og skjeller ut sønnene.

–Hva er mest skummelt med å stå på scenen igjen?

–Overgangen mellom sterkt scenelys og total blackout når vi skal ut og inn blir verst. Men da er det tross alt mange på scenen som kan hjelpe meg. Som jeg ser det nå, skal jeg klare det. Men skummelt er det. Vi får se hvordan det går. Hvis det går bra, kan jeg være med i andre stykker.

–Du har vel hatt stunder der du har vært langt nede?

–Jo, selvfølgelig. Men så tenker jeg på hvor mye jeg vet om rommet og geografien på en scene. Jeg må prøve det å være skuespiller igjen. I min alder blir det ikke roller der jeg løper ut og inn av scenen allikevel. Jeg tror jeg skal klare det, men er veldig spent.

Sønnen Mads støtter.

Sverre Anker Ousdal har fått følge av et av sine tre barn på scenen. Mads Ousdal, etter hvert nesten like fetert som faren, er også med i Hjemkomsten, nettopp som en av farens sønner.

–Mads har vært til stor hjelp. Det er veldig bra at vi er i samme stykke. Han har lest inn hele teksten på et opptak, både mine replikker og motreplikker, som jeg kan jobbe med. Det blir fint å ha Mads der på scenen, en ekstra dimensjon. Samtidig er jeg jo så fæl i rollen. Jeg skjeller ham ut på annenhver side i manus.

Ousdal vil gjerne legge inn et ord for Harold Pinters stykke. Han synes nobelprisvinneren har en nesten uhyggelig aktualitet.

–Folk forlater teatret med en uhyggestemning etter å ha sett stykket. Finanskrisen har skapt noe av den samme stemningen i hele verden. Jeg syns det er fint at vi kan spille et stykke der dette er et kunstnerisk uttrykk.

–Tror du at du kommer til å være med i oppsetninger etter dette?

–Ja. Da må jeg være med i stykker der synshemmingen ikke har betydning. Hvis ikke jeg føler det blir veldig nifst å være på scenen. Men jeg tror ikke det. Jeg hadde et uhell for et par uker siden, tok feil av dodøren og døren til baktrappen om natten i halvsøvne. Jeg tråkket ut og datt helt ned til bunnen, brakk håndleddet og havnet på Ullevål. Nå trener jeg meg opp ved å gå tur. Gipsen skal av før forestillingen. Man kan ikke gi opp.

–Ville det være fælt å gi seg som skuespiller?

–Nei. Jeg hadde ikke tenkt på å gi meg før dette skjedde. Men jeg er tross alt fornøyd med karrièren. Jeg har fått gjort så mye, jeg har filmet i mange land. Spilt store roller på teatret. Men skulle jeg få roller som den i Hjemkomsten, som ikke krever stor fysisk aktivitet, så er det jo fristende.

Glad i å snekre.

Skuespilleren har fulgt oss ned trappen fra takterrassen. Han viser oss rundt i loftsleiligheten. Har ingen problemer her hjemme i sin egen geografi. Han kan gå i butikken, han kan ta bussen. Men lese, se på TV og kjøre bil kan han ikke.

–Det bordet snekret jeg selv. Det siste jeg gjorde, sier han og peker på det smekre spisebordet.

–Hobbyen min er finsnekring. Jeg har etter hvert fått meg et fint verksted i huset mitt på Lista. Nå blir det vel ikke snekring. Men har planer om å mure litt, sier Ousdal. Røttene hans ligger i de traktene der han har kjøpt sommerhus. Der har han en far som er over 90 og som er fin å snakke med.

–Har legene på Rikshospitalet beklaget det som skjedde?

–Ja, de synes det er forferdelig. De har aldri opplevd dette før. Ingen kan lastes. I dag vet jeg bare at jeg ikke ser så godt som jeg gjorde. Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres, var jeg på Sørlandet. Jeg kjørte inn til sykehuset og parkerte. Den bilen måtte noen andre hente.

–Har du vært heldig eller uheldig?

–Jeg har vært kjempeheldig. Med ny lever fikk jeg en ny sjanse. Jeg skal stå på scenen igjen, teatret legger alt til rette. Og jeg skal til og med spille i det stykket jeg liker aller best, nemlig Hjemkomsten, sier Sverre Anker Ousdal.