Showing posts with label 1985. Show all posts
Showing posts with label 1985. Show all posts

Saturday, September 13, 2014

Sverre Anker Ousdal bildegalleri

A strangely idiosyncratic and completely unchronological retrospective of Sverre Anker Ousdal's film and television career -- but we're not complaining much, because those two early pictures are worth it.

Sverre Anker Ousdal bildegalleri 

Sverre Anker Ousdal har vært en av Norges mest markante skuespillere helt siden han gikk ut av Teaterhøgskolen i 1965 til hans siste forestilling i november 2013. Her er noen glimt fra den lange karrieren hans:

Orions belte: Tre nordmenn, spilt av Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Hans Ola Sørlie, havner midt i skuddlinjen i et storpolitisk maktspill. Actionsuksessen ”Orions belte” ble sluppet i 1985. Foto: Filmeffekt AS

Tidlig karriere: I 1969 jobber Sverre Anker Ousdal i NRKs radioteater sammen med Gunnar Olram, Evy Engelsborg og Jens Bolling. Foto: Mentz Schulerud jr.

Ung: I filmen ”Vellykket liv for tre” fra 1971 spiller Ousdal mot Arne Lie. Foto: Jan Nordby/NRK

Bestevenner: Klabb og Babb i Portveien 2 gjorde uutslettelig inntrykk på en hel generasjon norske barn. Sverre spilte Babb, Øyvind Blunck var Klabb, her fra en innspilling i 1985.

Predikant: I filmen ”Cellofan- med døden til følge” fra år 2000 tar Ousdal rollen som forkynneren Vegard Birkeland. NRK

Dramatikk: I spillefilmen Etter Rubicon fra 1987 spiller Ousdal overlegen Jon Hoff. Han er overbevist om at myndighetens forsøk på å stanse hans undersøkelser om hva som egentlig feiler to unggutter han fikk til behandling, er politisk begrunnet. Og undersøkelsene bringer ham langt utenfor hans egentlige domene. Foto: Filmeffekt/Norsk Film A/S

Fleksnes: Tonen ved frokostbordet er ikke akkurat hjertelig mellom Fleksnes (Rolv Wesenlund) og fetteren, kalt ”Kveleren fra Lyngdal”, spilt av Sverre Anker Ousdal. Den legendariske episoden ”Penger er alt” ble spilt inn i 1974. NRK 

Sweetwater: I science fictionfilmen ”Sweetwater” fra 1988 møter vi Run-Run, spilt av Sverre Anker Ousdal, Smiley (Per Jansen) og Felix (Bjørn Sundquist). Filmen ble spilt inn i Roma og London. NRK

Tuesday, April 13, 2010

"Orions belte"





Filmbyen.no: "Tre nordmenn ombord på frakteskuta Sandy Hook livnærer seg av mer eller mindre lovlige oppdrag langs kysten av Svalbard. Noe virkelig forbudt er det tilfeldighetene som fører dem inn i. De oppdager en sovjetisk lyttestasjon i en fjellhule. Knepet på fersk gjerning klarer de likevel å stikke til sjøs. Når tåka legger et beskyttende slør over båten om natta, føler de seg trygge - inntil klapringen av et helikopter som sirkler inn målet sitt, stadig kommer nærmere. Ingen av dem ante hvor krigersk en tilsynelatende sovende sovjetisk bjørn kunne være..."

Thursday, March 25, 2010

Friday, October 16, 2009

"Falsk som vatten"




Poster and lobby card images from Filmaffischer 1920-2009.

Tuesday, October 13, 2009

Internet Movie Cars Database

The Internet Movie Cars Database, for just about everything you ever wanted to know about cars in the movies. And we thought that we had a lot of time on our hands.

Sverre Anker Ousdal with a 1985 Alfa Romeo Spider 2.0 on the left, and a 1985 Volvo 740 [744] (the taxi) on the right.

Sverre Anker Ousdal, next to a 1964 Chrysler Valiant V-100 Herrgårdsvagn [?]. Stellan Skarsgård is driving.

Malin Ek and Sverre Anker Ousdal, with a 1984 Volvo 240 Ambulans Ringborgs in the background.

Sverre Anker Ousdal (left) and Örjan Ramberg walking past a 1974 Opel Rekord, all in "Falsk som vatten" (1985)

Hans Ola Sørlie, Sverre Anker Ousdal, and Helge Jordal with a Yamaha 125 DTLC motorcycle in the background, from "Orions belte" (1985).

Wednesday, September 3, 2008

"'Orions belte': Nytrimmet og bedre"

"Orions belte": Nytrimmet og bedre

Per Haddal, Aftenposten papirutgave, 11. oktober 1985

Ingen "creditliste" denne gang, den bragte vi i førsteanm. i februar. * "Orions belte" er spent på nytt - og er blitt, om man tillater, mer spennende. Mange av de svakhetene som måtte påpekes da årets eksempelløst fremgangsrike norske thriller hadde premiere for noe over ni måneder siden, er nå fjernet.

Det gjelder ikke minst de rørete og klønete fyllescener i begynnelsen som fikk en så myndig og formsikker filmaktør som Sverre Anker Ousdal til å fremstå som en skamfull pliktløper.

Midtpartiet har beholdt sin internasjonalt anstrøkne dynamikk, om vi så må si, mens det svakere tredjeparti nå har fått en bedre utgang. Ola Solum & Co. har spilt inn avslutningen på nytt, her er det ikke utelukkende saksen som renser opp i filmens dengang så skuffende og umotivert abrupte punktum.

Foreliggende er mer påkostet og mer sikker i sin atmosfære. Og den peker inn i denslags som kommer i norsk film senere, vi tenker på den nye thriller "Blackout" og dens satsing på den stramt stiliserte film noir, nattemørkets genre.

"Orions belte" blir av enkelte regnet som en thriller med betydningsfullt politisk innhold.

Om vi så må si: På et ytre plan, kanskje. Men sant å si minner akkurat det om internasjonal dusinvare. Hva som er viktigere er vitaliteten, bevegeligheten, stilen - det har vi ikke vært bortskjemt med i norske filmer som gjerne oser av budskap. Men heller ikke mer.

Stilbevisstheten er våknet for alvor, det gir også "Orions belte" signal om. Og viljen til å strekke seg langt. Det er f.eks. intet å si på forbildet når det gjelder nyutsendelsen.

Også Steven Spielberg måtte presse "Nærkontakt av tredje grad" i hui og hast ut på markedet.

Men han kom tilbake med omklipp og ny slutt i noe han kalte Spesialutgaven. Og en spesialutgave har "Orions belte" nå også fått. Det låter jo ganske flott.

"Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden"

Nationaltheatret / Amfiscenen: Seier i Studenterlunden

Eilif Straume, Aftenposten papirutgave, 17. april 1985

"Det er noe nifst ved dumheten når den blir logisk." En av replikkene fra Tom Stoppards stykke som kommer til å leve sitt eget liv. Det er flere slike fyndord i "The real thing" , eller "Det helt store" , som den norske tittelen lyder.

Hovedpersonen, Henry, selv dramatiker, holder et stillferdig, men desto mer presist rammende oppgjør med noe vi mennesker ser ut til å måtte slåss mot inn i en fjern fremtid: Driften til å rive ned i steden for å bygge opp. Troen på at det må rives ned, herjes og drepes for å bygge opp. Vi kan ikke godt si det er et oppgjør med 60 og 70årene og en forsvarstale for kvalitet i kunsten.

Først og fremst kunsten med ord. Den vet Henry adskillig om. Men det er mye han vet forskrekkelig lite om. For eksempel musikk. Her aner vi en utvikling, rørende langsom, i takt med innflytelsen fra Annie, det helt store i hans liv. Når vi sitter og leter efter hvorfor de to virkelig ser ut til å ha funnet "the real thing" ved hjelp av hverandre, da melder seg usøkt foreningen av ord og musikk.

Mange har tydd til det gamle og velkjente kinesisk eskebegrepet for å karakterisere Stoppards stykke.

Og skulle det være velegnet noe sted, måtte det være her. Inne i hver scene finnes en annen scene, i skuespillet virkeligheten, og virkeligheten er den skuespill? Men vi kunne si så mye. Og har mest lyst til å si dette: Se stykket! Alle som kan. Her har Nationaltheatret fått til en forestilling vi kan være bekjent av i internasjonal sammenheng. Pål Løkkeberg har i sin regi lagt vekt på klarhet og kontrastering og tatt vel vare på mulighetene for musikalsk veksling mellom humor og alvor, som er noe av stykkets hemmelige, innebygde styrke. Her vil noen igjen ta frem modellen med den kinesiske esken. I humoren er alvor, i alvoret humor. Som hos Piet Hein, som i livet. Det er mange detaljer å beundre i regien. Men det er helheten som holder seg fast.

Innledningsvis får vi en scene fra et av Henrys skuespill: "Korthuset". Lars Andreas Larssen og Monna Tandberg spiller mann og kone. Stikkord:

Sjalusi, oppgjørsscene. Max heter skuespilleren, og Lars Andreas Larssen får klart frem kontrasten mellom den isnende velartikulerte aktøren og privatmannen Max, som fomler og famler med ordene når virkeligheten setter ham på prøve. Men igjen: hva er hans egentlige virkelighet?

Monna Tandbergs Charlotte er uforstyrrelig rolig i den innlagte rollen såvel som i den egentlige, og da er hun gift med Henry. Max er i privatlivet gift med Annie.

Det som da skjer, er at Annie går til Henry og blir der - får vi tro. Det lyder ikke originalt i referat, og vi skal da også avholde oss fra mer av det. Charlotte får et preg av det levedyktig utbrente, og går uten ytre opprør gjennom en lett alkoholisert hverdag. Støtt, profesjonelt spill.

Men spillet, aftenen igjennom, det hviler på Sverre Anker Ousdal som Henry og Frøydis Armand som Annie. Forholdet mellom de to, for nå å bruke våre intetsigende og kalde ord, er etablert alt når vi ser dem sammen for første gang. Det som gjenstår er å tone flagg for de to andre involverte, Max og Charlotte. Henrys og Charlottes datter, troverdig spilt av Mari Maurstad, er alt ute i den store verden og har ingen engasjerte kommentarer til foreldregenerasjonens krumspring.

Kommer vi da aldri til Sverre Anker Ousdal og Frøydis Armand? Vi kommer til dem nå. Og vi sier følgende: Disse to skuespillerne klarer sammen å vise at det finnes noe som heter "the real thing" , det virkelig store, i samlivet mellom mennesker, i denne vår elendige verden. Det er ingen triumferende basuner og trompeter som forkynner dette. Men det er en ekthet i Anker Ousdals iblant nesten uhørlige innadvendte spill og i Frøydis Armands lysende Annie som bare forteller oss at det er så.

Samtidig kan vi godt fortsette med vår eske.

Det er mange muligheter for å resonnere videre om bevisste og ubevisste motiver. Vi skal ikke gjøre det her. Bare slå fast med Stoppard at inne i all emballasjen finnes en virkelig ting, verd å kjenne.

Stikkord til andre sider ved et rikt teaterstykke:

Partnerne og antagonistene forfatter / skuespiller.

Klassemotsetningenes England. Forholdet teori / praksis.

Vi skal ikke glemme Anker Ousdal og Frøydis Armand for denne innsatsen. Den vil leve lenge.

Men vi skal også nevne en oversettelse som virker god: Torstein Bugge Høverstads. Og vi skal nevne to aktører til: Øyvin Bang Berven og Even Stormoen. Apropos de to siste: Har noen i alt snakket om Nationaltheatret sagt høyt at Toralv Maurstad i sin sjefstid har fornyet ensemblet og skaffet en ung garde som teller?

Denne forestillingen i Lubos Hruzas scenografi og med Per Lekangs kostymer bør få plass på hovedscenen en eller annen gang efter gjenåpningen til høsten.

"Kappløpet til Sydpolen: Familien Scott vil stanse serien"

Kappløpet til Sydpolen: Familien Scott vil stanse serien

Ivar Granaasen, Aftenposten papirutgave, 16. februar 1985

London, 13. februar.

Slektningene til den britiske polarforsker, Robert Scott, har forgjeves prøvd å stanse, eller i det minste å få forandret, en ny britisk TVserie om Sydpolenkappløpet mellom Scott og Roald Amundsen i 1911. Amundsen spilles av Sverre Anker Ousdal, og norske skuespillere innehar også rollene til Amundsens følgesvenner.

Det er ennå ikke klart om serien "The Last Place on Earth" kommer til å bli vist i norsk fjernsyn. I Central Televisions internasjonale avdeling opplyses det til Aftenposten at det har vært kontakt med NRK om fjernsynsrettighetene, men intet er ennå avklaret. Det britiske fjernsynsselskapet har undertegnet en kontrakt med et norsk videoselskap.

Serien er basert på Roland Huntfords omdiskuterte bok om Scott og Amundsen. Scotts familie gikk til retten for å få stoppet eller endret Huntfords bok da den utkom, og Huntford måtte foreta visse rettelser eller forandringer i senere opplag.

Polarforskerens sønn, Peter Scott, og hans halvbror, Lord Kenneth en sønn fra Kathleen Scotts andre ekteskap - har protestert overfor det uavhengige fjernsynsselskapet Central Television, men til ingen nytte.

Karin Millar i Central TV sier til Aftenposten at selskapets styreformann har hatt en lang samtale med Scotts slektninger, men ingen av innsigelsene som ble fremført, ble funnet så tungtveiende at det er foretatt noen rettelser i serien. Visningen av serien på seks episoder starter derfor som planlagt mandag.

Scottslektningene har forhåndssett serien, og har i et brev til TVselskapet krevet forandringer, noe som selskapet ikke har funnet nødvendig.

I brevet skriver Lord Kenneth at Scott er fremstilt som en usikker, paranoid, streng offiser (rekruttplager) , og at en slik person aldri ville ha greid å ha holdt en ekspedisjon sammen under forholdene i Antarktis. Sekretæren for Royal Geographical Society, John Hemming, har også underskrevet brevet til Central Television, hvor en rekke angivelige "feil" i fremstillingen listes opp.

Blant disse er bruken av karakteristika, skrevet av Scott og andre ekspedisjonsmedlemmer, i dagbøker og private brev, men som i serien er brukt som direkte tale fra Scott. Videre heter det i brevet at Scott fremstilles som en "psykologisk sadist" og en "utpresser" , og det påpekes at den videnskapelige del av Antarktisekspedisjonen nesten helt er utelatt.

Serien "The Last Place on Earth" vil utvilsomt dra i gang en ny debatt om polarheltene Amundsen og Scott, hva den seiersrike nordmannen (Sverre Anker Ousdal) gjorde rett, hva den tapende briten (Martin Shaw) hadde gjort galt da han nådde Sydpolen 17. januar 1912, bare for å oppdage at Amundsen og hans følge hadde vært der vel en måned tidligere. Serien tar til allerede i 1907, og dveler ved de to konkurrentenes forberedelser til polferden, marsjen mot polpunktet, og ikke minst Scotts dramatiske tilbaketur som endte med at alle ekspedisjonsmedlemmer omkom.

Amundsens følgesvenner spilles av Ivar Nørve (Oscar Wisting) , Ståle Bjørnhaug (Olav Bjaaland) , Erik Hivju (Sverre Hassel) og Jan Harstad (Helmer Hanssen) . Svenskene Max von Sydow og Sven Nordin fremstiller henholdsvis Fridtjof Nansen og Tryggve Gran.

Av andre norske skuespillere som deltar i serien, kan nevnes Jon Eikemo (Adolf Lindstrøm) , Astrid Follstad (Betty Amundsens husholderske) , Per Theodor Haugen (Leon Amundsen) , Hans Ola Sørlie (Jørgen Stubberud) og Toralv Maurstad (Hjalmar Johansen). Britiske seere får også noen korte glimt av Erik Bye som spiller Andreas Beck.

"Filmdrama på 80 grader nord"

Filmdrama på 80 grader nord

Edel Bakkemoen, Aftenposten papirutgave, 2. februar 1985


8. februar er det premiere på "Orions belte" , en dramatisk og actionfylt film bygget på en roman av Jon Michelet. Et kommandittselskap er ansvarlig for 8,5 millioner av totalbudsjettet på 15 millioner kroner. AMagasinet fulgte opptakene på Svalbard i juli ifjor. Og intervjuet en av rolleinnehaverne, Sverre Anker Ousdal, en kald januardag iår.

En tralle bråbremser på kaien i Longyearbyen, og tre omtåkede skuespillere ramler huiende av.

De kommer fra fest. Hans Ola Sørlie stavrer seg opp landgangen til den rustne skuta "Sandy Hook" , med en munter venninne sprellende over skulderen.

Sentimental og rødøyet står Sverre Anker Ousdal alene igjen og uler mot sky som en rabiessmittet polarrev. - Opp med flasken nå, lyder den tvilsomme oppfordring fra regissør Ola Solum. Sverre drikker, og kameraet går.

- Bare te i flasken. Ville blitt stupfull om det skulle vært sterkere saker. Men det er godt å ha noe å styrke seg på i kulden, forklarer Sverre Anker Ousdal. Scenen tas om og om igjen - og efterpå må han drikke på engelsk, for da skal den en gelske regissøren ha sin versjon.

Det er første innspillingsdag til filmen "Orions belte" , som bygger på Jon Michelets Svalbardroman fra 1977. Staben har såvidt fått satt bena på fast jord efter en ukes båttur fra Bergen med det spesialinnkjøpte og gjendøpte skipet M / S "Orion" . Men det er ikke derfor skuespillerne er ustø på bena, for overfarten gikk rolig for seg. Barentshavet viste seg fra sin milde side og ønsket filmfolkene velkommen på de nordlige breddegrader. Enda så rart et følge de dannet: Først kom et flytende filmatelier og hotellskip - en ombygget ubåtjager fra siste verdenskrig.

Med "Skippern" - en hund - på broen. På slep hang en snor med splitter nye kostymer som skulle vaskes i sjøvann så de fikk det rette medfarne utseende. Og langt efter tøffet en utbrukt frakteskøyte årgang 1914, like rustfarvet som midnattssolen er på prospektkortene. Den slet hardt på sin siste reis - "Sandy Hook" går nemlig opp i flammer i filmen. Der skal ikke spares på effektene i dette handlingsmettede drama.

Meget er skåret bort av bokens handling og utfyllende opplysninger om Svalbardområdet. Men skjelettet står igjen. Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal og Hans Ola Sørlie har rollene som de tre tøffe typene som reker rundt i farlig fraktfart med "Sandy Hook" oppe i isødet. Arktiske operasjoner, kaller de sine inntektskilder - de har utvilsomt et noe eiendommelig syn på eiendomsretten og vet å sno seg. Inntil de kommer i kamp med russere i hemmelig oppdrag. Såvel filmen som boken åpner for spennende stormaktsdramatikk i de arktiske fjorder.

Innspillingen startet noen timeglass forsinket, et så stort prosjekt krever da også sin tid å planlegge. Det er ikke småtteri de to produsenter Dag Alveberg og Petter Borgli i Filmeffekt A / S har satt i gang. "Orions belte" skal danne grunnlag for hele tre filmer samtidig - en norsk kinofilm, en engelsk TVversjon i to episoder og en dokumentarfilm om prosjektet. Trond G. Kristiansen har ansvar for sistnevnte, som selskapet håper å få solgt til Fjernsynet. Men et slikt opplegg koster i tillegg til hardt arbeide også mange penger, den norske spillefilmen blir den dyreste som noen gang er laget med helnorsk kapital. De to produsenter har derfor måttet finne nye metoder for å skaffe den nødvendige sum, og tok for tre år siden initiativet til Norges første kommandittfinansierte film. Senere har flere fulgt i kjølvannet. Dag Alveberg forteller ivrig om veien frem - så langt.

- Jeg tente på Michelets bok, og skrev selv et filmmanus i 1981, som Statens produksjonsutvalg avslo å støtte. Alt avhenger jo av at manus er godt, så neste skritt var å dra til England og hyre helproffe Richard Harris, som forandret ganske grundig på det hele. Om filmen skulle bli virkelighet, innså vi at et kommandittselskap var eneste mulighet. Slik kom .vi i kontakt med Scanbroker, som meglet frem kapital og som også ellers har vært en støttespiller under planlegningen.

I 1983 fikk vi oss så tildelt statsstøtte på 6,5 millioner kroner. Ca. 130 kommanditister har bidratt med resten. Kompanjongene Alveberg og Borgli har oversikt bak sine mørke solbriller, som de bærer uansett hvor grå himmelen er. Som to kopier av "Blues Brothers" virrer de ustanselig rundt og ordner alt til det beste.

Som for eksempel anskaffelsen av hotellskipet M / S "Orion" . Et smart påfunn: Her bor, spiser og arbeider staben, og de reiser rundt til opptaksstedene med den. Ombord finnes alt de trenger. Det eneste de må kjøpe i Longyearbyen, er vann. Stort annet finnes heller ikke å få kjøpt for tilreisende.

- Båten sparer oss for å kaste bort verdifull tid. Og med den holder vi tradisjonen ved like, eftersom kommandittselskapsformen i sin tid oppsto for å redde skipsfarten. Halve staben har tegnet andeler i K / S Orion Film A / S og er således blitt redere. Slik sikrer vi også at de i egen interesse gjør sitt beste for å lage gode, salgbare filmer.

Petter Borgli smiler lurt.

Efter noen stive timer med opptak på kaien, roper endelig innspillingsleder Anders Enger at det er lunch. Men akk, maten er drevet til havs! Hotellskipet måtte forlate kaien for å gi plass til et lasteskip. På den andre siden av Adventfjorden ligger nymalte "Orion" og lyser hvitere enn brearmen bak. - Så, ut i gummibåten med dere. Som innlandsgutt fra Otta vet jeg naturligvis alt om sjøfart, dessuten har vi jo medbragt sykepleier ombord, beroliger Hans Ola Sørlie, mens han freser opp motoren til sjøsprøyten slår ramsalt mot buksebena. Gutta er så sultne at de kunne fortære en halv isbjørn med sukker på.

Men først tigger skipper Sørlie seg til tørre klær hos kostymesjefen. Der inne i sminkerommet sitter filmens helt, Helge Jordal, og mumler i sitt nye skjegg, som vokser fort under maskør Siw Jarbyns kyndige hender. - Vet ikke om dette er morgen eller kveldsstell, man blir jo helt døgnforvirret her oppe. Men en fordel er det at vi kan gjøre opptak hele natten.

Hektiske døgn er det for dem alle, og Jordal liker å jobbe, enten han nå morer det bergenske teaterpubli kum i Holbergkomedier eller utfolder sitt talent foran kamera. - Det er litt nervepirrende å tenke på at en filmscene er låst når den først er "i boks" , en teateropptreden kan man forandre fra kveld til kveld. Og det må være moro å spille inn film, ellers fungerer det ikke. Selv det å dø, skal være gøy, fastslår helten, som imidlertid ikke er bar skere enn at han gleder seg til at kjæresten i filmen, Kjersti Holmen, kommer flybåren til Svalbard.

Ombord på "Orion" slapper staben av mellom slagene.

- Kokken sørger for så mye og god mat at jeg finner det best å gå opp på dekk og hoppe tau en gang iblant. Hans Ola Sørlie har ikke helt glemt å ta vare på sin helse, selv om han har lagt medisinstudiene bort for godt. Nå er han fast ved Nationaltheatret, og er så travelt opptatt med filminn spillinger ved siden av at han ikke engang har hatt tid til å gifte seg med sin kollega Linn Stokke. -
Bryllupet er blitt utsatt i ukevis på grunn av mine reiser.

- Tid for en eftermiddagslur. Jo, vi har det bra her, jeg har til og med fått spesiallaget seng, sier Sverre Anker Ousdal. Køyene var jo bare 1.90 lange, og jeg ville helst ikke oppleve det mareritt å brekke nakken, så de fikk forlenget sengen. Se her, det er slutten på min seng. Sverre peker stolt på et merkelig arkitektonisk utspring i gangen. - Jeg er enda lengre, så jeg har også fått kasse utenpå, så. Regissør Tristan de Vere Cole kommer forbi.

Jo, jo, det er morsomme, arbeidsomme og dyktige folk produksjonssjef Ounnar Svensrud har å holde styr på under innspillingen. Om de virkelig har fått det til, vil vise seg på lerretet i disse dager.

To filmversjoner Filmingen av "Orions belte" danner grunnlag for et noe uvanlig regissørsamarbeide. Opptakene til den norske filmen og den engelske TVversjonen i to episoder gjøres samtidig. Det vil si - først får regissør Ola Solum scenene slik han vil ha dem, og efterpå tas de med engelsk tale. Når den engelske regissør Tristan de Vere Cole ønsker opptrinnene anderledes, får han det.

- Krangler dere mye?

- Ikke hittil ihvertfall. Denne arbeidsform er ny og uvant for oss begge, og det fungerer overraskende fint. Filmene blir ca. 80 prosent like, men noen bilder tas anderledes for TVskjermen.

Dessuten har vi noe avvikende manus, blant annet forskjellig slutt. . . Der ble vi ikke enige om hvilken som var best, ler Tristan de Vere Cole.

Han har bare godord å si om skuespillernes innsats, og mener de taler utmerket engelsk. - Jeg tror absolutt filmen kan ha en chanse i utlandet, den har en god, internasjonal story med spennende og realistisk handling. Stormaktspolitikk på Svalbard - Arktis Gibraltar - burde kunne fenge, mener de Vere Cole.

Også Ola Solum har tro på prosjektet. - Det skal bli en spennende, underholdende og tankevekkende film. Polarområdet er et aktuelt strategi og konfliktområde, her ligger stormaktene tett ved hverandre. Solum understreker at dette ikke skal være noen skremselsfilm, men en film om hvordan små land og mennesker kan bli ofre for stormaktsspill.

- Det er spennende å arbeide på Svalbard, men jeg hadde tenkt meg roligere forhold. På kaien her i Longyearbyen er det nesten like stor aktivitet som i Oslo! Som igår, da kom et cruiseskip og la til på utsiden av "Orion" , og vi fikk 650 turister tråkkende over dekk. Tre skip lastet samtidig, og biler kjørte til og fra. Vi ga opp å filme, smiler Solum, som mener de tross uforutsette forsinkelser skal klare å bringe opptakene i havn til fastsatt tid.

Friday, August 1, 2008

"Det helt store"

"Det helt store"
by Tom Stoppard; translated by Torstein Bugge Høverstad, from "The Real Thing"
Premiere 16 April 1985
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Drama

Directed by Pål Løkkeberg

Cast includes:

Lars Andreas Larssen as Max
Monna Tandberg as Charlotte
Sverre Anker Ousdal as Henry

Wednesday, July 30, 2008

"Falsk som vatten"


"Falsk som vatten"
Alternate title: "False as Water"
1985
Genre: Suspense/Drama
Language: Swedish
Running time: 102 minutes

Director: Hans Alfredson

Cast includes:

Malin Ek as Clara
Sverre Anker Ousdal as John
Mari Göranzon as Anna
Stellan Skarsgård as Stig

Synopsis: "A nail-biting, hair-raising suspense yarn that feeds on jealousy, this chilling film by Hans Alfredson has John (Ousdal), a philandering husband, fall in love with Clara (Ek), a young poetess. When Clara and John move into an apartment on the sleazy side of town, neither her former lover nor his wife put up much objection. Then oddly menacing things start to happen in the apartment: objects are misplaced in a dangerous way, the gas leaks, and someone unknown is filling the place with graffiti. Clara's health degenerates rapidly, and as ominous circumstances push her and John to the brink, a shocking revelation looms ahead. (Eleanor Mannikka, All Movie Guide)"


Saturday, July 26, 2008

"Orions belte"

This movie was filmed in two different versions at essentially the same time: first in Norwegian, then in English.


"Orions Belte"
International title: "Orion's Belt"
1985
Genre: Suspense/Action/Cold War
Language: Norwegian, English
Running time: 87 minutes

Directed by Ola Solum (Norwegian version), Tristan deVere Cole (English version)

Cast includes:

Helge Jordal as Tom
Sverre Anker Ousdal as Lars
Hans Ola Sørlie as Sverre
Kjersti Holmen as Eva


Synopsis: "This is an exciting thriller about three men who accidentally stumble upon a Russian spy station on "Orion's Belt," a remote segment of the Norwegian island that is their home. Tom (Jordal), Lars (Ousdal), and Sverre (Sørlie) run a barely profitable business boating tourists around the fjords and showing off the stunning landscapes that are a part of their coastline. But since this business has limited potential, one day the three decide to smuggle out a tractor and sell it for a good return in Greenland. On the way back from that successful venture, a storm hits hard, and they seek shelter on the northern, deserted shore of their island. There they discover the Russian spy station. The three are soon spotted, and though they try to make an escape in their boat, a Russian helicopter nearly shoots it out from under them. Tom's ingenuity devises a way to down the chopper, but soon another looms on the horizon to take its place. Eventually, Tom alone makes his way back home and then is summoned to Oslo for a meeting with the authorities, an encounter that turns out to be very different than expected. (Eleanor Mannikka, All Movie Guide)"



The first ten minutes or so of the English version:



and various scenes from the Norwegian version, via YouTube:







"August Strindberg: ett liv"

"August Strindberg: ett liv"
Television series
1985
Genre: Biography
Language: Swedish
Running time:

Directed by Johan Bergenstråhle, Kjell Grede

Cast includes:

Thommy Berggren as August Strindberg
...
Sverre Anker Ousdal as Bjørnstjerne Bjørnson

"The Last Place on Earth"


"The Last Place on Earth"
Television series
1985
Genre: Drama/Historical
Language: English
Running time: 6 hours, 36 minutes

Directed by Ferdinand Fairfax

Cast includes:

Martin Shaw as Robert Falcon Scott
Sverre Anker Ousdal as Roald Amundsen
Stephen Moore as Dr. 'Bill' Wilson
Richard Morant as Capt. 'Titus' Oates
Max von Sydow as Fridtjof Nansen
Toralv Maurstad as Hjalmar Johansen
Jan Hårstad as Helmer Hanssen

Stills from framheim.com

Monday, July 21, 2008

"Sverre Anker Ousdal plays Roald Amundsen"

This part of the "Last Place on Earth" press packet (1985) was included in the wealth of information on the series at the now-defunct framheim.com. See other entries under the "Last Place on Earth" category at the end of this post.


Sverre Anker Ousdal
plays Roald Amundsen

The key role of Roald Amundsen in "The Last Place on Earth" came to Sverre Anker Ousdal courtesy of Max von Sydow who recommended the tall, blond Norwegian actor after they'd worked together on a Swedish film called "The Flight of the Eagle".

For Sverre, one of the leading performers in Norway, it was an exciting opportunity to play a major part in an international production.

Sverre recognises the extent of Amundsen's supremacy over Scott in Norwegian eyes, but he is not entirely convinced of his heroism, especially in light of his treatment of his mentor, Fridtjof Nansen. "Nansen gave his ship, Fram, to Amundsen on the understanding that he was going north to explore the Arctic Basin. When he turned toward Antarctica, Nansen felt doubly betrayed, because he still hoped to take the South Pole himself. After Amundsen's success, there was some celebration in Norway, but it was always Nansen who was lionised.

"In later years, Amundsen quarrelled with his family and lived alone which made him bitter. He had a lot of debts from the expedition which he expected a grateful government to pay off, but Norway was newly independent of Sweden and looking towards an alliance with the British Empire, so enthusiasm was muted."

Sverre describes himself as an indifferent skier even though he has been going to the mountains every Easter for as long as he can remember. Driving the huskies in the series was a new experience. He had found it comparatively simple when he practised in Norway because the dog teams there were expertly trained, but the reality of Baffin Island was another matter.

"The Canadian dogs were normally used for Polar Bear hunting and they certainly didn't understand the filming instruction 'cut'! They were very unpredictable and gave us a lot of trouble".

Sverre Anker Ousdal was born at Flekke Fjord [sic] on the south coast of Norway in 1944. The small town had no cinema and no theatre so his father was understandably surprised when his son left the local school and announced he was going to be an actor. There was only one National Theatre school, in Oslo, and the seventeen-year-old boy was thrilled to be accepted.

His first job, after graduation in 1965, was in Bergen and two years later he was established in Oslo's New Theatre which specialised in satire. In 1971, he was invited to join the prestigious National Theatre where he has worked ever since. Favourites are Shakespeare and Ibsen, but he has also played leading roles in modern plays like "The Real Thing" and "Whose Life is it Anyway?". Musicals are another matter -- he only sings if he has to, although he's prepared to revive a precocious talent for the guitar whenever it's required, on stage or off.

Sverre lives in Oslo with his wife, Bodil, and their three children. He's prepared to see them follow in his footsteps -- provided they start, as he did, with modest expectations. Like Amundsen, he's a true northerner. "If I think of a long vacation, I'm not interested in the sun and sand between the toes. I'd much rather sail my boat up the Norwegian coast or over to Shetland and Orkney."