Sverre Anker Ousdal bildegalleri

A strangely idiosyncratic and completely unchronological retrospective of Sverre Anker Ousdal's film and television career -- but we're not complaining much, because those two early pictures are worth it.

Sverre Anker Ousdal bildegalleri 

Sverre Anker Ousdal har vært en av Norges mest markante skuespillere helt siden han gikk ut av Teaterhøgskolen i 1965 til hans siste forestilling i november 2013. Her er noen glimt fra den lange karrieren hans:

Orions belte: Tre nordmenn, spilt av Sverre Anker Ousdal, Helge Jordal og Hans Ola Sørlie, havner midt i skuddlinjen i et storpolitisk maktspill. Actionsuksessen ”Orions belte” ble sluppet i 1985. Foto: Filmeffekt AS

Tidlig karriere: I 1969 jobber Sverre Anker Ousdal i NRKs radioteater sammen med Gunnar Olram, Evy Engelsborg og Jens Bolling. Foto: Mentz Schulerud jr.

Ung: I filmen ”Vellykket liv for tre” fra 1971 spiller Ousdal mot Arne Lie. Foto: Jan Nordby/NRK

Bestevenner: Klabb og Babb i Portveien 2 gjorde uutslettelig inntrykk på en hel generasjon norske barn. Sverre spilte Babb, Øyvind Blunck var Klabb, her fra en innspilling i 1985.

Predikant: I filmen ”Cellofan- med døden til følge” fra år 2000 tar Ousdal rollen som forkynneren Vegard Birkeland. NRK

Dramatikk: I spillefilmen Etter Rubicon fra 1987 spiller Ousdal overlegen Jon Hoff. Han er overbevist om at myndighetens forsøk på å stanse hans undersøkelser om hva som egentlig feiler to unggutter han fikk til behandling, er politisk begrunnet. Og undersøkelsene bringer ham langt utenfor hans egentlige domene. Foto: Filmeffekt/Norsk Film A/S

Fleksnes: Tonen ved frokostbordet er ikke akkurat hjertelig mellom Fleksnes (Rolv Wesenlund) og fetteren, kalt ”Kveleren fra Lyngdal”, spilt av Sverre Anker Ousdal. Den legendariske episoden ”Penger er alt” ble spilt inn i 1974. NRK 

Sweetwater: I science fictionfilmen ”Sweetwater” fra 1988 møter vi Run-Run, spilt av Sverre Anker Ousdal, Smiley (Per Jansen) og Felix (Bjørn Sundquist). Filmen ble spilt inn i Roma og London. NRK

"Siste teppefall, siste natt med Mia"

Siste teppefall Siste natt med Mia

Eirik Alver, Dagbladet papirutgave, 29. april 2000

Siste forestilling betyr lettelse, vemod og infame rampestreker. Magasinet var i kulissene da Mia Gundersen tok farvel med kolleger og publikum. - SELVFØLGELIG skal teknikerne ha litt whisky. Det er jo siste forestilling! sier Mia Gundersen, før hun stiller en betingelse: at de lover ikke å gjøre noen pek.

«Fem minutter til aller siste forestilling av Sugar,'» lyder det over høyttaleren, glassene tømmes, men vil Gundersens forsøk på å bestikke teknikerne føre fram?

- Skål for et meget godt samarbeid, en kul produksjon - og for sangen og dansen, sier hun.

UPROFT, INFANTILT OG TÅPELIG? Eller forløsende, ustyrtelig morsomt og en mulighet til å teste en skuespillers grad av selvkontroll? Teateret er fullt av anekdoter om hva som har skjedd under siste forestilling.

Tradisjonen med å finne på morsomme og iblant direkte ondskapsfulle gags mot dem som står på scenen, er gammel, og som oftest er det den tekniske staben som står for de mest avanserte pekene.

- Vi skal nok finne på noe, sier rekvisitør Une Ramstad.

- Når en forestilling går så lenge som dette, er det nesten planene om å finne på noe gøy under siste forestilling som holder oss oppe underveis, sier hun.

Mange misliker det, nesten alle sier det tilhører fortida, og ingen tror at det kommer til å skje noe uvanlig under «Sugar» i kveld. Men hvorfor er stemningen da så smånervøs bak scenen?

- Man er jo alltid litt forberedt på at ting kan skje under siste forestilling, sier Sverre Anker Ousdal og vrir seg bedre til rette i stolen. Han klager over vondt i ryggen. Å løfte Nils Vogt opp i lufta over hundre ganger har satt sine spor.

- Kanskje han har lagt på seg i løpet av spilleperioden? lurer Ousdal.

- Denne forestillingen er så komplisert teknisk at det ikke er rom til mye improvisasjon. Men ..., sier han og tar en lang pause. - Ting kan skje.

I GARDEROBEN varmer Geir Kvarme opp stemmen. Han overtok rollen som Joe/Josephine da Sven Nordins akillessene røk i vinter. Kvarme tror heller ikke det vil skje store ting i kveld - han håper i hvert fall ikke det. Kvarme har nemlig vært utsatt for slikt før.

- Da jeg skulle inn på scenen for siste gang i «Beatles» på Oslo Nye, ante det meg at noe var galt. Det var så mange flere i kulissene enn vanlig. Scenen foregikk på en nattklubb, og jeg skulle akkompagnere kjæresten min på piano. Plutselig beveget forhenget seg og ut kom en ... diger gummipikk! Og den begynte å sprute vann midt i trynet på meg. Det var vanskelig å spille videre etterpå, sier han.

«SUGAR» ER GODT I GANG. Det er klart for togscenen, der Nils Vogt utkledd som Daphne fortvilet forsøker å skjule sin manndom under mamelukker og nattkjole. Ikke så lett når Sugar (Gundersen) sitter over skrevs og gir ham fotmassasje. Så ... skjer det noe. Vogt, som ifølge manus skal vri ansiktet i fortvilelse, bryter ut i høylytt latter. Massasjen er blitt til kiling.

- Å, dette har jeg hatt lyst til å gjøre lenge, betror Gundersen oss like etterpå.

- Jeg vet at Nils er kjempekilen. Dette var ... gyselig moro!

Vogt tørker svetten.

- Jeg vred meg som en slange. Helt umulig ikke å le. Men slikt er bare moro. Jeg er overhodet ikke sint på Mia. Jeg er ikke motstander av slike gags. Man skal ha det moro. Men mer omfattende practical jokes hører strengt tatt hjemme på skolerevyer. Når folk betaler 350 kroner billetten, har de krav på en ordentlig forestilling. Men slikt som dette med kilingen, det er helt greit, sier han.

PAUSE. I garderoben er de fleste opptatt av å drikke kaffe og spise kake. Klemmingen er så vidt begynt, noen forsikringer om å holde kontakten etter teppefall i kveld er allerede gitt - og der kommer Finn Schau inn døra. Han blir ønsket velkommen med begeistrede tilrop og enda mer klemming. Schau spilte i de første sekstifire forestillingene og innrømmer at han savner gjengen.

- Jeg har ikke for vane å drive ap med folk under siste forestilling. Jeg synes det er morsommere å gjøre det under nest siste, når folk minst venter det! Haha. Jeg husker en gang på Trøndelag Teater. I en scene skulle jeg skrike en annen skuespiller helt opp i ansiktet. Plutselig så jeg at han hadde skrevet bøh! med, tynne, små bokstaver over neseryggen sin. Vanskelig å holde maska da, ja. Det finnes ikke noen som er så rutinemennesker som skuespillere. En liten endring, og de blir helt satt ut. Men siste forestilling er først og fremst vemodig, sier han.

Elsa Lystad er helt enig - når det gjelder det med vemod.

Intern spøk på scenen er noe helt annet.

- Det dummeste i hele verden! Det synes jeg virkelig. Det er helt ulovlig å finne på noe som publikum ikke skjønner. Når de blir tatt med på moroa, er det greit, men ikke ellers, sier hun.

PÅ SCENEN STÅR MIA og synger om å bli millionærhustru. Bak sideteppet sitter rekvisitør Une. Hun har tatt på seg briller med colabunnglass og stukket ansiktet gjennom et firkantet hull i teppet. Helt usynlig fra salen, svært godt synlig for Mia på scenen. Sangen er ferdig, applausen er over. Mia snur seg, begynner å gå ut og får øye på Une. Ansiktet til Gundersen snurper seg sammen. Det er helt stille på scenen.

Men heldigvis, der smeller orkesteret i neste låt, og Mia slipper løs et latterbrøl.

- Hahaha! Åh, herregud! Jeg tror, jeg ... dør! Hahaha! hikster Gundersen.

Rekvisitør

Une smiler fornøyd.

- Mia er forferdelig lattermild og veldig nysgjerrig på hva som skjer bak på scenen. Så derfor måtte jeg bare finne på noe, sier hun.

KLOKKA NÆRMER SEG ELLEVE, og ensemblet stiller seg på lang rekke på scenen. Applausen bølger mot dem, de smiler og bukker - og Gundersen tar bilde av publikum.

- Ja, det er klart. Jeg må jo ha et minne om publikum! sier hun.

Så er det over.

- Deilig! Åh, så deilig å slippe å gå i disse høyhælte skoene mer, sier Kvarme og forsvinner inn i garderoben.

Lystad virrer litt rundt og lurer på hvem hun ikke har «susset» ennå. Gundersen deler sjenerøst ut edle dråper. Så ble ingen utsatt for omfattende gags eller ondsinnet humor denne gangen. Stemningen er løssluppen og avslappet. Og litt trist.

- Det er litt vemodig. Og litt behagelig. Dette har vært en sjeldent vellykket oppsetning. Jeg er nok litt preget av doble følelser, sier Vogt og legger fra seg parykken for siste gang.

Klemming, utveksling av adresser, fotografering og mer klemming følger. Så er det slutt. Og tomt. I hvert fall nesten. Som seg hør og bør for en diva: Sistemann ut er Gundersen. Idet hun lukker garderobedøra bak seg for siste gang, bærer hun tydelig preg av både lettelse og vemod. Så smiler hun.

- Man skal ikke ta seg sjøl så høytidelig. En skal ha det moro. Så lenge det ikke går utover publikum, er en ekstra latter siste dagen ikke å forakte. Nei, slett ikke å forakte.

"Gengangere"

"Gengangere"
by Henrik Ibsen
2000
Det Kongelige Teater, Copenhagen

Aftenposten papirutgave, 5. november 1999:
"Sverre Anker Ousdal til København ... Skuespiller Sverre Anker Ousdal (bilde) skal spille Ibsen på Det Kongelige Teater i København i januar. Han skal vikariere for den danske skuespilleren Jørgen Reenberg i rollen som Pastor Manders i «Gjengangere», melder Ritzau. Reenberg skal i januar gjennomgå en kneoperasjon, og Ousdal stepper inn 3. til 28. januar. (NTB)"

"Redder danskene"

Redder danskene

Bjørn Bratten, Dagbladet papirutgave, 6. januar 2000

- Jeg var svært spent på om de skulle forstå mitt sørlandsmål. Det gikk bra. Det var deilig å kjenne at de var med og humret på de rette stedene. Det sier Sverre Anker Ousdal til Dagbladet i telefonen fra København, morgenen etter sin premiere på Det Kongelige Teaters «Gengangere»-oppsetning, i regi av Terje Mærli, der Ousdal hopper inn denne måneden for en sykemeldt Jørgen Reenberg i rollen som pastor Manders.

Til stor tilfredshet for Ekstrabladets teateranmelder, Gregers Dirckinck-Holmfeld:
«Det vesentligste ved Ousdals medvirkning er at «Gengangere» bevarer sin humor.

Denne uforlignelige utlevering av bornerthet, smalskuldret pliktmoral og ubluferdig kvinneundertrykkelse,» skriver anmelderen, og fortsetter:

«Det er som om all verdens forstenet bakstrev er samlet i hans kropp og uttrykk. Så pen, så forløyet uten å ane det selv. For noen kanskje bekreftelsen på norsk stivsinn, hvis man opererer med den fordommen. Hans norsk har sørlandsk klang, og det er lettfattelig,» skriver Ekstrabladet, som i går var alene om å omtale den norske skuespillervikarens innsats.

Mens den norske «Gjengangere»-oppsetningen på Nationaltheatret i 1993, der Lise Fjeldstad spilte mot Ousdal, høstet både kritikerros og en heftig publikumstilstrømning, har den danske varianten, med Ghita Nørbye og Sofie Gråbøl i spissen for et dansk stjernelag, fått en mer lunken mottakelse.

«Ibsen på tomgang» var tittelen på Dagbladets anmeldelse før jul.

"Seint ute"

Seint ute

Når du skal spille mot faren din, og far heter Sverre Anker Ousdal, blir det lett mye oppstyr, både hjemme og ute. Mads Ousdal (29) tar oppgjøret med far foran publikum. - JEG BLIR LITT FORFJAMSET, sånn rett før, sier Mads Ousdal, og skutter seg litt i vinden.

Hege Duckert, Dagbladet papirutgave, 15. april 2000

Mor er morfinist. Far er alkoholiker. Storebror er alkoholiker. Selv er han tuberkuløs. Og alkoholiker. Ikke rart han ikke føler seg helt bra.

- Alkoholismen er jeg ikke så interessert i. Konflikten innad i en familie, derimot, handler om banale ting alle kan kjenne seg igjen i. «Lang dags ferd mot natt» er et fantastisk godt stykke, så vi skuespillere får mye gratis. Scenen er fem ganger fem meter, publikum er på alle sider. Det gir en slags Dogme-feeling. Publikum skal føle seg som tittere, ha det litt ekkelt.

Det er klart det er ekkelt. Ousdal spiller Edmund, den yngste sønnen, han som ennå ikke har sluttet å håpe. Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med premiere 4. mai, er et klassisk familiedrama, som mange vil komme til Nationaltheatret for å se. Enda flere vil komme for å se Mads og faren Sverre Anker Ousdal spille far og sønn. Men de aller fleste kommer antakeligvis til å se bare Mads i den eneste norske påskefilmen, «Bryllupet». Der spiller han en norsk biokjemiker som forelsker seg i sin kurdiske kollega.

Tema: Tvangsekteskap og familieproblemer.

- Har du sett filmen «Festen»? Den er helt ekstremt god på familiekonflikter. Jeg fikk helt pustebesvær av den.

Tematikken i «Bryllupet» er på sett og vis politisk korrekt.

Det mest spennende var å jobbe med annengenerasjons innvandrere. Det er nok de som har det tøffest. Særlig jentene. De ser at brødrene slippes løs, mens de selv blir holdt tilbake. Hva er det verste, spurte jeg, og det verste er hva andre tror. Innad i familien kan du gjøre nesten hva som helst. Men når foreldrenes venner hører et rykte, da er det «sant». Og da må det reageres.

BEHOVET FOR Å UNNGÅ EKSPONERING, har Ousdal fått i arv. Han holdt seg unna filmlanseringen.

- Jeg er vokst opp med andres blikk, og kjenner dem godt. Har opplevd presset på telefonen, oppmerksomheten på gata. En gang da jeg var liten, danset jeg folkedans med prinsesse Märtha Louise. Et ukeblad dukket opp i skolegården. De hadde ringt hjem til meg først, og mamma og pappa hadde sagt nei på mine vegne. De kom og sa at vi har snakket med moren din, og hun sa det var greit. Jeg ble helt skrekkslagen. Visste jo med magen at det ikke kunne være sant, men klarte ikke å hamle opp med to voksne. Bestekameraten min reddet meg. Han bare dro meg vekk. Men vi var livredde lenge etterpå.

- Men nå kan du sette grenser?

- På scenen er du så eksponert, der og da. Men jeg får fysisk vondt av å se dem som bare viser seg fram. Slik er ikke jeg.

De hatet meg på informasjonskontoret på Oslo Nye, de hatet meg i Bergen, og etter en uke hater de meg her også.

HVIS HAN IKKE FÅR TIL NOE innen fem år, sa Ousdal for tre år siden, så vil han heller gjøre noe annet.

- Store roller ved store teatre, gode kritikker og spillefilmdebut: Det har da ikke gått så verst?

- Jeg har vært heldig, har fått fine ting å jobbe med.

- Kan du noe annet da?

- Jeg kan godt bli snekker.

- Snekker?

- Ja, eller jordomseiler. Jeg er helt oppslukt av bøkene til Ragnar Kvam. Som snekker er jeg faktisk ganske ekshibisjonistisk, men ekshibisjonismen går liksom innover.

- Innover?

- Uff, jeg er så dårlig med ord. Når skuespillere er på TV, gremmer jeg meg. De kan jo ikke snakke. De er like ille som sportsfolk.

- Det forventes kanskje av dem at de skal være særlig følsomme?

- De «følsomme» er de verste. «Jeg er jo kunstner, så jeg har så mye på hjertet»-typen.

- Nå blir de sure på deg i kantina på Nationaltheatret.

- Det er alltid noen som føler seg støtt når du snakker om teater. Jeg er fersk, og jobber med nye mennesker hele tida.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kjente folk så godt at vi bare kunne begynne å jobbe.

- Da er det kanskje like greit at du jobber med faren din?

- Han legger jo ikke noe imellom, da, når han jobber. Han er noe å kjempe mot. Men vi jobber ganske likt. Deler ønsket om å uttrykke noe, som handler om verdiene i livet.

MADS OUSDAL HAR KJEDET SEG MYE på teater. Vært med pappa på jobb når barnevakt ikke var å oppdrive. Løpt og løpt rundt i gangene.

- Da jeg hadde sett «Er det ikke mitt liv, kanskje?» sju ganger, der pappa spilte en mann som var lam og lå i sykesenga, satt jeg ytterst på første rad og kjedet meg slik at jeg prøvde å rulle meg opp på scenen. Pappa stirret skrekkslagen på meg. Han kunne ikke gjøre noe, han var jo liksom lam. En eller annen kom og lempet meg ned. Teatret hadde mer romantikk ved seg før jeg begynte på teaterskolen.

Og den første tida på skolen. Jeg var på en måte russ veldig lenge.

- På ungdomsskolen veddet jeg på at jeg skulle gå ut som den høyeste i klassen, i stedet ble jeg den minste. Jeg hadde mange forsvarsmekanismer. Det er ikke tilfeldig at mange små, tykke menn er veldig morsomme. Forskjellen var at jeg visste jeg skulle vokse. For broren min var alltid litt høyere. Vi er litt seine i min familie.
Storebroren heter Steffen og er politimann. Og tre år eldre.

- Kampen mellom oss vil utspille seg til vi dør. Jeg jobber opp mange barndomsminner nå. Per Egil Aske, som spiller storebroren min i stykket, har ikke hatt noen eldre bror, og aner ikke hvordan det er. Han vet ikke hva «prikkedøden» er en gang.

ALTFOR MANGE SKUESPILLERE utfordrer ikke seg selv, ved å gjøre det de ikke kan, mener Mads Ousdal. De gjør heller tyggegummireklamer.

- Men ikke du?

- Nei, det kunne jeg aldri tenke meg. Ikke et vondt ord om dem som gjør det, og om dem som velger såpeopera, men det er et bevisst valg. Du kan ikke komme etterpå og klage over at folk forbinder deg med lukten av pølser når du spiller Shakespeare.
Skuespiller er ingen beskyttet tittel. Tilfeldige mennesker som er med i reklamefilmer, blir kalt for skuespillere.

Plutselig er vi alle skuespillere.

- Er du idealist?

- Jeg er deltidsidealist. Det er viktig å være idealist på et bitte lite område. Når jeg får sitte hjemme og snekre, for eksempel, da skal ingen fortelle meg hva slags list jeg skal bruke. Det har jeg vel etter far, det også. Opprøret kommer også seint i vår familie.

- Når kom ditt?

- Kanskje kommer det akkurat nå.

- «Lang dags ferd mot natt» handler om familiehemmeligheter, om far og sønn, arvesynd og faenskap. Blir det tett?

- Det blir i hvert fall mange paralleller. Faren i stykket er en stor skuespiller. Han gikk kunstnerisk fallitt på å spille én forestilling, «Greven av Monte Christo», om og om igjen av økonomiske årsaker. Da pappa fikk tilbud om å spille i musikalen «Sugar», hadde vi noen vanvittige krangler om akkurat det. Det er ingen stor utfordring, og det er sikkert gøy å stå der. Men akkurat det, det ville jeg aldri gjort.

"Far og sønn spiller far og sønn"

Far og sønn spiller far og sønn

Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal spiller far og sønn i familiedramaet «Lang dags ferd mot natt» på Nationaltheatret. De samme rollene har de i virkeligheten. Men det er ikke derfor de føler seg nakne på scenen.

Bente Frøytlog, Dagbladet.no Kultur, 28 April 2000

Photo framheim.com

- Følelsen av å være avkledd er påtrengende. Det er umulig å snu ryggen til ett eneste sekund, sier Sverre Anker Ousdal.

Han snakker om den åpne sceneløsningen på «Lang dags ferd mot natt».

Skuespillerne spiller på en plattform midt på Amfiscenen, med publikum på alle sider. Tilskuerne sitter som smugkikkere inn til Eugene O'Neills klaustrofobiske familieoppgjør.

Far Sverre Anker Ousdal er alkoholiker, mor Frøydis Armand er morfinist, storebror Per Egil Aske er alkoholiker og lillebror Mads Ousdal er tuberkuløs og hard på flaska allerede .

Sorg og savn

Far og sønn Ousdal tente umiddelbart da regissør Ole Anders Tandberg ba dem ta rollene.

- Vi har fått mange henvendelser om å arbeide sammen. Og når vi først skulle gjøre noe sammen, måtte det bli akkurat dette stykket. Det er sterkt, sier Mads Ousdal, som debuterer på Nationaltheatret etter suksess på Oslo Nye Teater i «Beatles» og i kinofilmen «Bryllupet».

- Kan dere kjenne dere igjen i stykket?

- Alle kan vel gjenkjenne familieproblemer, oppgjør med sorg og savn og sånne ting, sier Mads.

- Men vi er ikke private på scenen, understreker Sverre Anker.

Tyrannisk

- Har far/sønn-relasjonen gjort arbeidet vanskeligere - eller enklere?

- Nei, den har ikke hatt betydning, mener Sverre Anker.

- Jo, den har kanskje gjort det enklere, siden vi kjenner hverandre, mener Mads.

- Vi slipper å ta hensyn til den sosiale kodeksen om ikke å såre hverandre.

Mads innrømmer at han kjenner igjen visse trekk fra virkeligheten når Sverre Anker spiller ut familiefaren James Tyrones voldsomme repertoar på scenen.

- Man har sikkert vært tyrannisk og sint gjennom årene, sier Ousdal senior lakonisk. - Vi må jo bruke oss selv i rollene. Men du blir kanskje ikke så redd nå som da du var seks-sju år, Mads?

- Var jeg redd?

"Nakent familiedrama"

Nakent familiedrama

Kjell Moe, Kulturespeilet/pluto.no, 10 May 2000

Sverre Anker og Mads Ousdal, foto: Finn Arne Johannessen

foto: Finn Arne Johannessen

Lang dags ferd mot natt er den amerikanske dramatikeren Eugene O'Neill's mest framførte stykke. Det er også hans mest personlige. Referansene til hans egen familie - skuespillerfaren som ikke kom seg vekk fra Greven av Monte Christo, moren som var avhengig av morfin og hans egen tuberkulose - er så åpenbare at han nedla klausul mot at det ikke skulle oppføre før 25 år etter hans død slik at hans egen familie skulle bli bespart for å få farens familieliv hengt ut på en så nådesløs og avslørende måte.

På Amfiscenen har instruktør Ole Anders Tandberg strammet inn rommet, satt tribunene til publikum i krets rundt en naken platting hvor det bare befinner seg et bord med to pinnestoler. Resten av huset og utenverdenen omslutter oss med fire rom i hvert hjørne. Her gjør aktørene entre fra de forskjellige delen av huset og lar oss ane utenverdenen med hekken og naboene.

Det er en god løsning. Vi blir tvunget inn i dramaet fra første øyeblikk. Handlingen er ikke bare rett foran oss, den er også rundt oss og bak oss. Slik sitter vi og lar oss ryste av konflikten i dramaet som vi befinner oss midt inne i.

Familien tilbringer sommeren i sitt hus i en småby ved havet. Moren sliter med sin narkomani, eldstesønnen med sin fyll og livsløgner og yngstemann med en hoste som i løpet av de to døgnene handlingen finner sted viser seg å være tuberkulose. Over dem står faren, tyrannen og gnieren, men også den som sørger for at familiemedlemmene, de voksne sønnene inkludert, har noe å leve av under sommeroppholdet. Så tørner de sammen, bebreidelsene mot hverandre vikler seg inn i hverandre og vokser, vi rykkes tiår tilbake til begivenheter som har skjedd og som står klart for de involverte: hvem har skylda for at det er blitt som det er blitt?

Eugene O'Neill framstiller den tuberkuløse Edmund som sitt alter ego, han er en drømmer, skriver dikt, kan sitere sine klassikere på rams og jobber leilighetsvis som mer eller mindre vellykket journalist. Den lange scenen mellom ham og faren i andre akten er stykkets desiderte høydepunkt. Det er virkelighetens far og sønn som spiller de to. For første gang står Mads Ousdal på en scene på Nationaltheatret. Scenene mellom ham og Sverre Anker Ousdal får en kraft og et innhold som vi skal lete lenge etter i norsk teater.

Avstemt er forholdet mellom yngste og eldste bror. Det er fint å se hvordan samspillet mellom Per Egil Aske og Mads Ousdal glir så fint. Her er lite overspill, de kler hverandre på en nesten organisk måte og deres avslutningsscene - 'hater deg, elsker deg' - glir over i minnet som noe av det mest bemerkelsesverdige vi har sett.

Over de tre mennene smyger moren i Frøydis Armands skikkelse seg inn og ut. Først blir hun beskyttet, vi aner hennes tragedie og mot slutten går hennes narkomani over til stadfestelse. Stykket ender med at hun kaver rundt i koma og i minner fra ungdommen og barnedommen i sin morfinrus og galskap.

Rundt familien kvitrer Petronella Barker som irsk tjenestepike. Kanskje fordi forfatteren skulle minne seg selv om sin egen families irske opphav?

Det er et enestående ensemblespill vi blir vitne til i denne oppsetningen. Det er sterke karakterer som framstilles, og en skuespiller som Sverre Anker Ousdal lar sin eruptive kraft og voldsomme styrke komme til fullt uttrykk. Men det hele tøyles uten at vi opplever individuelt overspill. Minneverdige blir scenene mellom de tre mennene i stykket, men vi gleder oss også over gjensynet med Frøydis Armand. Hun eier en stor scenisk utstråling og sikkerhet.

Over hele oppsetningen er det samspillet som får oss til å nærmest fryse fast i stolene og fjetres. Det er bare én svakhet med oppsetningen: instruktøren lar musikk-kuttene gå ut av sin assosierende bakgrunn til å bli noe i seg selv. Irriterende er det at han gjentatt skal spille hele musikk-nummere, mens de fåtallige skiftene av rekvisitter og entreer/sortier forlengst er foretatt. Hva er meningen? Skal Ole Anders Tandberg absolutt fortelle oss noe om fortreffeligheten til Marianne Faithful og NICO? Det er ikke så overvettes interessant å få Beach Boys avspilt pr. mono over et ellers utmerket lydanlegg.

"Lang dags ferd mot natt"

"Lang dags ferd mot natt"
by Eugene O'Neill
Premiere 4 May 2000
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Drama

Directed by Ole Anders Tandberg

Cast:

Frøydis Armand as Mary Cavan Tyrone
Petronella Barker as Cathleen
Sverre Anker Ousdal as James Tyrone
Per Egil Aske as James Tyrone Jr.
Mads Ousdal as Edmund Tyrone

"De 7 dødssyndene"

"De 7 dødssyndene"
International title: "The 7 Deadly Sins"
2000
Genre: Drama
Language: Norwegian
Running time: 80 minutes

Directed by Marit Åslein, Lars Gudmestad, Dag Johan Haugerud, Ørjan Karlsen, Frank Mosvold, Margreth Olin, Maria Sødahl
Written by Harald Eia, Lars Gudmestad, Dag Johan Haugerud, Ørjan Karlsen, Frank Mosvold, Maria Sødahl

Cast includes:

segment "Misunnelse" [Envy], directed by Marit Åslein:

Petronella Barker
Bård Tufte Johansen
Sverre Anker Ousdal

"Pappa og Brando er mine forbilder"

Two more different actors than Brando and Sverre Anker Ousdal we can hardly imagine, but we're pleased to learn that Mads is as multi-dimensional as his dad.

Pappa og Brando er mine forbilder

Radioteater, TV-serie, teater og nå film: skuespiller Mads Ousdal følger i fars fotspor. Skuespiller Mads Ousdal henter inspirasjon fra Marlon Brando og pappa Sverre Anker Ousdal når han i dag går i gang med sin første filmhovedrolle.

Trygve Aas Olsen, Dagbladet.no, 25 July 2000

Hovdrolle: Mads Ousland (28) har fått hovedrollen i filmen «Detektor» som suksessforfatter Erlend Loe har skrevet manus til. Foto: Lars Eivind Bones

- Jeg er glad for å kunne si at min far er et forbilde. Og Brando? Han er verdens beste skuespiller, sier Ousdal.

Han trenger gode inspirasjonskilder for å holde ut i det halsbrekkende tempoet han har i arbeidslivet: Ousdal spiller Jesus i radioteatrets dramatisering av Bibelens evangelier. Han spiller i den nye TV-serien «Fire høytider» på NRK. Han har hovedrollen i Tennessee Williams-stykket «Ville engler» på Oslo Nye Teater - en rolle som den samme Brando gjorde på film i 1960.

Ikke lest Loe

Teaterstykket hadde premiere i går kveld, men det ble ingen vill premierefest på Ousdal. I dag tidlig klokka ni stilte han nemlig på første opptak til filmen «Detektor», som regisseres av Pål Jackman etter et manus av Erlend Loe.

Mads Ousdal er med andre ord en travel mann, så travel at han ennå ikke har rukket å få lest Erlend Loes bøker. «Detektor»-manuset er hans første møte med suksessforfatteren. - Og det tror jeg er like greit, da stiller jeg uten noen føringer, sier han.

Selvransakelse

«Detektor» handler om den nyutdannede psykologen Daniel Jor, og tittelen spiller både på at Jor har en metalldetektor og at han leter etter noe i seg selv; noe han ikke selv vet hva er - kanskje en pappa.

Jors far er nemlig død, og han har en sterk binding til sin mor. Han bor ennå hjemme hos henne. - Men forholdet til mora settes på prøve når filmen starter.

Han finner et smykke, han finner etter hvert smykkets eier, søt musikk oppstår - og så må han ta stilling til seg selv, sier Ousdal.

Stor suksess

Ousdal har på kort tid oppnådd stor suksess på teaterscenen, både i Bergen og i Oslo. Men han har alltid hatt lyst til å gjøre film også, akkurat som far Ousdal.

- Han betyr mye for meg. - Har han gitt deg noen gode filmråd? - Vi har snakket om rollen, ja, men det viktigste han har lært meg, er at talent er det samme som mot. - Mot til å ...? - Til å tørre å feile, tørre å drite seg ut - man må gjøre noen feil for å komme noe sted. Det viktigste er at man står for det man gjør og ikke gjør det halvveis.