"Seint ute"

Seint ute

Når du skal spille mot faren din, og far heter Sverre Anker Ousdal, blir det lett mye oppstyr, både hjemme og ute. Mads Ousdal (29) tar oppgjøret med far foran publikum. - JEG BLIR LITT FORFJAMSET, sånn rett før, sier Mads Ousdal, og skutter seg litt i vinden.

Hege Duckert, Dagbladet papirutgave, 15. april 2000

Mor er morfinist. Far er alkoholiker. Storebror er alkoholiker. Selv er han tuberkuløs. Og alkoholiker. Ikke rart han ikke føler seg helt bra.

- Alkoholismen er jeg ikke så interessert i. Konflikten innad i en familie, derimot, handler om banale ting alle kan kjenne seg igjen i. «Lang dags ferd mot natt» er et fantastisk godt stykke, så vi skuespillere får mye gratis. Scenen er fem ganger fem meter, publikum er på alle sider. Det gir en slags Dogme-feeling. Publikum skal føle seg som tittere, ha det litt ekkelt.

Det er klart det er ekkelt. Ousdal spiller Edmund, den yngste sønnen, han som ennå ikke har sluttet å håpe. Eugene O'Neills «Lang dags ferd mot natt», med premiere 4. mai, er et klassisk familiedrama, som mange vil komme til Nationaltheatret for å se. Enda flere vil komme for å se Mads og faren Sverre Anker Ousdal spille far og sønn. Men de aller fleste kommer antakeligvis til å se bare Mads i den eneste norske påskefilmen, «Bryllupet». Der spiller han en norsk biokjemiker som forelsker seg i sin kurdiske kollega.

Tema: Tvangsekteskap og familieproblemer.

- Har du sett filmen «Festen»? Den er helt ekstremt god på familiekonflikter. Jeg fikk helt pustebesvær av den.

Tematikken i «Bryllupet» er på sett og vis politisk korrekt.

Det mest spennende var å jobbe med annengenerasjons innvandrere. Det er nok de som har det tøffest. Særlig jentene. De ser at brødrene slippes løs, mens de selv blir holdt tilbake. Hva er det verste, spurte jeg, og det verste er hva andre tror. Innad i familien kan du gjøre nesten hva som helst. Men når foreldrenes venner hører et rykte, da er det «sant». Og da må det reageres.

BEHOVET FOR Å UNNGÅ EKSPONERING, har Ousdal fått i arv. Han holdt seg unna filmlanseringen.

- Jeg er vokst opp med andres blikk, og kjenner dem godt. Har opplevd presset på telefonen, oppmerksomheten på gata. En gang da jeg var liten, danset jeg folkedans med prinsesse Märtha Louise. Et ukeblad dukket opp i skolegården. De hadde ringt hjem til meg først, og mamma og pappa hadde sagt nei på mine vegne. De kom og sa at vi har snakket med moren din, og hun sa det var greit. Jeg ble helt skrekkslagen. Visste jo med magen at det ikke kunne være sant, men klarte ikke å hamle opp med to voksne. Bestekameraten min reddet meg. Han bare dro meg vekk. Men vi var livredde lenge etterpå.

- Men nå kan du sette grenser?

- På scenen er du så eksponert, der og da. Men jeg får fysisk vondt av å se dem som bare viser seg fram. Slik er ikke jeg.

De hatet meg på informasjonskontoret på Oslo Nye, de hatet meg i Bergen, og etter en uke hater de meg her også.

HVIS HAN IKKE FÅR TIL NOE innen fem år, sa Ousdal for tre år siden, så vil han heller gjøre noe annet.

- Store roller ved store teatre, gode kritikker og spillefilmdebut: Det har da ikke gått så verst?

- Jeg har vært heldig, har fått fine ting å jobbe med.

- Kan du noe annet da?

- Jeg kan godt bli snekker.

- Snekker?

- Ja, eller jordomseiler. Jeg er helt oppslukt av bøkene til Ragnar Kvam. Som snekker er jeg faktisk ganske ekshibisjonistisk, men ekshibisjonismen går liksom innover.

- Innover?

- Uff, jeg er så dårlig med ord. Når skuespillere er på TV, gremmer jeg meg. De kan jo ikke snakke. De er like ille som sportsfolk.

- Det forventes kanskje av dem at de skal være særlig følsomme?

- De «følsomme» er de verste. «Jeg er jo kunstner, så jeg har så mye på hjertet»-typen.

- Nå blir de sure på deg i kantina på Nationaltheatret.

- Det er alltid noen som føler seg støtt når du snakker om teater. Jeg er fersk, og jobber med nye mennesker hele tida.

Iblant skulle jeg ønske at jeg kjente folk så godt at vi bare kunne begynne å jobbe.

- Da er det kanskje like greit at du jobber med faren din?

- Han legger jo ikke noe imellom, da, når han jobber. Han er noe å kjempe mot. Men vi jobber ganske likt. Deler ønsket om å uttrykke noe, som handler om verdiene i livet.

MADS OUSDAL HAR KJEDET SEG MYE på teater. Vært med pappa på jobb når barnevakt ikke var å oppdrive. Løpt og løpt rundt i gangene.

- Da jeg hadde sett «Er det ikke mitt liv, kanskje?» sju ganger, der pappa spilte en mann som var lam og lå i sykesenga, satt jeg ytterst på første rad og kjedet meg slik at jeg prøvde å rulle meg opp på scenen. Pappa stirret skrekkslagen på meg. Han kunne ikke gjøre noe, han var jo liksom lam. En eller annen kom og lempet meg ned. Teatret hadde mer romantikk ved seg før jeg begynte på teaterskolen.

Og den første tida på skolen. Jeg var på en måte russ veldig lenge.

- På ungdomsskolen veddet jeg på at jeg skulle gå ut som den høyeste i klassen, i stedet ble jeg den minste. Jeg hadde mange forsvarsmekanismer. Det er ikke tilfeldig at mange små, tykke menn er veldig morsomme. Forskjellen var at jeg visste jeg skulle vokse. For broren min var alltid litt høyere. Vi er litt seine i min familie.
Storebroren heter Steffen og er politimann. Og tre år eldre.

- Kampen mellom oss vil utspille seg til vi dør. Jeg jobber opp mange barndomsminner nå. Per Egil Aske, som spiller storebroren min i stykket, har ikke hatt noen eldre bror, og aner ikke hvordan det er. Han vet ikke hva «prikkedøden» er en gang.

ALTFOR MANGE SKUESPILLERE utfordrer ikke seg selv, ved å gjøre det de ikke kan, mener Mads Ousdal. De gjør heller tyggegummireklamer.

- Men ikke du?

- Nei, det kunne jeg aldri tenke meg. Ikke et vondt ord om dem som gjør det, og om dem som velger såpeopera, men det er et bevisst valg. Du kan ikke komme etterpå og klage over at folk forbinder deg med lukten av pølser når du spiller Shakespeare.
Skuespiller er ingen beskyttet tittel. Tilfeldige mennesker som er med i reklamefilmer, blir kalt for skuespillere.

Plutselig er vi alle skuespillere.

- Er du idealist?

- Jeg er deltidsidealist. Det er viktig å være idealist på et bitte lite område. Når jeg får sitte hjemme og snekre, for eksempel, da skal ingen fortelle meg hva slags list jeg skal bruke. Det har jeg vel etter far, det også. Opprøret kommer også seint i vår familie.

- Når kom ditt?

- Kanskje kommer det akkurat nå.

- «Lang dags ferd mot natt» handler om familiehemmeligheter, om far og sønn, arvesynd og faenskap. Blir det tett?

- Det blir i hvert fall mange paralleller. Faren i stykket er en stor skuespiller. Han gikk kunstnerisk fallitt på å spille én forestilling, «Greven av Monte Christo», om og om igjen av økonomiske årsaker. Da pappa fikk tilbud om å spille i musikalen «Sugar», hadde vi noen vanvittige krangler om akkurat det. Det er ingen stor utfordring, og det er sikkert gøy å stå der. Men akkurat det, det ville jeg aldri gjort.

"Far og sønn spiller far og sønn"

Far og sønn spiller far og sønn

Sverre Anker Ousdal og Mads Ousdal spiller far og sønn i familiedramaet «Lang dags ferd mot natt» på Nationaltheatret. De samme rollene har de i virkeligheten. Men det er ikke derfor de føler seg nakne på scenen.

Bente Frøytlog, Dagbladet.no Kultur, 28 April 2000

Photo framheim.com

- Følelsen av å være avkledd er påtrengende. Det er umulig å snu ryggen til ett eneste sekund, sier Sverre Anker Ousdal.

Han snakker om den åpne sceneløsningen på «Lang dags ferd mot natt».

Skuespillerne spiller på en plattform midt på Amfiscenen, med publikum på alle sider. Tilskuerne sitter som smugkikkere inn til Eugene O'Neills klaustrofobiske familieoppgjør.

Far Sverre Anker Ousdal er alkoholiker, mor Frøydis Armand er morfinist, storebror Per Egil Aske er alkoholiker og lillebror Mads Ousdal er tuberkuløs og hard på flaska allerede .

Sorg og savn

Far og sønn Ousdal tente umiddelbart da regissør Ole Anders Tandberg ba dem ta rollene.

- Vi har fått mange henvendelser om å arbeide sammen. Og når vi først skulle gjøre noe sammen, måtte det bli akkurat dette stykket. Det er sterkt, sier Mads Ousdal, som debuterer på Nationaltheatret etter suksess på Oslo Nye Teater i «Beatles» og i kinofilmen «Bryllupet».

- Kan dere kjenne dere igjen i stykket?

- Alle kan vel gjenkjenne familieproblemer, oppgjør med sorg og savn og sånne ting, sier Mads.

- Men vi er ikke private på scenen, understreker Sverre Anker.

Tyrannisk

- Har far/sønn-relasjonen gjort arbeidet vanskeligere - eller enklere?

- Nei, den har ikke hatt betydning, mener Sverre Anker.

- Jo, den har kanskje gjort det enklere, siden vi kjenner hverandre, mener Mads.

- Vi slipper å ta hensyn til den sosiale kodeksen om ikke å såre hverandre.

Mads innrømmer at han kjenner igjen visse trekk fra virkeligheten når Sverre Anker spiller ut familiefaren James Tyrones voldsomme repertoar på scenen.

- Man har sikkert vært tyrannisk og sint gjennom årene, sier Ousdal senior lakonisk. - Vi må jo bruke oss selv i rollene. Men du blir kanskje ikke så redd nå som da du var seks-sju år, Mads?

- Var jeg redd?

"Nakent familiedrama"

Nakent familiedrama

Kjell Moe, Kulturespeilet/pluto.no, 10 May 2000

Sverre Anker og Mads Ousdal, foto: Finn Arne Johannessen

foto: Finn Arne Johannessen

Lang dags ferd mot natt er den amerikanske dramatikeren Eugene O'Neill's mest framførte stykke. Det er også hans mest personlige. Referansene til hans egen familie - skuespillerfaren som ikke kom seg vekk fra Greven av Monte Christo, moren som var avhengig av morfin og hans egen tuberkulose - er så åpenbare at han nedla klausul mot at det ikke skulle oppføre før 25 år etter hans død slik at hans egen familie skulle bli bespart for å få farens familieliv hengt ut på en så nådesløs og avslørende måte.

På Amfiscenen har instruktør Ole Anders Tandberg strammet inn rommet, satt tribunene til publikum i krets rundt en naken platting hvor det bare befinner seg et bord med to pinnestoler. Resten av huset og utenverdenen omslutter oss med fire rom i hvert hjørne. Her gjør aktørene entre fra de forskjellige delen av huset og lar oss ane utenverdenen med hekken og naboene.

Det er en god løsning. Vi blir tvunget inn i dramaet fra første øyeblikk. Handlingen er ikke bare rett foran oss, den er også rundt oss og bak oss. Slik sitter vi og lar oss ryste av konflikten i dramaet som vi befinner oss midt inne i.

Familien tilbringer sommeren i sitt hus i en småby ved havet. Moren sliter med sin narkomani, eldstesønnen med sin fyll og livsløgner og yngstemann med en hoste som i løpet av de to døgnene handlingen finner sted viser seg å være tuberkulose. Over dem står faren, tyrannen og gnieren, men også den som sørger for at familiemedlemmene, de voksne sønnene inkludert, har noe å leve av under sommeroppholdet. Så tørner de sammen, bebreidelsene mot hverandre vikler seg inn i hverandre og vokser, vi rykkes tiår tilbake til begivenheter som har skjedd og som står klart for de involverte: hvem har skylda for at det er blitt som det er blitt?

Eugene O'Neill framstiller den tuberkuløse Edmund som sitt alter ego, han er en drømmer, skriver dikt, kan sitere sine klassikere på rams og jobber leilighetsvis som mer eller mindre vellykket journalist. Den lange scenen mellom ham og faren i andre akten er stykkets desiderte høydepunkt. Det er virkelighetens far og sønn som spiller de to. For første gang står Mads Ousdal på en scene på Nationaltheatret. Scenene mellom ham og Sverre Anker Ousdal får en kraft og et innhold som vi skal lete lenge etter i norsk teater.

Avstemt er forholdet mellom yngste og eldste bror. Det er fint å se hvordan samspillet mellom Per Egil Aske og Mads Ousdal glir så fint. Her er lite overspill, de kler hverandre på en nesten organisk måte og deres avslutningsscene - 'hater deg, elsker deg' - glir over i minnet som noe av det mest bemerkelsesverdige vi har sett.

Over de tre mennene smyger moren i Frøydis Armands skikkelse seg inn og ut. Først blir hun beskyttet, vi aner hennes tragedie og mot slutten går hennes narkomani over til stadfestelse. Stykket ender med at hun kaver rundt i koma og i minner fra ungdommen og barnedommen i sin morfinrus og galskap.

Rundt familien kvitrer Petronella Barker som irsk tjenestepike. Kanskje fordi forfatteren skulle minne seg selv om sin egen families irske opphav?

Det er et enestående ensemblespill vi blir vitne til i denne oppsetningen. Det er sterke karakterer som framstilles, og en skuespiller som Sverre Anker Ousdal lar sin eruptive kraft og voldsomme styrke komme til fullt uttrykk. Men det hele tøyles uten at vi opplever individuelt overspill. Minneverdige blir scenene mellom de tre mennene i stykket, men vi gleder oss også over gjensynet med Frøydis Armand. Hun eier en stor scenisk utstråling og sikkerhet.

Over hele oppsetningen er det samspillet som får oss til å nærmest fryse fast i stolene og fjetres. Det er bare én svakhet med oppsetningen: instruktøren lar musikk-kuttene gå ut av sin assosierende bakgrunn til å bli noe i seg selv. Irriterende er det at han gjentatt skal spille hele musikk-nummere, mens de fåtallige skiftene av rekvisitter og entreer/sortier forlengst er foretatt. Hva er meningen? Skal Ole Anders Tandberg absolutt fortelle oss noe om fortreffeligheten til Marianne Faithful og NICO? Det er ikke så overvettes interessant å få Beach Boys avspilt pr. mono over et ellers utmerket lydanlegg.

"Lang dags ferd mot natt"

"Lang dags ferd mot natt"
by Eugene O'Neill
Premiere 4 May 2000
Nationaltheatret Amfiscenen
Genre: Drama

Directed by Ole Anders Tandberg

Cast:

Frøydis Armand as Mary Cavan Tyrone
Petronella Barker as Cathleen
Sverre Anker Ousdal as James Tyrone
Per Egil Aske as James Tyrone Jr.
Mads Ousdal as Edmund Tyrone