Showing posts with label 2003. Show all posts
Showing posts with label 2003. Show all posts
Wednesday, March 24, 2010
Saturday, September 5, 2009
"Stjernegalleri i Studio 24"
Stjernegalleri i Studio 24
Midt under 2. verdenskrig reiser den tyske atomfysikeren Werner Heisenberg til det okkuperte København for å treffe sin venn og kollega Niels Bohr.
NRK, 19.03.2003
Monna Tandberg
Sverre og Svein
Hva er det Heisenberg vil?
Han setter begges liv på spill. Vil han snuse opp informasjon om de alliertes atomvåpenprogram? Eller vil han inngå en avtale om at ingen skal gå med på å utvikle kjernefysiske våpen?
Dette spørsmålet har forskere og historikere tumlet med i 60 år. Den britiske dramatikeren Michael Frayn tar tak i det i sitt skuespill Copenhagen. Det ble spilt med stor suksess i Oslo i fjor, med Monna Tandberg, Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg i hovedrollene. Kjetil Bang-Hansen hadde regien.
Hele landet
Nå kan hele landet får med seg denne sterke og tankevekkende forestillingen. Alle disse er igang med å overføre den til lyddrama. NRK P2 sender Copenhagen i tre deler fra slutten av mai.
Midt under 2. verdenskrig reiser den tyske atomfysikeren Werner Heisenberg til det okkuperte København for å treffe sin venn og kollega Niels Bohr.
NRK, 19.03.2003
Monna Tandberg
Sverre og SveinHva er det Heisenberg vil?
Han setter begges liv på spill. Vil han snuse opp informasjon om de alliertes atomvåpenprogram? Eller vil han inngå en avtale om at ingen skal gå med på å utvikle kjernefysiske våpen?
Dette spørsmålet har forskere og historikere tumlet med i 60 år. Den britiske dramatikeren Michael Frayn tar tak i det i sitt skuespill Copenhagen. Det ble spilt med stor suksess i Oslo i fjor, med Monna Tandberg, Sverre Anker Ousdal og Svein Tindberg i hovedrollene. Kjetil Bang-Hansen hadde regien.
Hele landet
Nå kan hele landet får med seg denne sterke og tankevekkende forestillingen. Alle disse er igang med å overføre den til lyddrama. NRK P2 sender Copenhagen i tre deler fra slutten av mai.
Sunday, July 5, 2009
"Kampen om bomben"
Kampen om bomben
Vi kjenner sabotasjen mot tungtvann-transporten fra Rjukan i februar 1944. Vi vet at tungtvannet skulle til Tyskland, og at det hadde noe med atomvåpen-produksjon å gjøre. Men hvem ventet på tungtvannet i Tyskland?
NRK, 22.05.2003
Svein Tindberg, Monna Tandberg og Sverre Anker Ousdal i Copenhagen. Foto: Tom Hansen
Atomfysikeren Werner Heisenberg. Du møter ham nå tre søndager på rad i P2, når Radioteatret sender suksessforestillingen "Copenhagen" av Michael Frayn. Stykket gjorde sterkt inntrykk og gikk for fulle hus da det ble satt opp i Oslo i fjor. I disse dager gjester oppsetningen Festspillene i Bergen.
Bohr og Heisenberg
Du kan få den med deg ganske enkelt ved å skru på P2. Sverre Anker Ousdal, Monna Tandberg og Svein Tindberg har vært i hørespillstudio 24 sammen med regissøren Kjetil Bang-Hansen. "Copenhagen" handler om det gåtefulle møtet i København i 1941, da Heisenberg oppsøkte sin læremester Niels Bohr – og dermed satte begges liv i fare. Hva var det Werner Heisenberg egentlig ville?
Hjelp eller advarsel?
Dansken Niels Bohr er en av verdens mest berømte fysikere. Han fikk Nobelprisen i 1922 og samlet dyktige unge vitenskapsmenn fra hele verden på sitt institutt i København. Tyskeren Werner Heisenberg var en av dem. De utarbeidet de vitenskapelige teorier som skulle til for å utvikle kjernevåpen. Kom Heisenberg til Bohr i 1941 for å få hjelp i sitt arbeid med en tysk atombombe? Kom han for å advare? Kom han for å få til en avtale om at ingen av dem skulle bidra til utviklingen av et masseødeleggelsesvåpen? Ingen vet. I "Copenhagen" møtes Bohr, hans hustru Margrethe og Heisenberg igjen etter døden i et forsøk på å avklare hva som egentlig skjedde. I disse møtene oppstår en rekke gripende etiske og menneskelige dilemmaer og tankevekkende perspektiv på vår nære historie.
Bohr bærer ansvar
Det paradoksale er at Werner Heisenberg aldri utviklet atombomben, men Niels Bohr, som var jøde, flyktet fra Danmark i 1943 og ble rådgiver for de alliertes kjernevåpenprogram. Han bærer altså ansvar for bombene over Hiroshima og Nagasaki.
Moderne fysikk
"Copenhagen" er på mange måter uhyggelig aktuelt og gir mye mat til både følelser og tanker. Er du interessert i fysikk og de vitenskapelig perspektivene i forestillingen, anbefaler vi nettstedet nedenunder.
Vel møtt til tre intense søndager i København med tre store skuespillere. Premiere på P2 25 mai kl. 15.03
Vi kjenner sabotasjen mot tungtvann-transporten fra Rjukan i februar 1944. Vi vet at tungtvannet skulle til Tyskland, og at det hadde noe med atomvåpen-produksjon å gjøre. Men hvem ventet på tungtvannet i Tyskland?
NRK, 22.05.2003
Svein Tindberg, Monna Tandberg og Sverre Anker Ousdal i Copenhagen. Foto: Tom HansenAtomfysikeren Werner Heisenberg. Du møter ham nå tre søndager på rad i P2, når Radioteatret sender suksessforestillingen "Copenhagen" av Michael Frayn. Stykket gjorde sterkt inntrykk og gikk for fulle hus da det ble satt opp i Oslo i fjor. I disse dager gjester oppsetningen Festspillene i Bergen.
Bohr og Heisenberg
Du kan få den med deg ganske enkelt ved å skru på P2. Sverre Anker Ousdal, Monna Tandberg og Svein Tindberg har vært i hørespillstudio 24 sammen med regissøren Kjetil Bang-Hansen. "Copenhagen" handler om det gåtefulle møtet i København i 1941, da Heisenberg oppsøkte sin læremester Niels Bohr – og dermed satte begges liv i fare. Hva var det Werner Heisenberg egentlig ville?
Hjelp eller advarsel?
Dansken Niels Bohr er en av verdens mest berømte fysikere. Han fikk Nobelprisen i 1922 og samlet dyktige unge vitenskapsmenn fra hele verden på sitt institutt i København. Tyskeren Werner Heisenberg var en av dem. De utarbeidet de vitenskapelige teorier som skulle til for å utvikle kjernevåpen. Kom Heisenberg til Bohr i 1941 for å få hjelp i sitt arbeid med en tysk atombombe? Kom han for å advare? Kom han for å få til en avtale om at ingen av dem skulle bidra til utviklingen av et masseødeleggelsesvåpen? Ingen vet. I "Copenhagen" møtes Bohr, hans hustru Margrethe og Heisenberg igjen etter døden i et forsøk på å avklare hva som egentlig skjedde. I disse møtene oppstår en rekke gripende etiske og menneskelige dilemmaer og tankevekkende perspektiv på vår nære historie.
Bohr bærer ansvar
Det paradoksale er at Werner Heisenberg aldri utviklet atombomben, men Niels Bohr, som var jøde, flyktet fra Danmark i 1943 og ble rådgiver for de alliertes kjernevåpenprogram. Han bærer altså ansvar for bombene over Hiroshima og Nagasaki.
Moderne fysikk
"Copenhagen" er på mange måter uhyggelig aktuelt og gir mye mat til både følelser og tanker. Er du interessert i fysikk og de vitenskapelig perspektivene i forestillingen, anbefaler vi nettstedet nedenunder.
Vel møtt til tre intense søndager i København med tre store skuespillere. Premiere på P2 25 mai kl. 15.03
Saturday, September 20, 2008
"Festen"
Festen
«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...
Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003
Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.
På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.
Endelig skal skuespillerne få ekte vare.
1. AKT:
FEST OG TEATER
(Forretten kommer)
Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!
Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.
Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...
- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?
Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.
Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.
Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.
Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!
Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.
Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.
Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.
Lise: De gutta var stjerner.
Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.
Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.
Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.
Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.
Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.
Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.
Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.
Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.
- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?
Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.
Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.
Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!
Lise: Ja. Skål da!
2. AKT:
VOND FEST
(Hovedretten kommer)
Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!
Servitøren: Med tranebærsky.
Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.
- Hva er det verste med «Festen»?
Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.
Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».
Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»
Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»
(Alle ler, Gisken ler mest.)
- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?
Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.
Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.
Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.
Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.
Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.
- Hvordan er det å spille en som alle hater?
Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.
Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.
3. AKT:
FRA FILM TIL TEATER
(Desserten kommer)
Gisken: Får vi kake også?!
Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.
(Fotografen tar bilder av bordet.)
Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.
Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.
Finn: Jeg er Sponheim.
Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.
- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?
Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.
Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)
Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.
Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)
Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.
«Festen» er over. Nationaltheatrets sjokkerte publikum er gått hjem. Festen kan begynne.- Det er en forferdelig fest!...
(Foto: Morten Holm / SCANPIX)
Therese R. Ridar, Frode Nakkim, VG papirutgave, 10. oktober 2003
Sverre Anker Ousdal smiler. Nok en kveld har en fullsatt sal reist seg og klappet begeistret etter endt «Festen»-forestilling. I to timer har Ousdal vært den besteborgerlige familiefaren, som på 60-årsdagen blir avslørt som overgriper av sin egen sønn. Nå har han tatt av sminken og ruslet over veien. Fra jobben på Nationaltheatret til restauranten Annen Etage.
På scenen er de vant til å dytte i seg tomatsuppe, kjøttpudding og saft. Det skal forestille familien Klingenfeldt-Hansens meny: Hummersuppe, reinsdyrstek og vin.
Endelig skal skuespillerne få ekte vare.
1. AKT:
FEST OG TEATER
(Forretten kommer)
Gisken Armand: Åhh, for en deilig suppe!
Lise Fjeldstad: Nydelig. Hadde vi fått dette på scenen, ville vi ikke greid å huske replikkene.
Gisken: Etter forestilling er jeg alltid så sulten. Jeg må spise masse før jeg legger meg, og det er jo ikke så bra...
- Trenger dere ofte en utblåsning etter forestilling?
Ågot Sendestad: Det kommer litt an på om det er «Festen» eller «Hakkebakkeskogen» man spiller. Men det viktigste er å gjenoppleve forestillingen i hodet etterpå.
Thorbjørn Harr: Hvis man drar hjem, er det vanskelig å legge seg med en gang. Det er så mye adrenalin.
Øystein Røger: Det er vel de yngste som går ut mest, sånne som Thorbjørn.
Sverre Anker Ousdal: Vi eldre har da gått ut noen ganger, vi også!
Gisken: Før var det visst noe som het «elleveblesten». Det betyr at man må komme seg hjem i løpet av et kvarter etter forestilling, ellers havner man på byen.
Øystein: Skal man jobbe i Radioteatret klokken åtte om morgenen, er det ikke så morsomt å være ute til tre, altså.
Sverre: Men før holdt de det gående. Å fy søren! Frank Robert fikk lurt meg med ut for noen år siden. Han overgikk oss alle sammen, altså. Han fortalte om den tiden da han og Henki (Kolstad) ikke ble kastet ut av Bristol, de ble kastet inn.
Lise: De gutta var stjerner.
Sverre: Kjempestjerner! En gang skulle de se hvor ille de kunne kle seg uten å bli nektet adgang på Bristol. De hadde selbuvanter og nikkers, men det var ikke noe problem.
Lise: De møtte gjerne i smoking neste morgen! Var det polkø, så bare gikk de forbi.
Thorbjørn: Vi får nok aldri oppleve det, vi.
Sverre: Nei, det er ikke sånn på Håndverkeren der dere sitter og drikker det dovne ølet deres.
Finn Schau: Det er mange som overdriver i dag også. Jeg har selv vært i den situasjonen. Det er mye belønningsøl etter forestilling som kan bli til to og tre og fire.
Thorbjørn: Når du bor alene og er ung og single, kan det jo være vanskelig bare å dra rett hjem.
Øystein: Men så blir man gift og får barn, og da blir det litt problematisk å gå ut hele tiden.
Finn: Men så blir du skilt og begynner å gå ut igjen.
- Hva gjorde du da du måtte legge om livsstilen?
Finn: Jeg fikk meg fire ukers permisjon fra teatret og fikk profesjonell hjelp. Jeg hadde en kort, hektisk periode med overdreven drikking. Det var helt klassisk: Trøbbel i privatlivet og så kompenserte jeg med å overdrive utelivet. Jeg fikk orden på det etter en stund. Men i dette yrket er det ikke vanskelig å finne unnskyldninger for å drikke hvis du har et problem.
Lise: Jeg har alltid bare gått hjem og lest aviser og drukket rødvin, jeg.
Thorbjørn (ler): Men du har drukket rødvin!
Lise: Ja. Skål da!
2. AKT:
VOND FEST
(Hovedretten kommer)
Thorbjørn (overrasket): Åh! ER det reinsdyrstek?!
Servitøren: Med tranebærsky.
Gisken (glad): Herregud, tenk at det egentlig er dette vi spiser i stykket! Det er helt utrolig.
- Hva er det verste med «Festen»?
Ågot Sendstad: At ingen reagerer når de får vite om overgrepet. Den gruppemekanismen er ganske interessant.
Thorbjørn: Men tenk deg et virkelig selskap der noen hadde reist seg og sagt sånne ting. Du hadde ikke først tenkt «han er blitt misbrukt». Du hadde tenkt «men i all verden, hva er det han gjør?!».
Lise: Det er tydelig at problemstillingen engasjerer mange. Jeg fikk blomster på lørdag av en kvinne. Det sto bare: «Hvorfor gikk du ikke før?»
Sverre: En kveld jeg syklet hjem etter forestillingen, var det noen som gikk langs Slottsparken og ropte: «Jeg begriper ikke at du kan sykle hjem nå!»
(Alle ler, Gisken ler mest.)
- Har det vært mange sterke reaksjoner i salen?
Gisken: Ja, mange har fått sammenbrudd og gått ut.
Thorbjørn: Personalet på teatret er blitt trent ekstra på hvordan de skal takle de situasjonene.
Sverre: Det er bare å se på statistikken: Hvis vi er 700 mennesker i teatret, sitter det noen i salen som har opplevd akkurat det stykket handler om.
Thorbjørn: I motsetning til i filmen, sitter teaterpublikumet i det samme rommet som dem rundt bordet. Jeg tror det er ekstra sterkt.
Finn: Det er en veldig bra forestilling å være med i fordi den er så viktig, og den griper folk.
- Hvordan er det å spille en som alle hater?
Sverre: Det er jo bare teater. Men det er én scene - det øyeblikket mot slutten da ungen kommer og setter seg på fanget mitt og spør «bestefar, kan du lese for meg?». Det er veldig sterkt. Jeg har selv et barnebarn på fem år.
Finn: Jeg har spilt overgriper. En ung dame kalte meg «pappa» mens jeg tafset på henne på scenen. Da sleit jeg fælt. Jeg måtte bare tenke at det var en hvilken som helst dame som jeg var forelsket i.
3. AKT:
FRA FILM TIL TEATER
(Desserten kommer)
Gisken: Får vi kake også?!
Sverre: Hvor er portvinen da? (lukter i et glass) Det ER jo portvin.
(Fotografen tar bilder av bordet.)
Finn: Dette er litt sånn Kongen i statsråd.
Thorbjørn: Da er jeg Sigbjørn Johnsen.
Finn: Jeg er Sponheim.
Lise: Jeg får være Valgerd, jeg da.
- Husker dere første gangen dere så «Festen» på film?
Lise: Ja, det var helt sjokkerende. Jeg trodde ikke jeg hørte sant. En vanvittig bra film.
Sverre: Men dogmefilmer er ikke så populært blant skuespillerne, for det er ikke bare lyset som er dårlig, men honorarene også. (Alle ler, Thorbjørn ler høyest.)
Lise: Det kunne vært dogme for teater også. Har du tekst og skuespillere, har du det som skal til.
Finn: Det er forskjellen mellom teater og film: En dårlig skuespiller kan bli bra på film, men aldri på teater.
Sverre: Jeg har da vært bra et par ganger..? (Latter. Kokken kommer og sier hva vi har spist.)
Lise (smiler til kokken): I morgen blir det helt andre uttrykk på scenen, for nå VET vi hvor godt det smaker.
Friday, August 29, 2008
"Ousdal satt ut av"
Ousdal satt ut av
Sverre Anker Ousdal (58) har vondt i tennene, men er like blid. En av Norges mest betydelige mannlige skuespillere har fått et beleilig sabbatsår fra teater og film, på grunn av en tannoperasjon. Nå ser han frem til å debutere som instruktør.
Kirsti Hovland, VG papirutgave, 31. mars 2003
Men så ofte han kan nyter han en spillefri vår i ramsalt sjøluft på sitt fristed på Lista, et av de mer forblåste stedene på sørvestre del av Sørlandet. Skuespilleren er bare som snarest innom Oslo og NRK for å omskape teaterforestillingen «Copenhagen» til radioteater.
- Jeg har aldri hatt så lang spillefri i hele min karriere. Det dreier seg faktisk om et halvt år. Og jeg må bare si at jeg kjenner at jeg kan venne meg til dette. Jeg har ikke abstinenser etter teateret overhodet, sier Sverre Anker Ousdal overbevisende.
Må gro
Milevis unna klassiske dramaer og moderne skjebnedramaer trekker skuespilleren pusten i snekkerhabitt:
- Jeg snekrer tre soverom, ett i mahogni, ett i bjørk og ett i eik. Det tar sin tid. Det breker en sau en gang i timen, av og til er det båt utpå havet der. Og så følger jeg en gammel påskelilje som spretter opp som en knyttneve av jorda og strekker seg en centimeter i været for hver dag som går.
- Etter «Copenhagen», som ble spilt frem til november, har jeg ikke hatt en rolle. Jeg kan ikke spytte ut tekst, når munnen, skuespillerens mest finstemte instrument, ikke fungerer. Tannoperasjonen jeg har vært gjennom, gjør at ting må gro før jeg kan stå på en scene, forteller Anker Ousdal.
I november setter den garvede skuespilleren opp Harold Pinters «Vaktmesteren» på Torshovteateret, med kollega Per Jansen i tittelrollen. Og 58-åringen mener det er på høy tid han selv setter opp en forestilling etter 40 år som skuespiller:
- Jeg har hatt lyst til å jobbe som instruktør lenge, men det har alltid kommet roller i veien.
Skuespilleren går imidlertid på ingen måte en spillefri sommer i møte.
I mai skal «Copenhagen»-forestillingen settes opp under Festspillene i Bergen.
Jobb til sommeren
- I mai begynner også prøvene på «Festen», basert på danske Thomas Winterbergs film, om teateret får det til å klaffe med prøvene på Stein Winges «En folkefiende», understreker Anker Ousdal.
7. august er det première på Winge-forestillingen i Skien der han skal spille rollen som doktor Stockmann.
- Det blir nok en del år til med roller i teater og film, men på noe sikt tror jeg jeg trekker meg helt tilbake til Lista, så kan jeg heller flys inn til noen roller som høyesterettsadvokat og lege en gang imellom, sier Sverre Anker Ousdal godmodig.
Sverre Anker Ousdal (58) har vondt i tennene, men er like blid. En av Norges mest betydelige mannlige skuespillere har fått et beleilig sabbatsår fra teater og film, på grunn av en tannoperasjon. Nå ser han frem til å debutere som instruktør.
Kirsti Hovland, VG papirutgave, 31. mars 2003
Men så ofte han kan nyter han en spillefri vår i ramsalt sjøluft på sitt fristed på Lista, et av de mer forblåste stedene på sørvestre del av Sørlandet. Skuespilleren er bare som snarest innom Oslo og NRK for å omskape teaterforestillingen «Copenhagen» til radioteater.
- Jeg har aldri hatt så lang spillefri i hele min karriere. Det dreier seg faktisk om et halvt år. Og jeg må bare si at jeg kjenner at jeg kan venne meg til dette. Jeg har ikke abstinenser etter teateret overhodet, sier Sverre Anker Ousdal overbevisende.
Må gro
Milevis unna klassiske dramaer og moderne skjebnedramaer trekker skuespilleren pusten i snekkerhabitt:
- Jeg snekrer tre soverom, ett i mahogni, ett i bjørk og ett i eik. Det tar sin tid. Det breker en sau en gang i timen, av og til er det båt utpå havet der. Og så følger jeg en gammel påskelilje som spretter opp som en knyttneve av jorda og strekker seg en centimeter i været for hver dag som går.
- Etter «Copenhagen», som ble spilt frem til november, har jeg ikke hatt en rolle. Jeg kan ikke spytte ut tekst, når munnen, skuespillerens mest finstemte instrument, ikke fungerer. Tannoperasjonen jeg har vært gjennom, gjør at ting må gro før jeg kan stå på en scene, forteller Anker Ousdal.
I november setter den garvede skuespilleren opp Harold Pinters «Vaktmesteren» på Torshovteateret, med kollega Per Jansen i tittelrollen. Og 58-åringen mener det er på høy tid han selv setter opp en forestilling etter 40 år som skuespiller:
- Jeg har hatt lyst til å jobbe som instruktør lenge, men det har alltid kommet roller i veien.
Skuespilleren går imidlertid på ingen måte en spillefri sommer i møte.
I mai skal «Copenhagen»-forestillingen settes opp under Festspillene i Bergen.
Jobb til sommeren
- I mai begynner også prøvene på «Festen», basert på danske Thomas Winterbergs film, om teateret får det til å klaffe med prøvene på Stein Winges «En folkefiende», understreker Anker Ousdal.
7. august er det première på Winge-forestillingen i Skien der han skal spille rollen som doktor Stockmann.
- Det blir nok en del år til med roller i teater og film, men på noe sikt tror jeg jeg trekker meg helt tilbake til Lista, så kan jeg heller flys inn til noen roller som høyesterettsadvokat og lege en gang imellom, sier Sverre Anker Ousdal godmodig.
"Verdens verste fest"
Verdens verste fest
John-Arne Ø. Gundersen, Aftenposten papirutgave, 11. juni 2003
Langbordet er dekket på Nationaltheatret. I september reiser en sønn seg i farens 60-årsdag og forteller at faren har voldtatt ham og søsteren. Vi har sett det på film, snart kan vi se alle festers mareritt på scenen også.
- Mor, hva så du på kontoret til far i 1979? Så du din sønn stå på alle fire og din mann stå bak ham uten bukser på?
Sønnen Christian Klingenfeldt (Øystein Røger) holder talen til faren Helge. 60-årsdagen er i gang under prøvene på Nationaltheatrets hovedscene. Gjestene stirrer sjokkert ned i tomme vinglass. Regissør Kjetil Bang-Hansen har sett moren Else (Lise Fjeldstad) inn i øynene og sagt at det skal være ondskap. Christian slåss med broren foran alle gjestene. Han karrer seg opp igjen, slår neven i bordet.
- Blæææh. Jeg blir mentalt sliten av dette. Sitte med all... si all den... dritten, sier Røger, tar seg til ansiktet. Går til lunsj.
Thomas Winterbergs «Festen» rystet kinogjengere i 1998 med sin fortelling om incest og familietragedie. Siden har «Festen» gjort suksess på teaterscener rundt om i Europa.
Kjetil Bang-Hansen dekker i september på til fest på Nationaltheatret. Han kommer slentrende inn, legger solbriller på bordet.
- Da jeg så filmen, ble jeg slått i bakken av sjokket, grusomheten og overraskelsen i fortellingen. Nå har de fleste sett filmen, så vi kan ikke dra nytte av overraskelsen. Men teateret kan vise mer refleksjon, gå nærmere inn på hver enkelt person og få publikum til å dikte med, sier Bang-Hansen. Utfordringen er å finne et eget formspråk.
- Ellers kunne vi bare delt ut videokassetter til publikum.
- Hvorfor vil du lage teater av «Festen»?
- Historien er klassisk, og den berører. Den kan sammenlignes med Hamlet, en historie om renselse og familieoppgjør. Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, men dette er godt teatermateriale.
- Hvorfor?
- «Festen» inneholder noe elementært: En mann kommer hjem til barndomshjemmet han har flyktet fra og forsøker å vikle seg ut av konfliktene. Historien har også samfunnskritikk:
Mot makt og borgerlighet. Dette minner om Ibsen og Shakespeare, sier Bang-Hansen. Filmen hadde nærbilder, kameraet gikk tett inn på festdeltagernes reaksjoner. Det blir vanskeligere på teateret.
- Hvordan fungerer overgangen fra film til teater?
- Jeg forsøker å gå tilbake til teaterets grunnelementer.
Jeg går ikke fra lyskastere til stearinlys slik som filmen, men gjør grep i fortellermåten: At et rom kan være et samfunn, og at du kan spille på publikums tilstedeværelse, sier han. Det skal være enkelt, alt foregår rundt festbordet uten sceneskift. Ingen resepsjonsdesk eller andre rom skal gjenskapes med kulisser. Alle skuespillerne skal være på scenen nesten hele tiden, da blir det opp til lys og musikk å flytte oppmerksomheten mot ulike hendelser.
- Det blir som et eneste langt renselsesritual rundt festbordet, forklarer Bang-Hansen.
Da Winterberg laget festen, sa han at han måtte trenge gjennom lag av ondskap og ekstremt hat som han aldri hadde gjort før.
- Alle vi som arbeider med stykket, må konfrontere oss selv med en ekstrem form for fortvilelse og hat. Vi må dra av skorpene, få sårene til å blø. Jeg tror dette er tøft for dem i de store rollene, for alle må være villige til å avdekke dette i seg selv.
Slitsomme roller
- Jeg er sønnen som kommer hjem og setter i gang helvetet, sier Øystein Røger. Han har bare én ting å gjøre: han kommer hjem for å få sannheten frem.
- Christian kan sikkert få et lettere liv, men han er skadet, og det er litt sent å ta et slikt oppgjør når man er 40 år, sier Øystein. I disse dagene lar han Christian modne inne i seg.
- Man trenger ikke å ha drept et menneske for å kunne tenke seg følelsen av å gjøre det. Målet er å finne sammenlignbare følelser, en form for misbruk i oppveksten.
Det kjenner mange seg igjen i, derfor er dette en bra historie. Men det er ekkelt å gå inn i de rommene i seg selv som rollen krever, sier Øystein og Lise Fjeldstad (moren Else) entrer scenen, lett sommerantrukket. Else visste at mannen hennes misbrukte barna, men løftet ikke en finger.
- Jeg tilhører jo overgriperne som ønsker å fortrenge og forsvare gale valg når vi får sannhetens lyskaster i ansiktet. Alle har gjort ting i livet som man ikke orker å tenke på. Enten må det voldsomme ting til for å få dette frem, som i «Festen», eller så fortrenger du det helt til du tror det aldri har skjedd, sier Fjeldstad. Hun synes rollen er vanskelig, fordi hun har vanskelig for å forstå hvordan Else kan la slikt skje i en familie.
- Eneste grunnen må være angsten for å miste mannen hun elsker, eller statusen hun gir ham. Men dette har jeg sommeren på å finne ut, sier hun. Og blir stille, lener seg frem, alvorlig blikk:
- Da jeg så filmen, følte jeg at jeg kom inn i et privat rom der jeg ikke hadde noe forsvar. Jeg ville ikke være der.
- Jeg våget ikke å se filmen en gang til, sier Røger. De ropes opp over høyttaleranlegget. Festen skal starte, lunsjen er over, men først må vi møte jubilanten.
- Får du Hitler, må du spille ham. Sånn er det på teateret, sier Sverre Anker Ousdal. Han spiller faren Helge.
Utenpå er han samfunnets støtte, bare den nærmeste familien vet hva som finnes på innsiden.
- Kanskje det er derfor ingen stopper pedofile, det synes ikke på dem. De har ikke hoggtenner, slik som de blir fordømt for etterpå. Derfor kan jeg ikke gå ut på scenen og være skurk med én gang, sier han.
- Det er ikke så mye psykologi, Helge har gjort det han har gjort. Uff. Grusomt. Kanskje jeg blir pepet av scenen fordi jeg har gjort en god rolle som Helge, sier Anker Ousdal. Han skal spille en mann som fordømmes av alle, også av publikum. Han reiser seg, tar med en tom kaffekopp og går den tunge veien mot festbordet for å sette seg blant alle gjestene og høre sønnens fordømmelse.
«Festen» har première 12. september på Nationaltheatret.
***
Dette er «Festen» «Festen» handler om den borgerlige familien Klingenfeldt, som er samlet til å feire faren, Helge, som fyller 60 år.
Helge har invitert slekt og venner til et stort selskap i sitt slott på landet. De voksne barna som har flyttet hjemmefra, Christian, Michael og Helene, kommer tilbake for å delta. Den eldste søsteren har akkurat tatt livet sitt, og Helge ber sønnen Christian si noen ord om henne under middagen. Det virker som en særdeles vellykket fest, helt til Christian reiser seg for sin tale. Han har på forhånd skrevet to taler, og ber faren velge. Han velger det Christian kaller «Sannhetens tale». I talen forklarer Christian hvorfor hans eldste søster tok sitt liv, han forteller om farens misbruk av ham og sin søster.
Festdeltagerne vet ikke om de skal ignorere Christian, eller kaste ham ut. Han har trukket familiens spøkelser ut fra skapet, men på en makaber måte fortsetter 60-årsfeiringen.
«Festen» ble produsert i Danmark i 1998 med Thomas Winterberg som regissør. Dette var den første av dogmefilmene, og ble spilt inn på video med håndholdt kamera. Opptakene ble gjort på location, uten bruk av kunstig lys, musikk, rekvisitter, sminke eller kostymer.
John-Arne Ø. Gundersen, Aftenposten papirutgave, 11. juni 2003
Langbordet er dekket på Nationaltheatret. I september reiser en sønn seg i farens 60-årsdag og forteller at faren har voldtatt ham og søsteren. Vi har sett det på film, snart kan vi se alle festers mareritt på scenen også.
- Mor, hva så du på kontoret til far i 1979? Så du din sønn stå på alle fire og din mann stå bak ham uten bukser på?
Sønnen Christian Klingenfeldt (Øystein Røger) holder talen til faren Helge. 60-årsdagen er i gang under prøvene på Nationaltheatrets hovedscene. Gjestene stirrer sjokkert ned i tomme vinglass. Regissør Kjetil Bang-Hansen har sett moren Else (Lise Fjeldstad) inn i øynene og sagt at det skal være ondskap. Christian slåss med broren foran alle gjestene. Han karrer seg opp igjen, slår neven i bordet.
- Blæææh. Jeg blir mentalt sliten av dette. Sitte med all... si all den... dritten, sier Røger, tar seg til ansiktet. Går til lunsj.
Thomas Winterbergs «Festen» rystet kinogjengere i 1998 med sin fortelling om incest og familietragedie. Siden har «Festen» gjort suksess på teaterscener rundt om i Europa.
Kjetil Bang-Hansen dekker i september på til fest på Nationaltheatret. Han kommer slentrende inn, legger solbriller på bordet.
- Da jeg så filmen, ble jeg slått i bakken av sjokket, grusomheten og overraskelsen i fortellingen. Nå har de fleste sett filmen, så vi kan ikke dra nytte av overraskelsen. Men teateret kan vise mer refleksjon, gå nærmere inn på hver enkelt person og få publikum til å dikte med, sier Bang-Hansen. Utfordringen er å finne et eget formspråk.
- Ellers kunne vi bare delt ut videokassetter til publikum.
- Hvorfor vil du lage teater av «Festen»?
- Historien er klassisk, og den berører. Den kan sammenlignes med Hamlet, en historie om renselse og familieoppgjør. Jeg tenkte ikke på det da jeg så filmen, men dette er godt teatermateriale.
- Hvorfor?
- «Festen» inneholder noe elementært: En mann kommer hjem til barndomshjemmet han har flyktet fra og forsøker å vikle seg ut av konfliktene. Historien har også samfunnskritikk:
Mot makt og borgerlighet. Dette minner om Ibsen og Shakespeare, sier Bang-Hansen. Filmen hadde nærbilder, kameraet gikk tett inn på festdeltagernes reaksjoner. Det blir vanskeligere på teateret.
- Hvordan fungerer overgangen fra film til teater?
- Jeg forsøker å gå tilbake til teaterets grunnelementer.
Jeg går ikke fra lyskastere til stearinlys slik som filmen, men gjør grep i fortellermåten: At et rom kan være et samfunn, og at du kan spille på publikums tilstedeværelse, sier han. Det skal være enkelt, alt foregår rundt festbordet uten sceneskift. Ingen resepsjonsdesk eller andre rom skal gjenskapes med kulisser. Alle skuespillerne skal være på scenen nesten hele tiden, da blir det opp til lys og musikk å flytte oppmerksomheten mot ulike hendelser.
- Det blir som et eneste langt renselsesritual rundt festbordet, forklarer Bang-Hansen.
Da Winterberg laget festen, sa han at han måtte trenge gjennom lag av ondskap og ekstremt hat som han aldri hadde gjort før.
- Alle vi som arbeider med stykket, må konfrontere oss selv med en ekstrem form for fortvilelse og hat. Vi må dra av skorpene, få sårene til å blø. Jeg tror dette er tøft for dem i de store rollene, for alle må være villige til å avdekke dette i seg selv.
Slitsomme roller
- Jeg er sønnen som kommer hjem og setter i gang helvetet, sier Øystein Røger. Han har bare én ting å gjøre: han kommer hjem for å få sannheten frem.
- Christian kan sikkert få et lettere liv, men han er skadet, og det er litt sent å ta et slikt oppgjør når man er 40 år, sier Øystein. I disse dagene lar han Christian modne inne i seg.
- Man trenger ikke å ha drept et menneske for å kunne tenke seg følelsen av å gjøre det. Målet er å finne sammenlignbare følelser, en form for misbruk i oppveksten.
Det kjenner mange seg igjen i, derfor er dette en bra historie. Men det er ekkelt å gå inn i de rommene i seg selv som rollen krever, sier Øystein og Lise Fjeldstad (moren Else) entrer scenen, lett sommerantrukket. Else visste at mannen hennes misbrukte barna, men løftet ikke en finger.
- Jeg tilhører jo overgriperne som ønsker å fortrenge og forsvare gale valg når vi får sannhetens lyskaster i ansiktet. Alle har gjort ting i livet som man ikke orker å tenke på. Enten må det voldsomme ting til for å få dette frem, som i «Festen», eller så fortrenger du det helt til du tror det aldri har skjedd, sier Fjeldstad. Hun synes rollen er vanskelig, fordi hun har vanskelig for å forstå hvordan Else kan la slikt skje i en familie.
- Eneste grunnen må være angsten for å miste mannen hun elsker, eller statusen hun gir ham. Men dette har jeg sommeren på å finne ut, sier hun. Og blir stille, lener seg frem, alvorlig blikk:
- Da jeg så filmen, følte jeg at jeg kom inn i et privat rom der jeg ikke hadde noe forsvar. Jeg ville ikke være der.
- Jeg våget ikke å se filmen en gang til, sier Røger. De ropes opp over høyttaleranlegget. Festen skal starte, lunsjen er over, men først må vi møte jubilanten.
- Får du Hitler, må du spille ham. Sånn er det på teateret, sier Sverre Anker Ousdal. Han spiller faren Helge.
Utenpå er han samfunnets støtte, bare den nærmeste familien vet hva som finnes på innsiden.
- Kanskje det er derfor ingen stopper pedofile, det synes ikke på dem. De har ikke hoggtenner, slik som de blir fordømt for etterpå. Derfor kan jeg ikke gå ut på scenen og være skurk med én gang, sier han.
- Det er ikke så mye psykologi, Helge har gjort det han har gjort. Uff. Grusomt. Kanskje jeg blir pepet av scenen fordi jeg har gjort en god rolle som Helge, sier Anker Ousdal. Han skal spille en mann som fordømmes av alle, også av publikum. Han reiser seg, tar med en tom kaffekopp og går den tunge veien mot festbordet for å sette seg blant alle gjestene og høre sønnens fordømmelse.
«Festen» har première 12. september på Nationaltheatret.
***
Dette er «Festen» «Festen» handler om den borgerlige familien Klingenfeldt, som er samlet til å feire faren, Helge, som fyller 60 år.
Helge har invitert slekt og venner til et stort selskap i sitt slott på landet. De voksne barna som har flyttet hjemmefra, Christian, Michael og Helene, kommer tilbake for å delta. Den eldste søsteren har akkurat tatt livet sitt, og Helge ber sønnen Christian si noen ord om henne under middagen. Det virker som en særdeles vellykket fest, helt til Christian reiser seg for sin tale. Han har på forhånd skrevet to taler, og ber faren velge. Han velger det Christian kaller «Sannhetens tale». I talen forklarer Christian hvorfor hans eldste søster tok sitt liv, han forteller om farens misbruk av ham og sin søster.
Festdeltagerne vet ikke om de skal ignorere Christian, eller kaste ham ut. Han har trukket familiens spøkelser ut fra skapet, men på en makaber måte fortsetter 60-årsfeiringen.
«Festen» ble produsert i Danmark i 1998 med Thomas Winterberg som regissør. Dette var den første av dogmefilmene, og ble spilt inn på video med håndholdt kamera. Opptakene ble gjort på location, uten bruk av kunstig lys, musikk, rekvisitter, sminke eller kostymer.
"Folkefiende på hjemmebane"
Folkefiende på hjemmebane
Nationaltheatret utsatte premieren på «Festen» slik at Sverre Anker Ousdal kunne takke ja til å spille i «En folkefiende» i Skien. Hans gamle klassekamerat fra Teaterhøgskolen Stein Winge har regien.
TEATERKAMERATENE: Stein Winge og Sverre Anker Ousdal gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen og har samarbeidet ved mange anledninger siden, blant annet med Ibsens «Brand» på Nationaltheatret i 1998. Winge har dessuten regissert «En folkefiende» på Det Norske Teatret i 1995 og på Dramaten i Stockholm i 1998. Foto: Torbjørn Berg
Sissel Fantoft, Dagbladet papirutgave, 17. august 2003
Skien (Dagbladet): Det er i år 175 år siden Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården i Skien, og i den anledning ble ideen til Prosjekt Folkefiende født. 20. august er det premiere på «En folkefiende - et moderne vandreteater» på bryggene i Skien. Samtidig har Helse- og sosialdirektoratet miljøkonferanse i byen.
- «En folkefiende» er et rasende stykke. Etter den dårlige mottakelsen av «Gengangere» ble Ibsen forbannet og skrev dette, forteller Winge.
VANDRETEATER: - Å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg, sier Sverre Anker Ousdal, her sammen med regisør Stein Winge.
Vandreteater «En folkefiende» kom ut i 1882 og handler om badelegen Tomas Stockmann, som oppdager at byens kurbad, som han selv hadde ideen til, er forurenset. Doktor Stockmann vil at badet skal stenge inntil vannet er renset, men byens innbyggere, med broren, byfogd Peter Stockmann (Per Egil Aske) i spissen, vender seg mot ham fordi det vil bli dyrt. Doktor Stockmann innkaller til et folkemøte om saken, men der blir han dømt som en folkefiende og må forlate møtet. I Skien spiller Sverre Anker Ousdal doktor Stockmann i en forestilling som begynner inne i et lagerskur og så flytter seg, med publikum på slep, rundt på bryggene.
- Jeg har aldri gjort spel eller den typen ting, så å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg. Det er masse tekst å pugge, men jeg gleder meg, sier Anker Ousdal noen dager før premieren.
Nesten alle de 900 billettene som er lagt ut til de tre forestillingene, er utsolgt.
Europas lengste scene Første akt foregår inne i et gammelt tollager som er tømt for gamle sykler og annet skrot.
En smal plankescene strekker seg langs hele rommet.
- Dette er Europas lengste scene! 24 meter! Til sammenlikning er scenen i Mannheim bare 22 meter, opplyser Winge begeistret.
Utenfor lagerbygningen er det satt opp en boksering, som skal forestille redaksjonslokalene til Folkebudet, hvor Hovstad (Joakim Dan Jørgensen) er redaktør. Deretter flytter forestillingen seg til et stillas, før den ender på en lekter som ligger fortøyd til bryggekanten.
- Det er deilig å jobbe utendørs, for inne i lageret blir det forferdelig varmt under blikktaket. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre, som alltid når Stein ringer. Han har alltid en sånn glede i det han gjør, sier Sverre Anker Ousdal.
- Vi har kuttet en del i teksten her og fjernet noen roller, men tematikken er jo der. Dette er et stykke med besk ironi, og så inneholder det favorittordet mitt:
hensiktsmessighetshensynene, 27 bokstaver! sier Winge.
- Det er så forslitt å si at Ibsen er like aktuell i dag, men det er virkelig sant når det gjelder dette stykket, mener Anker Ousdal.
Kari Onstad spiller doktor Stockmanns kone, Joachim Calmeyer er gravemester Morten Kiil, som er fru Stockmanns pleiefar, og Kyrre Hellum er boktrykker Aslaksen.
- Og så har vi leid inn statister som skal stå blant publikum og forhåpentligvis piske opp stemningen, forteller Winge.
Rake motsetninger Sverre Anker Ousdal har rollen som faren Helge når Nationaltheatret setter opp teaterversjonen av Thomas Vinterbergs film «Festen» i høst. På grunn av hans rolle i «En folkefiende» utsatte Nationaltheatret premieren på «Festen» fra månedsskiftet august/september til 12. september.
- Det setter jeg pris på. Jeg har ikke så enormt mange replikker i «Festen», men er på scenen stort sett hele tida.
Vi begynte prøvene før sommerferien, og fikk lagt skjelettet.
Det går greit å sette Helge på pause mens jeg gjør doktor Stockmann, de to skikkelsene er rake motsetninger. Helge er jo akkurat det doktor Stockmann beskylder borgerskapet for å være: en samfunnets støtte, sier Anker Ousdal.
- «En folkefiende» er ikke de store psykologiske dypdykkene i sjelslivet, sier Winge, som også setter pris på å jobbe med sin gamle venn.
- Sverre og jeg kjenner hverandre så godt at vi ikke kan skjule noe, vi lukter det på innpusten.
Men han hører bare på meg når jeg sier noe fornuftig, ellers ber han meg holde kjeft. Det er en befrielse å slippe å være så forbannet høflig, synes Winge.
«En normalt bygget sannhet lever - la meg si - i regelen en 17 - 18, høyst 20 år; sjelden lenger». Doktor Stockmann, 4. akt.
Nationaltheatret utsatte premieren på «Festen» slik at Sverre Anker Ousdal kunne takke ja til å spille i «En folkefiende» i Skien. Hans gamle klassekamerat fra Teaterhøgskolen Stein Winge har regien.
TEATERKAMERATENE: Stein Winge og Sverre Anker Ousdal gikk i samme klasse på Teaterhøgskolen og har samarbeidet ved mange anledninger siden, blant annet med Ibsens «Brand» på Nationaltheatret i 1998. Winge har dessuten regissert «En folkefiende» på Det Norske Teatret i 1995 og på Dramaten i Stockholm i 1998. Foto: Torbjørn BergSissel Fantoft, Dagbladet papirutgave, 17. august 2003
Skien (Dagbladet): Det er i år 175 år siden Henrik Ibsen ble født i Stockmannsgården i Skien, og i den anledning ble ideen til Prosjekt Folkefiende født. 20. august er det premiere på «En folkefiende - et moderne vandreteater» på bryggene i Skien. Samtidig har Helse- og sosialdirektoratet miljøkonferanse i byen.
- «En folkefiende» er et rasende stykke. Etter den dårlige mottakelsen av «Gengangere» ble Ibsen forbannet og skrev dette, forteller Winge.
VANDRETEATER: - Å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg, sier Sverre Anker Ousdal, her sammen med regisør Stein Winge.Vandreteater «En folkefiende» kom ut i 1882 og handler om badelegen Tomas Stockmann, som oppdager at byens kurbad, som han selv hadde ideen til, er forurenset. Doktor Stockmann vil at badet skal stenge inntil vannet er renset, men byens innbyggere, med broren, byfogd Peter Stockmann (Per Egil Aske) i spissen, vender seg mot ham fordi det vil bli dyrt. Doktor Stockmann innkaller til et folkemøte om saken, men der blir han dømt som en folkefiende og må forlate møtet. I Skien spiller Sverre Anker Ousdal doktor Stockmann i en forestilling som begynner inne i et lagerskur og så flytter seg, med publikum på slep, rundt på bryggene.
- Jeg har aldri gjort spel eller den typen ting, så å spille vandreteater er en flott opplevelse for meg. Det er masse tekst å pugge, men jeg gleder meg, sier Anker Ousdal noen dager før premieren.
Nesten alle de 900 billettene som er lagt ut til de tre forestillingene, er utsolgt.
Europas lengste scene Første akt foregår inne i et gammelt tollager som er tømt for gamle sykler og annet skrot.
En smal plankescene strekker seg langs hele rommet.
- Dette er Europas lengste scene! 24 meter! Til sammenlikning er scenen i Mannheim bare 22 meter, opplyser Winge begeistret.
Utenfor lagerbygningen er det satt opp en boksering, som skal forestille redaksjonslokalene til Folkebudet, hvor Hovstad (Joakim Dan Jørgensen) er redaktør. Deretter flytter forestillingen seg til et stillas, før den ender på en lekter som ligger fortøyd til bryggekanten.
- Det er deilig å jobbe utendørs, for inne i lageret blir det forferdelig varmt under blikktaket. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til å gjøre, som alltid når Stein ringer. Han har alltid en sånn glede i det han gjør, sier Sverre Anker Ousdal.
- Vi har kuttet en del i teksten her og fjernet noen roller, men tematikken er jo der. Dette er et stykke med besk ironi, og så inneholder det favorittordet mitt:
hensiktsmessighetshensynene, 27 bokstaver! sier Winge.
- Det er så forslitt å si at Ibsen er like aktuell i dag, men det er virkelig sant når det gjelder dette stykket, mener Anker Ousdal.
Kari Onstad spiller doktor Stockmanns kone, Joachim Calmeyer er gravemester Morten Kiil, som er fru Stockmanns pleiefar, og Kyrre Hellum er boktrykker Aslaksen.
- Og så har vi leid inn statister som skal stå blant publikum og forhåpentligvis piske opp stemningen, forteller Winge.
Rake motsetninger Sverre Anker Ousdal har rollen som faren Helge når Nationaltheatret setter opp teaterversjonen av Thomas Vinterbergs film «Festen» i høst. På grunn av hans rolle i «En folkefiende» utsatte Nationaltheatret premieren på «Festen» fra månedsskiftet august/september til 12. september.
- Det setter jeg pris på. Jeg har ikke så enormt mange replikker i «Festen», men er på scenen stort sett hele tida.
Vi begynte prøvene før sommerferien, og fikk lagt skjelettet.
Det går greit å sette Helge på pause mens jeg gjør doktor Stockmann, de to skikkelsene er rake motsetninger. Helge er jo akkurat det doktor Stockmann beskylder borgerskapet for å være: en samfunnets støtte, sier Anker Ousdal.
- «En folkefiende» er ikke de store psykologiske dypdykkene i sjelslivet, sier Winge, som også setter pris på å jobbe med sin gamle venn.
- Sverre og jeg kjenner hverandre så godt at vi ikke kan skjule noe, vi lukter det på innpusten.
Men han hører bare på meg når jeg sier noe fornuftig, ellers ber han meg holde kjeft. Det er en befrielse å slippe å være så forbannet høflig, synes Winge.
«En normalt bygget sannhet lever - la meg si - i regelen en 17 - 18, høyst 20 år; sjelden lenger». Doktor Stockmann, 4. akt.
"To store ved tre store"
To store ved tre store
Emil Otto Syvertsen, Bergens Tidende papirutgave, 17. august 2003
Tre store skuespillere sørget for at Marie Hamsun og Henrik Ibsen ble levende for et stort publikum i Grimstad kulturhus under Ibsen-dagene.
Ibsen-dagene Ghita Nørby fortalte om Marie Hamsun og Sverre Anker Ousdal fortalte om en skuespillers arbeid med seg selv og med Ibsen. Godt hjulpet av Kjersti Holmen avsluttet han med den sterke oppgjørsscenen fra Ibsens Brand.
Ghita Nørby improviserte sin tale om Marie Hamsun, og like før forestillingen stilte hun imøtekommende opp til intervju. Hun mener Marie Hamsun er dømt altfor hardt tatt i betraktning den skjebne hun hadde i livet.
- Nå ser jo jeg Marie Hamsun med danske øyne. Jeg har ikke den smerten innenbords som nordmenn har i forhold til Knut og Marie. Men jeg fikk en stor ømhet for henne gjennom de studier jeg gjorde under forberedelsene til Hamsun-filmen.
Betalte en høy pris
- Marie Hamsun betalte en veldig pris for å følge Knut. Hun måtte gi opp å være skuespiller, og ved å gjøre noe slikt, å nekte seg selv det en har aller helst vil, så fortrenger en noe og der oppstår noe veldig sårbart inni en. Han slo jo ring om henne, og den kom hun aldri ut av. Enorme krefter må han ha hatt den mannen, som et fjell, det største i Norge. Vel, han deler kanskje toppene med Bjørnson og Ibsen. Vi mennesker må ikke sperre hverandre inne. Men så er det ikke alle som møter Knut Hamsun, da.
En sånn mann, du kan da ikke si nei. Han var jo så praktfull, sånt et stykke mannfolk, utbryter hun, mer og mer engasjert.
- Nå er det gått mange år siden vi laget Hamsun-filmen. Likevel har jeg det slik at bare noen sier Marie Hamsun, så er jeg der igjen, like betatt av hennes liv. Hun er gått veldig inn under huden, og jeg har kjempet veldig for henne, sier Ghita Nørby.
Møte med Ibsen
Sverre Ankers første møte med Ibsen var da faren leste Terje Vigen for Sverre og hans bror. De var bare i førskolealder, og faren må ha vært en begavet forteller.
- Du må dikte inni deg. Du må lete både over og under linjene.
Og du må lete etter noe i deg selv i det du leser. Alt det du sånn samler inni hodet ditt gjør noe med ordene. Ordene blir dine. Det er du som bestemmer. Og disse ordene, som er skrevet av en av verdens største diktere, Henrik Ibsen, de blir dine, sa faren til lille Sverre.
Og så forteller den voksne utgaven om hvordan det gikk med Ibsen i gymnaset, med en lærer som var mest opptatt av jamber og trokeer og nærmest ødela det hele. Og om hvordan Ibsen-studiene var ved Teaterhøgskolen på 60-tallet, med Toralv Maurstad som uovertruffen instruktør.
- Nå har jeg holdt på nesten 40 år som skuespiller. Og en ting har jeg lært: Ibsen er ikke Henrik Ibsen fra i går. Ibsen er Sverre Anker Ibsen fra i dag. Det handler om min tid, sier han.
Etter forestillingen gikk mange til bords med Hamsun, ledet av matspesialisten Henry Notaker, servert av mesterkokkene på Apotekergården.
Det ble nok mer av Markens grøde enn av Sult.
Emil Otto Syvertsen, Bergens Tidende papirutgave, 17. august 2003
Tre store skuespillere sørget for at Marie Hamsun og Henrik Ibsen ble levende for et stort publikum i Grimstad kulturhus under Ibsen-dagene.
Ibsen-dagene Ghita Nørby fortalte om Marie Hamsun og Sverre Anker Ousdal fortalte om en skuespillers arbeid med seg selv og med Ibsen. Godt hjulpet av Kjersti Holmen avsluttet han med den sterke oppgjørsscenen fra Ibsens Brand.
Ghita Nørby improviserte sin tale om Marie Hamsun, og like før forestillingen stilte hun imøtekommende opp til intervju. Hun mener Marie Hamsun er dømt altfor hardt tatt i betraktning den skjebne hun hadde i livet.
- Nå ser jo jeg Marie Hamsun med danske øyne. Jeg har ikke den smerten innenbords som nordmenn har i forhold til Knut og Marie. Men jeg fikk en stor ømhet for henne gjennom de studier jeg gjorde under forberedelsene til Hamsun-filmen.
Betalte en høy pris
- Marie Hamsun betalte en veldig pris for å følge Knut. Hun måtte gi opp å være skuespiller, og ved å gjøre noe slikt, å nekte seg selv det en har aller helst vil, så fortrenger en noe og der oppstår noe veldig sårbart inni en. Han slo jo ring om henne, og den kom hun aldri ut av. Enorme krefter må han ha hatt den mannen, som et fjell, det største i Norge. Vel, han deler kanskje toppene med Bjørnson og Ibsen. Vi mennesker må ikke sperre hverandre inne. Men så er det ikke alle som møter Knut Hamsun, da.
En sånn mann, du kan da ikke si nei. Han var jo så praktfull, sånt et stykke mannfolk, utbryter hun, mer og mer engasjert.
- Nå er det gått mange år siden vi laget Hamsun-filmen. Likevel har jeg det slik at bare noen sier Marie Hamsun, så er jeg der igjen, like betatt av hennes liv. Hun er gått veldig inn under huden, og jeg har kjempet veldig for henne, sier Ghita Nørby.
Møte med Ibsen
Sverre Ankers første møte med Ibsen var da faren leste Terje Vigen for Sverre og hans bror. De var bare i førskolealder, og faren må ha vært en begavet forteller.
- Du må dikte inni deg. Du må lete både over og under linjene.
Og du må lete etter noe i deg selv i det du leser. Alt det du sånn samler inni hodet ditt gjør noe med ordene. Ordene blir dine. Det er du som bestemmer. Og disse ordene, som er skrevet av en av verdens største diktere, Henrik Ibsen, de blir dine, sa faren til lille Sverre.
Og så forteller den voksne utgaven om hvordan det gikk med Ibsen i gymnaset, med en lærer som var mest opptatt av jamber og trokeer og nærmest ødela det hele. Og om hvordan Ibsen-studiene var ved Teaterhøgskolen på 60-tallet, med Toralv Maurstad som uovertruffen instruktør.
- Nå har jeg holdt på nesten 40 år som skuespiller. Og en ting har jeg lært: Ibsen er ikke Henrik Ibsen fra i går. Ibsen er Sverre Anker Ibsen fra i dag. Det handler om min tid, sier han.
Etter forestillingen gikk mange til bords med Hamsun, ledet av matspesialisten Henry Notaker, servert av mesterkokkene på Apotekergården.
Det ble nok mer av Markens grøde enn av Sult.
"Demon uten horn i pannen"
Demon uten horn i pannen
Erle Moestue Bugge, Aftenposten papirutgave, 12. september 2003
I kveld har «Festen» première. Forventningene er store til Nationaltheatrets versjon av den rystende familiesammenkomsten. Hvordan takler Sverre Anker Ousdal den usympatiske farsrollen?
Forestillingen som bygger på danske Thomas Vinterbergs dogmefilm, handler om en 60-årsdag. Familiefaren Helge samler sine nærmeste hjemme på godset for å feire begivenheten. Bordet er dekket og stemningen glad, inntil sønnen Christian tar ordet. Talen han har forberedt, er ingen hyldest. Den er et oppgjør med foreldrene og fortiden.
Gjennom barndommen er han og søsteren blitt utnyttet seksuelt av sin far, med moren som taust vitne.
- Rollen er tøff. Bak Helges stilige, smokingkledte ytre skjuler seg en demon. Han har ingen synlige horn i pannen eller andre tegn på sin forbrytelse. At han er så alminnelig, er nettopp det uhyggelige, sier Sverre Anker Ousdal.
- Tanker under arbeidet med rollen?
- Min oppgave er å vise at Helge ikke skiller seg ut, samtidig som han legemliggjør de mørke sidene i menneskene.
Publikum må bruke fantasien for å fatte hva som er skjedd.
Jeg skal ikke fremstille sannheten i all sin gru.
- Anbefalt aldersgrense?
- Vi har hatt ungdom i salen under prøvene. Noen har gitt uttrykk for at forestillingen er sterk kost. Men jeg tror unge mennesker flest klarer opplevelsen, sier Anker Ousdal.
Øystein Røger som spiller Christian, er enig: - Vi skal ikke glemme at stykket handler om en fest med mange humoristiske innslag. Jeg tror stykket interesserer og egner seg for unge mennesker fordi temaet er alvorlig og har eksistert til alle tider. Men det er viktig å samtale med de unge. Både før og etter forestillingen.
Erle Moestue Bugge, Aftenposten papirutgave, 12. september 2003
I kveld har «Festen» première. Forventningene er store til Nationaltheatrets versjon av den rystende familiesammenkomsten. Hvordan takler Sverre Anker Ousdal den usympatiske farsrollen?
Forestillingen som bygger på danske Thomas Vinterbergs dogmefilm, handler om en 60-årsdag. Familiefaren Helge samler sine nærmeste hjemme på godset for å feire begivenheten. Bordet er dekket og stemningen glad, inntil sønnen Christian tar ordet. Talen han har forberedt, er ingen hyldest. Den er et oppgjør med foreldrene og fortiden.
Gjennom barndommen er han og søsteren blitt utnyttet seksuelt av sin far, med moren som taust vitne.
- Rollen er tøff. Bak Helges stilige, smokingkledte ytre skjuler seg en demon. Han har ingen synlige horn i pannen eller andre tegn på sin forbrytelse. At han er så alminnelig, er nettopp det uhyggelige, sier Sverre Anker Ousdal.
- Tanker under arbeidet med rollen?
- Min oppgave er å vise at Helge ikke skiller seg ut, samtidig som han legemliggjør de mørke sidene i menneskene.
Publikum må bruke fantasien for å fatte hva som er skjedd.
Jeg skal ikke fremstille sannheten i all sin gru.
- Anbefalt aldersgrense?
- Vi har hatt ungdom i salen under prøvene. Noen har gitt uttrykk for at forestillingen er sterk kost. Men jeg tror unge mennesker flest klarer opplevelsen, sier Anker Ousdal.
Øystein Røger som spiller Christian, er enig: - Vi skal ikke glemme at stykket handler om en fest med mange humoristiske innslag. Jeg tror stykket interesserer og egner seg for unge mennesker fordi temaet er alvorlig og har eksistert til alle tider. Men det er viktig å samtale med de unge. Både før og etter forestillingen.
Monday, August 11, 2008
"Festen"
"Festen"
Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 13 September 2003
Festen er en teaterforestilling som er noe så sjeldent som et stykke basert på en film. De danske dogme-filmmakerne Thomas Vinterberg og Lars von Trier samt manusmedforfatter Mogens Rukov var ansvarlige for filmen som vant en rekke priser, blant annet kritikerprisen i Cannes i 1998. Dogmefilmene ble startet som en protest mot en hovedretning som hadde utviklet seg innen film hvor arbeidet ble mer og mer komplisert.
Personlig har jeg ikke sett filmen, bare en kort sekvens på TV.
Den danske teatermannen Bo Hr. Hansen har bearbeidet manus videre. Den velstående multirestauranteieren Helge, spilt av Sverre Anker Ousdal, samler familie og gamle venner til stor fest i forbindelse med sin 60-års dag. Familien har tradisjon på å ha store fester med et visst rituale som følges hver gang hvor det er spising, spising, spising, drikking, drikking, drikking, festligheter, overnatting og frokost dagen etter.
Stykket åpner med en stillferdig eldstesønn Christian spilt av Øystein Røger, omgitt av travelt serveringspersonale som gjør klart til festen. Så braker den yngre broren hans Michael, Trond Espen Seim, inn og krangel og uoverenstemmelse oppstår. Problemer oppstår da han ikke står på gjestelisten på grunn av en alvorlig uoverenstemmelse med sin far og at han ikke møtte i tvillingsøsterens begravelse etter hennes selvmord.
Gisken Armand spiller den andre søsteren som får tildelt rommet hvor selvmordet skjedde og dermed er dramaet i gang for hun finner spor som leder til et brev fra avdøde med et avslørende dramatisk innhold.
Gjestene ankommer, festen er i gang og Kristian blir oppfordret til å holde tale, noe han gjør med å avsløre med at faren misbrukte han og hans avdøde tvillingsøster seksuelt gjennom en årrekke. Så følger vi festdeltagerne gjennom kvelden, natten og neste morgen med høydramatikk og oppgjør.
Forestillingen som varer i underkant av to timer og går i ett, er blitt meget ujevn. Det skyldes dels skuespillerprestasjoner som ikke når ut med dette følelsessterke stoffet, tekst som i lange sekvenser er klisjefylt, banal og mangler dramatisk tetthet. Et annet problem er tempo og timing hvor det er lange pauser og longører som ikke har den nødvendige intensistet og oppretteholdelse av nerve slik at stoffet faller sammen. Stoffet hadde stått seg på å bli tettere og komprimert.
Temaet er dypt seriøst og dessverre altfor aktuelt og personlig tror jeg at dette stoffet hadde gjort seg på en mindre scene med et mindre stilisert spilleuttrykk. Det som er noe av problemet er at noen av skuespillerne som har store følelsesmessige utbrudd, ikke klarer å bære det frem.
Det kan derimot ikke sies om Trond Espen Seim som til fulle ivaretar den voldelige, kranglete og superegoistiske figuren. Lise Fjeldstad spiller den flotte men kuete moren som er stilt til veggs med sin kjennskap. Sverre Anker Ousdal mestrer i perioder å formidle den selvrettferdige maktpersonen, men han får ikke ondskapen godt nok frem.
Flere av festdeltakerne blir nærmest som menneskelige kulisser som danner et bakteppe for handlingen i det de har få eller ingen replikker, noe som både fungerer bra og blir for tamt i andre sekvenser. Musikkbruken er diskre og meningsbærende.
Grete Nordtømme, Kulturespeilet/pluto.no, 13 September 2003
Alle fotos: Erik Berg
Lise Fjeldstad og Sverre Anker Ousdal
Sverre Anker Ousdal
Øystein Røger, Trond Espen Seim og Sverre Anker Ousdal
Festen er en teaterforestilling som er noe så sjeldent som et stykke basert på en film. De danske dogme-filmmakerne Thomas Vinterberg og Lars von Trier samt manusmedforfatter Mogens Rukov var ansvarlige for filmen som vant en rekke priser, blant annet kritikerprisen i Cannes i 1998. Dogmefilmene ble startet som en protest mot en hovedretning som hadde utviklet seg innen film hvor arbeidet ble mer og mer komplisert.
Personlig har jeg ikke sett filmen, bare en kort sekvens på TV.
Den danske teatermannen Bo Hr. Hansen har bearbeidet manus videre. Den velstående multirestauranteieren Helge, spilt av Sverre Anker Ousdal, samler familie og gamle venner til stor fest i forbindelse med sin 60-års dag. Familien har tradisjon på å ha store fester med et visst rituale som følges hver gang hvor det er spising, spising, spising, drikking, drikking, drikking, festligheter, overnatting og frokost dagen etter.
Stykket åpner med en stillferdig eldstesønn Christian spilt av Øystein Røger, omgitt av travelt serveringspersonale som gjør klart til festen. Så braker den yngre broren hans Michael, Trond Espen Seim, inn og krangel og uoverenstemmelse oppstår. Problemer oppstår da han ikke står på gjestelisten på grunn av en alvorlig uoverenstemmelse med sin far og at han ikke møtte i tvillingsøsterens begravelse etter hennes selvmord.
Gisken Armand spiller den andre søsteren som får tildelt rommet hvor selvmordet skjedde og dermed er dramaet i gang for hun finner spor som leder til et brev fra avdøde med et avslørende dramatisk innhold.
Gjestene ankommer, festen er i gang og Kristian blir oppfordret til å holde tale, noe han gjør med å avsløre med at faren misbrukte han og hans avdøde tvillingsøster seksuelt gjennom en årrekke. Så følger vi festdeltagerne gjennom kvelden, natten og neste morgen med høydramatikk og oppgjør.
Forestillingen som varer i underkant av to timer og går i ett, er blitt meget ujevn. Det skyldes dels skuespillerprestasjoner som ikke når ut med dette følelsessterke stoffet, tekst som i lange sekvenser er klisjefylt, banal og mangler dramatisk tetthet. Et annet problem er tempo og timing hvor det er lange pauser og longører som ikke har den nødvendige intensistet og oppretteholdelse av nerve slik at stoffet faller sammen. Stoffet hadde stått seg på å bli tettere og komprimert.
Temaet er dypt seriøst og dessverre altfor aktuelt og personlig tror jeg at dette stoffet hadde gjort seg på en mindre scene med et mindre stilisert spilleuttrykk. Det som er noe av problemet er at noen av skuespillerne som har store følelsesmessige utbrudd, ikke klarer å bære det frem.
Det kan derimot ikke sies om Trond Espen Seim som til fulle ivaretar den voldelige, kranglete og superegoistiske figuren. Lise Fjeldstad spiller den flotte men kuete moren som er stilt til veggs med sin kjennskap. Sverre Anker Ousdal mestrer i perioder å formidle den selvrettferdige maktpersonen, men han får ikke ondskapen godt nok frem.
Flere av festdeltakerne blir nærmest som menneskelige kulisser som danner et bakteppe for handlingen i det de har få eller ingen replikker, noe som både fungerer bra og blir for tamt i andre sekvenser. Musikkbruken er diskre og meningsbærende.
"Festen"
"Festen"
translated [from the Danish] by Arild Dahl; adapted by Bo Hr. Hansen, Kjetil Bang-Hansen; dramatised by Mogens Rukov, [from the film by] Thomas Vinterberg
Premiere 12 September 2003
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Drama
Directed by Kjetil Bang-Hansen
Cast includes:
Sverre Anker Ousdal as Helge
Lise Fjeldstad as Else
Øystein Røger as Christian
Gisken Armand as Helene
"Folkefienden som knock-out teater"
"Folkefienden som knock-out teater"
Kari Gisholt, Varden.no, 21 August 2003
I bokseringen: Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende Stockmann, aldri egentlig matchet av sine motspillere, her Joakim Dan Jørgensen som redaktør Hovstad og Kyrre Hellum som boktrykker Aslaksen. Foto: Reidar Peersen
Skien: Kjapt, effektivt, bombastisk med innlagte overraskelser og sjansespill og publikum som deltakere. "En folkefiende" på Bryggene er tydelig gateshow-teater.
Ingen kan gå fra denne forestillingen uten å skjønne poenget til Henrik Ibsen, tolket av regissør Stein Winge og hans gjeng. Fri oss fra feigingene, de som jatter med og ikke tør stå oppreist på meningene sine. Sterkest er han som står alene og ikke gir etter for vedtatte sannheter, hykleri og flertallsbeslutninger, men blir han belønnet? Å nei da.
Urkraft
Et feiende flott og slett ikke ukjent budskap, så klart, framført med brask og bram i denne oppsetningen det skal godt gjøres ikke å like, men som også blir bombastisk. Uten en urkraft som Sverre Anker Ousdal i hovedrollen er jeg redd det ville ende i parodien, men det skjer ikke.
Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende doktor Stockmann. Den idealistiske, pliktoppfyllende badelegen i den lille byen som oppdager at badeanlegget er forsumpet, helseskadelig - en "pestbule", og regner med å bli takket for oppdagelsen. Det blir han ikke, først av broren, byfogden, som har null forståelse for sin sannhetssøkende bror, spilt med spiss arroganse og en god porsjon farlighet av Per Egil Aske. Byfogden vil hemmeligholde og tie oppdagelsen i hjel - og har flere motiver, først og fremst hensynet til seg selv som øvrighetsperson og ansvarlig - dernest byen som vil bli skandalisert og miste gode inntekter. Stockmann som ler av sin stivbeinte, selvhøytidelige bror vender seg mot grasrota, den frie, liberale presse, allmuen og regner dem som sikre støttespillere i kampen mot uhumskhetene, men feige og opportunistiske svikter de rått. Doktor Stockmann blir stående mutters alene, uthengt som selveste folkefienden.
Klart som blekk
Alt dette kommer klart som blekk fram i denne forkortete og kontante utgaven av Henrik Ibsens kjente skuespill utspilt som vandreteater med publikum som aktive deltakere. Vi starter i lagerhallen utenfor Tollboden på Langbryggene, blir ropt ut rundt bokseringen som skal forestille redaksjonslokalene til lokalavisen Folkebudet, dratt mot et stillas ved fjellveggen der folkemøtet begynner og ender langs bryggekanten der slutten tar plass i en fortøyd lekter.
Teaterleken er gjort med tempo og temperatur og det spilles ikke på auto pilot, som man kunne frykte med så etablerte stjerner som Sverre Anker Ousdal, Joachim Calmeyer (Stockmanns svigerfar) i roller og Stein Winge i registolen. Ingen skal klage på innsatsvilje og spilletrøkk. Dette er teater med store bokstaver, noe som for så vidt kler akkurat dette stykket, men som ikke er fri for overspill og overdrevne karikaturer. Først og fremst blir boktrykker Aslaksen, spilt med feil trykk på alle fremmedord av Teater Ibsens Kyrre Hellum, så dum at han ikke blir sann og derfor en utroverdig match for doktor Stockmann. Det er Sverre Anker Ousdal som bærer forestillingen på sine skuldrer og blir en fornøyelse å følge. At en "utagerende" teatermann som Stein Winge tyr til splash-effekter, er ingen overraskelse, men en smakssak, for å si det sånn. Enten blir du rystet, svimeslått, sint eller irritert. Og uansett, så er det meningen.
Kari Gisholt, Varden.no, 21 August 2003
I bokseringen: Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende Stockmann, aldri egentlig matchet av sine motspillere, her Joakim Dan Jørgensen som redaktør Hovstad og Kyrre Hellum som boktrykker Aslaksen. Foto: Reidar Peersen
Skien: Kjapt, effektivt, bombastisk med innlagte overraskelser og sjansespill og publikum som deltakere. "En folkefiende" på Bryggene er tydelig gateshow-teater.
Ingen kan gå fra denne forestillingen uten å skjønne poenget til Henrik Ibsen, tolket av regissør Stein Winge og hans gjeng. Fri oss fra feigingene, de som jatter med og ikke tør stå oppreist på meningene sine. Sterkest er han som står alene og ikke gir etter for vedtatte sannheter, hykleri og flertallsbeslutninger, men blir han belønnet? Å nei da.
Urkraft
Et feiende flott og slett ikke ukjent budskap, så klart, framført med brask og bram i denne oppsetningen det skal godt gjøres ikke å like, men som også blir bombastisk. Uten en urkraft som Sverre Anker Ousdal i hovedrollen er jeg redd det ville ende i parodien, men det skjer ikke.
Sverre Anker Ousdal skaper en forrykende frisk, sjarmerende og intenst agiterende doktor Stockmann. Den idealistiske, pliktoppfyllende badelegen i den lille byen som oppdager at badeanlegget er forsumpet, helseskadelig - en "pestbule", og regner med å bli takket for oppdagelsen. Det blir han ikke, først av broren, byfogden, som har null forståelse for sin sannhetssøkende bror, spilt med spiss arroganse og en god porsjon farlighet av Per Egil Aske. Byfogden vil hemmeligholde og tie oppdagelsen i hjel - og har flere motiver, først og fremst hensynet til seg selv som øvrighetsperson og ansvarlig - dernest byen som vil bli skandalisert og miste gode inntekter. Stockmann som ler av sin stivbeinte, selvhøytidelige bror vender seg mot grasrota, den frie, liberale presse, allmuen og regner dem som sikre støttespillere i kampen mot uhumskhetene, men feige og opportunistiske svikter de rått. Doktor Stockmann blir stående mutters alene, uthengt som selveste folkefienden.
Klart som blekk
Alt dette kommer klart som blekk fram i denne forkortete og kontante utgaven av Henrik Ibsens kjente skuespill utspilt som vandreteater med publikum som aktive deltakere. Vi starter i lagerhallen utenfor Tollboden på Langbryggene, blir ropt ut rundt bokseringen som skal forestille redaksjonslokalene til lokalavisen Folkebudet, dratt mot et stillas ved fjellveggen der folkemøtet begynner og ender langs bryggekanten der slutten tar plass i en fortøyd lekter.
Teaterleken er gjort med tempo og temperatur og det spilles ikke på auto pilot, som man kunne frykte med så etablerte stjerner som Sverre Anker Ousdal, Joachim Calmeyer (Stockmanns svigerfar) i roller og Stein Winge i registolen. Ingen skal klage på innsatsvilje og spilletrøkk. Dette er teater med store bokstaver, noe som for så vidt kler akkurat dette stykket, men som ikke er fri for overspill og overdrevne karikaturer. Først og fremst blir boktrykker Aslaksen, spilt med feil trykk på alle fremmedord av Teater Ibsens Kyrre Hellum, så dum at han ikke blir sann og derfor en utroverdig match for doktor Stockmann. Det er Sverre Anker Ousdal som bærer forestillingen på sine skuldrer og blir en fornøyelse å følge. At en "utagerende" teatermann som Stein Winge tyr til splash-effekter, er ingen overraskelse, men en smakssak, for å si det sånn. Enten blir du rystet, svimeslått, sint eller irritert. Og uansett, så er det meningen.
"Morsom og folkelig folkefiende"
Morsom og folkelig folkefiende
«En folkefiende» har blitt en munter og folkelig opplevelse i regissør Stein Winges grep. Teaterstykket gjør seg bedre ute enn inne, og Sverre Anker Ousdal viser seg å være den rette for rollen som Dr. Stockmann.
Anne-Lill Aas, ta.no, 21 August 2003
Egentlig var Frederic Hauge tiltenkt rollen som Dr. Stockmann, fjellet som ingen kunne flytte. Det kunne sikkert vært morsomt de første minuttene, men i lengden er en profesjonell skuespiller som Sverre Anker Ousdal langt bedre egnet til hovedrollen i «En folkefiende». Dr. Stockmann er en sterk og steil mann med integritet. Han lar seg ikke påvirke av andres klager, skepsis og trusler. Legen står på for det han tror på, uansett hvor mislikt han blir av makten og massen. Sånn sett er Frederic Hauge vår moderne Tomas Stockmann, noe han også viste ved å trekke seg fra rollen, fordi han ikke ville «bidra med å pynte på Grenlands velfortjente miljørykte».
Trekker seg
Thomas Stockmann oppdager helsefarlig vann ved småbyens nye badeanstalt. Han vil gjerne publisere sine kunnskaper i en artikkel, og til å begynne med har han mange med seg. Men når de skjønner de økonomiske konsekvensene av informasjonen, trekker de seg lutrygget tilbake.
Byfogd Peter Stockmann er Thomas Stockmanns bror, og spilles av Per Egil Aske. Han er like sta som sin bror, og motarbeider dr. Stockmann til siste slutt. Argumentene mot offentliggjøring av forskerens rapport er blant annet tapet av arbeidsplasser, rennomè og økonomi. Dr. Stockmann advares også mot å la familielivet gå på bekostning av hans sterke engasjement for byen.
Første akt foregår inne, der den lange scenen er hevet noen hakk over salen. Publikum sitter på trebenker, og setter man seg lengst til høyre, er det ikke like lett å få med seg hva som skjer på andre siden av salen. Lyssettingen er sterk, og scenografien enkel, med bord og stoler i den ene enden og sofa i midten. Ute blir både stilas og containsere tatt i bruk, med stort hell.
Vellykket ute
Joakim Dan Jørgensen gjør en overbevisende figur som redaktøren Hovstad. Boktrykker Aslaksen ble spilt av Teater Ibsens skuespiller Kyrre Hellum, og var stykkets karikerte karakter. Med påtatt østkantsdialekt og trykk på a-endelser, store briller og nesten like store tenner, kan man spørre seg om han ble vel karikert i forhold til forestillingens andre karakterer. Han fikk frem smilet i salen, men en slik rollefigur gjør seg best på revy.
Blandingen av amatører og profesjonelle skuespillere har vært vellykket, men det var først under andre akt, ute ved tollbodene, at «En folkefiende» virkelig ble severdig. Publikum ble passive statister som hørte Dr. Stockmann tale og klage fra øverste trinn på stilaset, mens motstanderne symbolsk sto under ham og protesterte.
Henrik Ibsens skuespill ble skrevet i 1882, og er delvis bygd på en hendelse i en tysk badeby i 1830-årene. En tysk lege konstaterte at det var brutt ut kolera, og opplyste byens befolkning om det. Innbyggerne ble så rasende at legen og familien måtte flykte fra byen. Han hadde jo ødelagt badesesongen for dem. I dag kan vi trekke paralleller til Coca Colas trusselbrev mot Gro Harlem Brundtland og WHO. Kapitalistiske krefter kan fortsatt ha interesse av at sannheten forties. Det er alvorlig, men En folkefiende er mest morsom.
Anmeldelsen er basert på generalprøven tirsdag kveld. I går hadde stykket premiere.
«En folkefiende» har blitt en munter og folkelig opplevelse i regissør Stein Winges grep. Teaterstykket gjør seg bedre ute enn inne, og Sverre Anker Ousdal viser seg å være den rette for rollen som Dr. Stockmann.
Anne-Lill Aas, ta.no, 21 August 2003
Egentlig var Frederic Hauge tiltenkt rollen som Dr. Stockmann, fjellet som ingen kunne flytte. Det kunne sikkert vært morsomt de første minuttene, men i lengden er en profesjonell skuespiller som Sverre Anker Ousdal langt bedre egnet til hovedrollen i «En folkefiende». Dr. Stockmann er en sterk og steil mann med integritet. Han lar seg ikke påvirke av andres klager, skepsis og trusler. Legen står på for det han tror på, uansett hvor mislikt han blir av makten og massen. Sånn sett er Frederic Hauge vår moderne Tomas Stockmann, noe han også viste ved å trekke seg fra rollen, fordi han ikke ville «bidra med å pynte på Grenlands velfortjente miljørykte».
Trekker seg
Thomas Stockmann oppdager helsefarlig vann ved småbyens nye badeanstalt. Han vil gjerne publisere sine kunnskaper i en artikkel, og til å begynne med har han mange med seg. Men når de skjønner de økonomiske konsekvensene av informasjonen, trekker de seg lutrygget tilbake.
Byfogd Peter Stockmann er Thomas Stockmanns bror, og spilles av Per Egil Aske. Han er like sta som sin bror, og motarbeider dr. Stockmann til siste slutt. Argumentene mot offentliggjøring av forskerens rapport er blant annet tapet av arbeidsplasser, rennomè og økonomi. Dr. Stockmann advares også mot å la familielivet gå på bekostning av hans sterke engasjement for byen.
Første akt foregår inne, der den lange scenen er hevet noen hakk over salen. Publikum sitter på trebenker, og setter man seg lengst til høyre, er det ikke like lett å få med seg hva som skjer på andre siden av salen. Lyssettingen er sterk, og scenografien enkel, med bord og stoler i den ene enden og sofa i midten. Ute blir både stilas og containsere tatt i bruk, med stort hell.
Vellykket ute
Joakim Dan Jørgensen gjør en overbevisende figur som redaktøren Hovstad. Boktrykker Aslaksen ble spilt av Teater Ibsens skuespiller Kyrre Hellum, og var stykkets karikerte karakter. Med påtatt østkantsdialekt og trykk på a-endelser, store briller og nesten like store tenner, kan man spørre seg om han ble vel karikert i forhold til forestillingens andre karakterer. Han fikk frem smilet i salen, men en slik rollefigur gjør seg best på revy.
Blandingen av amatører og profesjonelle skuespillere har vært vellykket, men det var først under andre akt, ute ved tollbodene, at «En folkefiende» virkelig ble severdig. Publikum ble passive statister som hørte Dr. Stockmann tale og klage fra øverste trinn på stilaset, mens motstanderne symbolsk sto under ham og protesterte.
Henrik Ibsens skuespill ble skrevet i 1882, og er delvis bygd på en hendelse i en tysk badeby i 1830-årene. En tysk lege konstaterte at det var brutt ut kolera, og opplyste byens befolkning om det. Innbyggerne ble så rasende at legen og familien måtte flykte fra byen. Han hadde jo ødelagt badesesongen for dem. I dag kan vi trekke paralleller til Coca Colas trusselbrev mot Gro Harlem Brundtland og WHO. Kapitalistiske krefter kan fortsatt ha interesse av at sannheten forties. Det er alvorlig, men En folkefiende er mest morsom.
Anmeldelsen er basert på generalprøven tirsdag kveld. I går hadde stykket premiere.
"En folkefiende"
"En folkefiende"
by Henrik Ibsen
Premiere 20 August 2003 (3 performances)
Bryggene i Skien
Genre: Drama
Directed by Stein Winge
Cast includes:
Sverre Anker Ousdal as Doktor Tomas Stockmann
Kari Onstad as Fru Stockmann
Per Egil Aske as Peter Stockmann
Joachim Calmeyer as Morten Kiil
by Henrik Ibsen
Premiere 20 August 2003 (3 performances)
Bryggene i Skien
Genre: Drama
Directed by Stein Winge
Cast includes:
Sverre Anker Ousdal as Doktor Tomas Stockmann
Kari Onstad as Fru Stockmann
Per Egil Aske as Peter Stockmann
Joachim Calmeyer as Morten Kiil
Monday, August 4, 2008
"Salmer fra kjøkkenet"
"Salmer fra kjøkkenet"
International title: "Kitchen Stories"
2003
Genre: Comedy
Language: Norwegian, Swedish
Running time: 95 minutes
Directed by Bent Hamer
Written by Jörgen Bergmark, Bent Hamer
Cast includes:
Joachim Calmeyer as Isak Bjørvik
Tomas Norström as Folke Nilsson
Bjørn Floberg as Grant
Reine Brynolfsson as Malmberg
Sverre Anker Ousdal as Dr Jack Zac. Benjaminsen
Overview: "The Norwegian writer and director Bent Hamer's wry, uninflected deadpan social comedy points as straight and true as a compass fixed on magnetic north. It has the tingly, dry shock of a snootful of sub-zero air. The material itself is so minimal that it makes a New Yorker cartoon look like an episode of "SpongeBob SquarePants." Folke (Tomas Norstrom) is an expert from the Swedish Home Research, part of a project to track the domestic habits of Norwegian bachelors. He moves into the home of one of the study's subjects, Isak (Joachim Calmeyer), a bizarre codger who pads around his tiny, uncomfortable house. Isak turns the tables at night by slipping into his attic and spying on the lonely Folke, who lives in a trailer on Isak's property. Mr. Hamer takes what sounds like a constricted and unpromising premise, and gets the most out of the modest contradictions. He maximizes the concept, through an entrancing visual flair and, eventually, a tiny depth of feeling. He keeps the film compact, and the design scheme of this postwar era has dash and vigor. The retro polish of "Kitchen Stories" comments on the loneliness of utilitarian design. Folke might as well be a vowel floating in a Campbell Soup can. (Elvis Mitchell, The New York Times)"
Image from vg.no
Subscribe to:
Posts (Atom)
