Sverres nye syn på livet
Sverre Anker Ousdal (68) øver for harde livet til enda en teaterforestilling.
Erik Thime,
Avisen Agder, 27.12.2012
16. februar går teppet opp for forestillingen «Onkel Vanja» på Nationalthetret i Oslo. Sverre Anker Ousdal er i full gang med å øve til stykket. Foto: Erik Thime.
Når teppet går opp på Nationaltheatret i februar, står en svaksynt flekkefjæring på scenen. – Jeg ser ikke så godt, men lærer meg
replikkene likevel. Men det er en utfordring, forteller han til Agder.
Sverre Anker Ousdal leter etter inngangen på Hotel Continental. Han har vært her mange ganger før. Han kjenner fortauet og inngangspartiet.
– Sånn, nå er jeg her. Vi går bort og setter oss. Der er det visst en liten trapp. Sånn, da kan vi sette oss.
Agder møter ham nesten på hjemmebane. Over gaten henger plakater og skilt med Sverre Anker Ousdals navn. Han skal spille i forestillingen «Onkel Vanja». Premieren nærmer seg.
– Men nå er det leseprøver det handler om. De andre leser, jeg lytter, forteller 68-åringen.
KREFT:
Han ble rammet av kreft i leveren i begynnelsen av 2008. Kreften er ute av kroppen, men operasjonen slo feil likevel. Da han våknet på sykehuset, var det mørkt.
– Det var veldig mørkt. De sa det er naturlig at man ikke ser så godt. Det gikk noen timer, og jeg så fremdeles ikke noe. Da ble jeg undersøkt, og legen sa at han så en skade på synsnerven.
Det skjedde noe som aldri har skjedd før her i landet. Man regner med at det skjer i bare ett av 250.000 tilfeller. Under den langvarige operasjonen hadde synsnerven som ligger bak øyet, fått for lite surstoff. På Rikshospitalet hadde de aldri opplevd det før.
HANDIKAP:
Kreftsykdommen førte til at Nationaltheatret måtte avlyse forestillingen «Hjemkomsten». Kreftsykdommen måtte behandles. I dag har
han ingen symptomer på kreft. Men altså et nytt handikap.
Til Aftenposten sa Ousdal:
– Etter bare noen dager, da det var klart at jeg hadde fått tilbake noe av synet, sa nevrologen:
Du skal være så glad for det lille synet du har. Du vil kunne gå på gaten, og du kan komme til å spille igjen.
Nevrologen fikk rett. Sverre Anker Ousdal er ute blant folk, tar trikken og bussen på egenhånd – og spiller teater igjen.
– Teater er rutiner. Vi prøver på et arrangement i flere uker. Man vet hvor man skal stå, man vet hvor man skal sette seg. Jeg er i grunnen heldig som fortsatt kan gjøre det jeg liker aller best: Spille teater.
HJELPEMIDDEL:
Mens kollegene leser manuskript og replikker, hører han på en liten diktafon. På den har sønnen Mads, kona Kjersti Holmen eller
gode kolleger, lest inn Sverres replikker.
– Da er det min jobb å spille av, spole tilbake og spille av igjen. Helt til det sitter som det skal. Det går forbausende bra. Diktafonen er et utmerket hjelpemiddel for en med så dårlig syn.
– Har du på noe tidspunkt tenkt at karrieren var over?
– Ikke direkte. Jeg har jernvilje, og klarer det jeg vil. Men forholdene er lagt fantastisk flott til rette, og jeg har fått veldig god hjelp. Det hadde nok ikke gått uten så mange flotte medhjelpere.
IKKE UTLÆRT:
Etter at synet sviktet, har han spilt i fire stykker. Liv Ullmann er instruktør på «Onkel Vanja», og Sverre gleder seg stort til
premieren.
– Liv er fantastisk å jobbe med. Jeg lærer noe hele tiden. Det er faktisk en styrke i denne bransjen: Man blir aldri helt utlært. Det er litt som med en fotballtrener. Det er alltid noe som kan bli bedre, sier han.
Men:
– Det eneste jeg ikke kan gjøre på scenen nå, er å danse som Fred Astaire. Til det er jeg altfor redd for å havne i orkestergraven!
Han har spilt i et utall spillefilmer, TV-serier og teaterforestillinger. For 50 år siden begynte han på Teaterhøgskolen.
SØRLANDSFERIER:
– Jeg var 18 år da jeg forlot Flekkefjord. Det var et viktig valg, og i ettertid angrer jeg ikke på det.
Jeg har all verdens gode minner fra byen, og prøver å komme hjem når jeg har mulighet. Men vi er nok mer i feriehuset vårt på Lista. Der drar vi så fort vi har en mulighet.
I feriehuset har han laget et snekkerverksted. Selv med dårlig syn gyver han løs – med forholdsvis avansert verktøy. Blant annet har han en spesialtilpasset vater.
– Hittil har jeg vært heldig. Eller dyktig. Alle lemmer er fortsatt i behold. Snekring er ypperlig for folk med dårlig syn, forteller han med et smil.
Han snekrer, lager bord og stoler, og har også drevet med muring.
SJELEBOT:
– På Lista får jeg virkelig slappet av. Omgivelsene er flotte, naturen innbyr til aktivitet så langt det lar seg gjøre – og det er stor frihet. Bare det å kunne sette seg ned, høre på havet, og ta livet med ro er god helse i seg selv.
Etter intense teaterperioder er det sjelebot å stikke av til Lista.
– Savner du Flekkefjord?
– Jeg har vært borte så lenge at det nok ikke blir riktig å si at jeg savner Flekkefjord. Men det er alltid fint å komme hjem. Det er også godt å komme hjem til familien min, ikke minst til min far Jan på 94 år. Han er på Tjørsvågheimen. Litt dårlig til beins, men vi får ham med ut til Lista likevel.
PRIKKEN:
Han minnes julen i Flekkefjord før han dro til hovedstaden. Han spilte i Flekkefjord Musikkorps og Flekkefjord Gutte- og pikekorps.
– Hver jul spilte vi i Paviljongen i Øvre Park. Den står der dessverre ikke lenger. Og vi deltok i Prikken-konkurransen.
Julaften sto pinnekjøtt ofte på menyen – og det gjør det fremdeles. Men vi må ha litt ribbe også – til disse østlendingene!
Også hans kone Kjersti Holmen har lært seg andre lokale matskikker, forteller han.
FILM:
– Hun har lært seg å like komper. Men de må være stekt. Selv skal jeg ha kokte komper – med skummet kulturmelk.
Og hver gang jeg er hjemme – enten det er i Flekkefjord eller på Lista – må jeg handle med grislabrød hjem. Jeg elsker grisla fra Kvinesdal!
Hvordan fremtiden blir, vet han ikke. Men det blir helt sikkert flere teaterforestillinger. Film er han mer usikker på.
– Jeg har fått flere henvendelser og tilbud også etter at jeg ble rammet av kreft, og synet sviktet. Jeg var med i «Skumringslandet» ble spilt inn blant annet i Sokndal. Det var en utfordring, med gruveganger, steiner og mye myr.
TRAGISK:
Filmen lages av sokndølen Paul Magnus Lundø. Daniel Henriksbø fra Kvinesdal var filmens produsent – og ble tatt av bølgene i
forbindelse med opptak. Sammen med Mats Bjarg omkom ham – og er fortsatt ikke funnet.
– Det var en fryktelig tragisk melding å få. Daniel var en drivende kraft, full av entusiasme. Han kom til sommerhuset mitt på Lista for å overtale meg til å bli med i filmen. Jeg husker ham som en flott gutt, full av pågangsmot og ideer.
Jeg håper inderlig at filmen blir ferdig – at alt det økonomiske går i orden. Det har Paul Magnus Lundø fortjent – og Daniel Henriksbø.
– Får vi se deg i flere filmer?
– Jeg holder alle muligheter åpne. Dukker det opp noe som jeg synes er spennende, vil jeg gjerne prøve. Selv med mitt svake syn har jeg erfart at det er utrolig hva som går an.
