"Peer Gynt"

Sverre Anker Ousdal as Peer and Wenche Foss as Aase in the concert reading of "Peer Gynt" at the Royal Albert Hall in August 2001. Photo by Keith Hammett.

"Wenche Foss inntar Royal Albert Hall"

Wenche Foss inntar Royal Albert Hall

Wenche Foss debuterer torsdag kveld i Royal Albert Hall i London som mor Åse i Peer Gynt-konsert. Teksten skal framføres på norsk, Göteborg-symfonikerne skal spille og konserten skal overføres av BBC.


Øystein Heggen, London, Kulturnytt, NRK P2, 9. august 2001

Edvard Griegs musikk står i sentrum og store deler av forestillingen skal foregå på norsk i kveld foran fire tusen tilskuere i en utsolgt Royal Albert Hall.

83 år gamle Wenche Foss skal denne gangen resitere sin rolle som mor Åse til musikk, for det er et symfonisk drama, denne krevende og komplette konsertversjonen av Peer Gynt til Edvard Griegs musikk.

Stort løft

Til et slikt løft kreves både skuespillere, operasangere, koret BBC Singers og selvfølgelig Göteborg-symfonikerne med sin kjente sjefdirigent Neeme Järvi.

Göteborg-symfonikerne samarbeidet med Wenche Foss også i 1986, da de ga ut en plate med den komplette Grieg-musikken til Peer Gynt, der Toralv Maurstad spilte Peer.

Sverre Anker Ousdal

Wenche Foss som mor Åse får følge av flere norske krefter. Sverre Anker Ousdal skal resitere knappestøperen og bøygen, i tillegg skal han være fortelleren. Ousdal har heller aldri opptrådt i Royal Albert Hall tidligere.

Det er den danske operasangeren Bo Skovhus som skal synge Peer, Barbara Bonney er Solveig, og norske Inger Kosmo er Anitra.

Overføres direkte

Dette er en av de kjente Proms-konsertene som blir overført direkte på BBC-radio, og på NRKs radiokanal Alltid Klassisk torsdag kveld. Et fjernsynsopptak av konserten er solgt til flere kringkastingsstasjoner verden over og blir sendt senere også på NRK2.

Etter forestillingen i Royal Albert Hall drar Wenche Foss og Sverre Anker Ousdal videre til Salzburg-festivalen. Også der for å fremføre konsertversjonen av Peer Gynt på søndag.

Og konserten overføres direkte i kveld på NRKs radiokanal Alltid Klassisk kl. 20.30

"Morsom og vital Ousdal"

Morsom og vital Ousdal

"Tartuffe" er en vital og morsom oppsetning. På premieren var den ikke helstøpt, men på vei. De beste scenene hadde en suveren rytmisk komikk, med vel så mye vekt på kroppsspråket som på teksten.

Lisa Kristin Strindberg, Kulturnytt, 30. april 2001

Bjørn Skagestad og Sverre Anker Ousdal

Ousdalsk timing

Nationaltheatret presenterte en vital og morsom Tartuffe. Instruksjon har ungareren Gábor Zsámbéki, President i den Europeiske Teaterunion. Sverre Anker Ousdal spiller Orgon - rollen som Molière skrev til seg selv for over 300 år siden.

Sverre Anker Ousdal glitrer med talentfull timing og strålende skuespillerkunst i rollen som Orgon, patriarken som tror han løser problemer i heimen ved å ta inn den tilsynelatende ydmyke og gudfryktige Tartuffe.

Han får spontant følge av Anne Krigsvolls folkelige kammerpike Dorine. Hun prøver å forhindre at han gir sin datter til Tartuffe - uten å lykkes.

Sverre Anker Ousdal, Eindride Eidsvold og Jan Gunnar Røise

Anonyme menn

Ungareren Gábor Zsámbékis forestilling på Nationaltheatret bringer den tre hundre år gamle Tartuffe inn i vår samtid med en elegant vri uten å jukse med Molières aleksandrinske tekst.

Da Molière skrev Tartuffe for den franske solkongen, hadde kirkens menn enorm autoritet som den mektige Guds representanter på jorden. I vår samtid er det andre krefter som rår enn Gud. Øst-europeeren Zsámbéki bringer inn de anonyme menn i mørk dress. Vi kan lese både KGB, politiske bakmenn og regjerende økonomer inn i dem.

Suveren rytmisk komikk

I denne settingen er Eindride Eidsvolds Tartuffe først og fremst opportunisten som suger seg fast i oppadgående maktkurver.

Det er en vital og morsom oppsetning Zsámbéki har komponert. Helstøpt var den ikke på premieren, men på vei. De beste scenene hadde en suveren rytmisk komikk og i det hele tatt var vekten lagt på kroppspråket vel så mye som på teksten.

Herlig kroppspråk

Den utenlandske regissøren må ta den uforståelige talen til Bjørn Skagestad på sin kappe, men kroppspråket var herlig. Samme med Eindride Eidsvolds Tartuffe: spennende, men ennå ujevn. Rut Tellefsens moralistiske Orgon-mor åpnet forestillingen med spenstig autoritet, og Per Christian Ellefsens herr Loyal var en liten perle. Nifst til stede var Finn Schau’s ordløse, Tartuffe-tjener.

Oppsummert: Endelig en forestilling som burde friste et stort publikum til hovedscenen på Nationaltheatret!

"Tartuffe"

Tartuffe

Kjell Moe, Kulturspeilet/pluto.no, 29 April 2001

Sverre Anker Ousdal: eminent! Her med Anne Krigsvold. Foto: Kulturspeilet

Franske forviklinger i gang med Laila Goody og Sverre Anker Ousdal. Foto: Kulturspeilet

Vi skulle så gjerne ha sagt: nå lyktes det! Endelig har Nationaltheatret fått full klaff med sin nye oppsetning.

Dessverre gjør vi ikke det.

Det er mye bra å si om denne oppsetningen. Svært mye bra. Først og fremst det glitrende spillet til Sverre Anker Ousdal i rollen som Orgon, men også Endride Eidsvoll, Anne Krigsvoll og Laila Goody og andre. Rut Tellefsen raser inn som en furie i åpningsscenen. Herlig! Det setter tempo i en stram oppsetning som i store deler engasjerer.

Dessuten glimter Per Chr. Ellefsen til i en morson karrikatur i rollen som rettsbetjent.

Men dessverre viser svakhetene seg tidlig i forestillingen. Det blir for ujevnt. Flere av rollene er besatt på en slik måte at vi undres på om det har vært den rette kommunikasjonen mellom skuespillerne og instruktøren, ungarske Gábor Zsámbéki. Det blir altfor åpenbart når Sverre Anker Ousdal entrer scenen. Han er eminent og har salen i sin fulle hånd. Plutselig engasjerer stykket igjen etter at det har beveget seg farlig nær det uinteressante i et par scener.

Vi undres: har ikke teateret ungdom som kan besette viktige roller? Eller er det gal rollefordeling? Noe må være galt, det blir åpenbart inntil det pinlige når spillet igjen overlates til Sverre Anker Ousdal og andre garvete skuespillere. Her blir gapet rett og slett for stort.

En undres også på om landets hovedscene ikke lenger er attraktivt for unge skuespillere. Finner det sted en flukt, er det noen som forlater det synkende skipet? Er det mer lokkende med reklame og fjolseri i disse Big Brother-tidene?

Gábor Zsámbéki er ingen hvem-som-helst i teatersammenheng. For tiden er han president i den europeiske teaterunionen, men formelle verv kan selvsagt ikke garantere en bra oppsetning.

Han har valgt å innføre alvoret på slutten av stykket. Dette likte vi. Scenen fryses, men hvorfor spille Goreckis musikk fra Auschwitz-symfonien? Det blir altfor overtydelig hvis man skal antyde at vår snillisme i forhold til typer som Tartuffe fører til konsentrasjonsleire, massedrap, nazisme og det som verre er.

Greitt nok med Strawinskijs comedia-dell-arte musikk til Pulcinella som stykket starter burlesk med. Her får man antydet både stemning og miljø. Men den ungarske visesangen vi ble utsatt for, må bare vekke assosiasjoner og stemninger hos instruktøren og neppe hos publikum.

Tartuffe er et svært sterkt og direkte stykke. Hadde en dramatiker skrevet tilvarende i dag hadde det blitt møtt med ramaskrik hos homofobe norske biskoper og i Valgerd-kretser. Stadig vekk minnes vi om teaterets farlige kraft, senest i vinter i Sogn og Fjordane.

Det er ikke merkelig at Tartuffe ble forbudt etter urpremieren i 1664. Det temmelig direkte angrepet på religiøse hyklerske kretser ble for voldsomt, og det tok flere år før den franske kongen tillot stykket å bli spilt igjen.

Dette avspeiler Molière i teksten. Men vi syntes at siste scenen om kongens storhet, at han ser alt og gjennomskuer alt hykleri, er for direkte og avspeiler stykkets historie og bakgrunn for mye. Det er selvfølgelig enhver dramatikers rett til å forsvare seg gjennom det skrevne ord men i en oppsetning over 300 år etter burde man se det anerledes. I dag skriker man ikke etter kongens uendelige storhet og vidsyn.

Men det er et regigrep i avslutningsscenen som fascinerer. Kongens sendebud som egentlig var der for å arrestere Tartuffe begynner å fleipe og dulte med arrestanten og Tartuffes tjener, Finn Schau, kommer inn og dirigerer ordløst resten av spillet, også applausen. Var det for å antyde at det er ikke så enkelt bare å arrestere sjarlatanen og hykleren? For å si at skinnhelligheten og de forbryterske elementene vil fortsatt være der selv om man setter en av dem i buret?

Litt av svaret gir Gábor Zsámbéki i programmet: 'Det er Orgon-skikkelsene som gjør det mulig for tartuffene å vinne fram'. Politiske bevegelser og partier som gir forenklete svar på alle slags spørsmål, vinner innflytelse nettopp på grunn av slike skikkelser som Orgon.

Molière har valgt å personifisere geistligheten i sin krasse kritikk av hyklerne. Den karakteristikken står seg den i dag. Men stykket har, som Zsámbéki antyder, et perspektiv langt utover dette. Han mener at politiske opportunister og populister, og de er det heller ikke vanskelig å sette navn på både i Ungarn og Norge, rammes av Molières tekst. Sånn sett sier stykket noe om menneskelige egenskaper som har gyldighet gjennom århundrene.

Ikke en oppsetning med hundre prosent klaff. Det spriker og er partier hvor det ikke løfter seg. Ujevnhetene og kontrastene blir for store. Men å få med seg Sverre Anker Ousdal burde man unne seg. Hans spill er glitrende og stort!

"Tartuffe"

"Tartuffe"
by Moliére; translated by André Bjerke
Premiere 28 April 2001
Nationaltheatret Hovedscenen
Genre: Farce

Directed by Gábor Zsámbéki

Cast includes:

Bjørn Skagestad as Cleante, Orgons svoger
Anne Katharine Krigsvoll as Dorine, Marianes kammerpike
Finn Schau as Laurent
Rut Tellefsen as Fru Pernelle, Orgons mor
Sverre Anker Ousdal as Orgon, Elmires mann
Eindride Eidsvold as Tartuffe, den skinhellige
Laila Goody as Elmire, Orgons hustru

"Sporløs"

"Sporløs"
International title: "Vanished"
2001
Genre: Drama/Short
Language: Norwegian
Running time: 17 minutes

Directed by Erik Richter Strand
Written by Heidi Linde

Cast:

Sverre Anker Ousdal
Mads Ousdal

"Atlantis: en forsvunnet verden"

"Atlantis: en forsvunnet verden"
Internation title: "Atlantis: The Lost Empire"
2001
Genre: Family/Adventure/Animated
Language: Norwegian (dubbed)
Running time: 95 minutes

Directed by Gary Trousdale and Kirk Wise

Cast of Norwegian-language version:

Aksel Hennie as Milo Thatch
Andrea Bræin Hovig as Princessa Kida
Roy Bjørnstad as Preston B. Whitmore
Sverre Anker Ousdal as Kaptein Rourke
Harald Heide-Steen jr. as Kokken Farnsworth
Hege Schøyen as Helga Sinclair

"Scenemusik til Peer Gynt"

Edvard Grieg: Scenemusik til Peer Gynt

Medvirkende Peer Gynt: Bo Boje Skovhus
Solveig: Barbara Bonney
Åse: Ingebjorg Kosmo
Hardanger-fiol: Joar Skorpen
Speakers: Wenche Foss & Sverre Anker Ousdal
BBC Singers
Göteborg Symfoniorkester
Dirigent: Manfred Honeck
(Optaget i Royal Albert Hall, London, ved BBC Proms den 9. august 2001)

"Rosmersholm"

Rosmersholm

Et hemmelig mord, fortærende lidenskap, frustrert seksualitet, lammende skyld... "Rosmersholm" er et kriminaldrama, men også et stykke om menneskers manglende evne til å realisere sine begjær.

NRK Radioteatret, 17 April 2001


Er Rebekka West ond? Fanger hun Johannes Rosmer ved å drive hans hustru til selvmord i Møllefossen? Og får hun selv sin seksualitet og livslyst ødelagt fordi denne mannen er helt uten lidenskap?

Begjær, skyld og død

Johannes Rosmer drømmer om et liv uten begjær, en stille, glad, skyldfri tilværelse. Rebekka West er ung, frigjort og livsglad. Rundt dem vokser det fram et kynisk samfunn uten idealer. Alle parter vil sikre seg Rosmer for å bruke ham som frontfigur. Hva skjer når fortiden og samtiden eter seg inn i et kjærlighetsforhold?

Mangetydig Ibsen

"Rosmersholm" kom ut 23. november 1886 i et opplag på 8000 og hadde urpremiere på Bergen Theater 1. januar 1887.

"Rosmersholm" er kanskje Henrik Ibsens mest sammensatte og mangetydige skuespill. Ibsen ville ikke tilby stykket til Christiania Theater, for han mente publikum der ikke var moden nok. Det er kanskje ikke så underlig at Sigmund Freud kastet seg over dette dramaet, for her er det mørke og farlige drifter.

Samtidig møter vi Henrik Ibsen ved et vende-punkt. "Rosmersholm" er også resultat av det kultursjokk han fikk da han besøkte Norge og opplevde de politiske kampene i 1885. Det medfører at i Rosmersholm møtes de to verdner som tidligere var holdt atskilt i Ibsens dramatikk; den offentlige og den private.

Resultatet er tett og spennende mangetydighet, og i denne oppsetningen er det en av Norges mest markante regissører, Stein Winge, som har skapt "Rosmersholm" for Radioteatret.

"Rosmersholm" lanseres 5. april som den tolvte utgivelse i Radioteatrets store Ibsenserie på CD. Oppsetningen hadde premiere i Radioteatret i 1985.

Ibsenserien på CD

Radioteatrets Ibsen-prosjekt er ambisiøst. Komplett vil serien omfatte 19 av Ibsens skuespill. Serien er en spennende blanding av eldre innspillinger og nyproduksjoner og gir publikum mulighet til å møte en viktig del av Radioteatrets fortid og nåtid - og sider ved norsk teaters historie. Arkivproduksjonene som presenteres i serien er valgt ut som Radioteatrets beste Ibsen-forestillinger fra perioden og gir et møte med noen av tidens mest kjente teaterpersonligheter.

"Rosmersholm" sendes på P2 søndag 29. april og søndag 6. mai kl. 15.03 (to deler).

I rollene:
Kari Onstad, Kai Remlov, Sverre Anker Ousdal, Frode Rasmussen og Edel Ekblad.

"Rosmersholm"
Av Henrik Ibsen
Regi Stein Winge

2 CD Spilletid 1t 26 min

Hear clips at Lydbokforlaget.no, and at musiconline.no

"My Coffee With Amundsen"

NB. This was part of the fascinating stuff at the late, much-lamented framheim.com -- come back, Emily, we miss you! -- that we were lucky enough to snatch almost from thin air before it disappeared from the Google cache forever. The author, a self-confessed Polargeek, had been so smitten with "The Last Place on Earth" and Sverre Anker Ousdal as well that she managed to wangle a trip to Oslo and an interview with the man himself. Gosh, do we wish we'd thought of it first. Instead, we reprint it here.

My Coffee With Amundsen

by Emily Slatten

c2002, 2001

One Polargeek's interview with a legend


Recently, I had a chance to sit with Sverre Anker Ousdal and chat (in English) over coffee. I found him to be warm, intelligent, and quite up on polar history. Since I was unable to record our interview, I will instead paraphrase some of his more enlightening stories from our hour-long conversation. These short notes do not adequately capture how utterly charming he really is. My thanks to Herr Ousdal for graciously agreeing to meet with me.

We had arranged to meet in the lounge of the Continental Hotel at 5pm. He arrived right on time and ordered a coke with lemon. Our conversation meandered through topics as diverse as Norwegian geography, World War II planes, genealogy, cars with manual transmissions and his work as an actor. I had prepared a few questions regarding Last Place on Earth, but our conversation thread answered them before I could even pose the questions.

Their own stuntmen

This website's suspicions were confirmed-- all the actors in LPOE did their own skiing, dog driving and, poor English, man hauling. Sverre told about learning how to drive dogs from the native Inuit on Baffin Island, where LPOE was shot. Apparently, one should never use the voice to command a dog, as very soon your voice will be completely shot. Instead, he was taught, one should use breathy exhalation (that's the only way I can describe it. I know it sounds weird but honestly, I can't think of any other way to say it)-- like lamaze breaths.

Shooting on Baffin Island

The blizzard scenes were, at first, shot using small plastic snowflakes but the English, who had to shoot in more of the snowy scenes, soon complained that they were getting plastic in their eyes. So, they flew in tons of potato flakes. Bags were piled on top of bags, Sverre told me, and the shoot went on as planned.

Until they stopped for the night. The next morning, they returned to the shoot and the potato flakes were gone. The Inuit had recognised the bags as the food they were and absconded with them!

Strangely like real life

When asked about how the Norwegian and English fared together during the shoot, he said that it in some ways mirrored the experiences of the explorers in the South. Upon arrival at Baffin Island for the shoot, the Norwegian actors were right at home in the snow and ice. Meanwhile, the English were always cold and not quite comfortable enough to enjoy themselves. In addition, since the Norwegian contingency had worked together before --being as they were all from the Nationaltheater -- the shoot was a lot fun, like an extended winter camp with friends. The comaraderie apparent between the crew of the Fram in LPOE was really true in the Norwegian cast. I would like to say that I pointed out that the Norwegians did have an easier shoot, since they did not have to manhaul all their stuff, but I didn't think of it at the time.

Getting the part

I asked him how he got the part of Amundsen, and he said he was approached by the producers and did not have to audition. He said he thought it a little strange, since he is not much like Amundsen (I concur-- he is far better looking and not quite so dour and single-minded, to say the least). He noted that Per Theodore Haugen, Leon Amundsen in LPOE, had actually played Roald Amundsen in Scott of the Antarctic and was, he felt, perhaps better suited to play him.

The Shackleton's Furthest South song

I asked him if he could remember the song that was sung when Amundsen's party made it to Shackleton's furthest South ("Now Shackleton," he said, "was a hero."). Much to my delight, he sang a bit of it to me, and said he thought it had been written specifically for the show. Then I asked him if all the actors in the Nationaltheater could sing, and he just laughed.

Masterpiece Theatre press junket stories

Some of his best stories came in response to my asking him where he had been in the states. He told me that Masterpiece Theatre had flown several of the actors out to Boston (on a Concorde, no less) for some sort of press shindig celebrating an anniversary of some kind. They were then put on a train to New York to go to a fancy dinner. He said he was in the car with many of the British actors, who put on an improvised show for the passengers that was just delightful. Unfortunately, I did not press for particulars (Who was in it? What did they do?). Once in New York for the dinner, Sverre received a call early the next morning from someone with instructions about something that he was too sleepy to pay attention to. But once at the dinner (he was seated next to George Bush Sr.'s sister), he was approached by a man who began his conversation with "Ok, now, when you go up to make your speech, be sure to..." Sverre was stunned. --- My what? --- Your speech. Remember? I called you about it this morning... He quickly excused himself from the table and hightailed it to the bathroom. His speech would be following some of the most distinguished British actors to play in Masterpiece Theatre productions, and they got very competitive with their speeches, each trying to out-Shakespeare and and out-Wilde the last. At this point he described to me his feelings of panic as he sat on the toilet in the Waldorf-Astoria and tried to think of something he could say to the waiting crowd of dignitaries and mucky-mucks. It was a wonderfully animated telling of a funny story, and I'm sorry I can't even come close in my retelling of it. Anyway, he said he finally hit upon something and returned to his seat. When it was his turn to speak, this was how he started: (note: I am writing this as if he really said it, but this is not a direct quote. In the interest of narrative, I am --for all intents and purposes-- putting words in his mouth. Please bear with me and know that he told it much better.) "Many people have asked me if I was cold when shooting Last Place on Earth. Well, no, but I will answer that question with a story. When I was 16 I saw West Side Story, and decided that I had to see New York for myself. I got myself a job on an American Liner peeling potatoes. I thought that if I peeled my quota of potatoes early enough, I could slip out to see New York once we docked. So, I peeled and peeled and peeled until finally I had met my quota. I slipped on my jeans, went out into New York, and then I felt cool." Sverre said the audience had been sitting in rapt attention during his story (as was I), and cheered and applauded when he said that final line. He said that this was one of the proudest moments of his life.

Thoughts on the history

Sverre was very knowledgeable about polar history in general and Amundsen in specific (though this should be no surprise. Amundsen has been practically canonised in Norway along with Nansen, perhaps to make up for the fact that no one else on the planet seems to be taught anything about him in school). We discussed the possibility of lead poisoning as a contributing factor to Amundsens descent into paranoia toward the end of his life. He recommended "The Race", a book by Kåre Holt that pulls Amundsen off the historical pedestal in much the same way Roland Huntford did in LPOE. I hadn't read it when we met, and now that I have read it I'm dying to go back and discuss it further. I asked him if he ever discussed the politics of history's treatment of the Race for the South with any of his costars, especially the English. He told me that, not surprisingly, most of the English were Scott supporters, particularly Martin Shaw, who did his best to infuse as much dignity into an obviously slanted screenplay.

What's next

Sverre has a lot on his plate right now. He is currently starring as Orgon in the NationalTheater's production of Tartuffe (it's a great play to showcase his comic timing). He is also the voice of Captain Roarke in the Norwegian release of Disney's Atlantis: The Lost Empire. In July, he'll be heading to Sweden to shoot a Swedish miniseries.

In conclusion

In hindsight, it might have been better had I not been quite so starstruck. It occurred to me later how many opportunities I missed to ask pertinent LPOE questions. Nevertheless, that hour in the Continental Hotel bar remains the absolute highlight of an already fantastic trip. Sverre Anker Ousdal is a genuinely kind and open person, more down to earth than most non-famous people that I know. My deepest thanks to him for his hospitality.