Filmdrama på 80 grader nordEdel Bakkemoen,
Aftenposten papirutgave, 2. februar 1985 
8. februar er det premiere på "Orions belte" , en dramatisk og actionfylt film bygget på en roman av Jon Michelet. Et kommandittselskap er ansvarlig for 8,5 millioner av totalbudsjettet på 15 millioner kroner. AMagasinet fulgte opptakene på Svalbard i juli ifjor. Og intervjuet en av rolleinnehaverne, Sverre Anker Ousdal, en kald januardag iår.
En tralle bråbremser på kaien i Longyearbyen, og tre omtåkede skuespillere ramler huiende av.
De kommer fra fest. Hans Ola Sørlie stavrer seg opp landgangen til den rustne skuta "Sandy Hook" , med en munter venninne sprellende over skulderen.
Sentimental og rødøyet står Sverre Anker Ousdal alene igjen og uler mot sky som en rabiessmittet polarrev. - Opp med flasken nå, lyder den tvilsomme oppfordring fra regissør Ola Solum. Sverre drikker, og kameraet går.
- Bare te i flasken. Ville blitt stupfull om det skulle vært sterkere saker. Men det er godt å ha noe å styrke seg på i kulden, forklarer Sverre Anker Ousdal. Scenen tas om og om igjen - og efterpå må han drikke på engelsk, for da skal den en gelske regissøren ha sin versjon.
Det er første innspillingsdag til filmen "Orions belte" , som bygger på Jon Michelets Svalbardroman fra 1977. Staben har såvidt fått satt bena på fast jord efter en ukes båttur fra Bergen med det spesialinnkjøpte og gjendøpte skipet M / S "Orion" . Men det er ikke derfor skuespillerne er ustø på bena, for overfarten gikk rolig for seg. Barentshavet viste seg fra sin milde side og ønsket filmfolkene velkommen på de nordlige breddegrader. Enda så rart et følge de dannet: Først kom et flytende filmatelier og hotellskip - en ombygget ubåtjager fra siste verdenskrig.
Med "Skippern" - en hund - på broen. På slep hang en snor med splitter nye kostymer som skulle vaskes i sjøvann så de fikk det rette medfarne utseende. Og langt efter tøffet en utbrukt frakteskøyte årgang 1914, like rustfarvet som midnattssolen er på prospektkortene. Den slet hardt på sin siste reis - "Sandy Hook" går nemlig opp i flammer i filmen. Der skal ikke spares på effektene i dette handlingsmettede drama.
Meget er skåret bort av bokens handling og utfyllende opplysninger om Svalbardområdet. Men skjelettet står igjen. Helge Jordal, Sverre Anker Ousdal og Hans Ola Sørlie har rollene som de tre tøffe typene som reker rundt i farlig fraktfart med "Sandy Hook" oppe i isødet. Arktiske operasjoner, kaller de sine inntektskilder - de har utvilsomt et noe eiendommelig syn på eiendomsretten og vet å sno seg. Inntil de kommer i kamp med russere i hemmelig oppdrag. Såvel filmen som boken åpner for spennende stormaktsdramatikk i de arktiske fjorder.
Innspillingen startet noen timeglass forsinket, et så stort prosjekt krever da også sin tid å planlegge. Det er ikke småtteri de to produsenter Dag Alveberg og Petter Borgli i Filmeffekt A / S har satt i gang. "Orions belte" skal danne grunnlag for hele tre filmer samtidig - en norsk kinofilm, en engelsk TVversjon i to episoder og en dokumentarfilm om prosjektet. Trond G. Kristiansen har ansvar for sistnevnte, som selskapet håper å få solgt til Fjernsynet. Men et slikt opplegg koster i tillegg til hardt arbeide også mange penger, den norske spillefilmen blir den dyreste som noen gang er laget med helnorsk kapital. De to produsenter har derfor måttet finne nye metoder for å skaffe den nødvendige sum, og tok for tre år siden initiativet til Norges første kommandittfinansierte film. Senere har flere fulgt i kjølvannet. Dag Alveberg forteller ivrig om veien frem - så langt.
- Jeg tente på Michelets bok, og skrev selv et filmmanus i 1981, som Statens produksjonsutvalg avslo å støtte. Alt avhenger jo av at manus er godt, så neste skritt var å dra til England og hyre helproffe Richard Harris, som forandret ganske grundig på det hele. Om filmen skulle bli virkelighet, innså vi at et kommandittselskap var eneste mulighet. Slik kom .vi i kontakt med Scanbroker, som meglet frem kapital og som også ellers har vært en støttespiller under planlegningen.
I 1983 fikk vi oss så tildelt statsstøtte på 6,5 millioner kroner. Ca. 130 kommanditister har bidratt med resten. Kompanjongene Alveberg og Borgli har oversikt bak sine mørke solbriller, som de bærer uansett hvor grå himmelen er. Som to kopier av "Blues Brothers" virrer de ustanselig rundt og ordner alt til det beste.
Som for eksempel anskaffelsen av hotellskipet M / S "Orion" . Et smart påfunn: Her bor, spiser og arbeider staben, og de reiser rundt til opptaksstedene med den. Ombord finnes alt de trenger. Det eneste de må kjøpe i Longyearbyen, er vann. Stort annet finnes heller ikke å få kjøpt for tilreisende.
- Båten sparer oss for å kaste bort verdifull tid. Og med den holder vi tradisjonen ved like, eftersom kommandittselskapsformen i sin tid oppsto for å redde skipsfarten. Halve staben har tegnet andeler i K / S Orion Film A / S og er således blitt redere. Slik sikrer vi også at de i egen interesse gjør sitt beste for å lage gode, salgbare filmer.
Petter Borgli smiler lurt.
Efter noen stive timer med opptak på kaien, roper endelig innspillingsleder Anders Enger at det er lunch. Men akk, maten er drevet til havs! Hotellskipet måtte forlate kaien for å gi plass til et lasteskip. På den andre siden av Adventfjorden ligger nymalte "Orion" og lyser hvitere enn brearmen bak. - Så, ut i gummibåten med dere. Som innlandsgutt fra Otta vet jeg naturligvis alt om sjøfart, dessuten har vi jo medbragt sykepleier ombord, beroliger Hans Ola Sørlie, mens han freser opp motoren til sjøsprøyten slår ramsalt mot buksebena. Gutta er så sultne at de kunne fortære en halv isbjørn med sukker på.
Men først tigger skipper Sørlie seg til tørre klær hos kostymesjefen. Der inne i sminkerommet sitter filmens helt, Helge Jordal, og mumler i sitt nye skjegg, som vokser fort under maskør Siw Jarbyns kyndige hender. - Vet ikke om dette er morgen eller kveldsstell, man blir jo helt døgnforvirret her oppe. Men en fordel er det at vi kan gjøre opptak hele natten.
Hektiske døgn er det for dem alle, og Jordal liker å jobbe, enten han nå morer det bergenske teaterpubli kum i Holbergkomedier eller utfolder sitt talent foran kamera. - Det er litt nervepirrende å tenke på at en filmscene er låst når den først er "i boks" , en teateropptreden kan man forandre fra kveld til kveld. Og det må være moro å spille inn film, ellers fungerer det ikke. Selv det å dø, skal være gøy, fastslår helten, som imidlertid ikke er bar skere enn at han gleder seg til at kjæresten i filmen, Kjersti Holmen, kommer flybåren til Svalbard.
Ombord på "Orion" slapper staben av mellom slagene.
- Kokken sørger for så mye og god mat at jeg finner det best å gå opp på dekk og hoppe tau en gang iblant. Hans Ola Sørlie har ikke helt glemt å ta vare på sin helse, selv om han har lagt medisinstudiene bort for godt. Nå er han fast ved Nationaltheatret, og er så travelt opptatt med filminn spillinger ved siden av at han ikke engang har hatt tid til å gifte seg med sin kollega Linn Stokke. -
Bryllupet er blitt utsatt i ukevis på grunn av mine reiser.
- Tid for en eftermiddagslur. Jo, vi har det bra her, jeg har til og med fått spesiallaget seng, sier Sverre Anker Ousdal. Køyene var jo bare 1.90 lange, og jeg ville helst ikke oppleve det mareritt å brekke nakken, så de fikk forlenget sengen. Se her, det er slutten på min seng. Sverre peker stolt på et merkelig arkitektonisk utspring i gangen. - Jeg er enda lengre, så jeg har også fått kasse utenpå, så. Regissør Tristan de Vere Cole kommer forbi.
Jo, jo, det er morsomme, arbeidsomme og dyktige folk produksjonssjef Ounnar Svensrud har å holde styr på under innspillingen. Om de virkelig har fått det til, vil vise seg på lerretet i disse dager.
To filmversjoner Filmingen av "Orions belte" danner grunnlag for et noe uvanlig regissørsamarbeide. Opptakene til den norske filmen og den engelske TVversjonen i to episoder gjøres samtidig. Det vil si - først får regissør Ola Solum scenene slik han vil ha dem, og efterpå tas de med engelsk tale. Når den engelske regissør Tristan de Vere Cole ønsker opptrinnene anderledes, får han det.
- Krangler dere mye?
- Ikke hittil ihvertfall. Denne arbeidsform er ny og uvant for oss begge, og det fungerer overraskende fint. Filmene blir ca. 80 prosent like, men noen bilder tas anderledes for TVskjermen.
Dessuten har vi noe avvikende manus, blant annet forskjellig slutt. . . Der ble vi ikke enige om hvilken som var best, ler Tristan de Vere Cole.
Han har bare godord å si om skuespillernes innsats, og mener de taler utmerket engelsk. - Jeg tror absolutt filmen kan ha en chanse i utlandet, den har en god, internasjonal story med spennende og realistisk handling. Stormaktspolitikk på Svalbard - Arktis Gibraltar - burde kunne fenge, mener de Vere Cole.
Også Ola Solum har tro på prosjektet. - Det skal bli en spennende, underholdende og tankevekkende film. Polarområdet er et aktuelt strategi og konfliktområde, her ligger stormaktene tett ved hverandre. Solum understreker at dette ikke skal være noen skremselsfilm, men en film om hvordan små land og mennesker kan bli ofre for stormaktsspill.
- Det er spennende å arbeide på Svalbard, men jeg hadde tenkt meg roligere forhold. På kaien her i Longyearbyen er det nesten like stor aktivitet som i Oslo! Som igår, da kom et cruiseskip og la til på utsiden av "Orion" , og vi fikk 650 turister tråkkende over dekk. Tre skip lastet samtidig, og biler kjørte til og fra. Vi ga opp å filme, smiler Solum, som mener de tross uforutsette forsinkelser skal klare å bringe opptakene i havn til fastsatt tid.
